Regjeringene i verdens rikeste nasjoner (USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia, Japan og Canada) avsluttet søndag tre dager med overveielser på et G7-toppmøte i Cornwall, England. G7-maktene spilte opp «multilateralisme» og bagatelliserte de dype meningsforskjellene som oppsto innen G7 under USAs president Joe Bidens forgjenger Donald Trump. Likevel var de bare i stand til å enes om et toppmøtekommuniké som var ensbetydende med en trussel om krig mot Kina.

Toppmøtekommunikéet på 25 sider støttet provokasjonen om Wuhan-laboratorium-teorien, og insinuerte at Kina forsøker å skjule landets produksjon av Covid-19-viruset i et laboratorium, og deretter lot det unnslippe. Dokumentet oppfordret til å «etterforske, rapportere og respondre på [pandemi-] utbrudd av ukjent opprinnelse. Vi oppfordrer også til en rettidig, transparent, ekspertledet og vitenskapsbasert WHO [Verdens helseorganisasjon] -sammenkalt Fase 2 Covid-19 Opprinnelser-studie, inkludert, som anbefalt av ekspertrapporten, i Kina.»

Nesten 4 millioner liv har gått tapt for den pågående Covid-19-pandemien, med godt over én million i G7-nasjonene, basert på konservative tall innsamlet av verdens regjeringer, med nesten 176 millioner som har vært smittet. Forlangendet at Kina «må komme rent» ville derfor alene besørge et casus belli for aggresjon mot Kina. Men ting stoppet ikke der.

Punkt 49 i kommunikéet peker på handelskrig mellom imperialistmaktene og Beijing. Ved å fastslå det «spesielle ansvaret de største landene og økonomiene har for å opprettholde det regelbaserte internasjonale systemet og internasjonal lov,» fortsetter det «med hensyn til Kina ... vil vi fortsette å konsultere om kollektive tilnærminger til utfordrende ikke-markedsbaserte politiske orienteringer og praksis, som undergraver den rettferdige og transparente opereringen av den globale økonomien.»

Kommunikéet ender med trusselen om at «vi vil promotere våre verdier, blant annet ved å oppfordre Kina til å respektere menneskerettigheter og grunnleggende friheter, spesielt i relasjon til Xinjiang, og de rettigheter, friheter og den høye graden av autonomi for Hong Kong som er nedfelt i den kinesisk-britiske Felleserklæring og Den grunnleggende loven.»

Xinjiang er hjemstavn for Kinas uigur-befolkning og har vært hovedfokus for beskyldninger om menneskerettighetsbrudd fra Washington og andre hovedsteder.

Punkt 60 erklærer imperialistmaktenes ambisjoner om å konfrontere Kina militært på landets egen dørstokk, og uttaler: «Vi gjentar viktigheten av å opprettholde et fritt og åpent Indiske hav-Stillehav, som er inkluderende og basert på rettsstatens prinsipper. Vi understreker viktigheten av fred og stabilitet på tvers av Taiwanstredet, og oppfordrer til den fredelige løsningen av anliggender på tvers av stredet. Vi er fortsatt bekymret for situasjonen i Øst- og Sør-Kina-havene, og opponerer sterkt mot ethvert ensidig forsøk på å endre status quo og øke spenninger.»

Den militaristiske underteksten i slike uttalelser om «bekymring» over Kinas angivelig «ensidige» trekk for å konsolidere landets dominans over globale sjøveier ble legemliggjort av USAs president Joe Biden og Storbritannias statsminister Boris Johnson som poserte på ei Cornwall-strand med HMS Prince of Wales, et av Storbritannias nye £ 3 milliarder-hangarskip, og andre krigsskip, i sikte bak dem. HMS Queen Elisabeth, Storbritannias andre hangarskip, er det ledende skipet i ei hangarskip-angrepsgruppe, som inkluderer en amerikansk destroyer og marinesoldater, som er på vei mot Sør-Kinahavet der angrepsgruppa skal utføre militærøvelser.

I tillegg lovet G7 å bekjempe Kinas initiativ One Belt One Road (OBOR), som landet anvender for å gjennomføre mange globale infrastrukturprosjekter for å lette handel, med lanseringen av det USA-ledede utviklingsprosjektet Build Back Better World (B3W). Russland var også målskive for fiendtligheter. Punkt 51 sier: «Vi bekrefter på nytt vår oppfordring til Russland om å stoppe landets destabiliserende opptreden og ondartede aktiviteter, inkludert landets innblanding i andre lands demokratiske systemer.» Det oppfordrer Russland til å trekke tilbake «militære tropper og materiell ved Ukrainas østlige grense og på Krimhalvøya. Vi forblir av den faste oppfatning at Russland er part i konflikten i Øst-Ukraina, og ikke en megler.»

Biden ankom toppmøtet med erklæringen at Amerika er tilbake. Det dette oversettes til for verdens befolkning er en eskalerende fare for krig. Som Biden fortalte amerikanske tropper stasjonert på militærbasen RAF Mildenhall, er Amerikas «ene virkelig hellig forpliktelse» å «forberede og utruste» landets væpnede styrker. I forrige måned la Biden-administrasjonen fram sitt budsjettforslag for det kommende budsjettåret, sentrert på et rekordstort militærbudsjett på $ 753 milliarder [NOK 6,3 billioner], i tillegg til $ 24,7 milliarder [NOK 205,4 milliarder] for moderniseringen av atomvåpen.

Tyskland, Frankrike og Storbritannia har alle jekket opp deres respektive militærutlegg, med Johnson-regjeringen som øker Storbritannias lager av atomvåpen med massive 40 prosent.

Obskøniteten i multi-billioner-krigspådrivet ble satt i sterk relieff av toppmøtets besluttsomme nekting av å gjøre noe som helst for å bekjempe pandemiens eskalerende trussel. Mens de er travelt opptatt med å sprer løgna om en opprinnelse i et kinesisk laboratorium, er G7-regjeringene innstilt på å fortsette å la Covid-19s stadig mer dødelige varianter spre seg ukontrollert, mens de sluser verdens ressurser inn på oligarkenes og transnasjonale selskapers bankkontoer.

Kostnadene for å vaksinere verdens befolkning er satt til bare $ 66 milliarder, men dette beløpet vil ikke bli reist av verdens rikeste nasjoner. G7 ville bare enes om å donere en liten brøkdel av de nødvendige vaksinene – én milliard doser skal bli gjort tilgjengelige, men med hoveddelen ikke distribuert før ved slutten av 2022, og med lite infrastruktur på plass for å besørge det. Dette tilsvarer mindre enn 10 prosent av de 11 milliarder doser som det er presserende behov for globalt for å kunne bekjempe pandemien. Selv dette overskriftsløftet er ei løgn. Det amerikanske tilbudet om å donere 500 millioner doser av Pfizer- og BioNTech SE-vaksinen er i stedet for løftet om $ 2 milliarder gitt til det globale vaksinasjonsprogrammet COVAX, med USAs totalfinansiering som bare utgjør $ 5,5 milliarder – mindre enn én prosent av landets militærbudsjett.

Ingenting må få skjære på tvers av de vesentlige storkonsernenes profittakkumulering. I møte med voksende offentlig avsky mot de superrike som mesker seg under pandemien og av redningsaksjoner for multi-trillioner av dollar, kom G7 med et meningsløst løfte om å etablere «en ambisiøs global minimumsskatt» på selskaper, for en framtidig uspesifisert dato. Men kommunikéet beroliget alle det angikk med at dette fortsatt ville være så lavt som «15 prosent på en land-for-land basis».

Toppmøtet ble forhåndsvarslet som en tilbakevending til business as normal etter de splittende relasjonene mellom stormaktene under Donald Trumps presidentskap, men det ble i ekstraordinær grad dominert av stigende inter-imperialistiske spenninger, ikke minst mellom Storbritannia og EU over handelsarrangementer etter Brexit.

Til tross for Bidens bestrebelser for å få tvunget hans rivaler inn på rekke, understreket kommentatorer innen toppmøtet var over at Trumps fratredelse ikke har gjenopprettet relasjonene mellom USA og Europa, eller den dype interne politiske krisen i USA – som så Trump lansere et kuppforsøk den 6. januar, i et forsøk på å gripe US Capitol for å få blokkert sertifiseringen av Bidens valgseier.

Flere bemerket at Biden vil være 82 om han stiller i det neste valget i 2024, og raskt på vei mot slutten av hans politiske karriere. David O’Sullivan, tidligere EU-ambassadør til Washington, spurte: «Er dette et interregnum mellom Trump 1.0 og Trump 2.0? Ingen vet. ... Jeg tror de fleste er av den oppfatning at vi bør benytte anledningen med denne administrasjonen til å styrke [G7-] relasjonen, og håpe den kan overleve forbi midtperiode- og 2024-valgene.»

Det fundamentale spørsmålet reist av G7-toppmøtet er: Hvordan kan den voksende krigsfaren, pandemitrusselen og den tiltakende sosiale katastrofen som menneskeheten står overfor bekjempes?

I løpet av de siste tiårene har nettopp de samme kreftene som driver imperialistmaktene til konflikt og i retning av krig, samtidig også skapt betingelsene for arbeiderklassens opposisjon til å utvikles.

David Norths analyse i et WSWS-perspektiv publisert den 7. juni [på norsk 8. juni] bemerker under headingen «Kapitalismens globalisering og arbeiderklassens fornyede oppsving»: «I historien er det faktisk noe slikt som gjengjeldelse. For alle kapitalismens forbrytelser begått mot arbeiderklassen de 40 siste årene har styringsklassen, i selve prosessen med å angripe arbeiderklassen og enormt berike seg selv, overvåket en omfattende utvidelse og integrering av det kapitalistiske produksjonssystemet. Det mest betydningsfulle og revolusjonære resultatet av denne prosessen – drevet av svimlende framskritt innen vitenskap og teknologi – er den massive veksten av den globale arbeiderklassen.»

Denne gigantiske sosiale kraften må nå mobiliseres gjennom byggingen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, basert på et revolusjonært sosialistisk perspektiv mot sosial reaksjon, militarisme og krig.