Den 7. oktober holdt David North, styreleder for det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site, følgende forelesning for et velbesøkt offentlig møte i Colombo, organisert av Sosialistisk Likhetsparti (SEP Sri Lanka). Møtet, det andre av to som ble holdt på Sri Lanka, ble arrangert for å feire 80-årsjubiléet for Den fjerde internasjonale og 50-årsmarkeringen for grunnleggingen av SEP Sri Lanka.

Det er en glede og en ære å få anledning til å foredrag på Sri Lanka om Den fjerde internasjonales historie. Den heroiske rollen som de ceylonesiske revolusjonære sosialistene spilte i Den fjerde internasjonales første år er vel kjent av trotskister over hele verden. Konfrontert med enorme vanskeligheter sto trotskistpionerene som grunnla Lanka Sama Samaja Party (LSSP) i 1935, og senere Det indiske bolsjevik-leninistiske partiet (BLPI) i 1942, opp mot imperialismens politiske agenter i det indiske og ceylonesiske nasjonale borgerskapet. Deres politiske perspektiv var basert på teorien om permanent revolusjon, som var utarbeidet av Leo Trotskij i det første tiåret av det tjuende århundret og som leverte den politiske strategien som ledet den russiske arbeiderklassen til seier i 1917.

I 1939 adresserte Trotskij et brev til Indias arbeidere. Med sitt karakteristiske grep på historie og klassekampens dynamikk oppsummerte Trotskij de essensielle strategiske problemstillingene som massene på det indiske subkontinentet sto overfor:

Det indiske borgerskapet er ikke i stand til å lede en revolusjonær kamp. De er nært knyttet til og avhengig av britisk kapitalisme. De skjelver for sin egen eiendom. De står i frykt for massene. De søker kompromisser med britisk imperialisme, uansett til hvilken pris, og dysser ned de indiske massene med håp om reformer fra oven. Leder og profet for dette borgerskapet er Gandhi. En falsk leder og en falsk profet!

Trotskij fordømte den forræderske rollen det stalinistiske regimet i Sovjetunionen spilte, som krevde arbeiderklassens underordning til det nasjonale borgerskapet, under den såkalte «Folkefrontens» banner. Han skrev:

Hvilket hån mot folket! «Folkefronten» er bare et nytt navn for den gamle politikken, der den egentlige kjernen er klassesamarbeidet, i en koalisjon mellom proletariatet og borgerskapet. I enhver slik koalisjon vil lederskapet alltid og uunngåelig ende opp i høyrefløyens hender, det vil si i den besittende klassens hender. Det indiske borgerskapet ønsker, som allerede nevnt, en fredelig hestehandel og ikke en kamp. Koalisjon med borgerskapet fører til at proletariatet frasier seg den revolusjonære kampen mot imperialismen. Koalisjonspolitikken innebærer å forspille tiden på stedet hvil, å vinne tid for å pleie falske forhåpninger og engasjere seg i hule manøvrer og intriger. Som resultat av denne politiken setter desillusjon og mismot uunngåelig inn blant de arbeidende massene, med bøndene som snur ryggen til proletariatet og henfaller til apati.

Grunnleggerne av LSSP tok denne advarselen til følge der de opponerte mot det nasjonale borgerskapet og opprettet et mektig revolusjonært parti av arbeiderklassen på Ceylon. Men i 1964 snudde LSSP ryggen til sine stiftelsesprinsipper og inngikk, med tragiske konsekvenser, en koalisjon med madam Bandaranaikes SLFP-regjering. Det var i kamp mot dette «Store sviket» at Det revolusjonære kommunistforbundet (RCL) – forgjengeren til Sosialistisk Likhetsparti [Socialist Equality Party - SEP (Sri Lanka)], den srilankinske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (IKFI) – ble grunnlagt i 1968. I et halvt århundre har den srilankiske seksjonen av Den internasjonale komitéen ført en kompromissløs kamp for å overvinne arven etter sviket i 1964. Men under denne kampen har partiet aldri glemt det store bidraget som grunnleggerne av BLPI og LSSP opprinnelig nedla for den revolusjonære sosialismens sak, ikke bare på Sri Lanka, men over hele verden.

Betydningen av å studere historien

Mine forelesninger på Sri Lanka er del av en internasjonal feiring av åttiårsjubiléet for grunnleggingen av Den fjerde internasjonale. Den trotskistiske bevegelsen er av nødvendighet bevisst på historie. I fravær av et historisk forankret perspektiv blir politisk analyse nedgradert til et nivå av eklektisk utvalgte inntrykk. Seriøs politikk – og revolusjonær aktivitet er politikk på sitt mest seriøse – krever en vitenskapelig metode. I navigasjon er det et instrument kalt sekstanten. Oppfinnelsen av sekstanten gjorde det mulig for en kaptein nøyaktig å etablere skipets posisjon ved å måle vinkelavstandenen mellom den synlige horisonten og et astronomisk objekt. I den politiske navigasjonsprosessen må det revolusjonære partiet korrelere den synlige politiske horisonten med et kritisk historisk referansepunkt.

En politisk motstander av Den internasjonale komitéen, ved navn Said Gafurov – som også er en supporter av Putins regjering i Russland – har nylig protestert mot vår terping på stalinistenes forbrytelser og svik. Hvorfor kan vi ikke bare la fortiden være fortid og finne måter for å kunne jobbe sammen med Stalins politiske arvinger? Hvorfor skal vi la tidligere tiders forbrytelser og forræderi komme i veien for et samarbeid i dag? Tross alt, syter vår motstander, ble Trotskij drept i 1940, for syttiåtte år siden; og Stalin døde i 1953, for sekstifem år siden. Sovjetunionen ble oppløst i 1991, for tjuefem år siden. Hvorfor er det fortsatt nødvendig å minnes Trotskijs referanser til «floden av blod» som skilte Den fjerde internasjonale fra stalinistene, som på slutten av 1930-tallet gjennomførte en kampanje av politisk genocid mot de fineste representantene for revolusjonær marxisme i Sovjetunionen?

Denne vår motstander erklærte at «i dag er forskjellene og motsetningene mellom trotskisme og stalinisme bare av en historisk og ikke av en politisk karakter,» og er ikke mer relevante for nåtiden enn forskjellene «mellom Robespierre og Hébert eller Danton, som jo bare er av interesse for historikere». Disse forskjellene, hevder vår motstander, «er viktige å studere, men bare for de historiske lærdommenes skyld (og historien, for å være oppriktig og litt kynisk, lærer aldri noen noe som helst.»)

Argumentet som fremmes av vår motstander er at historie og politikk eksisterer i forskjellige og ikke-relaterte sfærer. Studiet av historie kan være av en eller annen abstrakt intellektuell interesse. Men det lærer oss ingenting som er av noen spesiell verdi for vår nåværende praktiske politiske aktivitet. De som argumenterer på denne måten har absolutt ingenting til felles med marxistisk politikk. Den revolusjonære bevegelsen utvikler sitt program og sin aktivitet gjennom kontinuerlig kritisk bearbeiding av historisk erfaring. Uten et historisk referansepunkt er det umulig å navigere gjennom klassekampens turbulente stryk. Enn videre, hvordan kan et revolusjonært parti trene sine unge kadre og arbeiderklassen som helhet, uten å studere de monumentale revolusjonære begivenhetene fra det forrige århundret?

Det tjuende århundret var det mest revolusjonære i historien. På alle kontinenter ble de undertrykte massene trukket inn i kampvirvelen mot kapitalisme og imperialisme. Århundret bevitnet i 1917, for første gang i historien, arbeiderklassens erobring av politisk makt, under Bolsjevikpartiets ledelse. Det oppsto kommunistiske massepartier over hele verden, som gjenspeilte arbeiderklassens begjær etter og besluttsomhet om å få en ende på kapitalismen og få etablert et sosialistisk samfunn.

Og likevel, innen slutten av århundret holdt kapitalistklassen seg ved makten over hele verden, til tross for alle kampene og oppofrelsene. Sovjetunionen, som oppsto fra 1917-revolusjonen, hadde blitt oppløst av sin egen regjering. I Kina ble det styrende kommunistpartiet den mest glupske representant for kapitalistisk økonomi. Vi lever nå i en verden med svimlende nivå av sosial ulikhet. Hvordan kan denne politiske regresjonsprosessen forklares?

Over hele verden vokser raseriet over de eksisterende betingelsene. «Kapitalisme» blir igjen et skittent ord. Det er en fornyet interesse for sosialisme, som et alternativ til den eksisterende sosiale orden. Men, og det må sies uten omsvøp, det som åpenbart mangler midt i denne progressive streben, er kunnskap om det siste århundrets store politiske erfaringer og revolusjonære kamper. Selve ordet «revolusjon» mangler substansielt innhold, hva angår forståelsen av dets sosiale fundamenter, dets klassedynamikk og politiske strategi.

Unge mennesker, født etter oppløsingen av Sovjetunionen og restaureringen av kapitalisme i Kina, har lite kunnskap om hvordan disse begivenhetene skjedde, langt mindre noen detaljert kunnskap om historien om den russiske og den kinesiske revolusjonen. De er ikke kjent med det faktiske teoretiske og politiske innholdet i begreper som stalinisme, maoisme eller for den saks skyld, castroisme. Selvfølgelig er unge mennesker over hele verden kjent med Che Guevaras romantiske og stemningsfulle image, men de vet ingenting om hans politiske strategi og program – som var, om jeg får si det åpent og ærlig, fullstendig bankerott.

Konsekvensen av akademiske angrep på marxismen

Selvfølgelig kan ikke unge mennesker klandres for deres begrensede kunnskap om det siste århundrets revolusjonære omveltninger. Av hvem og hvorfra skulle de fått tilegnet seg den nødvendige innsikten? De kapitalistiske mediene vil så visst ikke formidle kunnskap som kan bidra til omveltningen av den eksisterende sosiale orden. Men hva med universitetene, med deres mange lærde professorer? Dessverre har det intellektuelle miljøet i mange tiår vært dypt fiendtlig innstilt til ekte sosialistisk teori og politikk. Marxistisk teori – forankret i filosofisk materialisme – ble for lenge siden forvist fra de vesentlige universitetene.

Akademisk diskurs domineres av den freudianske pseudo-vitenskapen og den idealistiske subjektivismen fra Frankfurtskolen og av postmodernismens irrasjonelle fjas. Professorene informerer sine studenter om at marxismens «Store narrativ» er uten relevans for den moderne verden. Det de egentlig mener er at den materialistiske oppfatningen av historie, som etablerte arbeiderklassens sentrale og avgjørende revolusjonære rolle i det kapitalistiske samfunnet, ikke kan og ikke må kunne bli grunnlag for venstreorientert politikk.

For teoretikerne og utøverne av middelklassens pseudo-venstre-politikk er det ikke nødvendig å studere historien om fortidens revolusjonære kamper. Denne historiens lærdommer motsier all deres politisk opportunistiske og reaksjonære kvakksalveri. Faktisk er Trotskij anathema i disse intellektuelle kretsene. Men det er umulig å kjempe for sosialisme i det tjueførste århundre uten å studere og assimilere lærdommene fra Trotskijs kamp mot stalinismen i det tjuende århundret. Den står som den grunnleggende teoretiske og politiske kampen i det forrige århundret, og den har en dyp og umiddelbar relevans for ethvert kritisk spørsmål om politisk strategi, som arbeidere og alle som seriøst søker den rette veien i kampen mot kapitalisme i den dagsaktuelle verden står overfor. Derfor er det nødvendig å gi en kort oppsummering av Den fjerde internasjonales historiske og politiske opprinnelse.

Betydningen av Trotskijs kamp mot stalinismen

Grunnleggingen av Den fjerde internasjonale i september 1938 er en kritisk milepæl i trotskistbevegelsens historie. Det var den politiske kulmineringen av kampen Leo Trotskij hadde ført gjennom de foregående femten årene – påbegynt med etableringen av Venstreopposisjonen i Sovjetunionen i oktober 1923 – mot den byråkratiske degenereringen av Det russiske kommunistpartiet under Stalins lederskap.

De vidtrekkende internasjonale implikasjonene av Trotskijs kamp mot det stalinistiske regimet oppstod sent i 1924, da Stalin fremsatte påstanden om at det var mulig å bygge sosialisme i Sovjetunionen uavhengig av den internasjonale kampen mot det kapitalistiske verdenssystemet, og uten den vellykkede revolusjonære omveltningen av den kapitalistiske styringsklassen i de vesentlige imperialistsentrene i Vest-Europa og Nord-Amerika.

Programmet for «sosialisme i ett land» – et fundamentalt brudd med den internasjonalistiske strategien som lå til grunn for Bolsjevik-partiets makterobring og den påfølgende etableringen av Den kommunistiske internasjonale i 1919 – ga politisk uttrykk for interessene til det voksende byråkratiet i Sovjetunionen, som hadde sine privilegier avledet av tilraningen av den politiske makten og utnyttelsen, for sine egne interesser, av ressursene fra den nasjonaliserte økonomien etablert i kjølvannet av 1917. Det totalitære diktaturet Stalin opprettet besto av de politiske midlene – med polititerror som det grunnleggende instrumentet for en blodig undertrykking av marxistiske revolusjonære – for byråkratiets forsvar av sine privilegier, som tvang igjennom sosial ulikhet innen Sovjetunionen.

Sovjetregimets nasjonalistiske degenerering fikk sin mest ødeleggende konsekvens med omformingen av Den kommunistiske internasjonale til et instrument for sovjetisk utenrikspolitikk. I bestrebelsene for å forsvare den nasjonalistiske orienteringen som var implisitt i teorien om sosialisme i ett land, hevdet det stalinistiske byråkratiet at sosialisme kunne bygges i Sovjetunionen såfremt imperialistmaktenes militære inngrep ble forhindret. Dermed ble Den kommunistiske internasjonales formål omdirigert mot en søken etter og en kultivering av utenlandske allierte, selv om etableringen av disse alliansene var på bekostning av arbeidsklassens revolusjonære kamper i landene der det stalinistiske regimet søkte sine allianser med borgerlige og småborgerlige krefter.

Den kinesiske revolusjonens tragedie

De politiske konsekvensene av Den kommunistiske internationales underordning til det sovjetiske byråkratiets nasjonale opportunisme, kom tragisk til uttrykk i Kina der Stalin hadde insistert på at Det kinesiske kommunistpartiet måtte godta den politiske autoriteten til det borgerlige partiet Kuomintang og partiets leder Chiang Kai-shek. Stalin hadde kommet til å se Chiang som en potensiell alliert og portretterte ham som en betrodd og lojal leder av den antiimperialistiske kampen i Kina. Stalin argumenterte for at arbeiderklassen var forpliktet til å støtte den progressive delen av det nasjonale borgerskapet. Trotskij avviste Stalins forsøk på å skildre det nasjonale borgerskapet i land med en forsinket kapitalistisk utvikling som mer revolusjonært enn kapitalistklassen i de fremskredne landene. Trotskij understreket at denne oppfatningen – i hovedsak en gjenopplivelse av de russiske Mensjevikenes posisjoner før 1917 – var basert på en falsk vurdering av klassedynamikken i koloni- og semikoloniland. Han skrev:

Den sterke rollen som utenlandsk kapital har i Kinas liv har forårsaket at meget sterke seksjoner i det kinesiske borgerskapet, byråkratiet og militæret har koblet sin egen skjebne med imperialismens. Uten denne tilkoblingen ville den enorme rollen som de såkalte «militaristene» spiller i det moderne Kinas liv være utenkelig.

Det ville videre være særdeles dyp naivitet å tro at det er en avgrunn mellom det såkalte comprador-borgerskapet – det vil si det økonomiske og politiske organet for utenlandsk kapital i Kina – og det såkalte «nasjonale» borgerskapet. Nei, disse to seksjonene står hverandre uforlignelig mye nærmere enn hva gjør den nasjonale delen av borgerskapet og massene av arbeidere og bønder.

Trotskijs analyse ble berettiget av begivenhetene. Chiang gikk i april 1927 hen til å gjennomføre en nedslakting av kommunistene i Shanghai og Kanton og tildelte dermed Det kinesiske kommunistpartiet et slag partiet aldri kom seg fra. Etter denne katastrofen trakk Det kinesiske kommunistpartiet seg, under Mao Zedongs ledelse, ut fra byene og flyttet ut på landsbygda. Dette skiftet endret i vesentlig grad kommunistpartiets klassesammensetning og orientering, som etter 1927 kom til å baserte seg hovedsakelig på landsbygdas småbønder istedenfor den urbane arbeiderklassen. Den maoistiske orienteringen skulle i de påfølgende tiårene vise seg å være en kilde til alvorlig politisk desorientering og strategiske feilgrep fra de organisasjonene – inkludert JVP her på Sri Lanka – som tok opp det kinesiske kommunistpartiets orientering mot småbøndene.

Til tross for den politiske katastrofen i Kina fortsatte Trotskij å kjempe for reformeringen av Det sovjetiske kommunistpartiet. I 1928 levde Trotskij – etter at han i 1927 ble ekskludert fra Det russiske kommunistpartiet og fra Den kommunistiske internasjonale – i eksil i Alma Ata, en by i det sovjetiske Sentral-Asia, nær grensa til Kina. Men selv i sitt fjerne eksil, tusenvis av kilometer fra Moskva, forble Trotskij en mester i revolusjonær strategi. Han fikk fatt i en kopi av programmet Nikolai Bukharin hadde utarbeidet – den gangen en alliert av Stalin – som hoveddokument til den kommende Sjette kongressen for Den kommunistiske internasjonale. Trotskij gjorde dette dokumentet – som var basert på teorien om sosialisme i ett land – til gjenstand for en nådeløs kritikk; og opprettholdt revolusjonær internasjonalisme, grunnlaget for teorien om permanent revolusjon, som den marxistiske bevegelsens grunnleggende strategiske orientering. Han skrev:

I vår epoke, som er imperialismens epoke – dvs. av verdensøkonomi og verdenspolitikk under finanskapitalens hegemoni – kan ikke et eneste kommunistisk parti etablere sitt program ved å gå utelukkende, eller hovedsakelig ut fra forhold og tendenser for utviklingen i sitt eget land. Dette gjelder også helt og holdent for partiet som holder statsmakten innenfor Sovjetunionens grenser. Den 4. august 1914 [Den første verdenskrigens begynnelse] lød dødsklokken for nasjonale programmer, for all tid. Proletariatets revolusjonære parti kan bare basere seg på et internasjonalt program som svarer til karakteren av den nåværende epoken, epoken av kapitalismens høyeste utvikling, og sammenbrudd. Et internasjonalt kommunistisk program er under ingen omstendigheter summen av nasjonale programmer, eller et amalgam av deres felles karaktertrekk.

Trotskij fortsatte:

Det internasjonale programmet må ta utgangspunkt direkte fra en analyse av betingelsene og tendensene i verdensøkonomien og det verdenspolitiske systemet som helhet, i alle dets sammenhenger og motsetninger – det vil si analysen av de separate delenes antagonistiske gjensidige avhengigheter. I den nåværende epoken, i langt større grad enn tidligere, må og kan proletariatets nasjonale orientering bare flyte fra en verdensorientering, og ikke vice versa. Heri ligger den grunnleggende og primære forskjellen mellom kommunistisk internasjonalisme og alle varianter av nasjonal sosialisme.

Selv etter forløpet av 90 år er Trotskijs analyse av den sosialistiske revolusjonens dynamikk – av de internasjonale betingelsenes forrang over de nasjonale – fortsatt det essensielle strategiske prinsippet i kampen for sosialisme.

Som et heldig resultat av en byråkratisk feil ble Trotskijs Kritikk av utkastet til program oversatt til engelsk; og det kom ved en tilfeldighet i James P. Cannons og Maurice Spectors besittelse, som var delegater fra USA og Canada til Den sjette kongressen. De smuglet Trotskijs dokument ut av Sovjetunionen. Det førte til dannelsen av Den internasjonale venstreopposisjonen. Kampen mot den stalinistiske nasjonale degenereringen av Det sovjetiske kommunistpartiet ble utvidet til en kamp mot degenereringen av Den kommunistiske internasjonale.

Tyskland: «Nøkkelen til den internasjonale situasjonen»

Mellom 1928 og 1933 betraktet Den internasjonale venstreopposisjonen seg som en fraksjon av Den kommunistiske internasjonale. Dens aktiviteter var rettet mot den revolusjonære reorienteringen av Den kommunistiske internasjonale og partiene dominert av stalinismen. Trotskij var ikke villig til å oppgi Den kommunistiske internasjonale så lenge det fortsatt var en mulighet for å få en endring av dens politiske orientering. En vesentlig faktor i Trotskijs politiske beregninger var krisen i Tyskland, som han beskrev som «nøkkelen til den internasjonale situasjonen».

I januar 1929 ble Trotskij utvist fra Sovjetunionen til den tyrkiske øya Prinkipo. Han levde nå som en statsløs eksilant, på det han refererte til som «en planet uten et visum». Til tross for sin isolering på ei øy utenfor kysten av Istanbul utviklet Trotskij en analyse av situasjonen i Tyskland som var usedvanlig forutseende. Han oppfordret til dannelsen av en forenet front av Det tyske kommunistpartiet (KPD) og Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) mot den fascistiske faren.

Nazi-partiet hadde blitt en massebevegelse. Trotskij advarte for at om partiet skulle komme til makten ville resultatene være en politisk katastrofe for den internasjonale arbeiderklassen. Alt måtte gjøres for å blokkere nazistenes marsj mot makten. Men det krevde en endring i Det tyske kommunistpartiets tankeløse, fullstendig desorienterte og utrolig dumme politikk. KPD fulgte blindt den politiske linjen diktert fra Moskva og ikke bare nektet partiet å danne en forenet front med SPD, det andre massepartiet av arbeidere, men KPD hevdet at det sosialdemokratiske SPD – som fortsatt hadde støtte fra millioner av arbeidere – var en «sosial-fascistisk» organisasjon, så godt som identisk med nazistene. KPD hevdet at siden det ikke var noen forskjell mellom SPD og nazistene var ingen felles forsvarshandlinger mot Hitlers styrker tillatt mellom de to massearbeiderpartiene.

Som Trotskij hadde advart ryddet KPDs politikk veien for Hitlers fremvekst til makten. Med den kritiske støtten fra høyt plasserte borgerlige politikere ble Hitler Tysklands kansler den 30. januar 1933. Nazi-regimet gikk raskt til verks med å ødelegge – uten å møte noen organisert motstand – arbeiderklassens masseorganisasjoner. Til tross for denne historisk uforlignelige politiske katastrofen fortsatte KPD – uten noen opposisjon innen Den kommunistiske internasjonale – å insistere på at partiets politikk hadde vært riktig. Den tyske katastrofen tvang Trotskij til å endre sin tilnærming til kampen mot stalinismen. Han konkluderte med at en reformering av Den kommunistiske internasjonale var umulig. Den tredje internasjonale var død som revolusjonær organisasjon. Det var nødvendig å bygge Den fjerde internasjonale.

Trotskijs grunnlegging av Den fjerde internasjonale

Trotskijs opprop for opprettelsen av en Fjerde internasjonale var knyttet til hans vurdering av sovjetregimet. Han konkluderte med at reformeringen av det byråkratiske regimet var umulig. Byråkratiet hadde blitt en kontrarevolusjonær sosial kraft, som hensynsløst forsvarte sine privilegier gjennom undertrykkingen av arbeiderklassen i Sovjetunionen; og kynisk forrådte arbeiderklassens kamper utenfor Sovjetunionens grenser. Sovjetunionens utvikling mot sosialisme krevde styrtingen av det stalinistiske regimet i en politisk revolusjon. Bare ved den sovjetiske arbeiderklassens revolusjonære opprør og styrtingen av byråkratiet ville det være mulig å gjenopprette sovjetdemokrati og forhindre ødeleggelsen av Sovjetunionen og en gjeninnføring av kapitalisme.

De fem årene mellom Trotskijs opprop i 1933 for dannelsen av Den fjerde internasjonale og grunnleggingskongressen i 1938 var blant de mest tragiske i den sosialistiske bevegelsens historie. Til tross for den til da uforlignelige krisen i det kapitalistiske verdenssystemet led arbeiderklassen en rekke katastrofale nederlag. Årsaken til nederlagene var ikke et fravær av kampvilje. Snarere var det i årene mellom 1933 og 1938 et enormt oppsving i klassekampen. I 1936 ble Frankrike rystet av streiker av en gryende revolusjonær karakter. I mai og juni var det mer enn 12.000 streiker som involverte mer enn to millioner arbeidere, som berørte nesten alle deler av industrien. De mest militante aksjonene involverte okkupasjon av fabrikker av revolusjonært orienterte arbeidere. I juli 1936 reagerte spanske og katalanske arbeidere på et kuppforsøk av fascistiske generaler ledet av Francisco Franco, med et mektig opprør.

Men i både Frankrike og Spania endte arbeiderklassens innledende seire i demoralisering og nederlag. Nederlagenes politiske instrument var «Folkefronten» – det vil si, de stalinistiske og sosialdemokratiske partiene og fagforeningenes allianse med borgerskapet. Det eksplisitte grunnlaget for denne alliansen var forsvaret av kapitalistisk eiendom mot arbeidersklassens revolusjonære aspirasjoner. Stalinistene insisterte på at kampen mot fascismen ikke besto av noe annet enn forsvaret av borgerlig demokrati. Stalinistene insisterte på at arbeiderklassen bare kunne bekjempe fascismen i en allianse med de liberale demokratiske delene av kapitalistklassen. Det var derfor ulovlig å tale og kjempe for et sosialistisk program, for det ville skremme de demokratiske kapitalistene og drive dem over i fascistenes leir.

Folkefrontens kontrarevolusjonære betydning kom mest fyldestgjørende til uttrykk i Spania, der det stalinistiske partiet – kontrollert av agenter fra det sovjetiske hemmelige politiet GPU – jaktet ned og myrdet de som insisterte på at Francos nederlag krevde mobiliseringen av arbeiderklassen og bøndene på grunnlag av et revolusjonært program. Stalinistene besørget Francos seier.

Mens Stalin utførte forræderi mot arbeiderklassen utenfor Sovjetunionens grenser medførte hans «Store terror» i Sovjetunionen – karakterisert av de tre offentlige rettssakene i Moskva mellom 1936 og 1938 – den fysiske utryddelsen av en hel generasjon revolusjonære marxister.

Det var under disse forholdene Trotskij grunnla Den fjerde internasjonale. Hans insistering på nødvendigheten av en ny Internasjonale møtte motstand fra de som hevdet at hans fordømmelse av det stalinistiske regimet var for kompromissløs og for absolutt. En annen kritikk var at den trotskistiske bevegelsen var for liten til å etablere en ny Internasjonale og dessuten at en Internasjonale bare kunne grunnlegges på basis av «store begivenheter».

Trotskij besvarte sine kritikere ved å insistere på at grunnleggingen av Den fjerde internasjonale faktisk var basert på «store hendelser»: arbeiderklassens største nederlag i historien. Disse nederlagene hadde avslørt de gamle organisasjonenes forræderske og politiske verdiløshet. Forøvrig var ikke størrelsen på et parti det kritiske problemet, men kvaliteten på programmet – det vil si, hvorvidt programmet som ble fremmet av Den fjerde internasjonale var basert på en korrekt evaluering av den historiske epokens karakter og den riktige formuleringen av arbeiderklassens politiske oppgaver, eller ikke.

Selvfølgelig, spørsmålet om størrelse er ikke uten betydning. Kapitalismens omveltning kan ikke oppnås ved en konspirasjon mellom en håndfull mennesker. Den sosialistiske revolusjonen krever bevisst deltakelse av store masser av mennesker. Men det er et marxistisk aksiom at teori bare kan bli en materiell kraft, i en historisk progressiv og revolusjonær forstand, om partiets program identifiserer og artikulerer objektiv nødvendighet. De partier som er basert på en falsk evaluering av objektive forhold, med program som ikke samsvarer med den historiske epokens krav, må til slutt, uansett deres midlertidige suksesser, lide politisk skipbrudd.

Den fjerde internasjonales utholdenhet

Hva forklarer så Den fjerde internasjonales historiske utholdenhet? Fremfor alt er det samsvaret mellom Den fjerde internasjonales analyse og program med epokens objektive karakter. Den fjerde internasjonales stiftelsesdokument definerte den nåværende historiske epoken som kapitalismens dødskamp. Trotskij skrev:

Den økonomiske forutsetningen for den proletariske revolusjonen har allerede generelt sett nådd det høyeste modningstadium som kan oppnås under kapitalismen. Menneskehetens produktive krefter stagnerer. Nye oppfinnelser og forbedringer mislykkes allerede med å heve nivået av materiell velstand. Konjunkturkriser under betingelsene av hele det kapitalistiske systemets sosiale krise, påfører massene stadig større nedverdigelser og tyngre lidelser. Voksende arbeidsledighet forverrer i sin tur statens finansielle krise og undergraver de ustabile pengesystemene. Demokratiske regimer, såvel som fascistiske, snubler fra en fallitt til den neste.

Trotskijs advarsler om en katastrofe ble til virkelighet. Den andre verdenskrigen, som brøt ut nøyaktig ett år etter grunnleggingen av Den fjerde internasjonale, krevde mer enn seksti millioner menneskeliv. Med de stalinistiske partienes uunnværlige hjelp var kapitalistklassen i stand til å overleve – med en kombinasjon av politiske kompromiss, taktiske innrømmelser og, når det var absolutt nødvendig, hensynsløs undertrykking – opprørene som feide over kloden i krigens etterdønninger. Med gjenoppbyggingen på krigens ruiner opplevde kapitalismen i flere tiår en betydelig økonomisk vekst. Men de grunnleggende motsetningene – mellom sosial produksjon og privateierskapet av produktivkreftene, og mellom verdensøkonomiens integrerte karakter og nasjon-stats-systemet – vedvarte.

Oppløsingen av de stalinistiske regimene i Øst-Europa og Sovjetunionen ble universelt hyllet av styringselitene og deres mediepropagandister og akademiske apologeter, som kapitalismens triumf over sosialisme. Triumfalismen på 1990-tallet var basert på to løgner: at de stalinistiske regimene var sosialistiske, og at kapitalismens motsetninger på en eller annen måte var overvunnet. Men i lys av de siste 30 årenes erfaringer er det åpenbart at feiringen av kapitalismens triumf var, for å si det mildt, prematur. Styringselitene hadde forkynt at i etterkant av oppløsingen av de stalinistiske regimene ville kapitalismen skjenke menneskeheten fred, velstand og universelt demokrati.

Virkeligheten har vist seg å være ganske annerledes. Siden den amerikanske invasjonen av Irak i 1991 og borgerkrigen i Jugoslavia, har det vært endeløs militærkonflikt. «Krigen mot terror» – lansert etter 9/11-begivenhetene – er nå i sitt attende år, uten slutt i sikte. Snarere vil intensiveringen av geopolitiske rivaliseringer og konflikter uavvendelig føre til utbrudd av en tredje verdenskrig. USA har gjort det klart at landet ikke vil tillate at Kina erstatter det som den viktigste verdensmakten, selv om de må anvende militærmakt for å motvirke Kinas fremvekst. Samtidig er USA på en kollisjonskurs med Russland, som Washington ser som et hinder for sine planer om å dominere Eurasia og Midtøsten. Senest i forrige uke erklærte den amerikanske ambassadøren til NATO at USA er beredt til å gjennomføre et forebyggende angrep mot Russland for å motvirke det de hevder er en ulovlig utvikling av offensive våpen. En slik åpen trussel er en farlig konflikteskalering mellom de to mektigste atomvåpenmaktene. Verden beveger seg mot randen av en atomkrig, som ville ha så dødelige konsekvenser at det utfordrer fatteevnen.

Mot bakteppet av eskalerende internasjonal vold vokser de sosial spenningene i alle land – og spesielt i de fremskredne kapitalistlandene, inkludert i USA. De underliggende årsakene til spenningene er vedvarende økonomisk krise og svimlende nivå av sosial ulikhet. Færre enn et dusin milliardærer besitter mer formue enn halvparten av verdens befolkning. Jeff Bezos, innehaveren av Amzon, har en personlig formue estimert til $ 150 milliarder. Bare i løpet av én time utgjør de millionene som legges til hans formue et betydelig multiplum av den totale pengesummen en gjennomsnittlig arbeider vil ha opptjent av i løpet av livet.

Sosial ulikhet og demokratiets sammenbrudd

Sosial ulikhet genererer uunngåelig sosiale spenninger og klassekonflikt. Ved et visst punkt blir den sosiale spenningen så ekstrem at demokratiets mekanismer begynner å brytes ned. Det er situasjonen som nå oppstår over hele verden. Valget av Donald Trump som USAs president er symptomet på et systemisk sammenbrudd av de lenge-etablerte demokratiske politiske strukturene kapitalistklassen har styrt ved hjelp av. Det er en utbredt diskusjon om faren for at fascisme er på vei tilbake til makten.

I boka Hvordan demokrati dør [How Democracy Dies] skriver forfatterne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt ynkende:

Er vårt demokrati i fare? Det er et spørsmål vi aldri trodde vi ville stille ... I løpet av de siste to årene har vi sett politikere si og gjøre ting som er uten sidestykke i USA – men som vi anerkjenner å ha vært forløperne for demokratisk krise andre steder. Vi føler frykt, som så mange andre amerikanere også gjør, selv om vi prøver å overbevise oss om at så ille kan faktiskikketing være her.

Likevel bekymrer vi oss. ... Gjennomlever vi nedgang og fall av et av verdens eldste og mest vellykkede demokratier?

Madelaine Albright, den tidligere amerikanske utenriksministeren, har skrevet ei bok med tittelen Fascisme: En advarsel [Fascism: A Warning], der hun gir følgende forenklede forklaring på gjenoppblussingen av det ekstreme høyre i USA:

Hvis vi tenker på fascismen som et sår fra fortiden, som nesten var helbredet, da var det å innsette Trump i Det hvite hus som å rive av bandasjen og plukke på sårskorpa.

Men denne politiske diagnosen ignorerer det faktum at gjenoppblussingen av autokratisk styre er et verdensomspennende fenomen. I Folket motDemokratiet [The People Versus Democracy] retter Yascha Mounk oppmerksomhet mot den globale skalaen for gjenopplivelsen av fascistbevegelser:

Det er for eksempel fristende å se Donald Trump som et unikt amerikansk fenomen. ... Men, alikevel kan den virkelige karakteren av den trusselen Trump utgjør kun forstås i en mye bredere sammenheng: det fenomen at ytrehøyrepopulistene har voksende styrke i alle de store demokratiene, fra Athen til Ankara, fra Sydney til Stockholm og fra Warszawa til Wellington. Til tross for de åpenbare forskjellene mellom populistene som er på vei opp i alle disse landene så stikker fellesnevneren for dem alle dypt – og gjør hver og en av dem til en fare for det politiske systemet, på overraskende lignende måter.

Nok ei nylig publisert bok, Hvordan fascismen fungerer [How Fascism Works] forfattet av Jason Stanley, peker på den globale karakteren av fremveksten av høyreekstremisme:

I løpet av de siste årene har mange land over hele verden fått erfare visse typer ytrehøyrenasjonalisme; lista inkluderer Russland, Polen, India, Tyrkia og USA ... Jeg har valgt etiketten 'fascisme' til å stå for ultranasjonalisme av forskjellige varianter (etnisk, religiøs, kulturell), der nasjonen representeres av en person som er en autoritær leder som snakker på nasjonens vegne.

Den farligste manifesteringen av den fascistiske gjenoppblussingen er gitt av den siste utviklingen i Tyskland, der nazistene – mer enn sytti år etter Det tredje rikes sammenbrudd og slutten av Den andre verdenskrigen – igjen oppstår som en seriøs politisk kraft. Nazi-demonstranter som roper rasistiske og antisemittiske slagord har marsjert gjennom gatene i Chemnitz og Dortmund. Det som gjør disse demonstrasjonene spesielt signifikante er ikke deres størrelse. Nazistene er fortsatt en relativt liten politisk kraft og er foraktet innen Tyskland. Men nazistene nyter mektige beskyttere på de høyeste nivå av den tyske staten. Etter demonstrasjonen i Chemnitz uttrykte Horst Seehofer, innenriksminister i den regjerende koalisjonsregjeringen, sin varme sympati for nazi-mobben. Hans-Georg Maaßen, sjefen for Det føderale byrå for forsvar av forfatningen (BfV), benektet – til tross for videobevis om det motsatte – at mobben hadde truet utenlandske tilskuere til demonstrasjonen.

Hva kan forklare gjenopplivelsen av nazismen i Tyskland, nettopp det landet som opplevde Det tredje rikets grusomheter i full skala? Over hele landet er det utallige minnesmerker som hyller minnet om hitlerismens ofre. Men, som en sykdom som har vært i tilbakegang uten helt å ha blitt kurert, manifesterer de gamle symptomene seg igjen. Trotskij, som produserte den dypeste analysen av fascismen, insisterte på at denne politiske svøpen var forankret i kapitalismens motsetninger, og at nedbrytingen av det borgerlige demokratiet – under trykket av global økonomisk krise, internasjonale geopolitiske spenninger og sosial konflikt innenlands – var en irreversibel prosess.

Demokratiet kan ikke reddes og gjenopprettes til sunnhet på kapitalismens basis. Alle Trotskijs advarsler på 1930-tallet, der han fordømte den forræderske Folkefront-politikken – som underordnet arbeiderklassen til de såkalte «liberale» og «progressive» borgerlige partiene, og dermed sikret fascismens seier – er av enorm dagsaktuell relevans. I 1936 skrev Trotskij:

Ved å dysse ned arbeiderne og bøndene med parlamentariske illusjoner, ved å lamme deres kampvilje, skaper Folkefronten de gunstige betingelsene for fascismens seier. For koalisjonspolitikken med borgerskapet må proletariatet betale med år av nye plager og oppofrelser, om ikke med flere tiår av fascistisk terror.

Alle Trotskijs advarsler ble til virkelighet. «Folkets front» (eller «Folkefronten») endte i katastrofer som kostet titalls millioner menneskeliv mellom 1939 og 1945. Og alikevel fremmer trotskismens fiender – dvs. de politiske pseudo-venstre-svindlerne som avviser historiens lærdommer – i dag den samme politikken som var ansvarlig for katastrofene fra 1930- og 1940-årene. Professor Chantal Mouffe, som er blant de mest celebrerte av de dagsaktuelle pseudo-venstre-teoretikerne, taler for en «Venstrepopulisme», hvilket ikke er noe annet enn den nyeste versjonen av nystalinistisk folkefront-klassesamarbeid. Med en åpen oppfordring om avvisningen av «essensialistisk» venstrepolitikk basert på arbeiderklassens revolusjonære rolle og sentralitet i klassens kamp mot kapitalistisk utnyttelse, hevder Mouffe at Venstrepopulisme «ikke krever et ‘revolusjonært’ brudd med det liberale demokratiske regimet».

Hun skriver at «det er mulig å få til en transformasjon av den eksisterende hegemoniske orden uten å ødelegge de liberale demokratiske institusjonene.» Den kapitalist-imperialistiske staten – den brutale og massivt bevæpnede vokteren av utnyttelse, undertrykking og ulikhet – bør forbli intakt. Og, om man tør spørre, hva er så professor Mouffes alternativ til det marxistiske programmet for arbeiderklassens revolusjonære omveltning av den kapitalistiske staten, med eksproprieringen av kapitalistoligarkene og avskaffelsen av det private eierskapet av produksjons- og finansmidlene? Hun skriver: «En venstrepopulistisk tilnærming bør forsøke å tilby et annet ordforråd» og «et annet språk», som kan appellere til tilhengere av høyrepartier! Er det mulig å forestille seg et mer blatant uttrykk for politisk fallitt? Professor Mouffe vil ha oss til å tro at faren for fascisme kan bekjempes uten å mobilisere arbeiderklassen på grunnlag av et revolusjonært program. Det er bare nødvendig å dekorere reformismen med et nytt ordforråd.

Den revolusjonære lederskapskrisen

De politiske alternativene som presenterer seg i epoken av kapitalismens dødskamp er enten fascistisk barbari eller sosialistisk revolusjon. Det ene eller det andre alternativets triumf vil avgjøre menneskehetens fremtid. Fascismens seier betyr død for den menneskelige sivilisasjon. Den sosialistiske revolusjonens seier åpner opp muligheten for en gjenfødelse og oppblomstring av den menneskelige sivilisasjon, på et nytt og strålende nivå. Det er valget vi har foran oss.

Der han gransket omskiftningene i de revolusjonære kampene i løpet av de første tiårene av det tjuende århundre og søkte å forklare årsaken til de mange nederlagene som etterfulgte den store seieren i oktober 1917, identifiserte Trotskij «den revolusjonære lederskapskrisen» som epokens grunnleggende problem. De objektive betingelsene for sosialismens seier eksisterte. Men det som gjensto var det uløste problemet med subjektivt lederskap. Dette er fortsatt vår epokes fundamentale oppgave.

Trotskismens motstandere – særlig blant representantene av de utallige variantene av småborgerlig pseudo-venstre-politikk – angriper vanligvis Den fjerde internasjonale som «sekterisk». De kan ikke tåle Den internasjonale komitéens avvisning av å knytte seg, som det småborgerlige pseudo-venstre har gjort, til styringsklassens forklestropper.

Forbannet over vår opprettholding av prinsipper peker våre motstandere på at trotskistbevegelsen ikke har rekruttert millioner til sine rekker. Et populært refreng blant våre fiender er at «Den fjerde internasjonale ble utropt av Trotskij, men den ble aldri bygget.» Med denne setningen skiller de utviklingen av Den fjerde internasjonale fra hele klassekampens historie over de siste åtti årene. De foretrekker å glemme at partiene og organisasjonene begunstiget av pseudo-venstre – stalinistene, maoistene, de borgerlige nasjonalistene, arbeiderbyråkratiene – søkte å blokkere utviklingen av Den fjerde internasjonale ved å fornekte, sverte, fengsle og myrde trotskister.

Og hva tilbyr så våre motstandere som alternativ til Den fjerde internasjonale? Hvis de forsøkte å minnes de siste åtti, førti eller tjue årene av sine politiske aktiviteter, hvilke politiske prestasjoner kunne de stolt peke på? Stalinistene kan peke på ruinene av Sovjetunionen og den påfølgende økonomiske voldtekten av Russland. Maoistene kan peke på omformingen av Kina til et fokuspunkt for global kapitalisme, hjemstavn til dusinvis av nyutklekkede milliardærer. Castroistene kan peke på hvordan Cuba igjen er et fristed for amerikanske turister, med deres dollar som er avgjørende for at lokaløkonomien skal overleve. De sosialdemokratiske partiene er nesten ikke til å kunne skilles fra borgerskapets tradisjonelle høyrepartier. Eksempelet Corbyn i Storbritannia viser bare nok en gang at de sosialdemokratiske organisasjonene ikke kan omdannes til instrumenter for kampen for sosialisme. Faktisk kan de ikke lenger engang forvandles til instrumenter for milde sosiale reformer. Det alle disse organisasjonene har til felles, der man minnes formuleringen Trotskij anvendte, er at de er pill råtne tvers igjennom.

Den fjerde internasjonale ble grunnlagt av Trotskij for å løse den revolusjonære lederskapskrisen i arbeiderklassen. Han forsto at de politiske oppgavene reist av kapitalismens dødskamp ikke ville være lette å gjennomføre. I mai 1940, bare to måneder før han ble drept av en agent for det stalinistiske regimet, skrev Trotskij:

Den kapitalistiske verden har ingen utvei, med mindre en langtrukken dødskamp vurderes å være det. Det er nødvendig å forberede seg på lange år, om ikke flere tiår, med krig, opprør, korte innslag av våpenhvile, nye kriger og nye opprør. Et ungt revolusjonært parti må basere seg på dette perspektivet.

Menneskeheten har, som Trotskij forventet, gjennomgått «flere tiår med krig, opprør, korte innslag av våpenhvile, nye kriger og nye opprør». Den fjerde internasjonale, under Den internasjonale komitéens ledelse, har forsvart marxismens arv som en politisk forfulgt minoritet under de mest ugunstige betingelser og har samlet en enorm erfaring. Begivenhetene har berettiget Den fjerde internasjonale og ICFIs historiske perspektiv. Nå, på dette sene og svært fremskredne stadiet av kapitalismens dødskamp, eksisterer betingelsene for å bygge Den fjerde internasjonale som massepartiet for sosialistisk revolusjon.