Med sitt dronemissilattentat av den iranske generalen Qassem Soleimani og syv andre på Bagdads internasjonale flyplass i de tidlige morgentimene fredag, har Trump-administrasjonen gjennomført en kriminell statsterroristisk handling som har lamslått verden.

Washingtons kaldblodige drap av en general i den iranske hæren og en mann bredt beskrevet som den nest-mektigste størrelsen i Teheran, er uten tvil både en krigsforbrytelse og en direkte krigshandling mot Iran.

Det vil sannsyligvis ta noe tid før Iran responderer på drapet. Det er ingen tvil om at Teheran faktisk vil, da de er stilt overfor et offentlig ramaskrik over mordet av en person som hadde massestøtte.

Men Iran vil uten tvil vie langt mer tid og refleksjon over sin respons enn det Washington innvilget sin kriminelle handling. Landets nasjonale sikkerhetsråd ble samlet på fredag, og med all sannsynlighet vil iranske myndigheter diskutere mordet på Soleimani med Moskva, Beijing og, mer sannsynlig enn ikke, også med Europa. Amerikanske myndighetsrepresentanter og foretaksmedier synes for sine egne formål nesten å ønske seg en øyeblikkelig gjengjeldelse, men iranerne har mange alternativer.

Det er et politisk faktum at drapet på Soleimani effektivt sett har innledet en krig fra USAs side mot Iran, et land som er fire ganger så stort og med mer enn den dobbelte befolkningen av Irak. En slik krig ville true med å spre væpnet konflikt over hele regionen, og faktisk hele verden, med ukalkulerbare konsekvenser.

Denne forbrytelsen, drevet frem av USAs tiltakende desperasjon over sin posisjon i Midtøsten og den voksende interne krisen innen Trump-administrasjonen, er svimlende for graden av hensynsløshet og lovløshet. USA henfallenhet til en så avskyelig handling bevitner at landet ikke har klart å oppnå noen av de strategiske målene som førte til invasjonene av Irak i 1991 og 2003.

Mordet på Soleimani er kulmineringen av en langtrukken kriminaliseringsprosess av amerikansk utenrikspolitikk. «Målrettede drap», et begrep introdusert i verdens imperialistpolitikks leksikon av Israel, har blitt anvendt av amerikansk imperialisme mot angivelige terrorister i land som strekker seg fra Sør-Asia til Midtøsten og Afrika over en periode som strekker seg over nesten to tiår. Det har imidlertid hittil vært uhørt for USAs president å beordre og deretter offentlig påta seg ansvaret for drapet av en senior regjeringsrepresentant som var på lovlig og åpent besøk i et tredjeland.

Soleimani, lederen av Irans islamske revolusjonsgardes Quds-styrker, var ikke en Osama bin Laden eller Abu Bakr al-Baghdadi. Tvert imot spilte han en sentral rolle i å beseire styrkene til Al Qaida og Den islamske staten Irak og Syria (ISIS), som disse to figurene, begge myrdet av amerikanske spesialoperasjoners dødsskvadroner, hadde ledet.

Hundretusenvis av mennesker fylte gatene i Teheran og byer over hele Iran på fredag, i sorg og protest over drepingen av Soleimani, som ble ansett som et ikon for iransk nasjonalisme og motstanden mot amerikansk imperialismes tiår-lange angrep på landet.

I Irak har det amerikanske droneangrepet blitt bredt fordømt som et brudd på landets suverenitet og på folkeretten. Angrepets ofre inkluderte ikke bare Soleimani, men også Abu Mahdi al-Muhandis, som var nestkommanderende for Iraks folkelige mobiliseringsstyrker (PMF), den 100 000 sterke koalisjonen av sjiamilitser som regnes som del av landets væpnede styrker.

Denne responsen gjør et hån av de ignorante og bøllete uttalelsene fra Trump og hans rådgivere. Den amerikanske presidenten, som uttalte seg fra sitt feriested Mar-a-Lago i Florida, skrøyt av å ha «drept terrorist nummer én, over alle i hele verden». Han fortsatte med å hevde at «Soleimani planla forestående og uhyggelige angrep mot amerikanske diplomater og militærpersonell, men vi tok ham på fersken, og vi avsluttet ham.»

Trump påsto at den iranske generalen «har utøvd terrorhandlinger for å destabilisere Midtøsten de siste 20 årene». Han erklærte: «Det USA gjorde i går [på fredag], burde vært gjort for lenge siden. Mange liv ville vært reddet.»

Hvem tror den amerikanske presidenten han lurer med sin mafiaretorikk? Over de siste 20 årene har Midtøsten blitt ødelagt av ei rekke amerikanske imperialistintervensjoner. Den ulovlige amerikanske invasjon av Irak i 2003, basert på løgner om «masseødeleggelsesvåpen», krevde livene til mer enn én million mennesker, samtidig som den desimerte det som hadde vært blant de mest fremskredne samfunn i den arabiske verden. Sammen med Washingtons atten-år-lange krig i Afghanistan og regimeskiftekrigene som ble lansert i Libya og Syria, har amerikansk imperialisme sluppet løs en regiondekkende krise som har drept millioner, og har tvunget flere titalls-millioner på flukt fra sine hjem.

Soleimani, som Trump anklaget for å ha «gjort uskyldige menneskers død til sin syke lidenskap» – en passende selvbeskrivelse – steg opp til ledelsen av det iranske militæret under den åtte-år-lange krigen mellom Iran og Irak, som krevde rundt regnet én million iraneres liv.

Han ble kjent for det amerikanske militær-, etterretnings- og diplomatiapparatet i 2001, da Teheran besørget etterretning for Washington til bistand for deres invasjon av Afghanistan. Under forløpet av den amerikanske krigen i Irak holdt amerikanske embetsrepresentanter bak-kanal-forhandlinger med Soleimani, til tross for at Quds-styrkene bisto sjiamilitsers motstand mot den amerikanske okkupasjonen. Han spilte en sentral rolle i utvelgelsen av de irakiske sjiapolitikerne som ledet regimene installert under den amerikanske okkupasjonen.

Soleimani gikk videre til å spille en ledende rolle i organiseringen og nedkjempingen av de Al Qaida-tilknyttet militsene som ble sluppet løs mot regjeringen til Bashar al-Assad i den CIA-orkestrerte krigen for regimeskifte i Syria, og deretter for samlingen av sjiamilitsene som fikk stanset og påført Al Qaidas avkom ISIS deres nederlag, etter at disse kreftene hadde overrent anslagsvis en tredjedel av Irak, og hadde beseiret landets USA-trente sikkerhetsstyrker.

Å beskrive en slik person som en «terrorist» betyr bare at enhver statsrepresentant eller militærsjef, hvor som helst i verden, som skjærer på tvers av interessene til Washington og amerikanske banker og foretak, kan betegnes som sådan, og kan målrettes for drap. Angrepet på flyplassen i Bagdad signaliserer at reglene for engasjement har endret seg. Alle «røde linjer» er krysset. I fremtiden kan målet være en general eller en president, kanskje til-og-med presidenten i Russland, Kina eller for den del. fra enhver av hovedstedene til Washingtons angivelige allierte.

Etter dette offentlig feirede attentatet – åpent hevdet av en amerikansk president, uten engang et forsøk på benektelse – er det noe statsoverhode eller noen fremtredende militærfigur i verden som kan møte amerikanske embetsrepresentanter uten å ha i baktanken at såfremt ting ikke gå bra, da kan også vedkommende bli myrdet?

Drapet av general Soleimani i Bagdad ble av Die Zeit, ei av Tysklands prominente aviser, sammenlignet med attentatet på Østerrikes erkehertug Franz Ferdinand i 1914. Avisa hevdet at som i det foregående tilfelle «holder hele verden pusten, og venter i nervøs spenning på hva som kan skje».

Denne kriminelle handlingen bærer med seg trusselen om både verdenskrig og diktatorisk undertrykking innen USAs grenser. Det er ingen grunn til å tro at en regjering som har adoptert drap som et instrument for utenrikspolitikk, vil avstå fra å bruke de samme metodene mot sine innenlandske fiender.

Attentatet på Soleimani er et uttrykk for den ekstreme krisen og desperasjonen i et kapitalistsystem som truer med å kaste menneskeheten ut i avgrunnen.

Svaret på denne faren ligger i den internasjonale veksten av klassekampen. Innledningen av det tredje tiåret av det 21. århundre er vitne til ikke bare krigspådrivet, men også oppsvinget fra millioner av arbeidere over hele Midtøsten, Europa, USA, Latin-Amerika, Asia og hvert et hjørne av kloden, i kamp mot sosial ulikhet og angrepene på grunnleggende sosiale og demokratiske rettigheter.

Dette er den eneste sosiale kraftfaktoren som en genuin opposisjon mot de styrende kapitalistelitenes krigspådriv kan baseres på. Den nødvendige responsen på den imperialistiske krigsfaren er å forene disse voksende arbeiderklassekampene ved byggingen av en forent, internasjonal og sosialistisk antikrigbevegelse.