Den britiske statsministeren Boris Johnsons navn vil for alltid være assosiert med den mordiske strategien for «flokkimmunitet».

En politikk som nå universelt følges av verdens styringsklasser ble først åpent forfektet av Johnsons regjering som respons på koronaviruspandemien, der denne politikken fant en høvelig representant i en statsminister som legemliggjør den britiske imperialismens mest reaksjonære tradisjoner. Johnsons handlinger har kledd naken og eksponert den fundamentale råskapen til grunn for en sosial orden som er basert på et superrikt oligarkis akkumulering av profitt, på en måte som arbeiderklassen aldri vil glemme eller tilgi.

Den 13. mars, to dager etter at Covid-19 ble erklært som en pandemi, foreslo Johnsons vitenskapelige topprådgiver sir Patrick Vallance offentlig at befolkningen kunne «bygge opp en slags flokkimmunitet slik at flere mennesker blir immune mot denne sykdommen, og vi reduserer overføringen.» Johnson hadde stavet ut det praktiske i denne politikken i et intervju uka før, hvor han forklarte: «En av teoriene er, kanskje skal vi ta det på haka, ta imot det hele på-en-gang, om man kan si det sånn, og la sykdommen forflytte seg gjennom befolkningen.»

Det generelle konseptet om flokkimmunitet har en legitim vitenskapelig bakgrunn, og refererer til immunisering av en tilstrekkelig prosentandel av befolkningen til å få blokkert overføringen av, og derved begrense, kontrollere og utrydde et virus. Men med alvorlige sykdommer har forestillingen om en slik type immunitet engang bare vært unnfanget som resultat av foreliggende programmer for massevaksineringer. Det å basere seg på at enkeltpersoner utvikler naturlig immunitet gjennom kontakt med viruset, ikke bare mislykkes i å garantere effektiv motstand mot infeksjon, gjennom utviklingen av vedvarende antistoffer, men det forutsetter også hundretusener av menneskers dødsfall som ikke vil overleve sykdommen. Nettopp dét var det den britiske regjeringen hadde til hensikt.

I tråd med deres plan ble det ikke iverksatt noen vesentlige folkehelsetiltak da pandemien raskt spredte seg internasjonalt, og tvers over hele Europa. Ingen nedstenginger ble pålagt, og store sportsbegivenheter ble tillatt å finne sted. Den 12. mars forlot regjeringen enhver tanke om å begrense viruset gjennom sporingstiltak i lokalsamfunn og karantener. Spurt på Sky News om hvorfor det britiske samfunnet fortsatte som normalt når høye infeksjonsrater ville føre til et usett antall dødsfall, svarte Vallance: «Vel, selvfølgelig står vi overfor utsiktene til det, som statsministeren sa i går, at et økende antall mennesker dør.»

Det som ble forberedt var et slakt. Den 2. mars advarte en rapport til regjeringens vitenskaplige råd for nødssituasjoner, kalt SAGE [Science Advice Group for Emergencies], for at koronaviruset var svært smittsomt og allerede spredte seg i befolkningen. Såfremt det ikke ble innført «strenge tiltak» ville det føre til at «rundt 80% av befolkningen [53 millioner mennesker] ville bli infisert», og dét ville resultere i 250 000 til 500 000 dødsfall.

En nasjonal nedstenging ble først iverksatt den 23. mars, tre uker senere, under massivt folkelig press og midt i utstrakt avsky og harme over regjeringens uttalelser. Hele tiden siden har regjeringen jobbet med big business og fagforeningene for å få denne politiske retningslinja omgjort, slik at det nå pågår en kriminell politikk for en utrygg gjenopptakelse av arbeid.

«Flokkimmunitet» er ikke en folkehelsestrategi. Det er en politikk for å uttynne og avlive de utsatte, samtidig som den forsvarer styringselitens økonomiske interesser – en sosiopatisk prioritering av profitt over liv. En senior Konservativ-representant, som refererte til Johnsons rådgiver Dominic Cummings regjeringsinterne uttalelser, oppsummerte det som følgende: «Flokkimmunitet; beskytt økonomien; og dersom dét betyr at noen pensjonister dør – too bad [så synd]».

Johnsons støttespillere i de høyreorienterte mediene har åpent forfektet den samme agendaen. Den 13. mars tvitret den fascistiske spaltisten Katie Hopkins: «Koronavirus er en lagsport. Forstå det. Få dere immunitet. Føl dere bedre. Flokken seirer. Ikke frykt døden. Alle har en slutt.»

Den 31. mars skrev Toby Young i Sceptic: «Det å bruke £ 350 milliarder [NOK 4 105,6 milliarder] for å forlenge livet til noen hundre tusen, og for det meste eldre mennesker, er en uforsvarlig bruk av skattebetalernes penger.» Telegraphs økonomi-redaktør Russell Lynch publiserte en artikkel som erklærte: «Kostnadene for å redde liv i denne nedstengingen er for høye.»

Den blodige balanseregnskapet for denne politikken er at Storbritannia har det høyeste antallet dødsfall av Covid-19 utenfor USA, med sin langt større befolkning. Dette antallet dødsfall kommer til å eksplodere når nå befolkningen blir sendt tilbake til arbeid uten engang de mest minimale folkehelsebeskyttelser på plass.

Boris Johnson og «global overbefolkning»

Johnson-regjeringen gjenoppliver og implementerer den mest barbariske av sosiale teorier. Et verdifullt innblikk i de forestillingene som rettleder regjeringens respons på Covid-19 er å finne i en hittil obskur kronikkartikkel skrevet av Johnson for Daily Telegraph i 2007. Artikkelen har tittelen «Global overbefolkning er det egentlige anliggendet» [‘Global over-population is the real issue’]. I denne kronikken beklager Johnson hvordan «det er et tragisk mål for hvor langt verden har endret seg» at «menneskehetens fruktbarhet» ikke lenger kan diskuteres offentlig som en regjerings politiske retninglinje.

«Vi ser ut til å ha gitt opp på befolkningskontroll, og alle slags forklaringer blir tilbudt for knefallet. Noen sier at Indira Gandhi ga det hele et slett navn, av hennes demente plan om å sterilisere indiske menn, med lokking av en transistorradio som bonus.»

«Noen tilskriver vår selvtilfredshet til Den grønne revolusjonen, som så ut til å motbevise Malthus. Det ble den overleverte visdom at verdens befolkning kunne stige til utallige milliarder, da menneskeheten lærte å få flere maisører til å gro der man tidligere hadde grodd ett.»

Johnson sier i kronikken at hva dette betyr er at samfunnet «nekter å si noe fornuftig om den desidert største utfordringen jorda står overfor; og nei, uansett hva det nå er helt konvensjonelt å si, den største utfordringen er ikke global oppvarming. Den primære og viktigste utfordringen vår art står overfor er reproduksjonen av nettopp vår egen art.»

Johnson tar sats og hekter denne situasjonen til «politisk feighet», der han agiterer: «Det er på tide at vi får en voksendiskusjon om den optimale mengden mennesker i dette landet, og på denne planeten. … Er det ikke på tide at politikerne slutter å være så feige, og begynte å snakke om det virkelige anliggendet nummer én?»

Johnson gjør ingen egentlig bestrebelse for å skjule den fascistiske karakteren av sine synspunkter. Han skriver: «Vi har nådd den absurde situasjonen at menneskeheten syter over ødeleggelsen av miljøet, og likevel er det ikke et pip i noe kommuniké fra noe toppmøte i EU, G8 eller FN, om befolkningsveksten som forårsaker denne ødeleggelsen.»

«Du kan se det når du flyr inn over Mexico By, et enormt lappeteppe av smog-bundne, lave boligstrukturer som strekker seg fra den ene horisonten til den andre; og når man ser ned på hva vi gjør med planeten, da får man en skrekkvisjon om bostrukturer som multipliseres og repliseres som basiller i ei petriskål.»

Denne artikkelen går til kjernen av den britiske regjeringens morderiske respons på koronaviruspandemien, langt mer enn alle foretaksmedienes tamme «granskninger». Sosial ulikhet, fattigdom, kriger og sløyingen av sosialtjenester er ikke-anliggender for Johnson. Ethvert tiltak for å adressere dem, enn si en global pandemi, ville være kontraproduktivt: Arbeiderne i slummen i Mexico By (eller hvilke som helst andre steder) – som «repliseres som basiller i ei petriskål» – er det egentlige viruset.

Støtet i Johnsons artikkel dreier seg henvisningen til Thomas Malthus, en kapitalisme-ideolog fra slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, som argumenterte for at overbefolkningens «uunngåelighet» gjorde de fattiges elendighet og deres derav tidlige død til en nødvendig. Johnson omfavner denne påstanden med hans erklæring om at historien bare «tilsyntelatende motbeviste Malthus».

Mens han er mer rett-på-sak, og fremstår som dummere enn de fleste av sine kapitalistiske med-politikere, ble Johnson faktisk utdannet ved Eton public school [o. anm.: tilsynelatende offentlig skole, men faktisk privatskole] og siden ved Oxford University. Han kan det intellektuelle og politiske røyksignalet han sender ut til sine medtenkere.

Malthusianismen har siden dens første artikulering utført en livsviktig og ondskapsfull politisk funksjon for det sosiale sjiktet Johnson er grundig innflettet i.

Som den ledende tyske marxisten August Bebel forklarte i 1879, der han sa at Malthus’ verk «inneholdt en forklaring for de eksisterende ondskapene som uttrykte styringsklassenes innerste tanker og ønsker, og berettiget dem for verden». Nemlig det at selv om eiendomsbesittelse og rikdom rettmessig isolerer dem fra sult og sykdommer, må ikke arbeiderklassen forvente seg noen slik lindring, da de for kapitalistene og grunneierne er lite annet enn trekkdyr. Eliten kan leve luksuriøse liv så lenge samfunnets arbeid kan opprettholde dem, men døden for en gammel eller svak arbeider blir «naturlig» på det tidspunkt han ikke lenger kan oppfylle sin forpliktelse overfor sine betters [de ‘bedre’].

I dag blir pandemiens kostpris betraktet som en angivelig naturlig «check» på de deler av befolkningen som anses som en drenering av profitter. Det er innholdet i strategien for «flokkimmunitet».

Thomas Malthus og «befolkningsteori»

Thomas Malthus ble født til å være en landsens herremann [‘a country gentleman’] (1766-1834), var stipendiat ved Cambridge University, var curate [o. anm.: en kirkeleder] i Church of England og senere professor ved den private høyskolen opprettet av handelsselskapet East India Company for å utdanne deres administratorer. Han ble en fundamental størrelse i den borgerlige politikken med publiseringen i 1798 av An Essay on the Principle Population as It Affects the Future Improving of Society [Et essay om den prinsippielle befolkningen hva den angår samfunnets fremtidige forbedring].

Malthus hevdet:

Befolkningens kraft er så overlegen kraften i jorden til å kunne produsere livsopphold for menneskene, at for tidlig død må i en eller annen form hjemsøke menneskeslekten. Menneskets laster [for eksempel kriger] er aktive og dyktige avfolkningsministre. De er forgjengerne i den store hæren av ødeleggelse; og avslutter ofte det gruelige arbeidet selv. Men skulle de mislykkes i denne utryddelseskrigen, vil sykelige årstider, epidemier, pest og plager, tre frem i forødende rekker og feie vekk deres tusener og titusener. Skulle suksessen fortsatt være ufullstendig, da kommer den gigantiske og uunngåelige hungersnød som skulker bak rekkene, og med ett mektig slag settes befolkningsantallet ned på nivå med verdens matforråd.

Alle sosiale problemer ble redusert ned til problemet med et evigvarende overskudd av mennesker som, såfremt de ikke blir «sjekket» av samfunnet, ville bli «naturlig» klipt vekk av «sykelige årstider, epidemier, pest og plager».

Basert på sin innsikt om disse katastrofene tok Malthus til orde for straffende tiltak for befolkningskontroll, og insisterte på nytteløsheten av at de rike skulle støtte en «overflødig befolkning». Han krevde «moralsk tilbakeholdenhet», som skulle forhindret at de fattige fikk for mange barn, en slutt på fattig-lovsystemet om lettelser [Poor Law] og bare den aller mest selektive private veldedighet.

Dette var en berettigelse for den uhemmete opereringen av det kapitalistiske profittsystemet, uansett hvilke ødeleggende konsekvenser det måtte ha for arbeiderklassen.

«Befolkningsloven» er noe ahistorisk tull og tøys. Karl Marx erklærte forestillingen om den som en «injurie mot menneskeslekten» og leverte en skoldende kritikk av den «abstrakte numeriske relasjonen, som [Malthus] har fisket rett ut av løse lufta, og som hviler hverken på naturlige eller historiske lover».

Som Marx senere skulle demonstrere i Kapitalen, er samtidens fattigdom og arbeidsledighet ikke en konsekvens av «overbefolkning», men av kapitalistens utbytting av arbeideren, en prosess som produserer «akkumuleringen av rikdom ved en pol» og «akkumuleringen av elendighet, sliternes kvaler og slaveri, uvitenhet, brutalisering og mentale fornedring, ved den motsatt polen.»

Marx forklarte at Malthus forsøkte å skjule denne virkeligheten med en «unnskyldning for arbeiderklassens fattigdom og elendighet». Han ga «brutalt uttrykk for kapitalens brutale synspunkt» at dersom arbeidere ikke kunne opprettholde seg selv eller sine barn i «kampen for tilværelsen», for å bruke Malthus’ begrep, skulle de ikke forvente noen støtte. Arbeideren «har ikke noe arbeid, derav ingen lønn, og siden han ikke har noen eksistens som et menneske annet enn som å være arbeider, da kan han gå og begrave seg selv, sulte i hjel, osv.»

Det konkluderende kapittelet i Malthus’ essay inkluderer denne uttalelsen:

At den viktigste og mest permanente årsaken til fattigdom har liten eller ingen direkte relasjon til regjeringsformer, eller den ulike fordelingen av eiendom; og siden de rike ikke i virkeligheten er i besittelse av kraften til å finne arbeid og underhold for de fattige, da kan ikke de fattige av sakens natur inneha retten til å kreve dem; det er de viktige sannhetene som stammer fra befolkningsprinsippet ...»

Denne uhyrlige teorien ble fremmet i opposisjon til massenes kamper for en forbedring av deres posisjon. Den borgerlige akademikeren skjelver, fordi «av alle monstre er en mobb den mest livsfarlige for friheten.» Malthus’ essay ble første gang utgitt i 1798, året for Den forente irske oppstanden, og de tre neste utgavene kom i årene som førte frem til 1819-massakren av arbeiderne som protesterte for parlamentarisk representasjon ved Peterloo, Manchester. Den femte utgaven ble publisert i 1830.

Malthus erklærte seg selv som en fiende av Opplysningstidens argumenter for likhet, som da nylig var gitt eksplosiv aktualitet av både Den amerikanske og Den franske revolusjon. I løpet av hans originale essay og de påfølgende utgavene, angrep han den britiske utopiske anarkisten William Godwin, den utopiske sosialisten Robert Owen, den radikale demokraten Thomas Paine og den franske revolusjonære Nicholas de Condorcet. Mot egalitære argumenter som krevde rettmessig tilgang til grunnleggende sosiale rettigheter, besørget Malthus styringsklassen med ei grovt ubehøvlet ideologisk klubbe, for å berettige de fattiges elendighet og for tidlige død, som en tingenes naturlige orden. Han ble belønnet med umiddelbar og enorm innflytelse i de styrende kretser.

Som Marx forklarte:

Den store sensasjonen denne pamfletten forårsaket skyldtes utelukkende partsinteresser. Den franske revolusjonen hadde funnet lidenskapelige forsvarere i Storbritannia; «befolkningsprinsippet», møysommelig utarbeidet i det attende århundre, og så, midt under en stor sosial krise, ble det proklamert med trommer og trompetfanfarer som den ufeilbarlige motgiften til læren fra Condorcet, & co., og ble møtt med jubel av det engelske oligarkiet som den store ødeleggeren av all kavingen og alle forlangender om menneskelig utvikling.

Malthus nedfelte prinsippet om at arbeiderklassen ikke har noen rett til liv, bortsett fra som en disponibel arbeidskraft for kapitalistklassen. Han argumenterte: «Det er én rettighet som mennesket generelt har blitt antatt å besitte, som jeg er sikker på at det hverken har, eller kan ha – en rett til livsopphold når hans arbeidskraft ikke rettmessig kan få kjøpt det ... ingen person har noe rettmessig krav på samfunnet for sitt livsopphold, dersom hans arbeidskraft ikke kan få kjøpt det.»

I den andre versjonen av sitt essay uttalte Malthus sine brutale synspunkter så frimodig at følgende avsnitt måtte fjernes i de påfølgende utgavene: «En mann som er født inn i en verden som allerede er eid, dersom han ikke kan få sitt livsopphold fra sine foreldre som vedkommende har et rettmessig krav fra, og dersom samfunnet ikke vil ha hans arbeidskraft, har ingen rettmessige krav på engang det aller minste av mat, og har faktisk ingen berettigelse til å være der han er. Ved naturens mektige festbord er det ingen ledig plass for ham.»

Friedrich Engels underla Malthus’ arv en knusende eksponering i sitt 1843-verk Displays of a Critique of Political Economy [Utlegninger av en kritikk av politisk økonomi], med ord som runger av full kraft i dag:

Malthus… fastholder at befolkningen alltid presser på livsgrunnlaget [‘means of subsistence’]; at så snart produksjonen øker, øker også befolkningen tilsvarende proporsjonalt; og at befolkningens iboende tendens til å formere seg utover det tilgjengelige livsgrunnlaget er rotårsaken til all elendighet og all umoral. For når det er for mange mennesker, da må de på den ene eller den andre måten avhendes: enten må de bli drept av vold, ellers må de sulte. … Implikasjonene av denne tankegangen er at siden det nettopp er de fattige som utgjør overtalligheten, burde ingenting gjøres for dem annet enn å gjøre deres hungersdød så lett som mulig, og å overbevise dem om at det ikke lar seg avhjelpe, og at det ikke er noen annen frelse for hele deres klasse enn å holde forplantningen nede på det absolutte minimum. ... Veldedighet skal være å anse som en forbrytelse, siden den støtter utvidelsen av overskuddsbefolkningen. Det ville faktisk være veldig fordelaktig å få erklært fattigdom en forbrytelse, og få omgjort fattighus til fengsler, som det allerede har skjedd i England som resultat av den nye «liberale» Poor Law [loven om fattigdom] ...

Skal jeg gå videre i utdypingen av denne nedrige, beryktede teorien, denne uhyrlige blasfemien mot naturen og menneskeheten? Skal jeg forfølge konsekvensene noe ytterligere? Her har vi til slutt økonomens umoralskhet brakt til sin høyeste tonehøyde. … Og det er nettopp denne teorien som er hjørnesteinen i det liberale systemet for frihandel, og skulle teorien falle ville det innebære sammenrasingen av hele byggverket. For om det bevises her at konkurranse er årsaken til elendighet, fattigdom og kriminalitet, hvem ville da likevel tørre å tale høyt for det?

Engels bemerket at i 1834, bare noen måneder før Malthus’ død, ble hans skrifter brukt til å berettige en reform av Poor Law-systemet, som var utformet for å dempe de minimale kostnadene for bidragsyterne [‘ratepayers’] for å opprettholde de mest lutfattige. Nødbistandsbetalinger ble erstattet med det grufulle arbeidshussystemet. Menn, kvinner og barn ble separert fra hverandre og tvunget til å bo og arbeide under fengselslignende betingelser. Støtten ble trukket fra mødre med «uekte barn».

Litt mer enn et drøyt tiår senere berettiget den malthusiske påstanden den britiske regjeringens genocidale respons på Irlands Store hungersnød fra 1845 til 1849, om uunngåeligheten og fordelen av katastrofale «checks» [‘kontroller’; i betydningen uttynning] av befolkningen, og for samfunnets manglende evne til å avverge konsekvensene. Én million mennesker sultet i hjel, og ytterligere én million ble tvunget til å emigrere, mens den britiske styringsklassen insisterte på at markedets frie operasjon ikke kunne tukles med. Selv om Irlands potetavling ble ødelagt av tørråte, opprettholdt England eksporten fra Irland av enorme mengder mat for salg.

Whig-regjeringens assisterende finansminister Charles Trevelyan mente hungersnøden var en «effektiv mekanisme for å redusere overflødig befolkning» og et «direkte slag levert av det gudommelige allvise og allnådig Forsyn» sendt for å reformere de «egoistiske, perverse og turbulente» irene. Trevelyan hadde studert under Malthus.

Mutatis Mutandis [‘det endret som må endres’], er det ingenting som skiller Whigs’ handlinger på midten av 1800-tallet fra Johnsons Toryers under pandemien i 2020.

Malthus, sosial darwinisme og eugenikk

Malthus var grunnleggende for teoriene om «de sterkestes overlevelse» [‘survival of the fittest’] og sosialdarwinisme og eugenikk [arvehygiene] på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.

Herbert Spencer (1820-1903), den mest fremtredende sosialdarwinisten, refererer i A Theory on Population [En teori om befolkning], utledet fra General Law of Animal Fertility [Den generelle loven om dyrs fertilitet], til en «konstant økning av antallet mennesker ut over livsgrunnlaget», og «et overskudd av fruktbarhet som innebærer befolkningens konstante press på livsgrunnlaget». Han gikk lengere enn Malthus’ ide om en «kamp for tilværelsen», men konkluderte imidlertid:

Nødvendigvis er resultatet av denne overflødige fruktbarheten familier og raser som opplever vanskeligheter med å skaffe sitt livsgrunnlag, men de stimulerer ikke til forbedringer i produksjonen – det vil si, til større mental aktivitet – og de er på den høye vei til utryddelse; og må i siste instans erstattes av dem som presset derimot stimulerer. Denne sannheten har vi nylig sett eksemplifisert i Irland. Og her, faktisk uten videre illustrasjon, vil det kunne sees at prematur død, under alle dens former, og av alle dens årsaker, ikke vil mislykkes i å virke i samme retning. For ettersom de som for tidlig blir tatt vekk, i gjennomsnittet av tilfeller må være dem som innehar minst av kraften til selvopprettholdelse, og derav følger det uunngåelig at de som er etterlatt for å videreføre konkurransen er de som innehar størst kraft til selvopprettholdelse – og de er de utvalgte i deres generasjon.

Dette nye ideologiske skrittet mot barbari var en respons på en ny tilspissing av klassespenningene. Spencer skrev etter stormene fra arbeiderklassens Chartism [o. anm.: tidlig britisk fagorganisering], de europeiske revolusjonene i 1848 og publiseringen av Det kommunistiske manifest, og midt under Storbritannias «imperiale århundre», grunnlagt på den brutale underkastelsen og utbyttingen av India, Kina og andre kolonier. Stilt overfor en styrkende arbeiderklasse og fremveksten av sosialistbevegelsen, ble Spencer drevet til å skrive et fullblods forsvar, hvor han igjen refererte en angivelig naturlov, om ulikhet, undertrykking og imperialistvold.

I boka Social Statistic [Sosial statistikk] angrep Spencer sosialismens «feilaktige ... påstander om en manns rett til et livsgrunnlag, og om hans rett til å få sitt arbeid besørget ham». Den prominente samtidsøkonomen og Spencer-disippelen Alfred Marshall skrev i samme ånd, at sosial velferd kunne føre til «Noen delvis oppbremsing av den selektive innflytelsen av kamp og konkurranse… som mer enn noen annen enkeltårsak ligger til grunn for menneskehetens fremskritt.»

Styringsklassen overøste Spencer med lovprisinger; han solgte over en million eksemplarer av sine verk i sin egen levetid. Sosialdarwinismen «beviste» for eliten dens tro, om at ikke bare var arbeiderklassen uverdig noen støtte, men at dens lidelse og for tidlige død var til aktiv fordel for «samfunnet» og «menneskeheten» – som de tolket som deres egne bankkontoer. En kvalmende passasje i Social Statistic lyder:

I mellomtiden er den eksisterende menneskehetens velvære, og utfoldelsen av den til denne endelige perfeksjonen, begge sikret av den samme velgjørede, om enn strenge disiplin, som det levende skaperverket for øvrig er underlagt. … De udugeliges fattigdom, de vanskeligheter som de uforsvarlige får å erfare, de lates sult, og de svakestes tilsidesetting av de sterke, som etterlater så mange «på grunner og i elendigheter», er forordningene til en stor, fremsynt og vidtfavnende velgjørenhet. Det synes hardt at håndverkeren, som er uskikket og som ikke kan overvinne sin mangelfullhet med all sin innsats, må lide sult. Det synes hardt at en arbeider redusert til sykdom i konkurransen med sine sterkere kolleger vil måtte bære de resulterende konsekvensene. Det synes hardt at enker og foreldreløse må overlates til å kjempe for liv eller død.

Likevel, når det ikke blir sett på hver for seg, men i forbindelse med den universelle menneskehetens interesser, blir disse brutale dødsfall sett å være fulle av den høyeste velgjørenhet – den samme velgjørenhet som bringer barna til syke foreldre til deres tidlige graver, og som skiller ut de lite besjelede, de drikkfeldige og de svekkede, som ofre for en epidemi.

I kontekst av de forverrende interimperialistiske spenningene, den økonomiske uroen og klassekampene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av det 20. århundre, skapte sosialdarwinismen den eugenistiske bevegelsen, med grunnleggeren sir Francis Galton (1822-1911), som lovet: «Hva naturen gjør blindt, sakte og hensynsløst, kan mennesker gjøre nennsomt, raskt og vennlig.»

Eugenikken tilbød styringsklassen nok en pseudovitenskapelig «forklaring» for arbeiderklassens og andre «rasers» fattigdom, som ble dømt som iboende mentalt underordnede. De mest undertrykte sjiktene, betraktet som en belastning på kapitalistklassen og dens imperialistiske ambisjoner, kunne avskrives og avhendet som en «uegnet» underklasse.

I likhet med sine ideologiske forløpere fant eugenikkbevegelsen et bredt og beredt publikum i middelklassen og de øvre klassene som var fiendtlig innstilte mot revolusjonær sosialisme – fra det nominelt «venstre»-reformistiske Fabian Society til den konservative aristokraten Winston Churchill (som Johnson hele tiden søker å etterape.)

Under påvirkning av disse ideene førte 1913-loven om mental tilbakeståenhet [Mental Deficiency Act] til segregeringen av opptil 65 000 «svaksinnede» eller «moralsk mangelfulle» mennesker i interne kolonier i Storbritannia. Under Den store depresjonen på 1930-tallet rapporterte en sammensatt komité for psykisk mangelfullhet [Joint Committee on Mental Deficiency] at det var rundt 300 000 «mentalt tilbakestående» i landet, og komitéen definerte de fattigste 10 prosent av befolkningen som ei «sosial problemgruppe». I 1934 anbefalte departementkomitéen for sterilisering lovverk for å sikre «frivillig» sterilisering av «mentalt mangelfulle kvinner».

Eugenikken var, i likhet med malthusianismen og sosialdarwinismen, en verdensbevegelse som i USA og Skandinavia berettiget titusenvis av tvangssteriliseringer. Den nådde sitt fulleste og mest grufulle uttrykk i Nazi-Tyskland, der begrepet «livets uverdige liv» så tvungen sterilisering av 400 000 og drap av 300 000 mennesker ansett som mentalt eller fysisk funksjonshemmet, og senere masseutryddelsen av jøder, slavere og romere.

Når Johnson refererer Malthus i sin artikkel innordner han seg med hele denne blodstenkte ideologiske arven.

Styringsklassen og pandemien

Styringsklassens gjenoppliving av de fascistiske tradisjonene fra dens nylige fortid har blitt nøye analysert av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) og World Socialist Web Site (WSWS) over de seks siste årene. I 2014 tok SGP – den tyske seksjonen av ICFI – opp kampen mot relativiseringen av Det tredje rikes forbrytelser, som ble utført av deler av akademia.

I løpet av dette arbeidet, som begynte i en kamp mot de reaksjonære læresetningene til professorene Jörg Baberowski og Herfried Münkler ved Humboldt Universitetet, avdekket ICFI en bredere konspirasjon innen den regjerende eliten. Baberowskis uttalelser i ledende tyske aviser om at «Hitler ikke var ondskapsfull» var en forberedelse for gjenopplivingen av tysk militarisme, som nå er orkestrert i det føderale parlamentet Forbundsdagen, og for å hilse velkommen det fascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) og dette partiets politikk inn i hjertet av regjeringen, for å tilrettelegge for undertrykkingen av venstreorientert opposisjon.

Kampen mot rehabilitering av fascisme har blitt et vesentlig spørsmål på dusinvis av tyske universitetscampuser, og det har vært avholdt massive antifascistiske demonstrasjoner i flere byer. Den tyske seksjonen av ICFI – Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) – har, på vegne av AfD, blitt plassert på den tyske statssikkerhetstjenestens (BfV) overvåkningsliste for ekstremister.

Ved å trekke lærdommer fra disse hendelsene, og etter eksponeringen av en eugenikk-konferanse (London Conference on Intelligence) ved University College London i januar 2018, som involverte flere britiske akademikere, innledet [engelsk tekst] den britiske seksjonen av ICFI – Socialist Equality Party (UK) – en langsiktig kamp mot gjenopplivingen av sosialdarwinistisk og eugenistisk ideologi, spesielt i forbindelse med den tidligere Oxford-forskeren Noah Carl [engelsk tekst].

WSWS og Socialist Equality Party forklarte [engelsk tekst] i en serie artikler og på to offentlige møter at gjenkomsten av disse ideene var bundet opp med en internasjonal kampanje for høyreorientering på universitetscampusene, som respons på utvidet sosial ulikhet, en opptrapping av interimperialistiske spenninger og en global oppblussing av klassekamp. WSWS skrev: «Gjenkomsten av eugenikk og sosialdarwinisme er produkt av enorme skiftninger av sosiale krefter og mektige styringsklasseinteresser, som krever et stadig mer høyreorientert intellektuelt klima.»

I februar i år bemerket [engelsk tekst] WSWS at dagens «eugenister har funnet en alliert i Johnsons ondskapsfullt elitistiske, antimigrant Tory-regjering.»

Johnson sa i 2013 til Center for Policy Studies: «Uansett hva man måtte mene om verdien av IQ-tester, er det vel helt klart at det er relevant for en samtale om likhet, at så mange som 16 prosent av vår slekt har en IQ under 85.» Samme år, den gang som Londons byrådsleder/borgermester som regelmessig hang ut med milliardærer, skrev Johnson en artikkel for Telegraph der han argumenterte for at de «superrike» tilhører «tre ganske eksklusive kategorier av mennesker». De har en tendens til å være godt over gjennomsnittet i «matematisk, vitenskapelig eller i det minste logisk resonnering».

Tidligere Tory-leder Iain Duncan Smith, arkitekten for angrepet på velferdsbestemmelser og en talsmann for å heve pensjonsalderen til 75 år, talte i 2016 ved Center for Social Justice, der han sa at sosialtjenestene «fanget individer ... og skapte en voksende underklasse».

Dominic Cummings, Johnsons nøkkelrådgiver, produserte et dokument for utdanningsminister Michael Gove som argumenterte for at siden intelligens hovedsakelig var genetisk betinget, var finansieringen av en helhetlig og avrundet utdanning for arbeiderklassens barn meningsløst. Cummings var ansvarlig for å ansette den selverklærte eugenisten Andrew Sabisky som spesialrådgiver for regjeringen i februar. Sabisky var en deltaker, sammen med hvite sjåvinister og fascister, på London Conference on Intelligence [London-konferansen om intelligens]. Flere britiske akademikere og den høyreorienterte spaltisten Toby Young, som i januar 2018 hadde blitt nominert til å lede regjeringens tilsynsorgan for studenter, deltok også på arrangementet.

Senere samme år hevdet Ben Bradley, Tory Party-nestleder for ungdom, i et blogginnlegg at Storbritannia snart ville «drukne i et stort hav av arbeidsløse ødslere», før han sa til fattige familier: «Beklager, men hvor mange barn dere har er et valg; dersom dere ikke har råd, så slutte å få dem! Vasektomi er gratis.» [O. anm.: vasektomi: mannlig sterilisering]

WSWS kommenterte etter Sabiskys regjeringsansettelse at denne ideologien i hvert tilfelle «har kommet fremtredende til uttrykk i styringsklassen som respons på en skjerping av klassekampen, under betingelser av dyp kapitalistkrise. Ideologiens fundamentale formål er som et ideologisk våpen mot marxisme og mot sosialistbevegelsen – for å insistere på en biologisk snarere enn en sosial årsak til ulikhet – og konsekvensene av ideologien er nedverdigelsen, undertrykkingen og den hudfargebaserte oppsplittingen av arbeiderklassen. ... Denne reaksjonære skitten er produktet av en dyptgående forråtnelse av styringsklassepolitikk, som i tiltakende grad antar en fascistisk karakter.»

I løpet av de tre siste månedene har denne prosessen, som begynte dypt i det borgerlige samfunnets innvoller, brutt ut til et verdensanliggende som millioner av mennesker nå konfronterer.

For styringsklassen representert av Johnson er pandemien en uunngåelig og stort sett fordelaktig «malthusisk katastrofe»; en «check» på populasjonen som vil filtrere ut dens «overflødige» og «uegnede» deler. Den vedvarende risikoen for arbeiderklassen, og spesielt for de lavt betalte delene og de med helsemessige komplikasjoner, forvandlingen av omsorgsboliger til drapsmarker, og mangelen på å besørge eldres og uføres vesentligste behov mens de er isolerte hjemme, er sosiale forbrytelser forankret i denne avskyelige klasseideologien.

Dens konsekvenser har blitt mest nakent og uhyrlig eksponert i oppgivelsen av de eldre. Forrige fredag avslørte Guardian at regjeringen hadde avvist en plan fra Public Health England for en tryggere og mer sikker offentlig helse-nedstenging av pleiehjem og omsorgsboliger, og for å gjøre Storbritannias raskt etablerte men ikke-anvendte Nightingale-sykehus tilgjengelige for landets innbyggeres karantene og omsorg. Deres forslag ble sendt inn den 28. april, da det var til overmål tydelig at sektoren ble desimert av koronaviruset.

Regjeringen trakk på skuldrene til mer enn 400 000 eldre menneskers skjebne fordi den anser dem, i Det tredje rikes språkformulering, som «tomme spisere». Tidlig under krisen skrev Telegraphs assisterende sjefredaktør og ledende forretnings- og økonomispaltist Jeremy Warner: «Fra et helt ikke-partisk økonomisk perspektiv kan Covid-19 til-og-med vise seg å være på lang sikt mildt sagt gunstig, ved uforholdsmessig å tynne ut i rekkene av eldre beroende.»

Alt av dette har blitt utført uten opposisjon fra noen seksjon av styringseliten, eller dens tjenere innen media, fagforeningene og Labour Party.

Det samme er på gang internasjonalt. I Tyskland spytter politikere og mediefigurer på retten til liv, og det inkluderer representanter for Venstrepartiet [Die Linke], som forfekter en gjenopptakelse av arbeidet, i allianse med nynazistiske mobber. USAs president Donald Trump gjennomfører en fullskala gjenåpning av økonomien og oppgivelsen av folkehelsetiltak, i allianse med Det demokratiske partiet. Sveriges sosialdemokratiske regjering og dens de facto politikk for flokkimmunitet, som resulterte i en av de høyeste dødsratene per innbygger i verden, er gjentatte ganger blitt referert som en modell for etterligning.

Koronaviruset har avslørt en styringsklasse i en tilstand av terminalt forfall, som har mistet enhver rett til å styre og som reagerer på kriser med morderiske teorier «gravd opp fra en middelaldersk kirkegård», som Trotskij skrev om 1930-tallets fascisme. En rasjonell og human løsning på denne verdenskatastrofen og dens etterdønninger avhenger av at den progressive kraften i samfunnet, den internasjonale arbeiderklassen, oppfyller sitt revolusjonære oppdrag og legger disse retrograde sosiale kreftene til evig hvile, i en bevisst kamp for sosialisme.