Nesten to år inn i koronaviruspandemien bygger en streikebevegelse moment i USA, med dype implikasjoner for klassekampen over hele verden.

Tusenvis av arbeidere er allerede i streik. Disse inkluderer Kelloggs matvarearbeidere, som innledet streiker i fire delstater på tirsdag; tusenvis av sykepleiere og helsetjenestearbeidere i vestlige New York, Massachusetts og langs Vestkysten; hundrevis av destilleriarbeidere i Kentucky; og flere enn 1 000 Warrior Met-kullgruvearbeidere i Nord-Alabama. 2 000 snekkeres streik i Seattle ble nylig stengt ned av fagforbundet United Brotherhood of Carpenters.

Titusenvis av andre arbeidere har allerede godkjent streikeaksjoner, eller det er planlagt avstemminger over streikeaksjoner med det første. Disse inkluderer 60 000 fjernsyns- og filmproduksjonsarbeidere, 24 000 Kaiser Permanente-sykepleiere i Nord-California, og 11 000 John Deere-arbeidere i Midtvesten. Blant 3 500 bildelarbeidere ved Dana, Inc., er forlangender om streikeaksjoner utbredt, men de blir mot deres vilje holdt i arbeid av pro-konsern fagforbundene United Auto Workers (UAW) og United Steelworkers (USW).

Potensialet bygges for den største streikebevegelsen i USA på generasjoner. Dette avslører som løgner påstandene fra demoraliserte pseudo-venstre-grupper om at amerikanske arbeidere er håpløst reaksjonære og tilbakestående. Arbeidere i USA presser på for å innta deres plass i en verdensomspennende streikebevegelse som allerede har involvert millioner av arbeidere i Sør-Asia og titusenvis i Europa og Latin-Amerika. I Sør-Afrika startet 155 000 metallarbeidere en fristløs streik tidligere denne uka.

Arbeidere slåss mot de utålelige nivåene av overarbeid som de har vært utsatt for under pandemien, så vel som magre lønnsøkninger som ikke holder tritt med en stigende inflasjon, som i USA for tiden er på 5 prosent. På fabrikker, sykehus og skoler på tvers av hele landet ligner arbeidsbetingelsene stadig mer på begynnelsen av 1800-tallet, med syv-dagers arbeidsuker og arbeidsdager på 12 eller til-og-med 16 timers dager, som den nye normen.

Den kapitalistiske styringsklassen pålegger arbeidere slike betingelser i et desperat forsøk på å kompensere for de økonomiske konsekvensene av deres egen kriminelle respons på pandemien, som har vært å underordne alle folkehelsetiltak til profitt. Dette har ikke bare gjort pandemien umåtelig verre, med millioner av liv unødvendig tapt for en sykdom som kan utryddes i løpet av få uker; det produserer forverrende forstyrrelser og mangler gjennom hele verdensøkonomien.

Globle mangler av nødvendige råvarer og komponenter er i ferd med å bli endemiske, og skipsfraktkostnadene har skutt i været til deres høyeste nivå på flere tiår, med hundrevis av containerskip som i ukevis ligger på reden i påvente av lossing, utenfor overbelastede havner. Men det verste av alt, fra styringsklassens ståsted, er at millioner av arbeidere er motvillige til å godta jobber som utsetter dem for smitte og død, og som tvinger fram lønnshevinginger for å hanskes med mangelen på arbeidskraft.

Styringsklassen forskanser seg og tvinger arbeidere til å arbeide utover grensene for menneskelig utholdenhet, og krever at regjeringer i land som New Zealand og Kina forlater deres «zero Covid»-strategier for eliminering av pandemien innen deres egne grenser. Over hele verden bruker kapitalistklassen pandemien til å restrukturere klasserelasjoner, og få skapt en «ny normal» av ubarmhjertig utbytting.

Arbeidere må utvikle de organisatoriske formene for at de kan forene deres forskjellige kamper, som bryter ut på tvers av USA og verden, og føre dem fram på grunnlag av en internasjonal strategi.

Dette betyr framfor alt byggingen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – som ble lansert i mai av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI). Selv om arbeidere klart og tydelig har vist et enormt ønske for å slåss imot, avhenger den grad de får bygget en mektig bevegelse, i stand til å utfordre styringsklassens politikk, av deres evne til å bryte seg løs fra fagforeningenes tvangstrøye, som jobber med nebb og klør for å få undertrykt streikene og håndhevet nettopp de betingelsene som arbeiderne slåss mot.

Biden-administrasjonen og Det demokratiske partiet forfølger en bestemt strategi for korporatisme, basert på styrkingen av det byråkratiske fagforeningsapparatet, og få integrert disse strukturene enda tettere med management og staten. Dette er innholdet i Bidens promotering av fagorganisering ved Amazon, og hans løfte om å være den mest «pro-union»-presidenten i amerikansk historie.

Det føderale lærerfagforbundet American Federation of Teachers (AFT) har vært spydspissen for gjenåpningen av skoler, mot lærernes overveldende innvendinger, og AFT-president Randi Weingarten skal ha jobbet 15-timer-dagen for dette formålet. Det føderale bilarbeiderfagforbundet United Auto Workers (UAW) holder arbeidere ved fabrikkanleggene til Dana Inc. og John Deere i arbeid etter at deres kontrakter har utløpt, der arbeidere fortsetter å bli skadet på jobb eller virussmittet selv om de ikke skulle ha jobbet i det hele tatt.

UAW forhandlet også fram en difus klausul i organisasjonens nasjonale kontrakt med bilkonsernet Stellantis (tidligere Fiat Chrysler) der selskapet får bilproduksjonsarbeidere på monteringsanlegget Sterling Heights Assembly Plant til å arbeide fortløpende i 90 dager uten avbrudd. Fagforbundet BCTGM for ansatte i matvareproduksjonen (Bakery, Confectionery, Tobacco Workers and Grain Millers’ International Union), som organiserer Kellogg’s-arbeiderne, stengte ned Nabisco-arbeideres streik i forrige måned, og de er nå tilbake i arbeid med 16-timers dager.

Disse «fagforeningene» blokkerer med andre ord systematisk at streiker oppstår, eller de isolerer dem når de gjør det. De håndhever substandardkontrakter med lønnsøkninger under inflasjonsraten, mens de konspirerer med management for å holde arbeidere i arbeid under en dødelig pandemi. En UAW-funksjonær ved et Dana-anlegg i Michigan, sa nylig til en arbeider: «Dersom du vil tjene $ 22 i timen, da må du finne deg en annen jobb.»

De offisielle fagforeningene er ikke annet enn et arbeidslivspoliti i management’s virke. De håndhever styringsklassens politikk for flokkimmunitet mot arbeidere, fordi det som står på spill for dem er milliarder av dollar i børsinvesteringer, og milliarder mer i direkte overføringer av selskapskontanter gjennom korporatistiske arbeid-management operasjoner.

Da Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i 1988 analyserte globaliseringen av kapitalistisk produksjon, forutså verdenspartiet at den globale integreringen av verdensproduksjonen fundamentalt ville undergrave de offisielle fagforeningenes utdaterte nasjonalistiske og pro-kapitalistiske orientering, samtidig som det skapte betingelsene for utviklingen av arbeiderklassekamper som er internasjonale, ikke bare i innhold men også av form.

Mer enn tre tiår seinere er arbeiderklassen langt mer internasjonalt forbundet, og langt mer tallrik enn den noen gang før har vært. Krisen i forsyningskjeden har i seg selv demonstrert verdensøkonomiens ekstremt høye grad av internasjonal integrering, slik at anleggsnedstengninger på grunn av streikeutbrudd selv i ett land kan forplante seg tvers gjennom den globale økonomien. Mens arbeidere i flere tiår har blitt fortalt av fagforeningene at de er maktesløse til å kunne slåss tilbake mot selskapene, oppdager de at de faktisk kontrollerer utallige strategiske kvelningspunkter i den globale forsynings- og produksjonskjeden.

Dette potensialet må arbeidere bevisst aksjonere på, og det må gis organisert uttrykk. Dette fordrer at oppbyggingen av nettverket av grunnplankomitéer, under fanen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – kobler sammen deres kamper med arbeidere over hele verden.

Mobiliseringen av arbeiderklassens styrke, den desidert mektigste sosiale kraften i verden, vil ikke bare danne grunnlag for å slåss for de politiske retningslinjene som er ubetinget nødvendige for å utrydde pandemien, men også for å erstatte anarkiet og ulikheten i kapitalistsystemet med en sosialistisk planlagt verdensøkonomi, basert på menneskelige behov, ikke privat profitt.