GULAG Historie Museum i Moskva åpnet den 20. mai et informasjonssenter ved «Kommunarka», et beryktet åsted for massehenrettelser for den stalinistiske Store terroren utenfor Russlands hovedstad. Besøkende kan dra på ekspedisjoner og få en oversikt over områdets historie, og tiltakene i forbindelse med lokaliseringen og å få gravd opp gravene.

Arkeologer og historikere fullførte nylig arbeidet med å lokalisere og grave opp restene av de 6 609 menneskene som ble henrettet der i årene fra 1937 til 1941. De fleste av dem var ofre for Den store terroren fra 1936 til 1938, da det stalinistiske byråkratiet myrdet så godt som hele kaderet av Bolsjevikpartiet som hadde gjennomført Oktoberrevolusjonen i 1917. Betydelige deler av Den tredje kommunistiske internasjonale (Comintern), som ble grunnlagt i 1919 under ledelse av Bolsjevikene, ble også drept.

Byråkratiet som utførte disse forbrytelsene var en privilegert kaste innen arbeiderstaten, som oppsto under betingelser av landets internasjonale isolering og relative økonomiske tilbakeståenhet. Ledet av Josef Stalin kom denne parasittiske eliten i stadig mer direkte konflikt med det internasjonalistiske og egalitære programmet til Oktoberrevolusjonen i 1917, og med den sovjetiske arbeiderklassens sosialistiske aspirasjoner. Basert på det nasjonalistiske programmet «sosialisme i ett land» forrådte partifraksjonen rundt Stalin den ene arbeiderrevolusjonen etter den andre, framfor alt i Tyskland og i Kina.

Stalinismens nasjonalistiske svik av verdensrevolusjonen ble motarbeidet av Leo Trotskij, som hadde ledet Oktoberrevolusjonen sammen med Lenin. Han grunnla i 1923 Venstreopposisjonen. Etter det tyske arbeiderklassens katastrofale nederlag, og nazistenes makterobring i 1933 – et direkte resultat av den katastrofale politikken til den staliniserte Komintern – grunnla Trotskij i 1938 Den fjerde internasjonale.

I de tre Moskva-prosessene som fant sted i årene fra 1936 til 1938 ble prominente revolusjonsledere innviklet i uhyrlige skueprosesser, der de etter intens tortur ble tvunget til å avgi falske offentlige tilståelser om deres påståtte «kontrarevolusjonære» aktiviteter.

«Kommunarkas» historie

Henrettelsesstedet «Kommunarka» ble gravplass for noen av de mest berømte ofrene for rettssakene. Det gir et glimt inn i omfanget av terroren som krevde minst 700 000 menneskers liv. Blant de som ble skutt og begravet der er:

• Nikolai Bukharin (1888-1938) og Alexei Rykov (1881-1938), som begge hadde vært ledende medlemmer av Bolsjevikpartiet siden før 1917, og som senere utgjorde en del av den kortvarige «Høyreopposisjonen» mot Stalin-fraksjonen i årene 1928 og 1929. De ble dømt til døden som tiltalte i Den tredje Moskva-rettssaken, i 1938.

• Lev Levin (1870-1938), en lege i Kreml, som hadde behandlet prominente sovjetiske politikere og kulturpersonligheter, deriblant Vladimir Lenin, Felix Dzerzhinskij og forfatteren Maxim Gorkij. Også han var en tiltalt i Den tredje Moskva-rettssaken.

• Nikolai Krestinskij (1883-1938), medlem av Bolsjevikpartiets sentralkomité i 1917, og en av partiets første Sentralkomité-sekretærer etter revolusjonen. Krestinskij var en supporter av Venstreopposisjonen fra 1923 til 1928. Han var også en tiltalt i den tredje Moskva-rettssaken.

• Vladimir Antonov-Ovseenko (1883-1938), som ledet stormingen av Vinterpalasset i oktober 1917. I likhet med Krestinskij var Antonov-Ovseenko et prominent medlem av Venstreopposisjonen på 1920-tallet, og en av undertegnerne av dens grunnleggingsdokument, Erklæringen fra de førtiseks. Han kapitulerte for stalinismen kort tid etter at han ble utvist fra Bolsjevikpartiet i desember 1927. Han spilte senere en skammelig rolle som utøver av stalinistisk politikk i Den spanske borgerkrigen i årene 1936 og 1937, før han ble tilbakekalt til Moskva, hvor han ble drept den 10. februar 1938.

• Valerian Osinskii-Obolenskij (1887-1938), en Bolsjevik siden 1907, og en utdannet økonom som ble den første lederen for VSNKh, Det høye råd for Sovjetunionens nasjonaløkonomi, etter maktovertakelsen i 1917. Han var en «demokratisk sentralist» og støttet Venstreopposisjonen i årene 1923 og 1924, men brøt snart med den og gikk videre til å spille ledende roller i forskjellige økonomiske statsinstitusjoner. Før hans henrettelse jobbet han som direktør for Vitenskapsakademiets Institutt for vitenskaps- og teknologihistorie.

• Boris Malkin (1891-1938), en tidligere leder for partiet De venstresosialistiske revolusjonære, som meldte seg med Bolsjevikene i 1918. Han var involvert i produseringen av de første lydopptakene av Lenins taler, og ble senere en viktig figur i det sovjetiske kulturlivet. Han arbeidet sammen med poeten Sergei Esenin, var en venn av dikteren Vladimir Mayakovskij, han redigerte forskjellige tidsskrifter og hjalp til med ledelsen av teatret til Vsevolod Meyerhold på 1920-tallet.

• Turar Ryskulov (1894-1937) og Kaikhisiz Sardarovitsh Atabayev (1887-1938), begge ledende kommunister i Turkmenistan.

• Hryhorij Hrynko (1890-1938), en kommunist fra Ukraina som tidligere hadde vært medlem av bevegelsen Sosialistiske Revolusjonære Borotbist. Han var Sovjetunionens finansminister fra 1930 til 1937.

• Pavel Tsvetkov (1906-1938), en bulgarsk kommunist som bidro til å lede Kominterns ungdomsbevegelse Komsomol, i Bulgaria, og deretter emigrerte til Sovjetunionen hvor han arbeidet i en fabrikk i Moskva.

Andre ofre inkluderer medlemmer av Kommunistpartiene i Kina og Korea, studenter fra universiteter i Moskva, arbeidere fra forskjellige fabrikker i Moskva og omegn, forskere, økonomer og litterære individer. «Kommunarka» ble også en stor gravplass for de drepte under utrenskningen av Den røde armé, deriblant dusinvis av henrettede høytstående kommandanter. Mange av dem hadde blitt skolert av Trotskij under borgerkrigen. Halshuggingen av Den røde armé skulle få ødeleggende konsekvenser, da nazistene bare få år seinere, i 1941 invaderte Sovjetunionen, og lanserte en krig som krevde minst 27 millioner sovjetborgeres liv.

Retterplassen «Kommunarka» befant seg på terrenget til den luksuriøse residensen til Genrikh Jagoda, den mangeårige sjefen for NKVD (Sovjetunionens hemmelig tjeneste). Han spilte en dyster, uhyggelig og ledende rolle i Den store terroren, før han selv og hans underordnede ble utrensket i 1938. Også han er gravlagt på «Kommunarka». Selve retterstedet var fullstendig hemmelig helt til høsten 1991, bare måneder før det stalinistiske byråkratiet endelig avviklet Sovjetunionen.

I mange tiår forble den eksakte lokaliseringen ukjent, som også var tilfelle for mange andre rettersteder for Den store terrorens massehenrettelser. NKVD-ordren «Om antisovjetelementer», som initierte den mest omfattende operasjonen under Den store terror, understreket at henrettelsene skulle fortsette «samtidig som det opprettholdes fullstendig hemmelighold om tid og sted». Lokaliseringen av dette og andre åsteder for massehenrettelser var en «statshemmelighet», og dokumenterende bevis om dem ble systematisk destruert.

Mens frivillige og historikere fra 2012 og framover utførte feltarbeid i nærheten, var den nøyaktige lokaliseringen av gravplassene ukjent i mange år. Profesjonell forskning, som involverte arkeologer og historikere, begynte først i 2018 på initiativ fra GULAG Historie Museum. Den endelige identifiseringen av massegravene ble muliggjort da historikere oppdaget fotografier i USAs nasjonalarkiv fra flyrekognoseringer utført den 26. august 1942 av det tyske flyvåpen Luftwaffe.

Denne forskningen har vært utført i en politisk og kulturell atmosfære som har vært dominert av den russiske statens bestrebelser på å forfalske Oktoberrevolusjonens historie, for å glorifisere stalinismen og bidra til de mest antisemittiske bakvaskelser av Oktoberrevolusjonens ledere, fremfor alt av Leo Trotskij. Regjeringen har også i hemmelighet destruert [engelsk tekst] arkivdokumenter knyttet til utrenskningenes ofre.

Åpningen av museet finner sted samtidig med at rettssaken mot Juri Dmitrijev, som avdekket et rettersted i Sandarmokh, Karelen, nå er i sin tredje rettprosess. Den 65 år gamle Dmitrijev er dømt til 13 års fengsel på fabrikkerte anklager om seksualmisbruk av en mindreårig. Målet med statsvendettaen han er utsatt for er å intimidere alle som forsøker å få avdekket sannheten om stalinismens forbrytelser.

I likhet med Dmitrijev er GULAG-museets politiske orientering antikommunistisk. Institusjonens permanente utstilling nevner nesten ikke Venstreopposisjonen, og tenderer til å skjule den politiske karakteren av den stalinistiske undertrykkingen av all opposisjon innen Sovjetunionen. Utstillingen skildrer i stedet terroren som en naturlig konsekvens av Oktoberrevolusjonen. På nettstedet til det nye informasjonssenteret ved Kommunarka blir navnene på de som ble myrdet ledsaget av en særdeles kort biografi, som ignorerer deres deltakelse (eller ikke-deltakelse) i Oktoberrevolusjonen og i Venstreopposisjonen.

Den store terrorens opprinnelse

En slik tilnærming tilslører den virkelige historiske opprinnelsen og betydningen av Den store terroren. Langt fra å representere en kontinuitet fra Oktoberrevolusjonen, var terroren høydepunktet for den stalinistiske og nasjonalistiske reaksjonen mot den. Mens utrenskningene favnet langt over titusenvis av trotskister, var det fundamentalt sett, med sovjethistorikeren Vadim Rogovins ord, et «politisk genocid». Den hovedtiltalte i Moskva-prosessene var Leo Trotskij, han som ingen andre representerte den sosialistiske opposisjonen mot stalinismen og programmet for sosialistisk verdensrevolusjon. Beskyldningen om «kontrarevolusjonær trotskistaktivitet» sto i sentrum for de morderiske utrenskningene.

I hans avsluttende tale til Dewey-kommisjonen i 1937, som renvasket ham og hans sønn Leo Sedov for alle det stalinistiske byråkratiets anklager, og fant at rettssakene hadde vært fabrikkeringer, forklarte Trotskij de underliggende årsakene til terroren og de monstrøse fabrikkeringene, der lederne av Oktoberrevolusjonen ble tvunget til å fordømme seg selv som «sabotører» og «kontrarevolusjonære»:

Et privilegert byråkratis stilling i et samfunn som byråkratiet selv kaller sosialistisk, er ikke bare motstridende, men også falsk. Jo mer brått nedadgående spranget fra oktober-omveltningen – som la all sosial løgn for dagen – til den nåværende situasjonen, der en kaste av nykomlinger blir tvunget til å dekke over deres sosiale magesår, jo grovere blir de thermidorianske løgnene. Det er følgelig ikke bare et spørsmål om den ene eller den andres individuelle nedrighet og fordervelse, men om korrupsjonen som sitter i stillingen til ei hel sosial gruppe, for hvem løgner har blitt en livsviktig politisk nødvendighet. I kampen for deres nylig oppnådde posisjoner har denne kasten ny-utdannet seg og samtidig ny-utdannet – eller rettere sagt, demoralisert – deres ledere. Den hevet opp på sine skuldre den mannen som best, mest resolutt og nådeløst gir uttrykk for deres interesser. Dermed ble Stalin, som en gang var revolusjonær, leder av den termidorianske kasten.

Marxismens formler, som uttrykte massenes interesser, gjorde byråkratiet mer og mer ubekvemt, i den grad de uunngåelig var rettet mot byråkratiets interesser. Fra den gangen jeg gikk i opposisjon mot byråkratiet, begynte kurator-teoretikerne å kalle marxismens revolusjonære essens – «trotskisme». ... De vedvarende partiutrenskningene [på 1920-tallet] var framfor alt rettet mot å rive «trotskismen» opp med rota, og under disse utrenskningene ble ikke bare misnøyde arbeidere kalt «trotskister», men også alle skribenter som ærlig presenterte historiske fakta eller refereringer som motsa den siste offisielle standardiseringen. Forfattere og kunstnere var gjenstand for det samme regimet. Landets åndelige atmosfære ble fullstendig impregnert med giften av konvensjonaliteter, løgner og direkte fabrikkeringer.

Alle mulighetene langs denne veien ble snart oppbrukt. De teoretiske og historiske forfalskningene oppnådde ikke lenger deres mål – folk ble for vant til dem. Det var nødvendig å gi den byråkratiske undertrykkingen et mer massivt fundament. For å underbygge og styrke de litterære forfalskningene ble det brakt til torgs beskyldninger av en kriminell karakter ... For å berettige undertrykkingen var det nødvendig å ha fabrikkerte beskyldninger. For å gi tyngde til de falske anklagene var det nødvendig å styrke dem med mer brutale undertrykkinger. Dermed drev kampens logikk Stalin videre langs veien i retning av gigantiske juridiske amalgamer.

Med utrensingene konsoliderte byråkratiet seg som en kaste og beviste overfor imperialismen at den motsatte seg sosialistisk revolusjon, og enhver mulighet for en ny oktober hvor som helst i verden. Dessuten, ved å slepe revolusjonens ledere gjennom gjørma før de myrdet dem, forsøkte byråkratiet å diskreditere Oktoberrevolusjonen i millioner av menneskers øyne over hele verden, for å få ødelagt arbeiderklassens historiske og sosialistiske bevissthet i Sovjetunionen og internasjonalt. Den stalinistiske avviklingen av Sovjetunionen for tre tiår siden, i 1991, som Putin-regimet oppsto fra, kan ikke forstås utenfor denne bredere konteksten.

Mot dette bakteppet er de nylige bestrebelsene for å lokalisere disse massegravene, og få etablert grunnleggende biografisk informasjon om de som ble myrdet, et viktig og uunnværlig bidrag til den historiske dokumenteringen. Den fulle historiske sannheten, og forståelsen av denne kritiske erfaringen i den internasjonalistiske arbeiderklassens historie, krever imidlertid at man kommer til forståelse av kampen mot stalinismen ført av Trotskij og Venstreopposisjonen, fra et sosialistisk og internasjonalistisk synspunkt.

For mer om Moskva-prosessene og Venstreopposisjonens historie, utforsk disse emnesidene på WSWS:

The Moscow Trials and the political genocide in the Soviet Union

The Left Opposition’s fight against Stalinism (1923-1933)