Antallet globale Covid-19-dødsfall er dobbelt så høyt som offisielt rapportert – 6,93 millioner globalt, 905 000 bare i USA – ifølge en ny studie utført av Institute for Health Metrics and Evaluation (IHME).
Disse nye tallene ble rapportert torsdag i en analyse utført av IHME av «overdødelighet». Det er verdt å merke seg at studien bare inkluderer underrapporterte dødsfall av Covid-19, og at den ekskluderer dødsfall av andre årsaker også relatert til pandemien – deriblant forsinket medisinsk behandling og «død av fortvilelse», som selvmord eller overdoser relatert til den sosiale krisen utløst av pandemien.
Forskningen presenterer et katastrofalt bilde av pandemien, og er en tiltale mot den kapitalistiske orden som har tillatt død av denne størrelsesorden. Dersom nesten 3,3 millioner dødsfall er «sosialt mord», som det britiske medisinske tidsskriftet BMJ fomulerte det, hvordan beskriver man da en dobling av disse dødstallene?
Dette er, i alle henseender, den største folkehelsekatastrofen sett i USA. 905 000 dødsfall er et tall større enn alle den amerikanske borgerkrigens dødsofre, falt i direkte strid eller ikke, som er nasjonens blodigste konflikt noen gang. 905 000 dødsfall representerer én av hver 367 menn, kvinner og barn i USA. 905 000 dødsfall er mer enn det dobbelte av de kombinerte tall for falne i strid i alle amerikanske kriger utkjempet siden den spansk-amerikanske krigen i 1898, inkludert første verdenskrig, andre verdenskrig, Korea-krigen og Vietnam-krigen.
Nesten like forbløffende er at de nye estimatene i det alt vesentlige har blitt oversett, og ikke er rapportert i mediene. IHME har nå blitt anvendt som det semi-offisielle teamet for prediksjon av koronavirustilfeller og dødstall i mer enn et år, og har flere ganger vært referert av New York Times, Washington Post og mange andre.
Men uansett medienes bestrebelser på å begrave denne rapporten har et slikt kolossalt tap av liv de mest vidtrekkende konsekvenser. Det er en brutal tiltale mot den amerikanske styringseliten og kapitalistregjeringer over hele verden.
Slik massedød var ingen tilfeldighet, men er produktet av en bevisst politikk. Verdens styringselite var vel inneforstått med viruset farer, men nektet å slå alarm. Mens Trump forsøkte å «spille ned» viruset, til tross for at han var klar over at «dette er dødelige ting», mottok Kongressen og mediene en rekke orienteringer og intervjuer om omfanget av den truende katastrofen.
Likevel ble det ikke slått noen alarm fra Det hvite hus eller i mediene, før i mars. I stedet ble det utviklet planer for å beskytte verdens markeder, ikke menneskeliv. I USA og Europa ble billioner av dollar og euro pumpet inn i finansmarkedene, mens praktisk talt ingenting ble viet til å minimere pandemiens innvirkning, som på det tidspunkt allerede hadde krevd titusenvis av liv.
I stedet for å undertrykke pandemien promoterte styringsklassene politikken for «flokkimmunitet» – påstanden at det ville være bedre for samfunnet bare å la sykdommen spre seg ukontrollert.
Denne politiske retningslinja ble offentlig uttalt i Storbritannia den 14. mars, da regjeringens vitenskapelige sjefrådgiver sir Patrick Vallance, med statsminister Boris Johnsons ved sin side, erklærte at det «ikke er ønskelig» å «forhindre alle fra å pådra seg» koronaviruset. Denne politiske orienteringslinja ble uttalt enda mer eksplisitt i løpet av sommeren der Paul Elias Alexander, Trumps administrasjonsrådgiver, den 4. juli sa: «Spedbarn, barn, tenåringer, unge mennesker, unge voksne, middelaldrende uten underliggende [medisinske] betingelser osv. har null til liten risiko... så vi anvender dem til å utvikle flokk... vi vil ha dem infiserte.»
Denne politiske orienteringen for flokkimmunitet ble i Sverige videreutviklet, spesielt i relasjon til barn, av statsepidemiolog Anders Tegnell, som i en e-post, også datert den 14. mars, uttalte: «Ett poeng kan tale for å holde skolene åpne, for å raskere å oppnå flokkimmunitet.»
Så snart de forskjellige redningsaksjonene var sikret, fant det sted det et definitivt skifte i tonen fra verdens regjeringer for umiddelbart å få avsluttet nedstengninger, spesielt de i mars og april 2020 som ble utløst av mange spontanstreiker mot utygge arbeidsbetingelser. I front for oppfordringene og gjenåpning var Trump-administrasjonen, som hevdet at «kuren ikke må bli verre enn sykdommen».
Utskrik fra arbeidere og medisinske eksperter mot denne morderiske politiske retningslinja ble møtt med forakt. Brasils president, Jair Bolsonaro, erklærte den 8. april: «Det regner. Vi kommer til å bli våte. Og noen kommer til å drukne i regnet.» Den tyske Bundestag-presidenten Wolfgang Schäuble sa på tilsvarende måte, den 26. april: «Men når jeg hører at alt må innta andreplass etter beskyttelsen av liv, da må jeg si: Det er ikke riktig, i en så absolutt forstand.»
Dette synet ble legemliggjort av det nylig rapporterte utbruddet fra Boris Johnson, som fant sted den 30. oktober, da han slapp ut av seg: «Ingen flere f***ing nedstengninger, la kroppene hopes høyt i tusenvis!»
Mer enn et år senere er den menneskelige tragedien forårsaket av verdens regjeringers «ondartede forsømmelse» overfor arbeiderklassen, åpenbart helt klart og tydelig i et tall som er verdt å gjenta: anslagsvis 6,93 millioner menn, kvinner og barn døde i løpet av litt mer enn ett år, av en dødelig, men forebyggbar sykdom.
Nå, under Joe Biden, gjenåpner skolene over hele landet, som truer med en stor gjenoppblomstring av sykdommen nasjonalt. Biden selv erklærte den 22. januar 2021: «Det er ingenting vi kan gjøre for å endre pandemiens utviklingsforløp de neste månedene,» der han kategorisk utelukket nedstengninger, samtidig som man sender skoleelever, lærere og skoleansatte tilbake til sykdomsinfiserte skolebygninger. Resultatet var en forutsigbar økning av antallet tilfeller i Michigan, Florida, Pennsylvania, Illinois, og andre steder.
Nå droppes påbud om bruk av munnbind og tiltak for sosial distansering over hele USA.
Farene med en slik tilnærming kan ikke undervurderes. Pandemien har allerede gått inn i en ny fase, der den raser gjennom ekvatorialregionene og det globale sør. Katastrofen i India er den verste av mange nye oppsving av pandemien, der IHME anslår mer enn 654 000 er døde, sammenlignet med den offisielle tellingen på 238 000, og det forutses ytterligere 1 million døde innen september.
I en nasjonalt kringkastet fjernsynstale holdt den 21. april 2021 gjorde Indias statsminister Narendra Modi det klart at framtidige nedstengninger for å forhindre død av en så enorm størrelsesorden er uaktuelt. Han erklærte: «I dagens situasjon må vi redde landet fra nedstengning.» Med andre ord, finansoligarkiets økonomiske interesser må «reddes», uansett hvor mange liv som går tapt.
En slik kaldblodig og følelsesløs tilsidesetting av menneskeliv truer ikke bare hver eneste arbeider i India, det truer arbeiderklassen over hele verden. Som vist av framveksten av nye varianter de siste seks månedene er koronaviruset ekstremt i stand til å mutere til nye og mer smittsomme former, som demonstrert av variantene først oppdaget i Brasil, Storbritannia og India, som nå mistenkes å være drivere av de siste bølgene av tilfeller og dødsfall i de respektive landene.
Dessuten, om så viruset eksempelvis stanses i USA kan variantene som spres i India eller Brasil eller andre steder så absolutt også omslutte og reinfisere USA, deriblant av mutasjoner som gjør at viruset kan unndra seg immunitet. Av natur er en pandemi et globalt fenomen, og det kan bare løses med en reell internasjonal respons.
En slik respons vil imidlertid ikke komme fra de eksisterende styringsklassene. Trump, Johnson, Bolsnaro, Macron, Modi, Biden og deres like er alle ansvarlige for «sosialt drap» av en størrelsesorden som ikke er sett siden verdenskrigene, og de vil ikke endre kurs. Det er det bare arbeiderklassen selv som kan besørge, mobilisert til en politisk kamp mot det kapitalistiske profittmotivet som alle disse figurene forsvarer, og arbeiderklassen vil holde disse kriminelle ansvarlige for den massedød og lidelse de har påført verdens befolkning.