Avsløringene fra Washington Post-journalistene Bob Woodward og Robert Costa om at general Mark Milley, styreleder for de felles stabssjefer, tok affære for å stoppe det som offisielle amerikanske embetsrepresentanter kalte «et høyreorientert kupp» av tidligere president Donald Trump, har vist hvor nært USA kom til diktatur og en potensiell krig med Kina, under Trump’s siste dager i embetet.

Milley beordret amerikanske offisielle representanter for militæret til ikke å følge ordre fra Trump uten Milley’s godkjenning, etter Trump’s forsøk på å oppildne til en oppstand, og han lovet å advare kinesiske offisielle representanter for militæret dersom Trump forsøkte å starte en krig. Denne realiteten har avslørt kriminaliteten i Demokratenes vedvarende oppfordringer til «enhet» og «to-parti-samarbeid» [‘bipartisanship’] med Trump’s medsammensvorne konspiratører i Det republikanske partiet.

På onsdag bekreftet en talsmann for Milley en av de sentrale avsløringene i Woodward’s og Costa’s nye bok, Peril, nemlig at Milley den 30. oktober 2020, fire dager før det amerikanske presidentvalget, ringte til hans kinesiske motpart, general Li Zuocheng, sjef for Folkets frigjøringshær [‘People's Liberation Army’ (PLA)], og deretter nok en gang den 8. januar 2021, to dager etter en pro-Trump-mobbs angrep på US Capitol.

Ifølge den nye boka advarte CIA-direktør Gina Haspel general Milley: «Vi er på vei mot et høyreorientert kupp.»

I tråd med Demokratenes bestrebelser for å dekke over 6. januar-hendelsene, har Post og New York Times begravet deres artikler om avsløringene på deres forsider, og ingen av de to avisene har publisert en lederartikkel om emnet.

Biden for hans del sa på onsdag at han hadde «stor tillit» til Milley, mens han unngikk å kommentere innholdet i avsløringene i boka Peril.

Som kontrast har derimot Republikanerne lansert en opphetet kampanje mot Milley. Republikaner- senator Ted Cruz, en av Trump’s medsammensvorne, beskyldte Milley for å «undergrave the commander in chief [dvs. presidentmyndigheten], med løfter til våre fiender om å trosse hans egen kommandør». Senator Rand Paul forlangte at Milley stilles for krigsrett, mens Trump selv beskyldte Milley for forræderi [‘treason’].

Ifølge dialog som er publisert ordrett i den nye boka – åpenbart basert på intervjuer med Milley eller Pelosi, eller begge av dem – sa Pelosi til Milley at «Republikanerne har blod på deres hender» for deres oppmuntring av Trump til å tro han kunne beholde presidentskapet, til tross for hans valgnederlag.

«Men det er en trist tilstand for vårt land at vi har blitt overtatt av en diktator, som anvendte makt mot ei annen regjeringsgrein,» fortsatte hun. «Og han sitter der fortsatt. Han burde vært arrestert. Han burde ha blitt arrestert på stedet ... Han hadde et coup d’état mot oss, så han kan bli sittende i embetet. Det burde være en eller annen måte å få fjernet ham på.»

Med andre ord, 6. januar-angrepet på Kongressen ble ikke ansett av de som var i posisjon til å vite – toppsjefen for det amerikanske militæret og lederen for kongressdemokratene – bare som en pro-Trump-mengdes esksess av opprørskhet. De forsto det og de diskuterte det åpent, som et seriøst bud på makt, et forsøk fra Trump og hans indre krets på å blokkere sertifiseringen av valgresultatet, og få kapret presidentskapet: Et politisk kupp basert på fascistvold.

Sitatene fra Pelosi er spesielt avslørende. Hun uttalte seg da, den 8. januar, bare to dager etter at hennes eget liv hadde blitt truet, og hennes personal hadde blitt tvunget til å barrikadere seg inne i et konferanserom, der de hvisket bønnfalinger om hjelp på mobiltelefoner mens mobben ulte i

korridorene utenfor. Hun snakket derfor åpent og rett ut om et «coup d’état» og en vordende «diktator», som utgjorde en overhengende fare.

Bare få dager seinere skulle Pelosi gå tilbake til kapitalistpolitikkens standard såpekoking, og hengi seg til ei rekke parlamentariske manøvrer – riksrett-tiltale [‘impeachment’], som mislyktes, etterfulgt av en resolusjon om å nedsette en «uavhengig kommisjon» om 6. januar, som mislyktes, etterfulgt av utnevnelse av en «spesialkomité» [‘select committee’] for å granske begivenhetene, som har vært samlet nøyaktig én gang.

Den drivende kraften bak denne tildekkingen har ikke vært Pelosi, uansett hvilken prominent rolle hun har blitt tildelt. Ordrene kommer fra Det hvite hus, der president Biden har bestemt ei politisk retningslinje for to-parti [‘bipartisan’] «enhet» i Washington, og som han åpent uttalte, forsøke å få styrket Det republikanske partiet: Med andre ord, å legitimere kuppkonspiratørenes parti.

I hans innsettingstale nevnte ikke Biden engang 6. januar-hendelsene, langt mindre det faktum at presidenten hadde ansporet til en «oppstand».

Biden’s politiske orientering handler ikke bare om å søke Republikanernes støtte for ulike lovproposisjoner. Det er bare påskuddet. Hans reelle bekymring er stabilitet for amerikansk kapitalisme, og for det politiske systemet den har har anvendt for sitt styre gjennom mer enn et århundre. Biden forsøker å bevare to-parti-systemet, selv under betingelser der Det republikanske partiet har brutt med demokrati, og åpent omfavner Trump’s autoritære og fascistiske politiske retningslinje.

Siden 6. januar-begivenhetene har Demokratene brukt langt mer tid og energi på de angivelige overtredelsene begått av tidligere New York-guvernør Andrew Cuomo, enn å respondere på en uforlignelig bestrebelse for å styrte regjeringen og etablere et høyreorientert diktatur.

De nye avsløringene i Woodward-boka bekrefter alt World Socialist Web Site har sagt om 6. januar-kuppforsøket, og de knuser bestrebelsene fra forskjellige pseudo-venstre-grupper, alt fra Democratic Socialists of America (DSA) til Glenn Greenwald, den tidligere motstanderen av den amerikanske overvåkningsstaten, på å avvise den dagens hendelser som ubetydelige, eller kun politisk hestespill.

Dette var et seriøst forsøk på å velte valget, og det mislyktes bare fordi de avgjørende maktsentrene i militær-etterretningsapparatet vurderte forsøket å være dårlig organisert, og med liten sannsynlighet for å lykkes. Et demokrati som er betinget av generalers og CIA-direktørers forgodtbefinnende er imidlertid ikke et demokrati i det hele tatt, men et diktatur-i-vente.

6. januar-begivenhetene, og den påfølgende tildekkingen, viser at forsvaret av demokratiske rettigheter ikke kan overlates til noen seksjon av den amerikanske styringseliten. Den oppgaven må arbeiderklassen ta opp, gjennom byggingen av en sosialistisk massebevegelse.