USA fortsetter sine militære og diplomatiske bestrebelser for å omringe og få underkastet seg Russland, i spissen for militæralliansen NATO. Siden oppløsingen av Sovjetunionen og Warszawapakten i 1991 har NATO absorbert mye av Øst-Europa, og med Euromaidan-kuppet i Ukraina i 2014 utvidet alliansen sin innflytelsessfære opp til Russlands grenser. Det er i denne konteksten den enorme NATO-militærøvelsen Defender 2021 Europe utspiller seg, som begynner denne uka.

NATO har siden mars samlet over 28 000 soldater fra 26 allierte nasjoner for å øve på krig.

Tyskland spiller en sentral rolle, som en «vertsnasjon». En talsmann for Bundeswehrs basekommando (KdoSKB) uttalte: «På grunn av Tysklands geostrategiske beliggenhet i hjertet av Europa, er Forbundsrepublikken regelmessig et transittland og et knutepunkt for våre allierte partneres militære transporter og bevegelser.»

Strategiske militærdepot (‘Army Prepositions Stocks’) i Tyskland, Italia og Nederland har sendt mengder av tunge våpen på lektere, jernbaner og i konvoier, til posisjoner over hele det europeiske teatret. Ifølge general Christopher Cavoli fra den amerikanske hærens Europe and Africa Command er målet å «finpusse våre evner, ved siden av våre alliertes partnere i de strategisk viktige Balkan- og Svartehavsregionene», det vil si på Russlands dørstokk. Disse øvelsene skal fortsette ut i juni.

Defender 2020-øvelsen trente på mobiliseringen av USA-NATO-krigsmaskina langs de nordlige tilnærmingene til Russland, gjennom Tyskland, Polen og Østersjøen. Defender 2021 tilnærmer seg Russland fra sør og Svartehavet. Øvelsen tester «interoperabilitet» mellom NATOs væpnede styrker og for å bekrefte transportinfrastrukturens kapasitet til å flytte hærer og tunge våpen.

Ifølge et amerikansk militært fakta-ark om Defender-Europe 2021 «demonstrerer øvelsen vår evne til å tjene som en strategisk sikkerhetspartner i regionene det vestlige Balkan og Svartehavet, samtidig som vi opprettholder våre evner i Nord-Europa, Kaukasus, Ukraina og Afrika.» Oppført blant «land som deltar i treningsaktiviteter» er Ukraina og Georgia, som ikke er NATO-medlemmer.

Dette er ekstremt provoserende. Det største krigsspillet i Europa siden slutten av den kalde krigen inkluderer to land som nylig har angrepet Russland, i grensekonflikter der de hadde NATO-støtte: Georgia i en kort krig i 2008 og Ukraina etter 2014-kuppet.

I løpet av de kommende dagene skal NATO aktivere og anvende flere rakettutskytningssystemer ved Tapa Training Center i Estland, knapt 200 km fra St. Petersburg, Russlands Østersjø-havn og nest største by; det skal gjennomføres marineoperasjoner ved Alexandroupoli i Hellas, som forhindring av Russlands tilgang til Middelhavet; og det skal utføres nattoperasjoner og luftbårne operasjoner i Romania og Bulgaria, på tvers av Svartehavet fra Russlands marinebase ved Sevastopol på Krimhalvøya.

USA-NATO-manøvrer var i full sving i god tid før Defender 2021 startet. Atomvåpenberedte B-1B strategiske bombefly fløy i mars fra Ørland Air Base i Norge, og ble ledsaget av tyske og italienske jagerfly på oppdrag gjennom de baltiske statene, langs den russiske grensa. Samtidig simulerte franske og spanske jagerfly, som fløy fra Rumanias kystflybase i Constanta, angrep på krigsskip i Svartehavet.

«Regionene i Østersjøen og Svartehavet er av strategisk betydning for alliansen,» sa NATOs talsperson Oana Lungescu. Lungescu malte Russland som angriperen i krigen mellom USA og NATO og han hevdet at krigsspillene hadde som mål å «avskrekke aggresjon, forhindre konflikt og bevare fred».

En mer oppriktig presentasjon av NATO-planene er besørget av et strategidokument fra mai 2020, forfattet av den pensjonerte generalen Ben Hodges. I rapporten, med tittelen «Én flanke, Én trussel, Én tilstedværelse», legger den tidligere sjefen for US Army Europe planer om å «oppnå initiativet» i Østersjøen og Svartehavet. Den forklarer hvordan NATO kunne oppnå strategisk dominans i Svartehavet ved å pålegge Russland «nektelse av sjøen», med sikte på «sjøkontroll.»

Dette kommer etter at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyjs regjering avduket planer om å «gjenvinne» Krim fra Russland, inkludert den strategisk viktige Svartehav-marinebasen ved Sevastopol.

Denne havna ikke bare gir Russland tilgang til Middelhavet, men er hovedkvarteret for Russlands Svartehavsflåte. Russland beskyttet, og slett ikke overraskende, denne havna under det Tyskland- og USA-støttede kuppet i Ukraina i 2014, og sa seg villig til å annektere Krim etter at befolkningen stemte for å bli del av Den russiske føderasjon. Ethvert forsøk på å «gjenvinne» Krim med makt vil nødvendigvis innebære å angripe de russiske væpnede styrker – det vil si krig med Russland.

I mars forespurte Washington formelt Tyrkia om å innvilge to amerikanske krigsskip Bosporos-gjennomfart til Svartehavet. Dette framkalte ikke helt subtile trusler fra Russland, der viseadministrerende utenriksminister Ryabkov erklærte: «Vi advarer USA om at det vil være bedre for dem å holde seg langt vekk fra Krim og vår Svartehavskyst. Det vil være for deres eget beste.»

Washington tilbakekalte deretter utplasseringen. Den 16. april rapporterte det russiske nyhetsbyrået RIA Novosti at koordinerte russiske marine- og luftvåpenøvelser vil stenge Svartehav-farvann rundt Krim fram til oktober. Likevel har Storbritannia, et NATO-land, kunngjort planer om å sende krigsskip til området.

Mens Defender Europe øver for krig på Russlands vestfront holder Washington parallelle krigsspill på Russlands østlige grenser. Defender Pacific-øvelsene i Stillehavet, rettet mot både Russland og Kina, involverer US Air Force, Navy og Marines så vel som Japans luftforsvarsstyrker og Royal Australian Air Force. I januar kunngjorde den amerikanske hæren dannelsen av en «Arctic Multi-domain Task Force», som viderefører USAs omringing av Russland i nord.

Dette året så innvielsen av «Quad», en semi-militær allianse mellom Japan, Australia, India og USA, spesielt rettet mot Kina, men også mot Russland.

Man tør knapt forestille seg Washingtons apoplektiske respons dersom en «strategisk konkurrent» skulle holde krigsspill innen angrepsavstand fra amerikanske kyster, men likevel har den største mobilisering av NATO siden slutten av den kalde krigen gått stort sett upåaktet i vestlige medier. I stedet er sidene fullpakket med sjokkerende, villedende og for det meste ubegrunnet antiRussland-propaganda. Hvert militært eller diplomatisk trekk fra USA og landets NATO-allierte mot Russland blir alltid ledsaget av en mediekampanje som innrammer Russland som aggressoren.

Militære spenninger øker i takt med et akselererende sammenbrudd av diplomatiske relasjoner. Russland kalte hjem sin ambassadør til USA, vanligvis det siste trinnet før et krigsutbrudd, etter at president Biden offentlig kalte Russlands president Putin for en «morder».

Biden-administrasjonen viderefører mønsteret av konfrontasjon med Russland og Kina som var forfulgt av Trump- og Obama-administrasjonene før den, og støttes av politikere fra begge Amerikas big business-partier, uansett deres ofte bitre taktiske forskjeller. Lignende strategiske bekymringer ligger bak de tiltakende spenningene mellom USA og Kina, der Washington responderer på Kinas raske økonomiske vekst. Krigshissende amerikansk politikk i det teatret, åpent uttalt i og med Obamas 2011 «vippe til Asia», fortsetter i dag i den voksende konflikten med Kina over Taiwan.

Mens det ikke kan gis noen støtte til kapitalistoligarkiet i Moskva som oppsto fra det stalinistiske regimets gjenoppretting av kapitalismen i Sovjetunionen i 1991, er det å kalle Russland aggressoren i denne geostrategiske rivaliseringen en invertering av realitetenes verden.

NATOs imperialistmakter er den drivende kraften bak krigens stigende tidevann, der Washingtons forsøk på å forsvare sitt vaklende verdenshegemoni setter scenen for en konflikt uten sidestykke i historien. En verdenskrig basert på moderne militærteknologi vil true menneskehetens overlevelse. Det kan bare stoppes gjennom den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen i en internasjonal antikrigbevegelse basert på et program for sosialisme.