Da de økonomiske konsekvensene av Covid-pandemien i mars og april bredte seg over hele verden, var lufta fylt av løfter om at fattigere land ville bli hjulpet med bistand og lettelser av gjeldsbyrdene, for at de skulle kunne takle en krise som truet med å kaste millioner, fremfor alt barn, ut i den dypeste avgrunn av fattigdom.

Kristalina Georgieva, administrerende direktør for Det internasjonale pengefondet (IMF) kunngjorde i april øyeblikkelig lettelse for gjeldbetingelser til IMF, som 25 land skyldte. Hun sa tiltaket ville hjelpe «våre fattigste og mest sårbare medlemmer til å kunne kanalisere knappe ressurser til akutt nødvendige medisinske og relaterte tiltak».

FN hadde i mars oppfordret G20-landene til å organisere ei hjelpepakke på $ 2,5 billioner for håndtering av pandemien.

Seks måneder senere står disse uttalelsene å lese som en grusom vits. Ei rekke rapporter gjør det klart at mens billioner av dollar er besørget for storselskaper og finanssystemet, utgjør assistansen til verdens mest sårbare mennesker så godt som ingenting.

En rapport forfattet av den London-baserte journalisten Peter Goodman, publisert i New York Times den 1. november, bemerket at IMF og Verdensbanken (WB) i april «lovet å redde fattige land fra desperasjon». Deres økonomer advarte for at «det var nødvendig med enorme lettelser for å forhindre en humanitær katastrofe, og dyp skade på den globale velstand.»

Fattigere land har blitt rammet av fallet i pengeoverføringer sendt hjem av arbeidsmigranter, det regelrette opphøret av internasjonal turisme, nedgangen i verdenshandelen og i noen tilfeller den fallende oljeprisen.

Times-artikkelen konkluderte med at IMF og Verdensbanken «ikke klarte å oversette deres bekymringer til meningsfull støtte,» på tross av Verdensbankens estimater om at pandemien til neste år kunne skyve 150 millioner mennesker ut i ekstrem fattigdom, definert som det å leve for mindre enn $ 1,90 per dag, den første stigningen på mer enn to tiår.

Ifølge Verdensbanken lever mellom 9,1 og 9,4 prosent av verdens mennesker under betingelser av ekstrem fattigdom. Nær 25 prosent av verdens befolkning tjener mindre enn $ 3,20 per dag, og 40 prosent, nesten 3,3 milliarder mennesker, tjener mindre enn $ 5,50 dagen.

Times-artikkelen sa det den kalte en «relativt anemisk respons fra IMF og Verdensbanken» delvis skyldtes «preferansene» til USA, deres største aksjonær. Artikkelen refererte til USAs finansminister Steven Mnuchins uttalelser til de to organisasjonenes halvårlige møte, som ble avholdt online i forrige måned.

«Det er kritisk viktig at Verdensbanken forvalter økonomiske ressurser på en høyst forsvarlig måte, for ikke å belaste aksjonærene med premature krav om ny finansiering,» sa han.

IMF-sjefen Georgieva fortalte møtet at pengefondet ikke ville nøle med å trekke på sin utlånskapasitet på $ 1 billion. «Dette er, i løpet av mitt liv, menneskehetens mørkeste time,» sa hun.

IMF har imidlertid kun lånt ut $ 280 milliarder. Av dette er $ 31 milliarder lån til 76 medlemsland, og under $ 11 milliarder til lavinntektsland.

46 land, mange av dem i Afrika sør for Sahara, har oppnådd gjeldslettelser på tilsammen $ 5,3 milliarder. Dette er ikke kanselleringer, men bare utsettelser, og gjelden skal fortsatt tilbakebetales. Ifølge data fra European Network on Debt and Development, referert i Times-artikkelen, utgjør gjeldsutsettelsene bare 1,7 prosent av årets totale internasjonale gjeldsbetjening fra alle utviklingsland.

Selv der IMF besørger lånefinansiering brukes pengene i mange tilfeller ikke til å finansiere helsevesen og andre nødvendige tiltak, men for tilbakebetaling til private långivere.

Ifølge en rapport utgitt i juli av antifattigdomsorganisasjonen Jubilee Debt Campaign, bryter IMF sine egne regler, ettersom 28 land med høy risiko for mislighold av gjeld, tilsammen anvendte tilførsler på $ 11,3 milliarder for tilbakebetaling til privatsektor-fordringshavere.

Tim Jones, sjef for IMFs politiske retningslinjer, sa at pengefondets finansiering «effektivt sett reddet private långivere, ved å gjøre det mulig for fattige land å opprettholde tilbakebetalinger».

Jones bemerket at nivået for fattigere lands regjeringsutlegg til gjeldsnedbetalinger i fjor hadde steget til mer enn 14 prosent av statsinntektene, det høyeste nivået siden 2003, en økning på 110 prosent siden 2010. I Kenya og Etiopia nådde i fjor gjeldsbetjeningen opp til 50 prosent av statsinntektene.

IMFs talsmann Gerry Rice forsøkte å berettige bruken av IMF-midler til privat profitt istedenfor til akutt nødvendige helse- og sosialtjenester, der han samtidig både fastholdt at «vår overordnede målsetning akkurat nå er å redde liv og levebrød,» og at saksanliggendet var veldig komplisert.

«Noen ganger innebærer det å håndtere privatsektorforpliktelser, og samtidig påse at landet ikke faller ut i mislighold, hvilket ville medføre ei rekke andre problemer,» sa han.

Kvelertaket som banker og hedgefond med baser i London, New York og Frankfurt har på de mindre utviklede landene, mange av dem i Afrika, illustreres av data innsamlet av Institute for International Finance, ei lobbygruppe for finansindustrien. Den fant at innen tredje kvartal i fjor hadde i gjennomsnitt utenlandsgjeldsnivået i de fattigste landene i Afrika sør for Sahara steget til mer enn 60 prosent av bruttonasjonalproduktet, fra et nivå på 38 prosent et tiår tidligere.

Ingen land i Afrika sør for Sahara har vært i stand til å skaffe finansiering fra internasjonale kapitalmarkeder siden februar i år.

I årene etter den globale 2008-finanskrisen flommet penger til disse landene, ettersom investeringshus i de vesentlige økonomiene søkte høyere avkastninger. Regjeringene sør for Sahara påtok seg gjelden på grunnlag av at høyere råvarepriser, styrket av voksende etterspørsel fra Kina, skulle gjøre det mulig for dem å betjene lånene.

Fallet i råvareprisene, som allerede var på vei ned før pandemien rammet, har ført til en finansiell katastrofe. Lavere oljepris betyr at Angolas statsinntekter nå er mindre enn hva landet trenger for sin gjeldsbetjening.

Da pandemien rammet meldte G20 en oppfordring til privatinvestorer om å stanse innkrevingen av gjeldsfordringer fra fattige land, i det minste til slutten av inneværende år. Ingen lettelser har vært innvilget.

Zambia er et annet eksempel på ødeleggelsene. Landet reiste lånebeløp for milliarder av dollar på grunnlag av stigende kobberpriser, deres viktigste eksportprodukt, der bankierer og hedgefond var ivrige etter å pøse på fordi de der kunne få høyere avkastning enn andre steder.

En oppbremsing av den kinesiske økonomien fra rundt 2015 halverte kobberprisen. Nå har den dype lavkonjunkturen indusert av pandemien resultert i en sammentrekning på 5 prosent for landets økonomi. Som konsekvens går nå minst en tredjedel av statsinntektene bare til å betjene gjeldsbyrdene, en andel som er forventet å øke de kommende årene.

Kollapsen av landets valuta, kwacha, fra fem for én dollar i 2012 til rundt 18 i dag, betyr at Zambia må betale tilbake tre ganger mer i den lokale valutaen enn da lånene ble tatt opp.

De sosiale konsekvensene kommer til uttrykk i tall utgitt av World Food Program, som viser at minst 6,9 millioner av landets befolkning på 17,4 millioner ikke har tilstrekkelig med mat.

Verdensbankens og IMFs holdning ble konsist oppsummert i kommentarer fra Lidy Nacpil, koordinator for den Manila-baserte Asian Peoples’ Movement on Debt and Development, referert ved slutten av Times-artikkelen.

«Internasjonale finansinstitusjoner kommer til å etterlate land i langt verre forfatning enn de var før pandemien,» sa hun. «Deres interesse er ikke først og fremst å få disse landene på beina igjen, men å få disse landene tilbake på gjeldskarusellen [‘back into the business of borrowing’].»