Suspenderingen av Jeremy Corbyn er en ondsinnet og antidemokratisk handling fra høyreklikken som har kontroll over Labour Party – det britiske Arbeiderpartiet.
Det politiske påskuddet Corbyns suspendering ble begrunnet med, som var påstander om at det eksisterte en utbredt «venstre-antisemittisme» i Labour Party under hans lederskap, er en bakvaskelse ikke bare mot Corbyn, men mot utallige partimedlemmer. Det er ei politisk heksejakt utformet for å berettige påleggingen av britisk og amerikansk imperialismes politiske retningslinjer i Midtøsten, bygget rundt den uærlige og illegitime identifiseringen av antisemittisme med prinsipiell motstand mot den israelske statens politiske orienteringer.
Graden av kynisme er knapt til å tro. Antisemittisme, rasistisk hat rettet mot jødene, er historisk identifisert med det ytre høyre, spesielt med Nazi-Tyskland, selv om den hadde mange tilhengere innen den britiske styringsklassen, og også innen kongefamilien. Nå blir venstresiden målrettet som kilden til antisemittisme, til-og-med samtidig som det tyske fascistpartiet Alternative für Deutschland har blitt hevet til posisjon som offisiell opposisjon i den føderale lovgivende forsamlingen Bundestag, Forbundsdagen, og lignende formasjoner, deriblant Marine Le Pens Nasjonal Samling i Frankrike, blir dyrket av styringselitene på tvers av Europa.
Motstanden som Corbyn har gitt uttrykk for mot undertrykkingen av palestinerne er ikke mer enn den man fortsatt kan finne blant store deler av venstresiden og fredsbevegelsen i Israel. Likevel blir det nå anvendt falske påstander om antisemittisme mot venstresiden, basert på en skitten kampanje ført av det blairistiske høyre, Det konservative partiet, Netanyahu-regjeringen og USAs, Israels og Storbritannias sikkerhetstjenester, som har pågått helt siden Corbyn ble Labour-leder i 2015.
Enhver kritikk av Israel og landets forfølgelse av palestinerne har gitt anledning til forlangender om at de beskyldte måtte fjernes fra Labour Party. Dette ble kodifisert i Labours adoptering i 2018 av definisjonen av antisemittisme som den er etablert av Den internasjonale alliansen for Holocausts minne (IHRA) [International Holocaust Remembrance Alliance], som bannlyste politisk kritikk av den israelske staten. Det eneste formålet med slike grunnløse løgner er å fullføre den gjennomgående transformeringen av Labour Party til et pålitelig instrument for de mest reaksjonære elementene i det britiske statsapparatet. Dette har blitt orkestrert av krigsforbryteren Tony Blair – muligens den mest uhyggelige figuren i britisk politikk i dag – og hans indre krets.
Får det stå uimotsagt vil det ha en skremmende effekt for demokratiske rettigheter, inkludert retten til ytringsfrihet, og politiske partiers rett til å fremme politiske rtningslinjer som dømmes som illegitime av en klikk av statsoperatører og politiske skurker som ikke stilles til ansvar.
Ingenting av dette unnskylder det faktum at Corbyn er arkitekt for sin egen skjebne, og er ansvarlig for å la høyrefløyen gjennomføre deres planer mot arbeiderklassen.
Corbyn vant partilederskapet i 2015, og så igjen i 2016, i front for et folkelig opprør som involverte hundretusenvis av arbeidere og unge mennesker som krevde en politisk avregning med den kriminelle pro-business og krigshissende arven fra Labour-regjeringene under Blair og Brown. Corbyn hadde mandat til ikke bare å motsette seg blairistene, men til å sparke dem ut av partiet.
Det nektet han å gjøre, der han fortok den ene patetiske kapituleringen etter den andre og brukte sin politiske autoritet til å bevare høyrefløyens kontroll, ved å motsette seg alle folkelige trekk for å utvise dem der han insisterte på «partienhet». Dette gjorde det mulig for blairistene å videreføre deres planer om å fjerne corbynistene, sentrert rundt antisemittisme-heksejakta mot hans ledende allierte, deriblant den tidligere London-borgermesteren Ken Livingstone, den svart jødiske aktivisten Jackie Walker, Marc Wadsworth, parlamentsmedlemmet (MP) Chris Williamson og utallige grunnplanmedlemmer. Deretter tok de tilbake kontrollen over partiet etter valgkatastrofen i desember 2019.
Corbyns motstandere har selvfølgelig ingen motforestillinger mot partiutvisninger, og nå går de til verks med deres politiske blodsutgytelser, og de begynner med Corbyn.
Corbyn ble suspendert bare noen timer etter utgivelsen av en rapport fra den partiets Kommisjon for likhet og menneskerettigheter (EHRC) [Equality and Human Rights Commission] som hevder at det var «alvorlige svikt i Labour Partys lederskapet når det gjaldt å bekjempe antisemittisme og en utilstrekkelig prosess for håndtering av klager om antisemittisme». EHRC, som er ansvarlig for å håndheve lovene som bannlyser diskriminering, identifiserte hva kommisjonen sa var «tre brudd på likhetsloven fra 2010 [Equality Act] relatert: Politisk innblanding i klager om antisemittisme; unnlatelse av å besørge tilstrekkelig opplæring til de som håndterer klager om antisemittisme» og «ulovlige handlinger av diskriminering og trakassering».
EHRC identifiserte ikke formelt noen skyldige i de påståtte kriminelle handlingene, men Corbyn ble nevt ved navn et titalls ganger. Socialist Equality Party (SEP) advarte i mars 2019 om at EHRC-etterforskningen, som ble innledet på grunnlag av klager fra de pro-sionistiske organisasjonene Jødisk arbeiderbevegelse (JLM) og Kampanjen mot antisemittisme (CAA), ville ende i masseutvisninger.
På torsdag morgen meldte Corbyn et forsvar for hans historikk for motstand mot antisemittisme, der han hevdet at «omfanget av problemet» i Labour Party ble «av politiske årsaker dramatisk overvurdert av våre motstandere både innenfor og utenfor partiet, så vel som av mange av mediene.»
I løpet av to timer ble Corbyn suspendert av partilederen sir Keir Starmer, blant krav fra blairistene og mediene om hans utvisning fra partiet. Mer vil følge. Kampanjen mot antisemittisme (CAA) sa at organisasjonen hadde innmeldt klager til Labour om 16 MP-er, deriblant Corbyn, hans tidligere skyggeinnenriksminister Diane Abbott, hans foretrukne erstatter som partileder Rebecca Long-Bailey, og til-og-med Angela Rayner, som nå er Starmers nestleder.
Men det vil ikke stoppe der. Det ultimate målet for denne McCarthy-orgien er arbeiderklassen, som vil møte sensur, politisk trakassering og til-og-med rettsforfølgelser for å ha opponert mot imperialismens forbrytelser internasjonalt og på hjemmebane. Det er allerede fremmet krav fra Johnson-regjeringen om at IHRA-definisjonen skal håndheves på Storbritannias universitetscampuser.
Corbynistene har nok en gang svart med å vifte med det hvite flagget. Tidligere skyggefinansminister John McDonnell meldte på Twitter: «Av hensyn til partienheten, la oss finne en måte å løse opp i & hanskes med dette.» Corbyn sa til Sky News: «Det jeg skal gjøre er å appellere til partiet ... om vennligst å tenke om igjen.» Senere appellerte han til Labour-medlemskapet: «Ikke snu dere vekk, ikke forlat partiet. Forbli i partiet og argumenter for saken om økonomisk og sosial rettferdighet i vårt samfunn.»
Fundamentale lærdommer må nå trekkes av denne nedverdigende forestillingen, av arbeidere i Storbritannia og internasjonalt.
Begivenheter har besørget en knusende tilbakevisning av påstandene som kom fra pseudo-venstre-gruppene om at Corbyns lederskap av Labour Party representerte en «gjenfødelse av sosialdemokratiet» eller dannelsen av et «nytt arbeiderparti», som det ble hevdet av Socialist Party. Corbyns uttalelser bekrefter at hans eneste virkelige bekymring de fem siste årene har vært å undertrykke motstanden mot blairistene, for å bevare dominansen Labour og partiets allierte i fagforeningsbyråkratiet har hatt over arbeiderklassen.
Corbyn var bare den siste i ei rekke av angivelig venstreorienterte figurer og bevegelser som lovet at nytt liv kunne pustes inn i gamle og diskrediterte partier og fagforeninger, eller at de ville sveise sammen forskjellige fragmenter av disse gamle partiene til et nytt politisk redskap for arbeiderklassen. Alle disse politiske eventyrene har endt i katastrofe.
Corbyns kapitulering for blairistene fulgte umiddelbart etter Syrizas kapitulering i Hellas, som i juni 2015 fikk et massivt referendumsmandat for å motsette seg innstrammingene dikterte av EU/Det internasjonale pengefondet (IMF), og i stedet implementerte flere drakoniske tiltak enn partiets høyreorienterte forgjengere. I Spania ble Podemos hyllet som den politiske nye bølga og regjerer nå i en pro-innstrammingskoalisjon med sosialdemokratene i Sosialistpartiet (PSOE). I USA lovte Barack Obama «håp» og «endring» og leverte åtte år med uavbrutt krig og målrettede attentater. Bernie Sanders tok sine millioner av unge tilhengere på ei villgåsjakt som lovet sosialisme gjennom Det demokratiske partiet, og han tilbyr nå en venstre-glans for Joe Bidens høyreorienterte kampanje, som søker å få demobilisert folkelig opposisjon mot Trumps trusler om å innføre et presidentdiktatur.
Socialist Equality Party (SEP) avviste alle bestrebelser for å så illusjoner i en fornyelse av sosial-reformismen under Corbyn, og advarte om at Labour historisk er et parti for britisk imperialisme og har vært dens viktigste politiske rekvisitt for å unngå en sosialistisk vending av arbeiderklassen. Dessuten var partiets byks til høyre ikke et produkt av dårlige ledere, som en Tony Blair, men hadde dype objektive røtter i grunnleggende forandringer innen verdenskapitalismen som var assosiert med globaliseringsprosessen – som dramatisk hadde undergravd levedyktigheten til de gamle arbeiderorganisasjonene og programmene, som alle var innlemmet i nasjon-stat systemet. Denne vurderingen har blitt bekreftet. Arvingene etter Blair, den mest forhatte politikeren i Storbritannia, er tilbake i kontroll av et parti som har kastet fra seg sine siste pretensjoner om en forbindelse med arbeiderklassen og sosialisme.
Labour vil ikke overleve det partiet er i ferd med å gjøre ved å lansere denne heksejakta mot sine medlemmer. Men det vil heller ikke Corbyn og «corbynismen». Det er desperate oppfordringer om at Corbyn endelig må forlate Labour og opprette et nytt parti. Men hva ville et slikt partis karakter være, ledet av de som ikke forutså noe som helst, og som tragisk sviktet deres støttespillere ved hver en vending?
Labour Partys langtrukne død må isteden være anledningen for arbeiderklassens politiske vending til byggingen av SEP og partiets søsterpartier i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), som ikke bare forutsa corbynismens kollaps, men fremmet sosialistisk internasjonalisme som det genuine alternativet.