Til minne om Danny Walters, 15. juli 1960 – 2. juni 2021.

På kveldsskiftet fra 1. til 2. juni 2021, en varm kveld etter ei uke med ekstrem varme, jobbet Danny Walters et langt skift på Dana’s fabrikkanlegg Dry Ridge, Kentucky, da han fikk et grand mal-anfall. Midt i den øredøvende larmen fra maskinene og arbeideres musikk, vaklet Danny, som var epileptiker, ut av produksjonslinja, mistet balansen og falt på gulvet i kramper. Det er sannsynlig at han falt bakover og slo hodet i gulvet da han fikk krampeanfallet.

Ifølge vitner som seinere snakket med familien hastet Danny’s arbeidskolleger til for å prøve å hjelpe ham. En immigrantarbeider fra Den demokratiske republikken Kongo prøvde å støtte opp Dannys hode, vel vitende at hodet måtte beskyttes. Arbeideren prøvde å få kommunisert til ledelsen at produksjonslinja måtte stoppes. Selskapet beordret ham tilbake til hans arbeidsstasjon og nektet å stoppe samlebåndet. UAW-representasjonen gjorde ingen inngrep, og produksjonen fortsatte.

For bilarbeiderfagforbundet UAW og bildel-leverandøren Dana var alt som gjaldt det å få oppfylt kveldsskiftets akkord for bilaksler. Ford og Stellantis, tidligere kjent som Fiat-Chrysler, trengte bildelene for å bygge deres svært lønnsomme trucks på fabrikkene de har spredt over hele landet. Dana omsatte i første kvartal 2021 for $ 2 milliarder, og utbetalte millioner i utbytte til velstående aksjonærer.

For å imøtekomme etterspørselen tvinger Dana arbeidere til å produsere under betingelser værre enn på 1800-tallet. Ved Dry Ridge og andre fabrikkanlegg jobber arbeidere 12-timers dager, med bare en ubetalt fridag per kvartal. Til-og-med denne «fridagen» kan trekkes av selskapet, av hvilken som helst grunn. På et tidspunkt da han jobbet for Dana hadde Danny jobbet seksti dager i strekk, med 12 timer per skift, selv om han er epileptiker. Disse betingelsene håndheves av UAW, et fagforbund der den tidligere toppledelsen, deriblant to av de fire siste presidentene, sitter i føderale fengsler for å ha mottatt bestikkelser fra Big Three-bilselskapene. Selskapsmediene er helt tause om at det eksisterer slike betingelser i USA i 2021.

Marcia Walters, kona til Danny, var kveld fra 1. til 2. juni på besøk hos deres datter som går på college i Louisville. Ingen fra selskapet eller UAW ringte for å fortelle henne hva som hadde skjedd.

Marcia la merke til et ubesvart oppkall fra noen på Facebook, som så ut til å være Danny’s kollega. Hun tenkte: «Å nei, noe har skjedd på Dana.» Hun ringte ektemannens telefon, og den gikk til telefonsvareren. Hun begynte å ringe til sykehuset i nærheten, men ingen svarte.

Danny hadde blitt transportert til St. Elizabeth’s Hospital. Til slutt plukket en ambulansearbeider opp Dannys telefon, og Marcia fikk vite hva som hadde skjedde. Hun formante sykehuset om ikke å skrive ut Danny, av frykt for at han skulle få et nytt anfall. Hun fortalte at hun ikke var hjemme for å kunne ivareta ham.

Likevel ble han utskrevet samme kvelden. En slektning ankom sykehuset for å hente Danny hjem, og forteller at han fant Danny sittende i sykehuslobbyen i en rullestol, uten tilsyn.

Seinere samme natt fikk Danny et nytt anfall da han var kommet hjem, han falt ned mellom madrassen og en kommode, og døde av posisjonskvelning. Marcia oppdaget hans lik da hun kom hjem neste morgen. Hun så på telefonen hans og fant en melding fra selskapet: Danny Walters hadde mottatt pålegg om å stille på jobb dagen etter.

Marcia ringte selskapet og sa at Danny ikke ville stille opp på jobb, og heller ikke dagen etter. Det var ikke nødvendig å straffe ham med poeng for manglende oppmøte, for Danny var død. Han var 60 år gammel. Selskapet avbrøt øyeblikkelig helseforsikringen som også var dekning for Danny’s datter, som tvang henne til å utsette nødvendige legebesøk.

Marcia, som er pensjonert skolelærer, er nå enke. Hun har ikke hatt mye anleding til å bearbeide sorgen; med tapet av Dannys jobb, har hun blitt tvunget tilbake i arbeid. Hun skjøtter for tiden tre jobber, én som lærervikar, én som førskolelærer og én som bønntjeneste-leder i ei lokal kirke.

Hun er ikke den type person som søker seg kontroverser, men hun kontaktet World Socialist Web Site fordi hun håper hennes historie kunne hjelpe andre til å slåss for bedre betingelser.

«Det må ikke bli flere Danny Walters»

Selv om det er smertefullt å snakke om hennes mann så kort tid etter hans død, sier hun at hun følte seg forpliktet til å snakke ut.

«Dette må det bli slutt på,» sa hun. «Det må ikke bli flere Danny Walters. Jeg vil bruke min stemme for menneskene som jobber der.»

Hun ber om at Dana-arbeidere deler denne beretningen bredt, og at de minnes Danny Walters’ navn når de stemmer over kontrakten, denne søndagen og i kampen som ligger forut.

«Get up. Rise up. Dersom arbeidere alle står opp sammen, på tvers av hvert et Dana-fabrikkanlegg i nasjonen, da kan de stå imot denne absolutte absurditeten, som gjør disse menneskene så rike. Danny mistet hans stemme, så jeg vil bruke min.»

Vi publiserer nedenfor et intervju som Marcia ga til World Socialist Web Site, lettere redigert.

* * *

Jeg var gift med Danny i 24 år. Vi skulle ha feiret vårt 25-årsjubileum i juli. Det er ingen tvil i mitt sinn at arbeidet ved Dana førte ham til ei tidlig grav. Jeg ble veldig glad da jeg så i artiklene deres [på World Socialist Web Site], og kunne leste at andre mennesker gikk sammen for å prøve å stå opp for arbeiderne på Dana.

Danny Walters var mannen min, og han ville i år ha fylt 61 år.

Danny er opprinnelig fra Hebron, Kentucky-området, og flyttet til Dry Ridge i 1996 da vi ble gift. Han var sønn av en prest. Danny var en god mann, han tok på seg denne jobben for å bistå oss med forsikringsrettighetene det besørget for helsetjenester, fordi jeg er en pensjonert lærer og under Kentucky-systemet for pensjonerte lærere hadde delstaten skrudd opp våre egenandeler. Vår forsikring, for alle av oss, har gjennom min pensjonisttilværelse gått opp så mye at vi mente han måtte ta på seg den jobben. Tidligere i år hadde Danny prostatakreft, og vi måtte operere det vekk.

Danny den typen som, dersom du var en einstøing da ville han gå bort og sette seg ned og snakke med deg. En av vennene hans bare gråt under hele begravelsen. Han fortalte meg at en av arbeiderne fra Kongo, som ikke snakket så godt engelsk, kom og prøvde å hjelpe Danny, og prøvde å legge noe under hodet hans. Andre arbeidere fra Kongo prøvde å få dem til å stoppe produksjonslinja. Kanskje var noens arm klemt i ei maskin. Men de stoppet den ikke. Selskapet og fagforeningen befalte dem å gå tilbake til deres posisjoner, og lot ham ligge der og slå hodet i gulvet. Med epileptikere skal du snu dem på siden, og plassere noe under hodet deres.

«Han fikk pålegg om å jobbe dagen etter»

Vår datter er student ved U of L [University of Louisville]. Jeg dro opp for å besøke henne den kvelden, og Danny hadde kveldsskift. Jeg fikk ikke noen telefon fra Dana, som sa han hadde et anfall. Hadde jeg fått vite det tidligere, da hadde jeg umiddelbart kommet hjem fra Louisville. Noen som jobbet der hadde prøvd å få kontakt med meg, og jeg prøvde å ringe tilbake, men de svarte ikke. Da ble jeg veldig bekymret, det var omtrent en time eller to inn i skiftet hans. Jeg tenkte: «Det har skjedd noe på Dana.»

Jeg ringte igjen og igjen til St. Elizabeth’s Hospital, som er i nærheten, men ingen svarte. Til slutt plukket noen opp, og det var en fra ambulansepersonalet som sa de hadde brakt ham til sykehuset. En slektning dro for å hente ham, og fant Danny sittende ute i sykehuslobbyen uten tilsyn. Begge disse stedene sviktet mannen min den kvelden. Faktisk døde han hjemme seinere samme kveld. Han fikk et nytt anfall, da jeg ikke var hjemme enda. Dersom Dana eller UAW hadde ringt meg, da kunne jeg ha kommet meg hjem i tide for å ta vare på ham.

Jeg fikk ingen melding fra noen, før neste morgen. Det var meldingen som sa at han var pålagt å stille på jobb dagen etter. Innen da var han død, men jeg fikk fortsatt disse meldingene. Det var usmakelig.

Danny sa: «I mine bønner ber jeg om å dø i senga, heller enn å måtte jobbe der én dag til»

Jeg er ikke sikker på hva som nøyaktig skjedde med ham på fabrikken, for selskapet nekter å fortelle meg det. Jeg ringte OSHA [Occupational Safety and Health Administration; føderal administrasjon for sikkerhetsreguleringer i arbeidslivet], men jeg følte at de også beskyttet selskapet. Jeg forsto ikke hvorfor selskapet ikke ringte meg og ga meg beskjed. OSHA fortalte meg at fabrikken ikke hadde noen forpliktelse til å ringe meg, og det virker bare ikke riktig for meg. De sa det ikke var noen der på kontoret som kunne ringe meg. Jeg vet at det var folk der, som visste hvem jeg var. Dette er en småby, det er folk der som kjente ham.

Hans jobb på Dana ødela livet hans. Han hadde ikke tid til noe annet. Livet hans dreide seg om arbeidet. Om vi fikk tid til se hverandre var det for å spise et måltid på hans vei til jobben. Han var epileptiker, han krevde mye søvn. Anfallene hans var stabile før alt av arbeidspresset.

Tidligere jobbet han på Walmart, som var lettere for ham, men der kuttet de deres timebehov, og vi begynte å komme i pengeknip. Vi hørte at Dana var et sted hvor du kunne tjene litt mer. Det måtte være i nærheten av hjemmet vårt, fordi bilkjøring var farlig for ham. Det var jeg som kjørte ham på jobb. Mannen min var ingen dum mann, men de behandler deres arbeidere som om de ikke har noen som helst sunn fornuft. Det de gjorde mot dem var med all sannsynlighet ulovlig.

Dette området er ikke stort, med så mange jobber. Dry Ridge er en småby, vi ligger like ved Williamstown, ved The Ark Encounter [en park med en dyrehage, og en storskala-modell av Noahs Ark fra Det gamle testamentet]. Dette er bare en småby, så da folk fortalte meg ting som de hørte hadde skjedd med Danny den kvelden, da fortalte Dana meg: «Du må ikke tro alt hva du hører.» Det sa HR-personen deres. Jeg ville ha opptak av det som fant sted. Det kom jeg aldri noen vei med. Jeg ble bare skjøvet vekk. Etter ei stund tenkte jeg: «Jeg kommer ingen vei.»

Danny ble deprimert av denne jobben. Jeg så hans personlighet forandre seg. Han sa det var konstant høyt lydnivå, veldig høyt hele kvelden. Jeg var bekymret for å få dekket regningene. Og barna mine er på college. Dette burde ikke ha skjedd. Han burde ha levd gjennom dette. For mye arbeid og ikke nok hvile, det gjorde det bare av med ham.

Pengene fra Dana betyr ingenting dersom du ikke engang kan tilbringe én dag med familien din. Det som virkelig gjorde meg forbanna på Dana var hvor mye han hatet jobben sin. Han kunne snakke i 7 eller 8 minutter i strekk om hvordan han hatet jobben, og hva som skjedde på jobben. Sånt påvirker familien din.

De tildelte dem et antall deler som var deres kvote, og da de kom til det antallet, da dinglet de ei gulrot over arbeiderne, og sa at dersom du får laget dette antallet deler, da får du en fridag. I siste øyeblikk ville de legge på kvoten. Det var brutalt. De ville få arbeidernes håp opp, om at de skulle få ei helg fri, eller en feriedag, eller at de skulle stenge ned i ei uke etter jul, og så ringte de opp folk for å hente dem inn uansett. Det var aldri noen sannhet i noe av hva de gjorde.

Dana forandrer livene til hver og en som går gjennom døra der. Jeg kjenner ektepar som endte med å skilles på grunn av jobben. Det er et vanlig ordtak her: «Dana ødela livene våre.»

Danny fortalte meg at han ønsket – dette er trist, så mye hatet han det – han ønsket at han kunne dø heller enn å gå tilbake en kveld til. Han sa: «I mine bønner ber jeg om å dø i senga, heller enn å måtte jobbe der én dag til.» Vi sa, hold ut 2 eller 3 år til, inntil vi får sønnen vår på college, så kan du gå inn og si opp, så lever vi for så få midler som vi kan.

Dana forsinket rettighetsdekninger midt under pandemien

Dattera mi og jeg prøvde begge å kontakte personalavdelingen (HR) flere ganger, og de ville bare si at de ikke fikk e-postene mine. Og alt ble gjort super, super sakte, som om det ikke var noen bekymring med det at vi kanskje måtte handle dagligvarer.

Danas rettighetsavdeling holdt på dødsattesten hans i flere uker, før de engang sendte den til livsforsikrings-stedet. Jeg klandrer ikke noen personlig, men det var for mange hindre å skulle forsere i en allerede veldig vanskelig tid. Som konsekvens gikk jeg to-og-en-halv måned før jeg fikk noe hjelp gjennom livsforsikringen hans. Det var vanskelig. Jeg ble velsignet av at mi kirke hjalp meg, og andre Dana-arbeidere hjalp meg også. Etter hans minnefeiringen for tro tjenesten dro jeg for å hente dødsattesten, og da jeg kom dit fant jeg ut at hans kolleger hadde donert deres egne penger for å hjelpe oss. Dette var en uventet kjærlighetserklæring til Danny. Hans kolleger visste at han jobbet hardt for å besørge oss, under de harde betingelsene på anlegget. De brydde seg om oss, fordi Danny snakket om at han savnet familien ganske mye.

Jeg er pensjonist, men jeg har en jobb som lærervikar, som leder for bønntjenesten i ei kirke, og som førskolelærer. Jeg underviste på femte klassetrinn. Lærerne slo seg sammen de også, og vi gjorde et godt framskritt for vår pensjon, som skulle bli tatt vekk [i 2018 var det en spontanstreik fra Kentucky-lærere, for å beskytte deres pensjoner, og Marcia ringte til folkevalgte representanter i den lovgivende forsamlingen] men ting ser ikke så bra ut nå, for nytilsatte lærere. Det er trist. Siden fagforeningen ikke hjalp oss som lærere så gikk vi sammen og gjorde det selv. Vi bare gjorde det. Fordi de prøvde å ta vekk våre legitime penger.

Akkurat nå er jeg vikar på K-12. Med mine tre jobber akkurat nå jobber jeg godt over 40 timer i uka. Tilsynelatende vil jeg heller aldri få noen av min manns alderstrygd [social security]. Jeg kan ikke få det. Hadde jeg ikke vært lærer hadde jeg vært i en verre setting. Og jeg er ganske dårlig stilt nå. Han bare ga bort tonnevis med pansjonspenger som regjeringen vil beslaglegge. Det var opp mot $ 65 000 eller $ 70 000. Han jobbet hele livet for det.

«UAW gjorde ingenting for meg»

Fagforeningen gjør ikke noe for å hjelpe arbeiderne. UAW gjorde ikke noe for meg. De hjelper ikke i det hele tatt. Danny sa det også. Han ville si: «Det er bare sånn at de får sånne folk i de stillingene, som ikke snakker ut. De gjør ingenting.»

Han sa at folk kunne snakke med fagforeningens representanter, men de gjorde ingenting. «Fagforeningen er en vits» var hans måte å si det på. De kommer ikke til å gjøre noe for oss, de gjør ingenting for oss, og ingenting endrer seg noen gang. Jeg ville si, tror de at arbeiderne ikke har hoder å tenke med? De tror ikke arbeidere kjenner deres rettigheter.

Du sier at noen UAW-ledere tjener over $ 100 000 i året? Herregud, etter 30 års undervisning tjente jeg sannsynligvis $ 52 000. Det er utrolig, og der sitter de på et kontoror mens de har folk på beina 12 timer i døgnet.

Da jeg så artikkelen din, da satte det fyr på meg. Jeg sa til meg selv at jeg måtte gjøre noe for å hjelpe disse andre arbeiderne. En slektning av meg sa at det samme kommer til å skje med noen andre dersom du ikke uttaler deg på vegne av de ansatte. At vi ikke har noen familie. Sånn var det for alle. Danny kunne fortelle meg at mødre fortalte ham at de ikke hadde tid til å se barna sine. De kunne si at de måtte jobbe 8 timer, fordi de måtte få barna deres på skolen – de bare måtte. De kunne si: «Jeg skulle ønske jeg bare kunne ha én dag fri!»

Han måtte gå for å få en FMLA [Family and Medical Leave Act] for å unngå å bli sparket. Da han fikk sine anfall, da var jeg bekymret for at han skulle få sparken. Hva skulle jeg gjort dersom jeg ikke kunne betale for min sønns college-utdanning? Kan jeg sende inn en FAFSA-søknad på nytt [gratis søknad om føderal student-bistand]?

Marcia Walters’ melding til Dana-arbeidere

Hvis jeg kan legge igjen noe for å hjelpe disse arbeiderne på Dana, da vil de kanskje ikke havne i samme situasjon. Danny var knyttet til jobben for pengene. Han hadde ikke noe annet valg. Han hadde ingen college-grad. Mens han jobbet på Dana var det ikke noe familieliv. Det eneste bidraget var da Covid rammet – og det var ikke en kontraktsrettighet – men de ble permittert ei stund, og sønnen min sa: «Det var den beste tiden jeg noen gang har hatt med pappa, siden han begynte på Dana. Jeg hadde i det minste de øyeblikkene sammen med ham før han døde.»

Jeg håper de streiker. Jeg håper de kan få fram noen intelligente mennesker som kan loven, og kan reise seg opp, imot det som skjer med dem.

Hvis dere kan streike, så må dere streike. Finn noen i den fabrikken som kan uttrykke seg, og som snakker ut, for å støtte dere og som står opp for deres rettigheter. Det kommer ikke til å fungere dersom de ikke alle slår seg sammen. Selskapet prøver å binde hendene på dem. Dersom arbeidere alle reiste seg, på tvers av hvert Dana-fabrikkanlegg i nasjonen, da kunne de stå imot denne absolutte absurditeten, som samtidig gjør disse andre menneskene så rike.

Det er som et tredje verdensland der inne. Danny kalte det en sweatshop. Det høres ut som det du leste om i historieboka di. Jeg føler med disse menneskene, fordi det ikke er lett. Men dersom du kan få støtte for hele samfunnet av Dana-ansatte, så gjør det.

Når jeg viste skoleelevene bilder av arbeidsforhold i gamle dager, eller vise lærebokeksempler om at arbeidere ble mishandlet i andre land, da minner det meg om det som finner sted i dag. Det kan bare ikke finne sted i dag, men det gjør det. Det å glemme arbeiderklassen, det er trist. Det kan i stor grad sammenlignes med for flere hundre år siden.

Til Dana-arbeidere sier jeg: Get up, rise up.

Jeg tror samfunnet ville støtte dem. Det du hører folk si er: «Jeg hører at det er et forferdelig sted å jobbe. Jeg har hørt mange dårlige ting om Dana.» Selv i kirka er det dét folk sier.

Dette må det bli slutt på, ellers vil det bli flere Danny Walters. Jeg vil bruke stemmen min for menneskene som jobber der.

Jeg er ikke full av hat, jeg er full av lyst til å få gjort ting bedre. Jeg vil ikke vekke til hat. Jeg vil bare at Dana-arbeidere skal vite at de fortjener mer for deres familier, og ingenting vil endre seg dersom de ikke sier «nok er nok». Jeg er ei sterk kvinne. Dana-arbeidere kan stole på meg, for hva det måtte være.

Meld dere med i Dana Workers Rank-and-File Committee og slåss ved vår side. Send oss en e-post på danawrfc@gmail.com eller send oss en SMS-tekst på (248) -602-0936.