World Socialist Web Site arrangerer søndag den 7. mars kl. 19:00 norsk tid et online-møte for 150-årsmarkeringen av Rosa Luxemburgs fødsel. Registrer deg her for deltakelse.
For 150 år siden, den 5. mars 1871, ble Rosa Luxemburg født i den lille polske byen Zamość. Hun teller, til tross for hennes for tidlige og voldelige død i en alder av 48 år, ved siden av Lenin og Trotskij blant de viktigste revolusjonære marxistene fra det 20. århundre, med arbeid og verk som i dag, under kapitalismens dypeste krise, igjen har brennende aktualitet.
Luxemburg kombinerte personlig mot, en ubrytelig kampånd og urokkelig prinsippfasthet, med et framragende intellekt og ekstraordinære teoretiske og retoriske evner. Hun var høyt utdannet, snakket tysk, polsk, russisk og fransk flytende, og behersket ytterligere språk. Hun var i stand til en enorm lidenskap og hadde en uvanlig fascinerende personlighet, som trollbandt både arbeidere og intellektuelle.
Hun elsket og var familiær i litteraturen. I en alder av seks begynte hun å skrive for ei barneavis, og begynte kort tid etter å oversette russisk poesi til polsk, og hun skrev sine egne dikt. Hun kunne resitere utenat sidevis fra den polske nasjonaldikteren Adam Mickiewicz, så vel som tyske poeter som Goethe og Mörike. Hennes hengivenhet til naturen vises tydelig i hennes brev. Først studerte hun biologi, før hun gikk over til jus og økonomi. I en alder av 26 år tok hun sin doktorgrad, med «summa cum laude».
Som alle verdenshistoriens store progressive personligheter ble Luxemburg enten forfulgt og baktalt av hennes motstandere, eller omfavnet og fordreid av falske venner. Det har vært gjort forsøk på å portrettere henne som feminist, framstille henne som forfekter av en ikke-revolusjonær vei til sosialisme, og til å misbruke henne som et nøkkelvitne mot bolsjevismen. Tysklands Venstreparti (Die Linke), som legemliggjør det stikk motsatte av Luxemburg i alle aspekter av partiets praktiske aktivitet, og i hver ei linje av partiets program, oppkalte til-og-med partiets stiftelse etter den store revolusjonæren.
Alle disse forsøkene avsløres som svindel i det øyeblikk man studerer Luxemburgs biografi og leser hennes skrifter. Hun forpliktet seg ubetinget til den sosialistiske revolusjonen, og forsvarte kompromissløst internasjonalismen. Hennes kamp mot Bernsteins revisjonisme og fagforeningenes konservatisme, hennes uopphørlige motstand mot den første verdenskrigen, og hennes ledende rolle i grunnleggingen av Det tyske kommunistpartiet sikrer henne plass i den revolusjonære marxismens aller forreste rang.
Luxemburg var fast overbevist om at bare arbeiderklassens omvelting av kapitalismen kunne løse menneskehetens store problemer – utbytting, undertrykking og krig – og at dette fordret en kamp for sosialistisk bevissthet i arbeiderklassen. Den nedlatende smiskingen som venstreorienterte intellektuelle ofte inntok overfor arbeidere, var helt fremmed for henne. Hun så på det som sin oppgave å heve arbeidernes bevissthet, slukke deres tørst for kunnskap og forståelse, forklare den sosiale og politiske dynamikken, og utdype de politiske oppgavene som oppstår fra dem. Dette gjorde henne utrolig populær blant arbeidere. Da hun snakket på valgmøter for sosialdemokratene (SPD), var lokalet alltid fullpakket.
Luxemburg avviste alltid den borgerlige feminismen. For henne var kvinners frigjøring uadskillelig fra arbeiderklassens frigjøring fra kapitalistisk utbytting og undertrykking. Hun kjempet ikke, som dagens feminister og identitetspolitikere, for noen få kvinners tilgang til borgerlige privilegier, men for avskaffelsen av alle privilegier. Da hun talte på det andre internasjonale Kvinnedagen i 1912 for allmenn, lik, direkte stemmerett for kvinner, begrunnet hun dette med at det ville «i enorm grad drive framover og intensivere den proletariske klassekampen». Hun fortsatte: «Gjennom kampen for kvinners stemmerett vil vi også framskynde den kommende timen der det nåværende samfunnet faller i ruiner under det revolusjonære proletariatets hammerslag.» [1]
Luxemburg hadde sine meningsforskjeller med Lenin. Men disse var, som Trotskij en gang bemerket, uavhengig av den tidvise skarpheten, basert på «det felles grunnlaget av revolusjonær proletarisk politikk». [2] Lenin og Luxemburg var skjønt enige i deres kamp mot marxismens revisjonistiske motstandere.
Luxemburgs tekst Reform eller Revolusjon?, som da den ble utgitt i 1899 konsoliderte hennes renomé som den ledende stemmen til den revolusjonære fløyen av SPD, gjelder som et av den marxistiske litteraturens mest glimrende polemiske verk. Det er en knusende kritikk av Eduard Bernsteins revisjonisme, som avviste marxistisk teoris materialistiske grunnlag, skilte sosialismen fra den proletariske revolusjonen, og forvandlet den til en etisk motivert liberalisme.
Til Bernsteins beryktede bemerkning om at sluttmålet for ham ikke betydde noe, men at bevegelsen var alt [„Das Endziel, was es immer sei, ist mir Nichts, die Bewegung alles“] responderte Luxemburg med å erklære at sosialismens endelige mål er «den eneste avgjørende faktoren» som forvandler «hele arbeiderbevegelsen fra et forfengelig forsøk på å redde den kapitalistiske orden til en klassekamp mot denne orden» [„die ganze Arbeiterbewegung aus einer müßigen Flickarbeit zur Rettung der kapitalistischen Ordnung in einen Klassenkampf gegen diese Ordnung“]. Hun fortsatte: «I kontroversen med Bernstein og hans supportere må alle i partiet forstå klart og tydelig at det ikke er et spørsmål om den ene eller den andre kampmetoden, eller den ene eller den andre taktikken, men om den sosialdemokratiske bevegelsens hele eksistens.» [3]
Bernstein talte for et sjikt av partifunksjonærer, fagforeningsbyråkrater og småborgerlige, som knyttet deres egen personlige skjebne til tysk imperialismes gjennomslag. 1890-årenes økonomiske oppsving, transformasjonen av SPD til et legalt masseparti og veksten av fagforeningene, hadde ført til en rask oppsvulming av dette sjiktet.
1905-revolusjonen i Russland skjerpet konfliktene innad i SPD. Arbeiderklassen var den ledende kraften i revolusjonen og produserte to nye oppnåelser: Den politiske massestreiken og sovjetet (arbeidernes råd). Luxemburg dro til Warszawa, som på den tiden var under tsarstyre, og deltok i revolusjonen. Hun ble senere arrestert og unngikk en lang fengselsstraff, og mulig død, bare takket være en hårdnakket intervensjon fra SPD-ledelsen.
Da hun, etter at hun kom tilbake, propagerte for den politiske massestreiken i Tyskland, reagerte fagforeningslederne med gru. «Generalstreik er generell galskap,» var deres respons. Fagforeningskongressen i Köln i 1905 ble avholdt under slagordet «Fagforeningene krever først og fremst fred.» Luxemburg fikk forbud mot å tale på fagforeningenes arrangementer.
Fagforbundslederne kunne ikke ha illustrert deres fiendskap mot den sosialistiske revolusjonen tydeligere. Debatten om massestreiken ble nå det sentrale konfliktfeltet mellom den opportunistiske og den revolusjonære fløyen av SPD.
SPD-lederskapet rundt August Bebel, som døde i 1913, og Karl Kautsky, forflyttet seg stadig lenger mot høyre med den første verdenskrigens tilnærming. Da krigen begynte, fikk opportunistene i SPD overtaket. De sto fast på den tyske imperialismens side. Den 4. august 1914 stemte SPDs parlamentariske gruppe i der Reichstag for krigskreditter. Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ledet mindretallet som motsatte seg den sjåvinistiske feberen.
Rosa Luxemburgs kamp mot krigen, som hun hovedsakelig førte fra bak fengselsmurene, var blant de mest heroiske periodene av hennes liv. Utrettelig fordømte hun SPDs svik, angrep de imperialistiske krigsforbrytelsene og gjorde hva hun kunne for å få vekket massene. Allerede kvelden den 4. august 1914 dannet hun die Gruppe Internasjonale, som publiserte Die Internationale og illegalt sirkulerte die Spartakusbriefe, som også førte til at gruppa ble kalt Spartakusbund.
Luxemburgs første hovedartikkel i Die Internationale begynte med ordene: «Den 4. august 1914 abdiserte det tyske sosialdemokratiet politisk, og samtidig kollapset Den sosialistiske internasjonale. Alle forsøk på å benekte eller forskjønne dette faktum har, uansett hvilke motiver de er basert på, objektivt bare den tendensen at de foreviger og berettiger de sosialistiske partienes fatale selvbedrag, bevegelsens indre gebrekkeligheter som førte til kollapsen, og på sikt gjør Den sosialistiske internasjonale til en fiksjon, et hykleri.» [4]
Rosa Luxemburgs kamp mot krigen berodde på en uforsonlig internasjonalisme, som hun opprettholdt gjennom hele sitt livsverk.
Allerede som 22-år-gammel student hadde hun på Den sosialistiske internasjonales kongress i Zürich intervenert for å angripe det polske Sosialistpartiets (PPS) sosialpatriotisme. PPS gikk inn for gjenopprettelsen av den polske nasjonalstaten i Polen, et land som på den tiden var splittet mellom russisk, tysk og østerriksk styre. Luxemburg avviste dette kravet og forfektet i stedet arbeiderklassens felles kamp i den russiske delen av Polen og i Russland, for å få nedkjempet tsarismen. Hun advarte for at et standpunkt for polsk uavhengighet ville oppmuntre til nasjonalistiske tendenser i Den andre internasjonale, fremme analoge nasjonale spørsmål i andre land, og sanksjonere «oppløsingen av den forenede kampen til alle proletarer i alle disse statene, i en serie fruktløse nasjonale kamper». [5]
Hennes nekting av å akseptere at det russisk sosialdemokratiet tok «nasjoners rett til selvbestemmelse» inn i deres program brakte Luxemburg i konflikt med Lenin, som gikk inn for denne retten. Men også her var meningsforskjellen mindre skarp enn det som senere ble hevdet. For Lenin var kampen mot den storrussiske sjåvinismen den primære bekymringen. For Luxemburg var det kampen mot polsk nasjonalisme. Også Lenin underordnet de nasjonale kravene til klassekampen. Han gikk ikke aktivt inn for nasjonal separatisme, men begrenset seg «så å si, til det negative kravet, om anerkjennelse av retten til selvbestemmelse».
Uansett meningsforskjellene med Lenin viste Luxemburgs fiendtlighet mot nasjonalisme seg å være ekstremt framsynt. Hva Polen angår befalte PPS-partilederen Józef Piłsudski det gjenopprettede uavhengige Polens tropper i angrepet på Den røde armé etter Oktoberrevolusjonen. I årene fra 1926 til 1935 etablerte han et autoritært diktatur. I dag hyller den nasjonalistiske høyresiden i Polen ham som deres helt.
Kapituleringen for nasjonalismen var også årsaken til sammenbruddet av både Den andre og Den tredje internasjonale, som resulterte i forferdelige nederlag for arbeiderklassen. Den andre internasjonale støttet den første verdenskrigen under påskudd om «forsvar av fedrelandet», mens Den tredje degenererte under det stalinistiske perspektivet om «sosialisme i ett land».
Stalinistene, som tråkket på Lenins nasjonalitetspolitikk og vendte tilbake til den storrussiske sjåvinismens verste praksis, har aldri tilgitt Luxemburg for hennes internasjonalisme. Under Stalins terrorstyre hadde beskyldningen om «luxemburgisme» tidvis ikke mindre fatale konsekvenser enn den om «trotskisme». Selv etter Stalins død beskyldte Georg Lukacs den store revolusjonære Luxemburg for å ha representert «nasjonal nihilisme».
Senest på 1990-tallet mistet kravet om nasjoners rett til selvbestemmelse enhver progressiv og demokratisk betydning. Globaliseringen av økonomien og framveksten av en arbeiderklasse i de mest fjerntliggende deler av verden etterlot ikke rom for engang semi-demokratiske nasjonalstater. Imperialismen brukte slagordet om selvbestemmelse for å ødelegge og underkaste seg bestående stater. I disse statene gjorde dette kravet det mulig for rivaliserende borgerlige klikker å splitte arbeiderklassen og betjene imperialismen. Dette ble vist av tragedien i Jugoslavia. Under påskudd om den nasjonale selvbestemmelsen ble landet og dets separate deler drevet til en morderisk broderkrig som resulterte i opprettelsen av syv økonomisk ustabile stater uten bærekraft, regjert av kriminelle borgerlige klikker.
Luxemburg og Spartakusbund bekjempet ikke bare det høyreorienterte SPD-lederskapet, men også det såkalte «marxistische Zentrum» og grupperingens teoretiske leder Karl Kautsky, som Luxemburg kalte «sumpens teoretiker». Dette senteret tilpasset seg i ord til arbeidernes radikale stemning, men avviste i praksis enhver revolusjonær konsekvens, og støttet SPD-lederskapet pro-krig-orientering. Etter at gruppa ble kastet ut av SPD i 1917 og frivillig dannet De uavhengige sosialdemokratene (USPD), skjerpet Luxemburg hennes kritikk.
«De travet alltid bak hendelsene og utviklingen; aldri gikk de fram i føringen,» skrev hun om USPD. «Enhver blendende tvetydighet, som førte til forvirring blant massene: Forståelsesfred, Folkeforbund, nedrustning, Wilson-kulten, alle den borgerlige demagogiens fraser som under krigen spredte de formørkende slørene og tildekket de nakne, kalde fakta om det revolusjonære alternativet under krigens forløp, fikk deres ivrige støtte. Hele partiets holdning sirklet hjelpeløst rundt kardinalmotsetningen om at partiet på den ene siden forsøkte å opprettholde at de borgerlige regjeringene var de utkårne maktene som var tilbøyelige til å inngå fred, mens det på den andre siden snakket proletariatets masseaksjon etter munnen. Et sannferdig speil av den motstridende praksis er eklektisk teori: Et sammelsurium av radikale formler med den redningsløse oppgivelsen av den sosialistiske ånden.» [8]
Luxemburg ble ofte fordømt for hennes «spntanitetsteori»: At hun stolte på massenes uavhengige opprør mot de forsteinede apparatene, for hennes kritikk av Lenins konsept om partiet, og for hennes nøling med organisatorisk å bryte med SPD og USPD. Leo Trotskij, som før dannelsen av Den fjerde internasjonale selv måtte føre en kamp mot sentristiske tendenser, som feilaktig hevdet å basere seg på Luxemburg, hadde allerede i 1935 beskrevet de mest grunnleggende punktene i dette saksanliggendet.
Han skrev at de «svake sidene og mangelfullheten» var «på ingen måte utslagsgjørende hos Rosa». Det at hun «satte masseaksjonenes spontanitet lidenskapelig opp mot det tyske sosialdemokratiets ‘seierskronede’ konservative politikk,» hadde «en tvers igjennom revolusjonær og progressiv karakter». Trotskij fortsatte: «På et mye tidligere tidspunkt enn Lenin fattet Rosa Luxemburg det forsteinede partiets og fagforeningsapparatets bremsende karakter, og innledet en kamp mot det.»
«Rosa ble aldri stående ved den rene spontanitststeorien,» men «anstrengte seg for å utdanne proletariatets revolusjonære fløy på forhånd, for – så langt som mulig – å få brakt den sammen organisatorisk. I Polen «bygde hun opp en veldig stram uavhengig organisasjon.» Ifølge Trotskij: «I høyden kan man si, at med Rosa, i hennes historisk-filosofiske evaluering av arbeiderbevegelsen, kom avantgardens forberedende utvalg til kort, i sammenligning med de masseaksjonene som var å forvente; mens Lenin – uten å trøste seg med framtidige handlingers mirakler – ved hjelp av et skarpt definert program uopphørlig og utrettelig sveiste de framskredne arbeiderne sammen i faste celler.» [9]
Da bolsjevikene erobret makten i Russland i oktober 1917 fikk de Luxemburgs entusiastiske støtte. Hennes tekst «Om Den russiske revolusjonen», som hun skrev isolert i fengsel, og som ble publisert først tre år etter hennes død, har ofte blitt tolket som en dypgående kritikk av bolsjevismen. Det er imidlertid feilaktig. Luxemburg forsvarte Oktoberrevolusjonen betingelsesløst, og bemerket at «feiltakene» hun kritiserte, oppsto fra de umulige betingelsene bolsjevikene sto overfor på grunn av Den andre internasjonales og det tyske sosialdemokratiets svik.
Hun skrev: «Bolsjevikene har vist at de er i stand til alt hva et ekte revolusjonært parti kan bidra med, innen grensene av historiske muligheter ... Det som er nødvendig er å skille i bolsjevikenes politikk mellom det vesentlige og det uvesentlige, å holde kjernen fra det tilfeldige. I denne siste perioden, der vi står overfor avgjørende sluttkamper i hele verden, var og er sosialismens viktigste problem det brennende spørsmålet i tiden. Det handler ikke om det ene eller det andre detaljspørsmålet om taktikk, men om proletariatets handlingsevne, kraften til å handle, sosialismens vilje til makt, som sådan. I dette henseende var Lenin og Trotskij og deres venner de første, som gikk foran som et eksempel for verdens proletariat; de er fremdeles de eneste som inntil nå med [den tyske humanisten] Hutten kan rope ut: «Jeg har våget det!»
«Dette er det vesentlige og det varige i bolsjevikenes politikk. I denne forstand forblir den udødelige historiske tjenesten til deres del, det å ha marsjert i spissen for det internasjonale proletariatet med erobringen av politisk makt, og rent praktisk ha reist problemet med realisering av sosialisme, og kraftfullt å ha drevet fram konfrontasjonen mellom kapital og arbeid i hele verden. I Russland kunne problemet bare stilles. Det kunne ikke løses i Russland. Og i denne forstand tilhører framtiden overalt ‘bolsjevismen.’»
I november 1918 brøt det også ut revolusjon i Tyskland. Med utgangspunkt i marinegasters oppstand i Kiel, spredte det seg som en brannstorm over hele landet. Kaiseren abdiserte, og styringselitene overga regjeringsmakten til SPD-partilederen Friedrich Ebert, som smidde en allianse med den militære overkommandoen for blodig å undertrykke arbeiderklassen. USPD tok også del i Ebert-regjeringen, med tre statsråder.
Midt under de revolusjonære kampene dannet Spartakusbund i årsskiftet 1918/1919 i Berlin Det tyske kommunistpartiet (KPD). Rosa Luxemburg skrev partiprogrammet og presenterte det for delegatene. Det formulerte eksplisitt målet om å styrte det borgerlige klassestyret. Programmet understreket at alternativet ikke var reform eller revolusjon. Det proklamerte: «Verdenskrigen har konfrontert samfunnet med valget: Enten videreføringen av kapitalismen, nye kriger og den snarlige tilbakegangen til kaos og anarki, eller avskaffelsen av kapitalistisk utbytting ... Over kapitalistsamfunnets smuldrende bastioner blusser som et flammende Menetékel [o. anm.: et faretruende varsel om ulykke] ordene fra Det kommunistiske manifest: Sosialisme eller undergangen i barbari!» [11]
Ebert-regjeringen var fast bestemt på å forhindre den sosialistiske revolusjonen. Den 15. januar 1919 ble Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, med uttrykkelig godkjennelse fra Reichswehr-minister Gustav Noske (SPD), brutalt myrdet. Forbrytelsen ble utført av Freikorps-soldater fra Garde-Kavallerie-Schützen-Division, som Noske hadde brakt til Berlin for å skyte ned revolusjonære arbeidere og undertrykke opprøret militært. De kidnappet begge KPD-lederne og slepte dem med til deres hovedkvarter i Hotel Eden, hvor de ble forhørt og mishandlet. Luxemburg ble deretter i trappeoppgangen slått i bakken med geværkolber og lempet inn i en bil, hvorpå hun så ble skutt. Hennes kropp ble kastet i Landwehr-kanalen, hvor den først ble funnet flere uker senere. Karl Liebknecht ble henrettet av tre skudd fra nært hold i Berlin Tiergarten.
Drapene ble fullt ut godkjent av staten. De direkte involverte offiserene ble i mai 1919 frikjent av en militærdomstol. Waldemar Pabst, som ga ordren som divisjonssjef, kunne fortsette sin karriere under nazistene og i Forbundsrepublikken. Han døde i 1970 som en velbeslått våpenhandler. Allerede på det tidspunkt var kursen satt for nazistenes påfølgende framvekst. Fra soldatene som Noske mobiliserte, og som var beskyttet av rettsvesenet, skulle siden Hitlers Sturmabteilungen (SA) bli rekruttert.
Drapet på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg var et tungt slag for den tyske og den internasjonale arbeiderbevegelsen. Med Luxemburg i lederskapet for KPD ville tysk historie, og til-og-med verdenshistorien, med stor sannsynlighet ha blitt annerledes. Det er mye som taler for at KPD, med et erfarent lederskap, ville tatt makten i oktober 1923. Kanskje hadde menneskeheten vært spart for Adolf Hitler, som fikk sin framvekst framfor alt takket være arbeiderklassens lammelse, forårsaket av den katastrofale «sosialfascisme»-politikken til det staliniserte KPD. Stalins egen framvekst ville ha konfrontert bitter motstand fra Den kommunistiske internasjonale.
Rosa Luxemburgs arv – hennes internasjonalisme, hennes orientering til arbeiderklassen, hennes revolusjonære sosialisme – blir forsvart og videreutviklet av den trotskistiske verdensbevegelsen, legemliggjort i dag av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale. Den er et avgjørende våpen i kampen for den sosialistiske revolusjonen.
Fotnoter:
1) Rosa Luxemburg, „Frauenwahlrecht und Klassenkampf“, Gesammelte Werke, Band 3, Berlin 1990, s. 165
2) Leo Trotzki, „Hände weg von Rosa Luxemburg“, i: Schriften über Deutschland, Frankfurt am Main 1971, s. 329
3) Rosa Luxemburg, „Sozialreform oder Revolution?“, i: Gesammelte Werke 1.1, Berlin 1990, s. 370
4) Rosa Luxemburg, „Der Wiederaufbau der Internationale“, i: Gesammelte Werke 4, Berlin 1987, s. 20
5) Rosa Luxemburg, „Der Sozialpatriotismus in Polen“, i: Gesammelte Werke 1.1, Berlin 1970, s. 41
6) Wladimir I. Lenin, „Über das Selbstbestimmungsrecht der Nationen“, Werke Band 20, s. 413
7) Georg Lukács, „Die Zerstörung der Vernunft“, Darmstadt und Neuwied 1973, s. 70
8) Rosa Luxemburg, „Parteitag der Unabhängigen SP“, i: Gesammelte Werke 4, Berlin 1987, s. 423-424
9) Leo Trotzki, „Rosa Luxemburg und die IV. Internationale“, i: Schriften über Deutschland, Frankfurt am Main 1971, s. 686-687
10) Rosa Luxemburg, „Zur russischen Revolution“, Gesammelte Werke 4, s. 365
11) Rosa Luxemburg, „Was will der Spartakusbund“, Gesammelte Werke 4, s. 440-441