I et fantastisk gjennombrudd, med betydelige implikasjoner for dagen i dag, har forskere vist at det for 25 000 år siden herjet en koronavirusepidemi i Øst-Asia. Studien, publisert i tidsskriftet Current Biology i juni, har tittelen «Eldgammel viral epidemi i Øst-Asia, med koronavirus som interagerte med vertsorganismens gener, for mer enn 20 000 år siden.»

Forskergruppa ble ledet av Yassine Souilmi, fra University of Adelaide’s Australian Center of Ancient DNA, sammen med forskere med base i USA. Studien framhever at et koronavirus med likheter til SARS-CoV-2, som for øyeblikket herjer over hele verden, med 191 millioner mennesker smittet og har krevd over 4,1 millioner liv, rammet menneskeheten for mange årtusener siden.

Forskerne fant sterke antydninger for at 42 koronavirus-interagerende proteiner (CoV-VIPs) i østasiatiske populasjoner interagerte med et gammelt koronavirus, for rundt regnet 900 generasjoner siden – det vil si anslagsvis 25 000 år tilbake i tid. Dette mønsteret var unikt i østasiatiske befolkninger.

Forskerne estimerte at epidemien for så lenge siden, vedvarte inntil for 5 000 år siden. De tidsbestemte forløpet ved å se på antallet mutasjoner i et gen. Mutasjoner skjer med regelmessighet, slik at de kan brukes til å fastlegge ei tidsramme.

Koronavirus er et virus av typen messenger-RNA, som angriper lungene. Virusets sfæriske struktur er omgitt av ei rekke protein-pigger [‘spikes’] som gjør det mulig for viruset å feste seg til menneskeceller. Koronaviruser er unike ved at de reproduserer ved å invadere ei vertscelle og kaprer dens genetiske struktur for å kunne lage mer virus. Virusinfeksjonen er kjent for å etterlate fortellende tegn i en organismes genetiske struktur.

Forskerne undersøkte tusenvis av genomer i databasen 1000 Genomes Project, på tvers av 26 populasjoner rundt om i verden, for tegn på at et koronavirus tidligere hadde infisert mennesker. 1000 Genomes Project, som ble etablert i 2008, er en omfattende gendatabase etablert på internasjonalt plan, over genetiske variasjoner hos mennesker. Studien fant bevis for at et tidligere ukjent eldgammelt koronavirus smittet mennesker i Kina, Japan og Vietnam.

«Det har alltid vært virus som infiserer menneskelige populasjoner,» sa David Enard fra University of Arizona’s Department of Ecology and Evolutionary Biology, en forsker som medvirket i studien. «Viruser er faktisk en av hoveddriverne for naturlig seleksjon i menneskelige genomer.»

Forskere undersøkte flere hundre gener som er kjent for å samhandle med koronavirus. De identifiserte fem grupper av mennesker som hadde 42 gener med mutasjoner som antydet interaksjon med koronavirus. De modifiserte genene kan ha gitt en slags beskyttelse mot viruset.

«Så det som skjer over flere generasjoner er at de genvariantene som er gunstige vil stige i frekvens, og det etterlater et helt særegent merke, flere generasjoner senere,» sa Souilmi til rikskringkasteren Australian Broadcasting Corporation (ABC).

Forskere tror det tar fra 500 til 1 000 år før disse modifikasjonene oppstår som et felles karaktertrekk i genomet.

Souilmi og hans team undersøkte virus-interagerende proteiner (VIP-er), proteiner som er kjent for å samhandle med virale proteiner, viralt RNA og/eller viralt DNA. De siktet på 420 VIP-er, som er kjent for å samhandle med koronavirus (CoV-VIPS).

Ifølge studien har «positiv naturlig seleksjon, gjennom hele vår arts evolusjonære historie, ofte målrettet proteiner som fysisk interagerer med viruser...»

VIP-ene er viktige, siden de er den sentrale mekanismen viruset anvender for å angripe vertscella.

«Vårt fokus på VIP-er er motivert av bevismaterialet som indikerer at disse proteininteraksjonene er den sentrale mekanismen som viruser anvender for å kapre ei vertscelles maskineri. ... Følgelig er det langt mer sannsynlig at VIP-er har funksjonell innvirkning på viruser enn andre proteiner,» uttalte studien.

«Vi kan virkelig ikke si om dette var en periodisk ting som fant sted hver vinter, som influensa, eller om litt forskjellige viruser hoppet fra dyr til mennesker hvert femte til tiende år, som det som fant sted de 20 siste årene med SARS, MERS og SARS-CoV-2. ... Flere geners tilpasning på samme tid og i samme rate kan bare forklares med eksponering for koronavirus, langt tilbake i tid,» sa Souilmi.

Noen forskere har gitt uttrykk for meningsforskjeller over estimeringen av tidsangivelsen for den forgangne epidemien. Aida Andres, en evolusjonærgenetiker ved University College London, som ikke var involvert i forskningen som ligger til grunn for studien, kommenterte: «Det å fastslå tidspunkt er en komplisert sak. ... Hvorvidt det fant sted noen tusen år før, eller etter – det mener jeg personlig er noe vi ikke kan være like sikre på.»

Forskningen er en del av den utdypende forståelsen av koronavirusets evolusjonære historie. Selv om forskerne ikke er i stand til å identifisere de faktiske virusene, og bare fant et indirekte uttrykk for virusenes innvirkning på den menneskelige genetiske strukturen, indikerer deres forskning likevel eksistensen av eldgamle virus.

En viktig studie med tittelen «En sak for koronaviruses eldgamle opprinnelse» [‘A Case for the Ancient Origin of Coronaviruses’], publisert i fagtidsskriftet Journal of Virology i 2013, diskuterer evolusjonen av koronavirus. Viruset eksisterer i fire grunnleggende grupper, benevnt alfa-, beta-, delta- og gamma-koronavirus. Gruppene alfa og beta er kjent for å infisere pattedyr, mens de andre infiserer fugler.

Joel O. Wertheim fra Institutt for patologi ved University of California, San Diego, ledet forskerteamet som fant bevis på «tusener eller millioner av år med evolusjon i koronavirusets fylogeni [‘phylogeny’].»

Wertheim spekulerer på at koronavirus har smittet fugler og flaggermus, sannsynligvis siden deres evolusjonære divergens i den evolusjonære tidsperioden benevnt karbontiden, for over 300 millioner år siden.

Oppdagelsen at et koronavirusutbrudd varte i anslagsvis 20 000 år, har svært viktige implikasjoner for den nåværende pandemien. Moderne vitenskap har gjort det mulig for menneskeheten å forstå viruser, og kunne intervenere for å forutsi og kontrollere enhver pandemi, men denne vitenskapelige kunnskapen har blitt ignorert av den politiske eliten der den pålegger et program for flokkimmunitet, som har gjort det mulig for viruset å spre seg så godt som ubehindret. Vitenskapelig kunnskap har blitt avledet og tilsidesatt, der regjeringer handler for å forsvare storselskapenes profittinteresser.

«Det burde få oss til å bekymre oss ... Det som finner sted akkurat nå, det vil kunne pågå i generasjon etter generasjon,» sa Enard til New York Times.

Et av de mest slående aspektene ved pandemien er dens uforholdsmessige innvirkning på de fattigste sjikt av samfunnet, som har blitt systematisk eksponert for viruset, mens velstående mennesker lett kan isolere seg.

Studien identifiserer at «forskningen på SARS-CoV-2 epidemiologi har avdekket [at] sosioøkonomiske faktorer (f.eks. tilgang til helsevesen, testing, og eksponering i arbeid), demografi, og personlige helsefaktorer, alle spiller en vesentlig rolle i SARS-CoV-2-epidemiologien.»

Selv om Souilmi og hans team ikke kommenterer på den aktuelle kontroversen at den nåværende pandemien var resultat av en bevisst, eller utilsiktet, lekkasje fra Instituttet for virologi i Wuhan (WIV) av viruset som forårsaker Covid-19, indikerer deres forskning den eldgamle arvelinja av kryssinfeksjoner fra flaggermus til mennesker, som har funnet sted ved tallrike anledninger tidligere, og som viser den den nåværende pandemiens mest sannsynlige opprinnelse.

Løgna om Wuhan-laboratoriet som opphav ble opprinnelig framsatt av ekstreme høyreorienterte supportere av Trump-administrasjonen, og har blitt gjenopplivet av president Joe Biden, for å avlede fra regjeringens katastrofale respons på koronaviruset i USA, og for å promotere Washingtons geostrategiske siktemål rettet mot Kina.

Et viktig aspekt av studien er at den indikerer områder for framtidig etterforskning av hvordan man kan behandle koronavirusinfeksjoner, der man sikter inn på de 42 genene som ble utviklet som respons på epidemien som utspilte seg så lenge siden.

«Det peker faktisk ut for oss de molekylære knottene for å kunne justere immunresponsen mot viruset,» sa Souilmi.