Statsoverhoder, statsråder og tusenvis av andre delegater fra alle verdenshjørner samles i Glasgow, Skottland, for to uker med klimaforhandlinger, som begynner denne helgen.

I år markeres den 26. forhandlingsrunden etter mer enn 190 lands ratifisering av FNs rammeverkkonvensjon om klimaendringer, United Nations Framework Convention on Climate Change, som i 1992 ble vedtatt i Rio de Janeiro, Brasil. I løpet av de påfølgende 29 årene med internasjonale samtaler har kapitalistregjeringer produsert den ene fiaskoen etter den andre, som har satt verden på en utviklingskurs mot katastrofe. Årets sesjon i Glasgow lover mer av det samme.

Mye har imidlertid endret seg siden den siste forhandlingssesjonen i 2019. De to siste årene har sett en serie eskalerende klimakatastrofer i alle regioner på kloden, deriblant massive skogbranner fra den australske bushen til vest i USA, katastrofale flommer i Europa, Asia og på de amerikanske kontinenter, og dødelige hetebølger over hele verden.

Vitenskapelige framskritt har ytterligere styrket vår kunnskap om klimaendringer og deres konsekvenser for menneskeheten. Den siste omfattende rapporten fra Det internasjonale panelet for klimaendringer (IPCC), publisert i august, bekreftet at effektene er «utbredte, raske og intensiverende, og noen trender er nå irreversible». Verden er allerede varmet opp med 1,2 grader Celsius (°C) fra førindustrielt nivå. Klimasystemets treghet har effektivt sett låst inn en global temperaturøkning på 1,5 °C i løpet av de to neste tiårene, om ikke tidligere.

Verken de dystre advarslene fra forskere eller konsekvensene av ekstreme værtyper har fundamentalt endret den patetiske globale responsen på klimaendringene. Den internasjonale lammelsen i møte med klimakrisen forsterkes av fraværet av enhver global respons på pandemien. Toppmøtet i Glasgow ble utsatt ett år i håp om at forsinkelsen skulle tillate en kollektiv reaksjon for å få slutt på massedøden. Disse håpene har veket plassen for et enda mer katastrofalt år, med det globale dødstallet mer enn doblet i 2021.

Hovedtema på agendaen i Glasgow er å revidere målene for klimagassutslipp som hver nasjon forpliktet seg til etter Paris-avtalen, for seks år siden. Disse forpliktelsene er helt frivillige og har ingen håndhevingsmekanisme. Til tross for avtalens tannløshet bringer ikke de kollektive aspirasjonene fra Paris verden i nærheten av det uttalte målet om å begrense temperaturøkningen til 2,0 °C, for ikke å snakke om målet på 1,5 °C som forskere formaner til.

En analyse utført av FNs miljøprogram, United Nations Environment Programme (UNEP), utgitt denne uka, fant at dersom landene klarer å oppfylle deres nåværende forpliktelser, vil temperaturen fortsatt med stor sannsynlighet stige med 2,7 °C innen utgangen av dette århundret. Realiteten er imidlertid enda verre. De fleste nasjoner har gjort alt for lite for å gå over til fornybar energi, øke effektiviteten, og implementere andre tiltak som fordres for å nå sine utilstrekkelige mål. Hvis den nåværende politiske orienteringen videreføres i samme takt, vil verden sannsynligvis passere 3 °C oppvarming innen 2100, en skala av endring som reiser spørsmål ved sivilisasjonens framtid.

Løsningen som tilbys i Glasgow er at regjeringer skal trylle fram nye, mer aggressive mål i tråd med mindre katastrofale oppvarmingsforløp. Disse målene forblir imidlertid helt frivillige, og er åpne for kyniske regnskapstriks. Brasil reviderte eksempelvis landets estimat for 2005-utslippene opp, slik at det på et prosentbasert grunnlag forblir på rett spor for å nå sin forpliktelse.

Den slående kontrasten mellom løftene om raskt å redusere karbonforurensning og realiteten av de politiske retningslinjene som opprettholder det fossile drivstoff-drevne status quo, eksemplifiseres av USA, som er ansvarlig for mer karbondioksid i atmosfæren enn noen annen nasjon. President Biden ankom Glasgow på fredag med løfter om å redusere utslippene av klimagasser til halvparten av 2005-nivåene innen utgangen av tiåret, og om å oppnå netto-nullutslipp innen 2050. Samtidig er han midt i forhandlinger med sitt eget parti om å sljøye hans egne investeringsforslag for infrastruktur og sosiale utlegg. Det som gjenstår av finansieringen for å møte klimaendringene utgjør bare $ 550 milliarder over 10 år, en brøkdel av det landet bruker på forberedelser for krig i løpet av ett enkelt år. Hovedtyngden av denne klimafinansieringen er viet skattekutt for selskaper.

Bak de falske løftene og poseringene rundt nasjonale forpliktelser ligger eksplosive nasjonale rivaliseringer som gjennomsyrer toppmøtet i Glasgow. Skiftet i klimapolitikken fra Trump-administrasjonen, som trakk seg fra Paris-avtalen, til Biden-administrasjonen som ble med på den igjen, reflekterer for amerikansk imperialisme ikke en vending i retning av internasjonal koordinering for å løse det katastrofale anliggendet menneskeheten står overfor. Den gjenåpner i stedet en diplomatisk front i kampen for økonomisk og geopolitisk dominans, først og fremst innrettet på å motvirke Kinas framvekst.

Biden gjorde dette klart i en tale på torsdag, som han innledet med å uttale hans mål om å «gjøre klimakrisen til en anledning til å sette oss på en kurs ikke bare for å konkurrere, men for å vinne det 21. århundres økonomiske konkurranse med Kina og ethvert annet land i verden».

Kommentarene hans fulgte opp den nylige utgivelsen av en serie rapporter bestilt av Det hvite hus om klimaendringenes nasjonale sikkerhetsimplikasjoner. Det første Nasjonale etterretningsestimatet om klimaendringer noensinne, oppsummerte hva som står på spill i Glasgow. «Geopolitiske spenninger vil med all sannsynlighet vokse etter hvert som land i tiltakende grad krangler om hvordan å akselerere reduksjonene i netto klimagassutslipp, som vil bli nødvendige for å oppfylle Parisavtalens mål,» bemerker rapporten. «Debatten vil bli sentrert rundt hvem som har mer ansvar for å handle og betale – og hvor raskt – og land vil konkurrere om kontrollen over ressurser og domineringen over nye teknologier som er nødvendige for overgangen til rein energi.»

Tilsvarende kalkyler forfølges av alle imperialistregjeringer, som framfor alt er drevet av forsøk på å oppnå økonomiske fordeler for egne industrier og å styrke deres geopolitiske posisjon.

I mellomtiden fortsetter avgrunnen å vokse mellom handlingene til regjeringene som duellerer i Glasgow og det som er nødvendig for å redde menneskeheten.

International Energy Agency, et mellomstatlig rådgivende byrå, presenterte i vår en overordnet plan for å oppnå en global energisektor med netto null utslipp innen 2050. Energisektoren står for tre fjerdedeler av globale karbonutslipp. Et slikt utviklingsforløp er nødvendig for å begrense oppvarmingen til 1,5 °C.

Rapporten skisserer «det store antallet uforlignelige endringer på tvers av alle deler av energisektoren som må realiseres samtidig, i en tid da verden prøver å gjenvinne seg etter Covid-19-pandemien». Bare i løpet av de ni neste årene er følgende nødvendig:

• umiddelbar stans av godkjenning for alle nye olje- og gassfelt og kullgruver;

• mer enn dobling av andelen fornybar energi i elektrisitetsproduksjonen, til 60 prosent;

• tredobling av den årlige investeringen i energisektoren;

• energimodernisering av halvparten av eksisterende bygninger i framskredne økonomier og en tredjedel i utviklingsland;

• dobling av global batteriproduksjon annenhvert år;

• femdobling av antall solenergiinstallasjoner; og

• overgang til 50 prosent elektrodrevne nye personbiler, opp fra 2,5 prosent i 2019.

Tror noen at kapitalistregjeringer verden over er i stand til dette? Partene på toppmøtet i Glasgow kan ikke engang bli enige om å overholde deres egne grovt utilstrekkelige løfter, for ikke å snakke om å implementere en systemisk transformasjon.

Pandemien har demonstrert stryingsklassens faktiske prioriteringer, selv når den står overfor massedød. De katastrofalt tragiske tiltakene for å hanskes med ivaretakelsen av folkehelsen ble ledsaget av sentralbankers massive intervensjoner mot krisen som brøt ut i finanssystemet i mars 2020, der de frigjorde tilnærmet ubegrensede midler for å støtte bankene og finanshusene. Med markedene midlertidig stabiliserte, ble prioriteten forflyttet over til gjenåpningen av økonomiene i de fleste områder av kloden. Viruset fikk spre seg og mutere. Som resultat er millioner døde, uten en ende i sikte. Samtidig har sosial ulikhet nådd nye obskøne høyder.

De fundamentale utfordringene reist av pandemien er de samme hva angår klimaendringene. Akkurat som koronaviruset ikke kjenner noen grenser, gjør heller ikke klimagasser det. En effektivt respons på vår tids grunnleggende problemer må på samme måte bryte gjennom de kunstige grensene satt opp under kapitalismen.

Dette krever en massiv omfordeling av ressurser, som dirigerer sosiale ressurser til å imøtekomme sosiale behov, ikke privat profitt.

De enorme investeringene som er nødvendige for en rask overgang til en fornybar-drevet økonomi er umulig å få brakt på banen så lenge økonomiens nøkkelspaker kontrolleres privat, og opereres i profittens interesse. Unnlatelsen av å adressere klimaendringene er ikke forårsaket av mennesker i det abstrakte. Den er forårsaket av et spesielt sosialt system, kapitalismen. Kapitalismens inherente motsetninger – oppsplittingen av en økonomisk integrert verden i rivaliserende land, og en sosialisert produksjon med privat eierskap av produksjonsmidlene – utgjør en hindring som vi må omvelte dersom vi skal avverge de katastrofale implikasjonene av klimaendringene. Det å gå til verks mot klimaendringene fordrer en rasjonell økonomisk plan koordinert på globalt nivå. Det fordrer kampen for sosialisme.

Klimaendringene er i sine rotårsaker fundamentalt sett et klassespørsmål. I hvem sine interesser opererer samfunnet? Kapitalismen, som opererer på vegne av en liten, men fabelaktig velstående styringselite, har vist seg å være fullstendig bankerott. Den presserende nødvendige oppgaven er å henvende seg til arbeiderklassen, den sosiale kraften som har sine fundamentale interesser i overensstemmelse med gjenoppbyggingen av samfunnet for å operere for imøtekommelse av sosiale behov, ikke genereringen av privat profitt.