Som enhver stor krise har koronaviruspandemien stilt til skue alt råttent og degenerert i kapitalistsamfunnet.
Ingen steder er denne eksponeringen mer uttalt enn for aksjemarkedet – den massive institusjonaliserte mekanismen der samfunnets rikdom, produsert av arbeiderklassens virke, blir sugd opp til samfunnets høyeste sosiale sjikt på bekostning av massen av befolkningen.
Storselskapene stiller nå opp i kø for å motta sin del av Trump-administrasjonens enorme redningspakke på $ 2,2 billioner [NOK 22,42 billioner; dvs. 22 420 milliarder]. De sysselsetter en hær av lobbyister, advokater og økonomiske rådgivere (som alle tar seg fett betalt for sine tjenester) for å maksimere deres vinninger samtidig som de syter om at de har gått tomme for cash, og nå må besørges med penger for «å redde økonomien».
Men en rapport publisert i Wall Street Journal sist helg avslører at en av hovedårsakene til cashmangelen er de billioner av dollar storselskapene har brukt på buybacks, dvs. tilbakekjøp av egne aksjer, spesielt i løpet av tiåret siden den globale finanskrisen.
Ifølge Brian Reynolds, senior markedsanalytiker for analyseforetaket Reynolds Strategy, som har utført forskningen som ligger til grunn for artikkelen, har aksjeselskapers buybacks vært den «eneste nettokilden for penger inn i aksjemarkedet» siden 2008.
Det eneste formålet med buyback-programmer er å øke formuen til direktørene som sitter på toppen av de store selskapene, så vel som for hedgefond og andre aksjemeklere. Ved å kutte antallet tilgjengelige aksjer, stiger selskapets aksjekurs. Direktører og andre kan deretter utøve sine aksjeopsjoner for å gjøre seg et varp [‘make a killing’] samtidig som hedgefondene slår til på opportune tidspunkt og håver inn milliarder.
Buybacks finansieres ved å anvende selskapets akkumulerte profitter, eller i noen tilfeller også ved å øke dets gjeld, der man drar nytte av den amerikanske sentralbankens politikk med ultra-lave renter.
Ifølge økonomen William O. Lazonick gikk andelen av selskapers buybacks finansiert gjennom utstedelse av egne obligasjoner, så høyt som til 30 prosent både i 2016 og 2017.
Etter Reynolds beregninger har buybacks siden starten av 2009 tilført aksjemarkedet en netto på $ 4 billioner [NOK 40,77 billioner; dvs. 40 770 milliarder], et beløp som tilsvarer en femtedel av den totale markedsverdien for selskapene i S&P 500-indeksen på $ 20,9 billioner [NOK 213 billioner].
Lazonicks beregninger satte buybacks av aksjer likt med 52 prosent av alle selskapsprofittene, med aksjeutbytter som utgjorde ytterligere $ 3,3 billioner [NOK 33,64 billioner; dvs. 33 640 milliarder].
Ifølge Journal-artikkelen: «Bidrag fra alle andre kilder – inkludert børshandlede fond, utenlandske kjøpere, forsikringsfond, mutual-fond, broker-dealers, hedgefond og husholdninger – nettet ut til omtrent null.»
I fjor kjøpte selskaper listet i S&P 500-indeksen tilbake egne aksjer til en verdi av $ 729 milliarder [NOK 7,43 billioner; dvs. 7 430 330 millioner], litt under rekorden fra 2018 på $ 806 milliarder [NOK 8,2 billioner; dvs.: 8 215 160 millioner], som ble drevet av Trump-administrasjonens skattekutt for selskaper vedtatt på slutten av 2017.
Trump erklærte at skattekuttene ville føre til en vesentlig utvidelse av produktive investeringer og godt betalte jobber. Med hans bakgrunn fra den snuskede og korrupte finansverden i New York City, visste han selvfølgelig at ingenting av det kom til å finne sted.
Opphavet til buybacks av aksjer ligger i juridiske endringer som ble gjennomført i 1982, i startfasen av fenomenet nå kjent som finansialisering. Dette er den prosessen der akkumuleringen av profitt i tiltakende grad har blitt skilt fra produktiv aktivitet i realøkonomien, og blitt stadig mer avhengig av aksjemarkedsspekulasjoner og andre former for finansiell parasittisme.
Inntil den gang hadde buybacks blitt betraktet som en form for rigging og illegal innsidehandel. I tråd med finansialiseringsprosessen som var i gang vedtok imidlertid den føderale amerikanske finanstilsynsmyndigheten Securities and Exchange Commission (SEC) en ny regel som innvilget selskapsledere immunitet mot siktelse for manipulering av aksjekursen, som tidligere var gjeldende.
Aksjemarkedet, som er ved hjertet av amerikansk kapitalisme, er sannsynligvis den institusjon som har vært omgitt av mer løgner enn noen annen.
En av de største forfalskningene er at stigende aksjekurser er nødvendige fordi de styrker selskaper og gjør dem i stand til å utføre utviklingen av produktive aktiviteter gjennom forskning og utvikling (FoU). Faktisk blir ressurser som kunne vært tilgjengelige for slike formål avledet til anskaffelse av aksjer som bare kommer selskapets toppdirektører og aksjemeklere til gode.
Som Lazonick har dokumentert bokførte i 2018 bare 43 prosent av selskapene listet i S&P 500 noen FoU-utgifter. Det meste av dette var i veldig liten skala fordi bare 38 selskaper sto for 75 prosent av utleggene fra de 500 selskapene som omfattes av indeksen.
En annen myte er at stigende aksjekurser kommer små husholdningsinvestorer til gode. Men som Lazonick rapporterte i en artikkel publisert på nettstedet New Economic Thinking i forrige måned, var det i 2016 de mest velbeslåtte 10 prosent av amerikanske husholdninger som holdt 84 prosent av verdien av amerikanske børsnoterte selskaper.
Han skrev: «Buybacks beriker en enda mindre gruppe av de rikeste menneskene som operererer med timingen av aksjesalg. Spesielt har buybacks i overveldende grad kommet et lite antall aksjemarkedshandlere til gode, deriblant seniorsjiktet av selskapsdirektører selv, og selskaps-raiders (også kalt «hedgefondaktivister»), mens det har etterlatt amerikanere fleste skadelidende.»
Som resultat av den økonomiske nedstengingen har flyselskapene vært i fronten av selskapskøen, med begge hender strukket ut, med sine krav om penger fra regjeringen. De har også vært blant de mest involverte i aksje-buybacks, som har ført til at de har tømt sine cashbeholdninger.
Lazonick rapporterte at i tiåret fra 2010 til 2019 utdelte de fire vesentlige amerikanske flyselskapene (American, Delta, United og Southvest) pluss de to største flyfraktselskapene (Fedex og UPS), sett under ett, «drøyt 80 prosent av deres profitter i form av buybacks (56 prosent) og aksjeutbytte (25 prosent). Bare for disse seks flyselskapene utgjorde buybacks det siste tiåret $ 77 milliarder [NOK 784,82 milliarder], med 71 prosent av disse gjennomført i årene fra 2015 til 2019.»
Disse seks selskapenes administrerende direktørene hentet hjem i gjennomsnitt $ 19,6 millioner [NOK 199,77 millioner] i året, der 81 prosent av disse pengene kom fra realiserte gevinster fra utøvelsen av aksjeopsjoner og «vesting of stock awards» – en prosess der mottakeren må vente i en viss periode før opsjonen kan utløses.
Og så er det saken om Boeing. Som det nå har blitt fastlagt gikk Boeing videre med sin flytype 737 Max, der de monterte en ny motor på et gammelt flyskrog, som førte til 346 menneskers død i to krasj.
Som Lazonick bemerker ville kostnaden for utvikling av en ny flyarkitektur, anslått til $ 7 milliarder, vært betydelig mindre enn de $ 11 milliardene selskapet brukte på aksje-buybacks i årene fra 2004 til 2008.
Etter å ha mottatt 2 500 bestillinger for MAX innen begynnelsen av 2013 «gikk Boeing inn i en buyback spree som totalt nådde $ 43 milliarder [NOK 438,28 milliarder] innen den første uka i mars 2019.»
Kostnadene i menneskeliv går imidlertid langt forbi saken med Boeing. Det strekker seg over hele den amerikanske økonomien.
Dataene om omfanget av buyback-operasjonene og avhengigheten av dem for plyndringen av samfunnsrikdommen avdekker kilden til påtrykket for å gjenoppta arbeidet, uansett farene for arbeidernes helse, slik at prosessen med utvinning av merverdi og dens fordeling til de ultra-rike kan gjenopptas.
Saken for det offentlig eierskapet, under demokratisk kontroll, av hele finanssystemet og de store selskapene kunne knapt vært tydeligere.
Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien
Arbeiderklassen, sosialisme og kampen mot pandemien
[2. april 2020]
Koronaviruspandemien og perspektivet for sosialisme
[31. mars 2020]
Hvordan bekjempe COVID-19 pandemien: Et handlingsprogram for arbeiderklassen
[18. mars 2020]