Valgene i de tyske Bundesländer [delstatene] Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz sist søndag avslørte den økende misnøyen med styringselitens «profitt over liv»-respons på pandemien, og kuttene i sosialutlegg som har blitt pålagt av den føderale storkoalisjonsregjeringen sammensatt av kristelig-demokratene (CDU)/(CSU) og sosialdemokratene (SPD), og av delstatsregjeringene. CDU, partiet til kansler Angela Merkel, oppnådde ved begge valgene de verste resultatene i partiets etterkrigshistorie. Det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD), som har blitt bygd opp av styringsklassen for å få pålagt dens høyreorienterte agenda, tapte nærmere halvparten av sin støtte.

I Baden-Württemberg oppnådde både CDU, med 24,1 prosent av stemmene (ned 2,9 prosent fra forrige valg), og sosialdemokratene (SPD), med 11 prosent (ned 1,7 prosent) deres dårligste resultater noensinne. De to partiene, som for bare 20 år siden tok 78 prosent av stemmene mellom seg, i Tysklands sørvestlige Bundesland, fikk denne gangen bare 35 prosent oppslutning.

I Rheinland-Pfalz fikk partiene en noe større andel av stemmene, med 35,7 prosent for SPD og 27,7 prosent for CDU. Men også her gikk begge partier på tap. SPDs andel av stemmene falt med 0,5 prosent. Gitt nedgangen i velgerdeltakelse, utgjorde dette en nedgang på 10 prosent i det totale antall stemmer sammenlignet med 2016. CDUs stemmeandel falt med 4,1 prosent, som også var et historisk lavpunkt.

De største tapene i begge Bundesländer ble påført AfD. I Rheinland-Pfalz falt høyreekstremistene med 4,1 prosent fra forrige valg, og med 40 prosent av velgeroppslutningen rent tallmessig, og endte med resultatet 8,3 prosent. I Baden-Württemberg falt AfDs stemmeandel med 5,2 prosent ned til 9,7 prosent, som var et tap av 42 000 stemmer sammenlignet med 2016.

Bundesland-koalisjonsregjeringen av De Grønne og CDU i Baden-Württemberg, ledet av ministerpresident Winfried Kretschmann, led et stort tilbakeslag. Koalisjonen tapte samlet 0,6 prosent i oppslutning, men på grunn av den lave valgdeltakelse falt regjeringspartienes samlede antall stemmer med over 10 prosent sammenlignet med 2016. Selv om De Grønnes andel av de avgitt stemmene økte med 2,3 prosent til 32,6 prosent, tapte de titusenvis av velgere rent tallmessig.

I Rheinland-Pfalz fikk den såkalte «trafikklys»-koalisjonen mellom SPD, De Grønne og Fri-Demokratene samlet sett et lite tillegg, takket være 4 prosent økning i velgeroppslutningen for De Grønne. I rene tall tapte regjeringspartiene imidlertid nærmere 40 000 stemmer.

Venstrepartiet [Die Linke], som regjerer i Berlin, Bremen og Thüringen, og som også er involvert på føderalt nivå i påleggingen av kutt i sosialutleggene, tiltakende militarisme og masseinfisering av befolkningen, så sin stemmeandel stagnere godt under 5 prosent-terskelen for parlamentarisk representasjon i begge Bundesländer.

Valgresultatene er et forvrengt uttrykk for den voksende opposisjonen mot regjeringens koronaviruspolitikk og den dramatiske veksten av sosial ulikhet. Den største veksten av enhver velgergruppe var hjemmesitterne, som vender seg vekk fra hele det politiske etablissementet. Denne gruppa vokste med 6,6 prosent i Baden-Württemberg og med 6 prosent i Rheinland-Pfalz. Andelen av stemmene som gikk til mindre partier uten parlamentarisk representasjon økte med 4,8 prosent i Baden-Württemberg og med 6,1 prosent i Rheinland-Pfalz. I Rheinland-Pfalz klarte sågar De Frie Velgerne (FW) å få parlamentarisk representasjon, med 5,4 prosent av stemmene.

CDUs kollaps ble utvilsomt forverret av den såkalte «munnbind-affæren». Noen dager før valgene ble det avslørt at ei rekke Bundestag-representanter fra CDU og CSU hadde utnyttet deres posisjoner til personlig å innkassere penger fra privatselskaper for arrangeringen av offentlige kontrakter for leveranser av munnbind.

Men disse avsløringene var bare skarpe uttrykk for regjeringens politikk. Siden begynnelsen av pandemien har bankene og big business vært overrislet med hundrevis av milliarder av euro gjennom redningspakker og aksjeoppkjøpsprogrammer. For å sikre at industribedrifter kunne oppnå rekordprofitter, ble arbeidere daglig utsatt for dødelige farer. Alle partiene ekskluderte kategorisk enhver full nedstengning, inkludert av alle ikke-essensielle næringsvirksomheter. Som resultat er allerede over 73 000 mennesker døde i Tyskland av Covid-19.

Susanne Eisenmann, CDUs førende kandidat i Baden-Württemberg, er en spesielt aggressiv forfekter av denne dødspolitikken, og hadde som resultat ekstremt lave popularitetsvurderinger. Som utdanningsminister i Kretschmanns kabinett krevde Eisenmann gjenåpningen av skoler uansett hva infeksjonsratene var allerede i januar, på høyden av den andre bølga. Under betingelser med raskt akselererende infeksjonsrater sendte hun nylig alle elever på femte og sjette klassetrinn tilbake til tilstedeværende klasseronsundervisning, uten at det ble tatt noen skritt for å sikre sosial distansering.

AfD er den heftigste forfekteren for å få gjenåpnet økonomien for enhver pris, og partiet støttet de høyreorienterte protestene som ble organisert av koronavirus-fornekterne. Det faktum at det fascistiske partiet led de største tapene i begge Bundesländer og tapte nesten halvparten av sine velgere, viser at partiets politikk, i motsetning til medienes påstander, ikke nyter mye folkelig støtte. AfD promoteres fremfor alt av styringseliten, for å håndheve dens reaksjonære agenda.

Den morderiske politikken for masseinfeksjon støttes av alle partier i Bundestag – det føderale parlamentet. Selv om «munnbind-affæren» fokuserte spesielt på CDUs rolle, og Eisenmann på det sterkeste forfektet politikken for gjenåpninger, er De Grønnes ministerpresident Kretschmann i Baden-Württemberg og hans sosialdemokratiske kollega Malu Dreier i Rheinland-Pfalz, ikke mindre påståelige i deres tilslutning til gjenåpningen av økonomien.

Valgene i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz understreker hvor utskiftbare de etablerte partiene er. Både Kretschmanns og Dreiers koalisjoner er karakterisert av deres massedeporteringer av flyktninger, styrkingen av det undertrykkende statsapparatet og forfølgelsen av en aggressiv politikk med «profitt over liv» midt under pandemien.

I 2019 deporterte Kretschmanns regjering 2 648 asylsøkere, og den fortsatte å fjerne mange flyktninger under pandemien. I de overfylte og uhygieniske flyktningssentrene spres viruset voldsomt. I stedet for å stenge leirene beordret myndighetene flyktningene til å forbli innelukket og overvåket av militæret.

Hærens inngripen, under påskudd av å yte offisiell hjelp til statsmyndighetene under pandemien, er del av en omfattende oppbygging av et politistat-apparat. Den såkalte «voldsnatta i Stuttgart» fungerte som påskudd for utvidelse av personlige kontrollpunkter, kroppskameraer for politibetjenter, utbredt videoovervåking og rasistiske kriminaletterforskninger av slektstrær.

Ingen partier nølte på valgnatta med å understreke deres beredskap til å videreføre regjeringens politiske orienteringslinje i ei rekke høyreorienterte koalisjoner. SPDs generalsekretær Lars Klingbeil og De Grønnes leder for parlamentariske anliggender, Britta Haßelmann, erklærte deres interesse for å danne en føderal regjeringskoalisjon med Fri-Demokratene. De Grønne vurderer også fremdeles muligheten for en koalisjon med CDU, som SPD for tiden er i en koalisjon med på føderalt nivå.

Venstrepartiet [Die Linke] er også beredt til å bli med i en føderal regjering. Partiets ansvarlige for føderale affærer, Jörg Schindler, ble spurt om «Venstrepartiet ville gjøre seg i stand til å styre utenriks- og sikkerhetspolitikk,» og svarte: «Selvfølgelig, det er det ikke noe spørsmål om.» Før dette kom det nye partilederskapet, delt av Susanne Henning-Wellsow og Janine Wissler, med lignende bemerkninger.

Valgresultatene og svarene de har generert inneholder en presserende lærdom. Midt under pandemien og den dypeste kapitalistkrisen siden 1930-tallet slutter alle partiene rekkene, for å intensivere deres politikk for nedskjæringer av sosiale utgifter, økt militarisme og masseinfisering av koronaviruset. Den voksende motstanden mot denne politikken kan bare finne et progressivt uttrykk dersom arbeidere og ungdommen griper uavhengig inn i de politiske begivenhetene.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [den tyske seksjonen av ICFI, dvs. Socialist Equality Party i Tyskland] stiller i høstens føderale valg for å slåss for et sosialistisk perspektiv. Vi er det eneste partiet som motarbeider all-parti-regjeringen og kjemper for et sosialistisk program som plasserer beskyttelsen av menneskeliv over selskapsprofitt. Ikke en eneste jobb eller en eneste euro-cent skal ofres til de rikes profittgrådighet. Opp mot økningen av militarisme og fascisme stiller vi den internasjonale foreningen av arbeidende mennesker.