Den nyvalgte presidenten Joe Biden holdt mandag kveld en 15-minutter-lang nasjonalt kringkastet fjernsynstale for å markere anledningen av hans offisielle seier i valgdelegatkollegiet [Electoral College].

Det er enestående for en nyvalgt president å holde en tale ved en slik anledning. I det meste av moderne amerikansk historie har avstemmingen i valgdelegatkollegiet – bestående av delegater utnevnt gjennom de forskjellige delstatenes valgresultater [‘the popular vote’] – vært ganske rutinepreget. Dette begynte å endre seg med 2000-valget, da George W. Bush tapte velgernes avstemming til Al Gore, og også ville ha tapt avstemmingen i valgdelegatkollegiet om ikke Høyesterett hadde intervenert for å stoppe gjenopptellingen av avgitte stemmesedler i Florida. I 2016-valget tapte Trump velgernes avstemming med nesten tre millioner stemmer, men klarte å sikre en seier i valgdelegatkollegiet på grunn av fordelingen av hans stemmer i delstatene.

Den nåværende situasjonen går langt forbi det som skjedde i 2000. Her er nå Trump, som ble massivt beseiret i både folkets valg og i valgdelegatkollegiet, engasjert i en kontinuerlig bestrebelse for å få nullet valget og omgjort resultatene.

Biden begynte sine bemerkninger med å hylle valgdelegatkollegiets avstemming som en fullbyrdelse av valgprosessen, og en stor seier for demokratiet. «Folkets vilje rådde,» sa han. «Der demokratiet ble presset, testet, truet, viste det seg å være motstandsdyktig, sant og sterkt.»

Dersom det imidlertid var Bidens intensjon å få gjenopprettet tilliten til det amerikanske demokratiet viste ikke bare hans føring og opptreden, men også hans ord, det motsatte.

For det første var talen karakterisert av dens ekstreme forsvarsholdning. Dersom det amerikanske demokratiet er så sterkt, hvorfor må da kandidaten som vant valget med syv millioner stemmer holde en tale for å forsvare legitimiteten for hans seier og for hans kommende administrasjon?

For det andre understreket Bidens egen beretning om prosessen som førte til valgresultatet i valgdelegatkollegiet, ikke styrken og motstandskraften, men den ekstreme skjørheten i det som gjenstår av demokratiske styreformer.

Biden bemerket at Trump-kampanjen har forsøkt å mobbe og skremme offisielle valgfunksjonærer og vanlige valgarbeidere rundt om i landet. Han sa: «Det var virkelig bemerkelsesverdig fordi så mange av disse patriotiske amerikanerne var utsatt for så mye enormt politisk press, med verbal utskjelling, til-og-med trusler om fysisk vold,» og han fortsatte: «Vi skylder disse offentlighetens tjenere en stor takk. ... Vårt demokrati overlevde på grunn av dem.»

Implikasjonen er at om det ikke var for en håndfull offisielle valgfunksjonærer ville Trumps forsøk på å velte valget ha vært vellykket.

Biden henviste så til Trumps uforlignelige bestrebelser for å få omgjort valgresultatene gjennom juridiske utfordringer, som ble hørt av mer enn 80 dommere på delstats og føderalt nivå, inkludert Høyesterett. Han sa at resultatet beviste «vårt rettssystems integritet».

Om Trump baserte seg på Høyesterett som valgets endelige beslutningstaker, var det imidlertid på grunn av domstolens rolle i overrekkingen av 2000-valget til Bush. Trump har faktisk basert seg på argumentene som den gangen ble fremmet av høyesterettsdommer Antonin Scalia – at befolkningen ikke har noen rett til å stemme for presidentembetet – i hans egne bestrebelser for å få veltet resultatene to tiår senere.

Bidens kritikk av Trump var i seg selv nølende og unnvikende. Han bemerket at Trump ledet et forsøk på å «stryke vekk stemmene til mer enn 20 millioner amerikanere» og at denne posisjonen var «så ekstrem, som vi aldri før har sett det, en posisjon som nektet å respektere folkets vilje, rettsstaten, og å hedre Konstitusjonen.»

På en måte som er rotfestet i amerikansk borgerlig politikks kultur unngikk Biden rett og slett å si det åpenbare: USAs president har vært engasjert i en pågående fascistisk konspirasjon for å få etablert et personlig diktatur.

Biden dvelte heller ikke ved det faktum at Det republikanske partiet har vært medskyldig i alt av dette. Der han henviste til den «rystende» beslutningen til 17 Republikanere i embetsfunksjoner som delstaters justisansvarlige [attorneys general] og til 126 Republikanere som er medlemmer av Kongressen, der de støttet Texas’ søksmål som ba USAs Høyesterett om å velte valget, forflyttet Biden seg til å erklære at han var «fornøyd» med «antallet av mine tidligere Republikaner-kolleger i Senatet som allerede har anerkjent resultatene fra valgdelegatkollegiet».

Biden sa: «Jeg er overbevist om at vi kan samarbeide for nasjonens beste om mange emner.» Han la til at det var nødvendig å «senke temperaturen». Det vil si, en fremtidig Biden-administrasjon vil samarbeide tett med partiet som har vært involvert i en konspirasjon for å omvelte hans egen valgseier.

Mens Biden hevdet at hans valgseier i valgdelegatkollegiet ville overbevise kongressrepublikanerne til å erkjenne valgresultatet, opprettholder Trump og hans nærmeste medspillere, og en stor del av Republikanerne i partiapparat og mange av delstatenes embetsfunksjoner, deres benektelse av å innrømme nederlag. Trump erklærte allerede før mandagens begivenheter var avsluttet at hans kamp for å forbli i embetet ikke var over. Stephen Miller, hans øverste fascistassistent i Det hvite hus, foreslår å utnevne «alternative valgdelegater» i slagmarkdelstatene som ville avgi helt illegale stemmer for presidenten.

Biden avsluttet sine tale med en kort referanse til koronaviruspandemien, som har drept mer enn 300 000 i USA. Han erklærte: «Mitt hjerte går ut til hver og en av dere, som har falt på vanskelige tider, helt uten egen skyld.» Han foreslo imidlertid ikke noe som skulle gjøres med katastrofen som brer seg over hele landet. Alt vil bli løst med hans modifiserte versjon av den katolske katekismen: «Hvor det er uenighet, forening; der det er tvil, tro; der det er mørke, lys.»

Mens Biden forkynner «enhet», er realiteten at sosiale spenninger i USA har nådd et punkt der de kortslutter demokratiets sikkerhetsbrytere. En betydelig del av den amerikanske styringsklassen vender seg til diktatur.

Årsakene ligger ikke i Trump selv. Han er bare et redskap og et uttrykk for en dypere anlagt sykdom. Selv om Trump ikke lykkes nå er presedensen satt. Og han utarbeider en «knivstikk i ryggen»-teori om at valget ble stjålet, som grunnlag for å mobilisere fascistiske krefter som finansoligarkiets sjokktropper.

Bidens kommentarer ble etterfulgt av kommentarene fra medienes snakkehoder, som rådet Republikanerne til å «gjøre det rette» og akseptere nederlag, som om det det dreier seg om er barns spill, og ikke et forsøk på å velte demokratiske styreformer.

Hva angår Biden selv, hvesende og hostende gjennom hele talen, fremsto han som et relevant symbol på den krisen han så desperat forsøkte å tildekke. Han setter for tiden sammen en høyreorientert administrasjon, bemannet med velprøvde forsvarere av militær-etterretningsapparatet og styringsklassen. Det ville være høyden av dårskap å forvente at et slikt parti og en slik regjering skal forsvare demokratiske rettigheter mot fascisttrusselen representert av Trump.

Demokratenes vesentligste bekymring er veksten av motstand mot profittsystemet, utdypingen av økonomisk og sosial ulikhet, og de morderiske kampanjene tilbake-til-arbeid og tilbake-til-skolen, som blir ført av hele det politiske etablissementet og begge de selskapskontrollerte partiene.

Amerikansk demokrati er ikke «sant og sterkt»; det er ved dødens port. Forsvaret av demokratiske rettigheter er uløselig knyttet til arbeiderklassens uavhengige politiske mobilisering mot kapitalismen og hele det råtnende reisverket av borgerlig styre.