President Joe Biden holdt onsdag ettermiddag en Labor Day-tale som presenterte en eventyrversjon av nåværende fagforeningers rolle.
Biden sa at fagforeningene er de viktigste forsvarerne for arbeidende menneskers rettigheter i dag. De har sikret «helse, pensjon, høyere lønninger med en tryggere arbeidsplass, som beskytter oss mot diskriminering og trakassering ... åtte timers dagen, en weekend, overtid kompensert med halvannen gang timelønna, sikkerhetsstandarder, sykedager, seire for oss alle».
Biden, som har brukt hele sitt voksne liv på å kutte sosialprogrammer og fremme interessene til bankene og kredittkortselskapene i Delaware, avleverte hans kommentarer i Det hvite hus til en samling av ledere fra UAW, USW, SEIU, AFT og mange andre ledende fagforbund. Disse funksjonærene, med årslønninger fra $ 200 000 til $ 500 000 [NOK 1 734 220 til 4 335 550], er alle skjønt enige i at livet innen en fagorganisasjon er fantastisk. «Arbeidere som tilslutter seg fagforeninger oppnår makt ... Kort sagt, en fagforening betyr at det er demokrati,» sa Biden til sitt lydhøre publikum. «Dere ga arbeidere en stemme, dere respekterer den amerikanske arbeiderens verdighet.»
Samtidig som presidenten avsluttet sin eventyrfortelling og gikk rundt blandt de forskjellige byråkratene, hedret UAW 3 500 Dana-arbeideres verdighet med å beordre dem til å fortsette å arbeide, etter at de i forrige uke avviste en sweatshop-kontrakt med en margin på ni-til-en. «Nei»-resultatet var en modig avvisning av UAW og USW, som brukte de to siste ukene på å vise arbeidere hvordan «fagforeningsdemokrati» ser ut, ved å true dem, lyve for dem, og i et tilfelle sågar angivelig å angripe en arbeider, i forsøk på å tvinge kontrakten gjennom.
«Tilbake til arbeid»-ordren, som var på to setninger, uttrykker den forakt fagforeningene har for arbeiderne de undertrykker. Etter uker uten å ha fortalt arbeiderne noenting om kontrakten og forhandlingene, lyder UAW-meldingen i sin helhet: «Den Tentative Avtalen (TA) ble avvist, og vi fortsetter å arbeide under en dag-til-dag forlengelse. Vi begynner å møte locals [o.anm.: de lokale fagforeningsavdelingene] for å identifisere anliggender.» Selskapet beordret samtidig arbeiderne til å arbeide overtid denne weekenden, for å bygge opp lagerbeholdningen av deler i tilfelle en streik.
Der Biden hyllet fagforeningene fra de kommanderende høyder av økonomisk og politisk makt, fordømte Dana-arbeidere harmt UAW og USW for å ha konspirert mot dem med selskapet. Disse arbeiderne ser på kunngjøringen som ei ørefik. De ser ikke på UAW og USW som frigjørere, men som undertrykkere. Hva angår påstanden at disse organisasjonene beskytter åtte-timers dagen og 40-timers uka: Ved Dana motsetter UAW og USW seg aktivt disse kravene.
UAW og USW tvinger arbeidere til å slite under dårligere betingelser enn på 1800-tallet. Mange jobber 12 timer i døgnet, eller 84-timers uker, sågar i uker eller måneder i strekk, uten å få så mye som en ubetalt fridag. Kontinuerlig kreves det hastighetsopptrappinger i produksjonen av drivaksler, hjulaksler og andre kritiske deler for selskaper som Ford, General Motors, Stellantis og John Deere, så vel som for det amerikanske militæret. Mange fabrikkanlegg er skitne, varme og farlige arbeidsplasser. Skader er vanlige, og selskapet sender arbeidere til bedriftsleger som forteller dem at de er arbeidsføre. Arbeidere beskriver Dana alternativt som «helvete», «et fengsel» eller «et slaveskip».
Fabrikkene er petriskåler for koronaviruset, og UAW og USW har holdt arbeidere på jobb gjennom hele pandemien, med konsernprofitter som går til værs. Det er 63 aktive infeksjonstilfeller på Dana’s fabrikk i Dry Ridge, Kentucky, som setter befolkningen i byen og hele regionen i fare.
Noen fabrikkanlegg jobbet med skjelettmannskaper selv våren 2020, da fabrikkanleggene til [Detroit bilprodusentene] The Big Three ble stengt. Det var UAW som beordret arbeidere tilbake til jobb etter at spontanstreiker stengte ned produksjonen i mars og april 2020, og som gjorde det mulig for selskapene å avslutte restriksjoner og gjenoppta produksjonen. Dana-arbeidere frykter nå at deres barn blir sendt tilbake til skolene, samtidig som mer og mer bevis framkommer for at Delta-varianten er dødelig for barn. De største lærerfagforbundene, American Federation of Teachers (AFT) and National Educators Association (NEA), tvinger lærere tilbake til skolene med dødelige konsekvenser. Flere titalls lærere og små barn har dødd som resultat, og flere millioner blir syke.
Det samme gjelder fagforeningene i alle bransjer, og i alle land. I Tyskland fordømmer lederen av sentralorganisasjonen for fagforbund de streikende lokførerne som har blitt tvunget til å bære hovedtyngden av byrden under pandemien. I Brasil avlyser fagforeningene streiker og holder industriarbeiderklassen tilbake, samtidig som landets fascistiske president Jair Bolsonaro truer med å etablere et diktatur. I land som India, som er for fattige til å ha massetilgang til vaksinen, tvinger fagforeningene hundrevis av millioner til å arbeide mens pandemien herjer i arbeiderklassen. Fagforeningene baserer seg på vold, bedrag og isolering, for å tvinge gjennom regjeringenes og selskapenes diktater.
Problemet er ikke dårlig lederskap, og løsningen er ikke interne reformer og nye funksjonærer. Det er heller sånn at fagforeningene har forvandlet seg fra å være arbeiderorganisasjoner til å bli kapitaliststatens pro-selskap-organisasjoner, uatskillelig integrert inn i kapitalistpartiene og imperialistiske væpnede styrker. De utøver direkte og naken kriminell aktivitet mot arbeiderne. To tidligere UAW-presidenter, Dennis Williams og Gary Jones, begynte denne uka å sone fengselsstraffer i «club fed» minimum-sikkerhetsanstalter, dømt for å ha akseptert bestikkelser i bytte mot å selge ut arbeidere. Mange Dana-arbeidere bemerket at deres fengselsstraffer er langt kortere enn den fem års fengselsstraffen de konfronterer i den framlagte Tentative Avtalen.
Fagforeningene forfølger ikke en feilaktig politikk. De forfølger klasseinteressene til det velstående sosiale sjiktet som omfatter fagforeningsbyråkratiet. Dette er ikke så mye «fagforeninger» som de er korporatistiske Arbeider-fronter, statsorganisasjoner som har som eksplisitt mål å kontrollere arbeidsstyrken og undertrykke klassekampen.
Fagforeningene som helhet sysselsetter tusener og tusener av velstående mennesker som inntar sentrale stillinger i Det demokratiske partiet, selskapsmediene, regjeringsorganer og akademia. De kontrollerer enorme formuer, ervervet gjennom mange tiår med medlemskontingenter. [Det føderale bilarbeiderfagforbundet] United Auto Workers (UAW) forvalter eiendeler for over $ 1,1 milliarder, og sysselsetter 450 mennesker som tjener mer enn $ 100 000. [Det føderale fagforbundet for stålverkarbeidere] United Steelworkers (USW) forvalter eiendeler for over $ 1,5 milliarder, en økning på 600 prosent siden 2000, en periode der USW-medlemskapet har falt drastisk.
Dette sjiktet av de rikeste topp-10-prosentene drar fordeler av den økte utbyttingen av arbeiderklassen, fra billig arbeidskraft, og fra gjenåpningen av fabrikker og skoler under pandemien. Fagforbundets VEBA slush-fond og deres egne personlige aksjeporteføljer er beroende på økende profittmarginer, på bekostning av massen av arbeidende mennesker over hele verden. Disse menneskene har like lite til felles med arbeiderne de «representerer» som arbeiderne har med konserndirektørene selv.
Fagforbundet RWDSU – Retail, Wholesale and Department Store Union – klarte ikke engang å få mønstret 15 prosent av Amazon’s arbeidere i Bessemer, Alabama til å støtte en fagorganisering der. Det er ikke fordi arbeiderne der i området er tilbakestående: De siste dagene gikk high school-elever i Bessemer ut i protest med krav om Covid-19-sikkerhet, og sykepleiere i det nærliggende Birmingham gikk til streik over lønninger og Covid-19-helseforskrifter. Det er fordi arbeidere i tiltakende grad ser på fagforeningene som hindringer, og ikke som virkemidler, for sosial fremgang.
Den voksende militansen i arbeiderklassen gjør styringsklassen og den velbeslåtte øvre middelklassen ekstremt nervøs. IMF-rapporter advarer om vekst av streiker, og økonomien er på en knivsegg, pumpet opp med gratispenger fra sentralbankene. I Biden’s Labor Day-tale advarte presidenten, at dersom det var en streikebevegelse, da «ville vi ha virkelige problemer». Han la til, for de samlede fagforeningsledere: «Dere, folkens, undervurderer noen ganger den utrolige verdien dere besørger for økonomiens trygghet, sikkerhet, og vekst.»
Pseudo-venstre spiller en kritisk rolle i denne operasjonen, med å understøtte fagforeningene og svarteliste eller fordømme arbeidere som går til uavhengig aksjon. Grupper som Democratic Socialists of America (DSA) og Socialist Alternative (SA), så vel som publikasjoner som Jacobin og Left Voice, presenterer fagforeningene i glødende formuleringer. Disse organisasjonene har prioritert PRO-loven, som vil tilrettelegge for AFL-CIO organiseringskampanjer, og de støtter Biden’s krav om at «regjeringen burde oppmuntre fagforeninger».
Ingen av disse organisasjonene eller publikasjonene har nevnt Dana-arbeiderenes kamp, fordi den skjærer på tvers av deres politiske agenda, som er antisosialistisk og antiarbeiderklasse. Disse gruppene taler for det samme velstående sosiale sjiktet som driver fagforeningene. Deres støtte for dem er ikke til tross for deres uendelige angrep på arbeiderklassen, men på grunn av dem.
Uansett, i deres framvoksende kamper mot de globale konsernene og mot politikken for «sosialt mord» som blir utført av alle kapitalistregjeringer som respons på pandemien, kommer arbeiderklassen til et frontalsammenstøt med fagforeningene og deres nasjonalistiske perspektiv. For å konfrontere globale konsern må arbeidere forene seg internasjonalt. Fra Paris i Tennessee til Paris i Frankrike, og fra Lima i Ohio til Lima i Peru, vil det vokse fram nye organisasjoner – grunnplankomitéer – for å knytte arbeidere sammen på tvers av hudfarger, nasjonaliteter, bransjer og kontinenter, i én felles, enhetlig kamp mot sosial ulikhet.