President Joe Biden innkalte til et globalt toppmøte med statsledere fra 40 land på torsdag, i en to-dagers begivenhet fylt av tomme løfter fra verdens største produsenter og forbrukere av fossilt brensel, om at de vil endre seg og gjøre det bedre – innen 2030, eller 2050, eller 2060, eller en eller annen siste frist enda lenger fram.

Hva angår en genuin global plan for å takle farene med global oppvarming og klimaendringer er den ingen steder å finne, siden verdenskapitalismens affærer bestemmes av to faktorer: Profittinteressene til gigantselskaper og de superrike, og de strategiske interessene til rivaliserende nasjon-stater. Begge disse grunnleggende karaktertrekkene ved verdenskapitalismen forhindrer at en begivenhet som det globale toppmøtet har noen reell betydning.

For Biden-administrasjonen var begivenheten et skritt i retning av å gjeninnføre «amerikansk lederskap» i spørsmålet klimaendringer, som ble forlatt under Trump-administrasjonen, da amerikansk politikk var underlagt den direkte benektingen av klimaendringer, som er den rådende politiske orienteringen til Det republikanske partiet. Trump trakk seg fra den gjeldende traktaten – Paris Climate Accord – en handling Biden har reversert, samtidig som han utnevnte tidligere utenriksminister John Kerry til sin klimautsending for verden.

Administrasjonens forlangende om det globale lederskapet ble i noen grad kompromittert av Bidens opptreden torsdag morgen, der han talte til statslederne fra 40 land, inkludert Kina, Russland, India, Japan, Tyskland, Frankrike og Storbritannia, som om han frontet et valgmøte for AFL-CIO-byråkrater i Pittsburgh.

Han begynte med å erklære: «Jeg ser en mulighet til å skape millioner av godt betalte, middelklasse-, fagorganiserte arbeidsplasser,» og fortsatte med å referere de angivelige fordelene med hans politiske retningslinjer for elektroarbeidere, oljefeltarbeidere, kullgruvearbeidere, bilproduksjonsarbeidere og arbeidere i bygg- og anleggsbransjen.

Biden gikk derfra til å understreket den kritiske viktigheten av å bremse den globale oppvarmingen, og erklærte at det nåværende tiåret er «det avgjørende tiåret», ifølge forskere. «Dette er tiåret vi må treffe beslutninger, for å unngå de verste konsekvensene av en klimakrise. Vi må prøve å holde jordas temperatur til en økning på 1,5 grader Celsius.»

Men der han advarte om implikasjonene av en økning ut over 1,5 grader, i form av «branner, flom, tørke, hetebølger og orkaner som raser gjennom samfunn», var han ekko av alle tidligere amerikanske presidenter, og deres kolleger over hele verden, i å insistere på å sette sin lit til «den privat sektor», dvs. til kapitalistklassen.

Tidvis var Bidens bemerkninger så usammenhengende at det var tvilsomt at de var forhåndsskrevet, selv om han leste fra en teleprompter. Vurder dette avsnittet, besørget av Det hvite hus’ nettsted, som må tas som den offisielle, autoriserte versjonen. Her beskrev han de økonomiske ressursene som må mobiliseres for kampen mot klimaendringer:

«De dollarene – de dollarene som blir investert er ofte våre arbeideres hardt opptjente besparelser – pensjoner. Vi kan ikke ta skritt for å beskytte våre arbeidere dersom vi ikke trapper opp. Vi må være i stand til å gå framover fra nedside-avtalen, deretter inn i oppsiden, og styrke vårt finanssystems motstandsdyktighet. Jeg har beordret mitt team til å utvikle en tilnærming for å gjøre akkurat det.»

Man misunner ikke de franske, russiske eller kinesiske oversetterne, som prøver å takle dette.

Hjørnesteinen i Bidens tale var hans mye publiserte løfte om å redusere USAs utslipp av klimagasser med 50 prosent innen 2030, sammenlignet med 2005, et nivå som har vært kritisert av klimaforskere som utilstrekkelig, spesielt gitt USAs overdimensjonerte rolle som verdens største forurenser det siste halve århundret. Dette ble kombinert med et løfte om å redusere nettototalen av utslipp til null innen 2050.

Bidens løfters angivelige storslagenhet tok helt pusten fra noen av hans mediebeundrere. CNNs klimakorrespondent Bill Weir bruste at Bidens forslag var av målestokken «president Kennedys løfte om å dra til månen om ti år, Den andre verdenskrig og Den industrielle revolusjonen», alt i ett.

Dette er ganske mye å laste på de skrale skuldrene til en 78-år-gammel amerikansk president.

WSWS har publisert en omfattende analyse av Bidens planer for klimaendringer, og detaljene trenger ikke gjentas her [Se: The Biden climate plan, Part One: A drop in the ocean; (teksten er ikke oversatt, men har tittelen Bidens klimaplan, Del 1: En dråpe i havet)]. Det er tilstrekkelig å si at enhver plan som baserer seg på det frivillige samarbeidet fra de gigantiske olje- og kjemiselskapene og fra Wall Street-bankene er dømt fra starten av.

De halvhjertede tiltakene Biden foreslår vil sannsynligvis strande på grunn av politisk motstand innenlands. De fossile brenselsindustriene dominerer Det republikanske partiet og viktige deler av Det demokratiske partiet, spesielt i delstater som West Virginia (kull) og Ohio og Pennsylvania (fracking). Det er liten sjanse engang for vedtak av fragmenter av Bidens forslag av 50-50-Senatet, og det kan også reises spørsmål om eventuelle tiltak fra Husets side.

Enda mer kritisk er spørsmålet om global koordinering. Biden selv innrømmet at USA, med 15 prosent av verdens utslipp, ikke kan løse saksanliggendet klimaendringer på egenhånd. USA er den største produsenten av fossilt brensel, med Russland som nummer to, Iran på tredjeplass og Kina som nummer fire.

Sammenligner man denne lista med direktivene for amerikansk utenrikspolitikk er det helt åpenbart at det er absurd å late som om det globale toppmøtet kunne ha noen vesentlig effekt. Biden søkte samarbeid med Russlands president Vladimir Putin, som han nylig stemplet som en morder, og med Kinas president Xi Jinping, med hans regjering som offisielt har blitt beskyldt for genocid av det amerikanske utenriksdepartementet.

Hva angår Iran, den tredje største produsenten av fossilt brensel, blokkeres landet systematisk av USA, og landets ledere fordømmes som terrorister og er målskiver for Israels attentater, som USAs toppalliert i regionen.

Iran var selvfølgelig ikke invitert til å delta på toppmøtet. Der Putin og Xi likevel deltok, og kom med uttalelser til støtte for en global innsats mot klimaendringer, så var disse like mekanisk rutinemessige, om enn mindre usammenhengende og smalsporede enn Bidens.

De europeiske maktene deltok på toppmøtet og meldte deres pliktoppfyllende hyllester for at under Biden var amerikansk lederskap på klimaendringer tilbake. Det samme var å høre fra Japan og Sør-Korea. Deres bidrag uttrykte lettelse for at Biden og ikke Trump representerte USA, men gikk ikke utover det.

De tomme løftene som alle berørte utvekslet kan ikke endre det faktum at hovedtrykket for amerikansk utenrikspolitikk er å bygge opp militært og diplomatisk press mot Russland og Kina. Klimaendringsinitiativet er i seg selv et element i denne globale konflikten, der administrasjonen brennmerker Kina som verdens ledende forurenser og kritiserer Russland for å utvikle og utnytte nyoppdagede oljeressurser i deler av Sibir som nå er tilgjengelige på grunn av global oppvarming.

Logikken i amerikansk utenrikspolitikk er å forberede seg for krig mot Russland, Kina eller begge parter. Dersom slike konflikter eskalerer til anvendelse av atomvåpen, og det ingen grunn til å tenke seg noe annet, da vil klimaendringer få en ny og uhyrlig betydning, som truer menneskehetens utryddelse.