World Socialist Web Site fordømmer utvetydig den ensidige nedslaktingen mot Gaza som utføres av Israels forsvarsstyrker (IDF). I ti dager har israelske fly og artilleri regnet missiler, bomber og granater ned over en befolkning på to millioner palestinere fanget av en nådeløs og uopphørlig israelsk okkupasjon og blokade av den smale og fattiggjorte kystenklaven.

Minst 217 palestinere har blitt drept, nesten halvparten av dem kvinner og barn, mens ytterligere tusener har blitt såret. Rundt 41 000 Gaza-innbyggere har blitt tvunget til å flykte fra deres hjem til midlertidige tilflukt i FN-drevne skoler, mens Israels taktikk, blant annet veltingen av hele høyblokker med «smarte bomber», har terrorisert hele befolkningen.

Gazas helsevesen er i en tilstand av sammenbrudd, med sykehussenger og medisinske forsyninger som tar slutt. Sykehus som allerede var overfylte på grunn av Covid-19-pandemien renner nå over av sårede, og mange av dem lider av alvorlige skader. En sykepleier fortalte Al Jazeera at avkappede armer og bein ble stablet opp i ei sykehusseng.

Skader på infrastruktur og avkuttingen av drivstoff til territoriet forventes å kaste hele Gaza ut i et totalt strømavbrudd, som kutter strøm til såvel hjem som til sykehus og klinikker, avløpssystemet og avsaltningsanlegget. De som er drept av israelske bomber og granater vil bare bli en del av dødstallene, der ødeleggelser og deaktiveringen av helsefasiliteter og grunnleggende infrastruktur vil heve dødeligheten i lang tid fremover.

Det er ikke bare Israel som er skyldig i krigsforbrytelser, men også landets viktigste tilrettelegger, amerikansk imperialisme. Midt under bombardementet ble det rapportert at Demokrat-administrasjonen til president Joe Biden den 5. mai formelt varslet den amerikanske Kongressen om ei våpenpakke på $ 735 millioner til Israel, som inkluderer våpentypen Joint Direct Attack Munitions (JDAMs), nettopp de våpen anvendt til å velte Gazas høyeste murbygninger. Godkjenningen av denne delen av Washingtons bistand på de nesten $ 4 milliarder som ytes Israel årlig, viser hele Det demokratiske partiets lederskaps direkte medvirkning til forbrytelsene i Gaza.

Samtidig har Washington utøvd sin vetorett tre ganger i løpet av ei uke, for å forhindre FNs sikkerhetsråd fra å avgi noen uttalelse som kritiserer Israels handlinger.

Bidens Hvite hus’ respons til massakren som utfolder seg i Gaza besørger et ugjendrivelig bevis på dens kontinuitet med Trump-administrasjonen, men også med dens forgjengere under Barack Obama og George W. Bush, som på samme måte bidro til og støttet Israels kriger i 2008/2009 og 2014, som til sammen drepte minst 3 500 av Gazas innbyggere, det overveldende flertallet av dem sivile.

Millioner av arbeidende mennesker og ungdommer over hele verden er med rette opprørte, ikke bare over Israels krigsforbrytelser, men også over disse forbrytelsenes hyklerske berettigelser av slike som Biden og USAs utenriksminister Antony Blinken, som ustanselig mumler fram formuleringen «Israel har rett til forsvare seg». I praksis betyr dette at ei okkupasjonsmakt med ei av verdens mest avanserte krigsmaskiner har «retten» til å påføre de okkuperte ubegrenset død og vold, ofre som er en tilnærmet forsvarsløs befolkning av flyktninger fanget inne i en enorm ghetto skapt av Israel selv. Biden sluttet seg på mandag til dette refrenget med en meningsløs formulering, kunngjort av en talsperson, av hans platoniske støtte for en våpenhvile uten noen bestemt dato.

Overveldende folkelig raseri over krigsforbrytelsene i Gaza har kommet til uttrykk i hundrevis av protester som har funnet sted på hvert et kontinent, bortsett fra Antarktis. Til tross for støtten til den israelske aggresjonen fra USA og de andre imperialistmaktene ser millioner over hele verden på Israel som paria, en stat som har mistet all moralsk og politisk legitimitet.

Forsøkene på å stemple disse protestene som antisemittiske blir ansett for hva de er, klossete forsøk fra Israel og landets imperialiststøttespillere på å få knust enhver opposisjon mot deres forbrytelser, og som en ærekrenkelse av millioner av jøder over hele verden som er sjokkerte og opprørte over den sionistiske statens handlinger.

Raseri og protester er imidlertid ikke nok. Det som kreves er et politisk perspektiv på hva som har produsert disse forbrytelsene, og hvordan de kan stoppes.

Utbruddet av vold mot Gaza er drevet av den enorme krisen og motsetningene i det israelske samfunnet selv. Tel Avivs beslutning om å gå til krig var i første instans et forsøk på å demme opp for en utviklende politisk krise, med fiaskoen av å få dannet en levedyktig regjering etter fire valg på to år og med en statsminister, Benjamin Netanyahu, som må klamre seg til makten for å unngå å bli fengslet på korrupsjonsanklager.

Underliggende for denne politiske krisen er uløselige sosiale motsetninger. Israel forblir, sammen med USA, blant de mest sosialt ulike av OECD-landene. Ifølge den årlige fattigdomsrapporten fra det israelske bistandsagenturet Latet spratt Israels fattigdomsrate i 2020 fra 20,1 opp til 29,3 prosent, i landet med den største konsentrasjonen av milliardærer i verden, der de 20 rikeste individenes ansamlede formue er på over $ 61 milliarder [NOK 500 milliarder].

Uholdbarheten av et slikt sosialt gap har blitt lagt for dagen av Israels palestinske statsborgeres oppstand, utløst initielt av den voldelige politistormingen av al-Aqsa-moskéen og de stadig mer aggressive handlingene av «etnisk renskning» i Øst-Jerusalem. Israelske palestinere, som utgjør 20 prosent av landets befolkning, sluttet seg på tirsdag med i en generalstreik initiert av palestinere i de okkuperte områdene, for å protestere mot angrepet på Gaza og mot Israels apartheidtype «raselover» som dømmer dem til mindre enn annenrangs statsborgerskap. Arbeidere stengte butikker, skoler og byggeplasser og holdt seg vekk fra deres arbeid over hele landet.

Mens Israels styrende klikk, som representerer deres milliardær-styringsklasses interesser, søker en støttebase gjennom promotering av militarisme og hat mot arabere, og slipper løs fascist-sionistiske gjenger på gaten, er det bredt anlagt fiendskap mot regjeringen og dens forbrytelser innen arbeiderklassen, og sympati for palestinerne. Dette kom søndag til uttrykk i en demonstrasjon av jødiske og israelsk-palestinske helsearbeidere utenfor Haifas Ramdam-sykehus der de oppfordret til enhet, som i embryonisk form uttrykker arbeiderklassens drivkraft for å finne sammen i en kamp mot deres felles undertrykker.

Syttitre år etter grunnleggingen av staten Israel og 55 år etter den ekspansjonistiske Seksdager-krigen, har den israelske styringsklassen og dens enorme militærapparat ikke vært i stand til å knuse palestinsk motstand, som er uløselig knyttet til de enorme interne motsetningene i det israelske samfunnet som helhet. Som respons opptrer regjeringen som om den har mistet hodet, og langer ut med en vold som bare kan utdype dens krise.

Israel befinner seg på slutten av sin vei. Hele det sionistiske prosjektet – et reaksjonært perspektiv for å hugge ut en sekterisk jødisk kapitaliststat i Midtøsten gjennom frarøvingen av det palestinske folket – har manifest mislyktes. Der sionistisk ideologi berettiget denne staten som ei trygg nødhavn for jøder i kjølvannet av Holocaust innstifter den israelske regjeringen raselover og utfører voldelige forbrytelser som mer og mer ligner på nazistenes.

Framveksten av masseopposisjon blant israelske arabere og den jødiske arbeiderklassen mot den israelske statens forbrytelser understreker ytterligere den fullstendig manglende levedyktigheten av det sionistiske prosjektet. Etter hvert som flere tiårs bestrebelser for å få drevet en kile inn mellom palestinske og jødiske arbeidere bryter sammen, som reiser utsiktene av et arbeiderklasseopprør, er Israel ute av stand til å overleve, annet enn gjennom å ty til totalitært diktatur.

Israels krise er forbundet med sammenbruddet av hele nasjon-stat-systemet i Midtøsten, som ble skapt gjennom dannelsen av nominelt uavhengige stater basert på grensene trukket opp av de tidligere kolonimaktene. Det korrupte arabiske borgerskapet har droppet sitt narrespill om å støtte palestinerne og sin promotering av kimæren av en «to-stat-løsning» der det bestreber seg for å forsvare sitt egen styre mot økende sosial opposisjon ved å tilnærme seg Israel og imperialismen. Et tiår etter den blodige undertrykkingen av Den egyptiske revolusjonen blir alle de tilgrensende statene til Israel – Libanon, Jordan, Syria og Egypt selv – ridd av interne konflikter, mens det bredere Midtøsten har blitt lagt øde av amerikanske kriger.

Hamas, den dominerende politiske styrken i Gaza, er på tilsvarende måte ute av stand til å tilby noe progressivt alternativ. I likhet med Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) er den viet til den såkalte to-stat-løsningen, som ville opprettholde Gaza og Vestbredden som palestinske gettoer under den sionistiske statens tommel. Under betingelser der det utvikler seg et opprør innen Israel selv, er Hamas ute av stand til å appellere til den israelsk-arabiske befolkningen, enn si den jødiske arbeiderklassen.

General Mark Milley, styreleder for de amerikanske stabssjefer [US joint Chiefs of Staff], advarte på mandag om at det kunne bli «bredere destabilisering» og «ei hel rekke negative konsekvenser dersom kampene fortsetter» i Gaza. Frykten er, åpenbart, at hendelsene i Israel og de okkuperte områdene kan utløse revolusjonære omveltninger over hele regionen, samtidig som de også utgjør en trussel om en langt bredere krig, i første instans mot Iran.

Disse alternativene, krig og revolusjon, reises ikke bare i Midtøsten, men på verdensbasis. I møte med en global pandemi som har krevd tre-og-en-halv million menneskeliv, gjennomfører imperialistmaktene en massiv militæroppbygging som forberedelse for global krig.

Den samme pandemien har framprovosert sosial opposisjon i arbeiderklassen og en verdensomspennende eskalering av klassekampen, som baner vei for sosial revolusjon.

Deri ligger veien videre for de arbeidende massene i hele Midtøsten. Det sentrale spørsmålet er å overvinne krisen for perspektiv og lederskap.

Den borgerlig nasjonalismens blindgate, fra nasserismen til PLO, har grundig berettiget Leo Trotskijs teori om Den permanente revolusjon. Den fastslo at i den imperialistiske epoken kan ikke realiseringen av de grunnleggende oppgavene for frigjøring fra imperialistundertrykking i de undertrykte landene løses under det nasjonale borgerskapets lederskap, som er tvers i gjennom forbundet til og avhengig av imperialismen. Realiseringen av disse oppgavene kan bare oppnås gjennom arbeiderklassens uavhengige politiske intervensjon på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk program.

Det militære angrepet på Gaza og det voksende opprøret innen Israel selv reiser med den aller mest presserende hast nødvendigheten av å forene arbeiderklassen, den arabiske, jødiske og iranske, på tvers av alle nasjonale og sekteriske skillelinjer, i en felles kamp for en Sosialistisk føderasjon av Midtøsten, som del av kampen for å få satt en slutt for kapitalismen over hele verden.

Den livsviktige oppgaven å få mobilisert arbeiderklassen på grunnlag av dette programmet avhenger av oppbyggingen av et nytt revolusjonært lederskap, organisert som seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i hvert land.