President Recep Tayyip Erdoğan kunngjorde på torsdag at Ankara vil utplassere tyrkiske tropper til Libya, og hevdet at det Tripoli-baserte GNA-regimet – Government for National Accord; regjeringen for nasjonal enighet – har forespurt om militærstøtte.
Utsendingen av tyrkiske militærenheter til det krigsherjede nordafrikanske landet truer med å forverre den stadig mer kompliserte og eskalerende spenningen mellom Ankara, Moskva og Washington.
GNA-regjeringen, ledet av statsminister Fayez al-Sarraj, er under beleiring av general Khalifa Haftars LNA-hær – den såkalte Libyan National Army; Libyas nasjonalhær – som er tilknyttet en rivaliserende regjering med base i den østlige libyske havnebyen Tobruk. Tyrkia og GNA undertegnet i forrige måned avtaler om militærbistand og opptegningen av de maritime grenserlinjene Erdoğan-regjeringen påberoper seg, for å hevde sine eksklusive krav på enorme gass- og oljereserver under det østlige Middelhavet.
«Siden det er en invitasjon [fra Libya] akkurat nå, vil vi godta den,» sa Erdoğan på et møte i sitt regjerende AKP-parti – Rettferdighet og Utviklingspartiet. «Basert på vårt MoU-dokument om sikkerhets- og militærsamarbeid [Memorandum of Understanding; memorandum om fellesforståelse], vil vi fremmet et lovforslag til vårt parlament om utplassering av tropper, som den første saken etter at det gjenåpnes.»
«Invitasjonen» fra Libya var enda ikke offentliggjort da Erdogan lovet at den tyrkiske troppeutplasseringen ville være godkjent innen det tyrkiske parlamentet er i sesjon fra den 8. januar.
Planen om å sende tyrkiske tropper til Libya truer med å eskalere en konflikt som har vidtrekkende implikasjoner. Mens GNA-regjeringen er anerkjent som Libyas «legitime» regjering av FN, kontrollerer den lite territorium utenfor hovedstaden Tripoli, som akkurat nå er under beleiring. For sitt forsvar er den avhengig av en samling islamistiske og regionale militser.
Haftar, en tidligere general under den libyske regjeringen til Muammar Gaddafi, som hoppet av til USA og ble en langtidig «operatør» [‘asset’] for Central Intelligence Agency (CIA), har støtte fra Egypt, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater (UAE), Russland og Frankrike. Mens Washington formelt støtter GNA-regjeringen, ble Haftar i april berømmet av USAs president Donald Trump for hans «betydningsfulle rolle i bekjempelsen av terrorisme og for sikringen av Libyas oljeressurser».
Oppsplittingen av Libyas regjering i to rivaliserende fraksjoner som er i krig med hverandre, er sluttproduktet av USA-NATO-aggresjonskrigen i 2011, som anvendte massivt luftbombardement og bruk av islamistmilitser som proxy bakkestropper, som endte med omveltingen og mordet på Gaddafi. Imperialistintervensjonen, som knuste Libyas infrastruktur og krevde titusenvis av menneskeliv, omgjorde det som var den rikeste nasjonen i Afrika til en såkalt mislykket stat, som siden har måttet gjennomgå åtte år med uavbrutt borgerkrig.
Erdoğans trussel om å sende tropper til Libya er del av den stadig mer krigerske politikken Ankara har forsøkt å anvende for fremme det tyrkiske borgerskapets interesser, samtidig som han oppildner nasjonalismen som middel til å avlede Tyrkias voksende klassespenninger utad.
Tyrkias relasjoner til Libya går tilbake til Det osmanske imperiet, som styrte territoriet fra 1500-tallet og frem til den italienske kolonierobringskrigen årene 1911 og 1912, da Mustafa Kemal Ataturk, som et tiår senere skulle gå hen til å grunnlegge Republikken Tyrkia, tjente som frivillig kriger mot italienerne. Det nåværende GNA-regimet i Tripoli er rapportert å være politisk på linje med Det muslimske brorskap, som derfor vinner GNA politiske sympati fra Tyrkias side, men samtidig gjør det anatema for regimene i Egypt, Saudi-Arabia og UAE.
Haftars Libyas nasjonalhær (LNA) har hevdet at tyrkisk etterretning sluser krigere fra al-Nusra-fronten, den syriske tidligere tilknytningen til Al Qaida, inn i Libya via Tunisia for å støtte GNA. Erdoğan besøkte på onsdag Tunisia, og sementerte der en allianse til støtte for regjeringen i Tripoli, mens det samtidig ble utstedt en fellesuttalelse til støtte for en våpenhvile i Libya.
Utplasseringen av tyrkiske tropper til Libya har potensial til å utløse en konfrontasjon med Russland, som støtter Haftar. Erdoğan-regjeringen har hevdet at leiesoldater fra den Kreml-tilknyttede sikkerhetskontraktøren Wagner er aktive på bakken og støtter Haftars styrker, en påstand Moskva har benektet.
Det er planlagt et møte mellom Erdoğan og den russiske presidenten Vladimir Putin i Ankara i løpet av den første uka av nyåret, der Libya vil være et av de øverste punktene på agendaen. Konflikten i det nordafrikanske landet blir av begge landene tolket i lys av deres anspente avtale i Syria, der de for tiden har organisert fellespatruljer på grensa mellom Tyrkia og det nordøstlige Syria.
Samtidig råder fortsatt trusselen om en konflikt over den russisk-støttede offensiven til president Bashar al-Assads syriske regjering for å gjenerobre landets nordvestlige provins Idlib, der Tyrkia har tropper utplassert og har besørget støtte til islamistmilitser.
Erdoğan-regjeringen sendte denne uka en delegasjon til Moskva i et forsøk på å forhandle om våpenhvile i Idlib. Tyrkia frykter at en fortsettelse av offensiven vil sende ei ny bølge av flyktninger over landets grense, under betingelser der anslagsvis 3,6 millioner syrere allerede har søkt tilflukt i landet fra blodbadet sluppet løs av den USA-orkestrerte krigen for regimeskifte i Syria.
Spenningene mellom Ankara og Moskva overskrides bare av de som råder mellom Erdoğan-regjeringen og Washington.
I et nylig fjernsynsintervju truet Erdoğan med at Tyrkia «kan stenge Incirlik og Kurecik», to flybaser som har spilt en vesentlig rolle i de amerikanske militæroperasjonene i Midtøsten, og hvor USA lagrer atomvåpen og opprettholder kritiske radaranlegg.
Uttalelsen kom som respons på den økende trusselen om vidtrekkende amerikanske sanksjoner mot Tyrkia for kjøpet av et russisk S-400 luftforsvarmissilsystem. Washington har allerede utestengt Tyrkia fra deltakelse i utvikling og utplassering av deres F-35 Joint Strike Fighter-jagerfly, med den begrunnelsen at Russland kunne bruke S-400-systemets radar for kompromittering av jagerflyets egenskaper. Ankara har på sin side truet med i stedet å kjøpe russiske jagerfly.
Den amerikanske forsvarsministeren Mark Esper responderte på disse truslene med å si at Tyrkias beslutning om ikke å være vertskap for NATO-baser stilte spørsmål ved landets «forpliktelse til alliansen». Tidligere har han gjentatte ganger uttalt at Ankara flytter seg ut av «NATOs omløpsbane».
Spenningene mellom Ankara og den USA-ledede NATO-alliansen har bare blitt enda mer tilspisset siden Washington og Berlin i 2016 støttet det aborterte militærkuppet som siktet på å få veltet og myrdet Erdogan på grunn av hans bånd til Russland.
Avtalen mellom Erdoğan-regjeringen og GNA-regimet i Tripoli har også vidtrekkende implikasjoner for den stadig skarpere krisen i det østlige Middelhavet, der ødeleggelsene som er påført av flere tiår med amerikanske militærinngrep i Midtøsten nå truer med å renne over i en konflikt som kan involvere alle stormaktene.
MoU-dokumentet signert mellom Ankara og det libyske GNA-regimet gjør hevd på store deler av det østlige Middelhavet som en eksklusiv økonomisk sone (EEZ), deriblant farvann utenfor Kypros, den greske øya Kreta og Egypt, og med det offshore-reserver av olje og gass for verdier som er estimerte i størrelsesorden av hundrevis av milliarder dollar.
Washington har respondert på Tyrkias påstander med et bestemt skifte av støtte over til Hellas og til Kypros, som USA nå har hevet en tiår-gammel våpenembargo mot.
Krigene i Syria og Libya, kombinert med kampen for kontroll over energireservene i det østlige Middelhavet, skaper en stadig mer ustabil situasjon som truer med å antenne en regiondekkende og til-og-med global militærkonflikt.