Perspective

En arbeiderklasse-martyr: Den falskt anklagede Maruti Suzuki-arbeideren Jiyalal død i en alder av 35 år

Jiyalal, en av de 13 Maruti Suzuki-bilarbeiderne som i 2017 ble fengslet for livstid av en indisk domstol på falske anklager om mord, er død bare 35 år gammel. Han etterlater seg kone og to små barn.

Den indiske staten bærer kriminelt ansvar for Jiyalals for tidlige død. Den nektet å besørge ham medisinsk behandling, selv etter at han fikk diagnosen skjelettkreft. Jiyalal ble brutalt banket og slått innledningsvis under hans arrestering, og ble holdt fengslet under forferdelige betingelser, som også de andre Maruti Suzuki-arbeiderne.

Jiyalal er en arbeiderklassemartyr, og offer for styringsklassens justis. Arbeidere som trer inn i kamp i India, USA og internasjonalt, må bli gjort oppmerksom på den brutale juridiske vendettaen som blir ført mot Maruti Suzuki-arbeiderne. Det er nødvendig å fordoble innsatsen for å sikre alle Maruti Suzuki-arbeidernes frihet.

Jiyalal var en velkjent militant arbeider ved Maruti Suzuki’s bilmonteringsanlegg i Manesar, beliggende i det massive industribeltet Gurgaon-Manesar i utkanten av Indias hovedstad Delhi. En annen av de 13 dømte arbeiderne, som på grunn av pandemien var midlertidig løslatt fra fengselet, døde på sin gård av et elektrisk støt, kort før Jiyalal.

Jiyalal og hans kolleger ble utvalgt til å straffes for å tjene som eksempler, av politiet, domstolene og regjeringene i delstaten Haryana og den indiske nasjonalstaten, fordi de prøvde å motsette seg styringselitens klassekrigagenda, for å gjøre India til en lokalisering for billig arbeidskraft i stand til å generere enorme profitter for multinasjonale selskaper, som eksempelvis det japanskeide selskapet Maruti Suzuki, Indias største bilprodusent.

Arbeidere ved monteringsanlegget startet i 2011 en militant kamp for å etablere deres egen fagforening, i opposisjon til en regjeringssanksjonert, pro-selskap fagforening. Etter et år med bitre streiker og arbeidsaksjoner lyktes de endelig i 2012 med å etablere Maruti Suzuki Workers Union (MSWU), med det formål å få slutt på fattigdomslønningene og sweatshop-betingelsene som råder i hele Indias globalt integrerte industrisektor.

Fabrikkledelsen, som erkjente at Maruti Suzuki-arbeidernes kamp var i ferd med å bli en tiltrekningspol for arbeidere over hele Gurgaon-industribeltet, responderte brutalt. De framprovoserte en krangel i fabrikken, der det på mystisk vis brøyt ut en brann som krevde livet til Awanish Kumar Dev, en personalleder som var sympatisk innstilt til arbeidernes kamp. Kranglingen og klaeriene begynte etter at en fabrikkleder kom med avskyelig kaste-basert håning av Jiyalal, en dalit (etterkommer av «de urørbare»).

Etter brannen ble Jiyalal, sammen med alle de 12 administrerende medlemmene av MSWU, siktet for drap av Dev.

Den påfølgende brutale undertrykkingen av arbeiderne ved Maruti Suzuki var uten sidestykke. Ved hjelp av lister utarbeidet av selskapet rundet politiet opp mer enn 150 arbeidere, som de så mishandlet. Haryanas delstatsregjering, ledet av Congress Party, godkjente selskapets utrenskning av 2 300 fastansatte og kontraktarbeidere – nesten hele arbeidsstyrken – før anlegget ble gjenåpnet i august 2012.

Rettssaken mot de Maruti Suzuki-13 var en juridisk travesti. Dommeren ekskluderte vilkårlig alle vitnesbyrd fra arbeidere, med den begrunnelse at de ville være «partiske» til fordel for MSWU. Bevis ble fabrikkert og vitner ble coachet av politiet. Bevisbyrden ble overført til arbeiderne, og dommeren erklærte at dersom arbeiderne ikke kunne bevise at noen andre hadde tent på fabrikken, da var det tilstrekkelig bevis for at det var dem som sto bak.

Denne heksejakta ble overvåket av hele det politiske etablissementet. Den begynte under regjeringer ledet av Congress Party, i delstaten Haryana og på nasjonalt nivå. Den ble sømløst videreført etter at Congress ble erstattet av det hindu-sjåvinistiske Bharatiya Janata Party (BJP). Spesialstatsadvokat Anurag Hooda oppsummerte styringsklassens synspunkt som helhet, der han argumenterte for at arbeiderne måtte bli hengt, og erklærte: «Statsminister Narendra Modi oppfordrer til ‘Make in India’, men slike hendelser som denne er en plett på vårt image.»

«Make in India» er den indiske styringselites agenda for å etablere landet som en førsteklasses lokalisering for multinasjonale selskapers investeringer, basert på lave lønninger, sweatshop-betingelser, og et ledelsens diktatur på fabrikkgulvet. Det er den indiske styringsklassens økonomiske arm i dens besluttsomhet for å overskygge Kina, ved å tjene som amerikansk imperialismes viktigste regionale allierte, blant annet ved å forvandle India til en frontlinjestat i Washingtons konflikt med Beijing.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og WSWS responderte på arresteringen av Maruti Suzuki-arbeiderne ved å starte en global kampanje med krav om deres frihet, som vant utstrakt støtte.

Fagforbundene, medregnet de ledet av det stalinistiske Communist Party of India – Marxist (CPM) og av Communist Party of India (CPI), snudde ryggen til Maruti Suzuki-arbeiderne. CPM og CPI, som har betydelig støtte i Gurgaon, nektet å organisere noen kampanje med oppfordring til løslatelse av Maruti Suzuki-arbeiderne. De isolerte med vilje arbeiderne, til-og-med samtidig som de i deres egen presse erkjente at andre arbeidsgivere truet med å «gjøre en Maruti Suzuki», dvs. drive heksejakt på militante arbeidere, med bruk av fysisk vold og juridiske vendettaer.

Stalinistene spilte denne rollen fordi de ville trygge deres politiske allianse med big business-partiet Congress Party, og fordi de fryktet at enhver kamp til forsvar for Maruti Suzuki-arbeiderne kunne bli et samlingspunkt for en bredere bevegelse i arbeiderklassen, som raskt ville unnslippe deres kontroll.

Gjenoppblomstringen av klassekampen i India og internasjonalt skaper objektive betingelser for å overvinne denne isoleringen, og for en gjenoppliving av den globale kampanjen for frihet for de 11 overlevende Maruti Suzuki-arbeiderne som er fengslet på falske anklager.

Indiske arbeidere har i løpet av de siste 18 månedene deltatt i streiker og masseprotester mot Modi-regjeringens rekke av pro-investor reformer, som inkluderer privatiseringer, sløying av arbeidslivforskrifter, utvidet anvendelse av kontraktsarbeid, og forbud mot de fleste av arbeideres arbeidsaksjoner. I to landsdekkende generalstreiker i 2020 holdt titalls millioner arbeidere koordinerte protester mot dette angrepet fra styringsklassen.

Bilproduksjonsarbeidere i Sør-India, deriblant delstatene Tamil Nadu og Karnataka, har utført streiker mot fattigdomslønninger og farlige arbeidsbetingelser under pandemien. I forrige måned ble de multinasjonale selskapene Hyundai og Renault Nissan tvunget til midlertidig å stenge ned deres fabrikker på grunn av arbeideraksjoner.

Arbeiderklassens oppsving er en global prosess. De siste månedene har det vært ei rekke betydelige streiker fra arbeidere på tvers av USA, deriblant kullgruvearbeidere ved Warrior Met i Alabama, sykepleiere i St. Vincent i Massachusetts og stålverkarbeidere ved ATI. Vesentlige kamper har også blitt ført av lærere på tvers av USA og Europa, mot de farlige arbeidsbetingelsene på skoler under pandemien.

Disse kampene bringer arbeidere i stadig mer direkte konflikt med de korporative fagorganisasjonene. I tråd med deres indiske kolleger støtter fagorganisasjonene fullt ut intensiveringen av arbeiderklassens utbytting, de har støttet styringselitens strategi for «profitter over liv» gjennom hele pandemien, og promoterer virulent nasjonalisme for å berettige imperialistmaktenes krigspådriv mot Kina.

Arbeideres opprør mot fagorganisasjonsbyråkratiet har funnet sitt mest framskredne uttrykk ved Volvo Trucks New River Valley-fabrikkanlegg i Dublin, Virginia, der arbeidere har opprettet en grunnplankomité for å motsette seg forsøkene fra bilarbeiderfagforbundet United Auto Workers (UAW) på å banke gjennom en kontrakt full av innrømmelser, som det forlanges av selskapet.

Under disse betingelsene vil en appell fra Maruti Suzuki-arbeidere og deres supportere, til arbeidere over hele India og internasjonalt, for en enhetlig global kampanje for å sikre en umiddelbar løslatelse og frikjennelse av de Maruti Suzuki-11, finne en kraftfull respons.

Bilproduksjonsarbeidere i USA, nikkelgruvearbeidere i Canada og bussjåfører i Storbritannia vet av førstehånds erfaring at den rå brutaliteten ikke er unik for India eller Maruti Suzuki. I løpet av de siste 18 månedene har de selv opplevd hvordan alle institusjoner i kapitaliststaten, og deres juniorpartnere i fagorganisasjonene, har konspirert for å holde arbeidere i arbeid gjennom en dødelig pandemi, som på den ene siden fører til utallige arbeideres død og på den andre den enorme opphopningen av rikdom.

Det organisatoriske rammeverket som fordres for å føre en slik kampanje er besørget av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC), som ble lansert på årets May Day Rally, online-stevnet 1. mai, arrangert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Som IWA-RFCs stiftelsesuttalelse forklarte søker den å «utvikle rammeverket for nye former for uavhengige, demokratiske og militante organisasjoner for arbeidere, i fabrikker, på skoler og arbeidsplasser i en internasjonal målestokk. Arbeiderklassen er klar til å slåss. Men den blir lenket av reaksjonære byråkratiske organisasjoner som undertrykker ethvert uttrykk for motstand.»

Grunnlaget for byggingen av IWA-RFC i opposisjon til disse nasjonalistiske, pro-kapitalisme organisasjonene er kampen for et sosialistisk politisk lederskap i arbeiderklassen.

Vi oppfordrer bilarbeidere i India, Nord-Amerika, Europa og internasjonalt, sammen med arbeidere fra alle andre økonomiske sektorer, til å kreve Maruti Suzuki-klassekrigsfangenes løslatelse. Send støtteerklæringer til World Socialist Web Site, og treff beslutningen å støtte bygging av IWA-RFC ved å bygge en grunnplankomité på din arbeidsplass.

Loading