For seksti år siden, like før slutten av Agerie-krigen og Algeries uavhengighet fra Frankrike i 1962, utførte det franske politiet en forferdelig rasistisk massakre i Paris. Ledet av Paris’ politiprefekt Maurice Papon, som hadde vært en topp nazikollaboratør under den andre verdenskrigen, angrep politiet en fredelig protest mot et rasistisk portforbud Papon hadde pålagt algeriere. Selv i dag er det uvisst hvor mange politiet fraktisk drepte, men det blir ofte estimert å være rundt 200.
I fascistisk harnisk grep Paris-politiet, mindre enn 20 år etter at fransk politi i 1942 hadde ledet Vél d’Hiv-opprundingen av 13 000 jøder, som dermed innledet Holocaust i det naziokkuperte Frankrike. Med utropene «Spis håndklehuene!» [‘On bouffe du bougnoule’], skjøt politiet på kort hold mot menn, kvinner og barn; banket mange titalls mennesker bevisstløse og kastet dem ut i Seinen; og arrestert et sted mellom 7 500 og 12 000 personer. De internerte tusenvis av sårede under uhyrlige betingelser i masseinterneringssentre, uten skikkelig medisinsk tilsyn, og deporterte hundrevis til franske konsentrasjonsleirer i Algerie.
Seksti år seinere utgjør disse hendelsene en advarsel for arbeidere i Frankrike og internasjonalt, om den kapitalistiske statsmaskinas rolle, selv om den nominelt er demokratisk. Faktisk resonerer massakren så kraftig med framveksten av fascistisk politi-stat-politikk på tvers av de imperialistiske «demokratiene» i dag, at den praktisk talt synes å være av samtiden.
Den franske presidenten Emmanuel Macron deltok i år på en markering av dagen for massakren, men våget ikke snakke offentlig om den. Ikke bare fører hans regjering en blodig krig på Algeries grenser, i Mali, men Macron-regjeringen har satset sin overlevelse på en permanent trussel om blodig politivold mot arbeiderklassen. I 2018 salutterte han nazikollaboratøren og diktatoren Philippe Pétain før han slapp opprørspoliti løs på «gul vest»-protester mot sosial ulikhet, arresterte over 10 000, såret 4 000 og drepte to.
Massakren den 17. oktober 1961 er en advarsel om hva mektige elementer i politi-stat-maskina, skrekkslagne av den voksende sosiale harmen i arbeiderklassen, nå planlegger. Faktisk, under den franske jernbanestreiken (SNCF-RATP) i desember 2019, kort før utbruddet av Covid-19-pandemien, oppfordret den høyreekstreme pensjonerte generalen Pierre de Villiers til en opptrappet undertrykking av streiker og protester i Frankrike.
«Vi må gjenopprette balansen mellom menneskelighet og fasthet. … Det er ikke nok fasthet i vårt land,» sa de Villiers til RTL, og la til: «Det har åpnet seg ei kløft mellom de som leder og de som adlyder. De ‘gule vestene’ var et første tegn på dette. ... Vi må gjenopprette orden; ting kan ikke fortsette på denne måten.»
Hva de Villiers mente ble tydeligere i år, på 60-årsmarkeringen for det mislykkede Algerie-putschet 21. april 1961, forøvet av hardnakkede tilhengere av fransk styre i Algerie, som inkluderte de Villier’s far. I april i år, midt under fiaskoen av imperialistkrigene i Afghanistan og Mali, publiserte hans bror Philippe en «antikapitalistisk» raljering der han fordømte sveitsiske bankfolk og Covid-19-folkehelsetiltak i ytrehøyremagasinet Valeurs actuelles [Aktuelle verdier]. Deretter signerte tusenvis av offiserer et brev i det samme magasinet der de truet med å gripe inn på fransk grunn, med opp til tusener av dødsfall til følge. Brevet var datert 21. april 2021.
Alle det tyvende århundres grunnleggende problemer – sosial ulikhet, krig, fascisme, politi-stat-styre, og arbeiderklassens politiske lederskap – gjenoppstår åpent i dag. Massakren den 17. oktober 1961 er en advarsel hva angår implikasjonene av de Villiers trusler, eller det nynazistiske 6. januar-kuppforsøket til daværende president Donald Trump mot US Capitol i Washington. Massakren i Paris for 60 år siden utspilte seg ikke under Vichy-nazistyret, men under Republikken og det tidligere presidentskapet til den franske pro-kapitalistiske motstandslederen Charles de Gaulle.
Den ble forøvrig forbigått i nesten total taushet i det franske offentlige liv inntil journalisten Jean-Luc Einaudis i 1991 publiserte den detaljerte og rystende boka La bataille de Paris: 17 octobre 1961 [Slaget i Paris: 17. oktober 1961], og 1998-rettssaken mot Papon på anklager om forbrytelser mot menneskeheten.
Massakren kunne ikke ha blitt utført, eller tildekket, uten medvirkning fra de stalinistiske og sosialdemokratiske partiene og deres allierte. De blokkerte arbeiderklassens intervensjon for å forhindre massakren og stoppe den skitne kolonikrigen i Algerie. Dette understreker nødvendigheten av å bygge en marxistisk bevegelse, det vil si en som er trotskistisk, i opposisjon mot stalinistiske arbeiderbyråkratier.
Massakren den 17. oktober 1961
I 1961 var Algerie-krigen i sitt syvende år, etter å ha krevd rundt 400 000 algeriske og over 10 000 franske liv. Etter beslutning til den sosialdemokratiske regjeringen til Guy Mollet i 1956 om å sende hæren til Algerie, der den autoriserte en politikk for massetortur – et tiltak det stalinistiske Kommunistpartiet i Frankrike (PCF) stemte for i Nasjonalforsamlingen – regjerte statsterror i Algerie. Minst 2,5 millioner mennesker ble arrestert og plassert i franske «omgrupperingsleirer» i Algerie.
Krigen var til nytte for Papons karriereutvikling. Som generalsekretær for politiprefekturet Gironde under nazistenes okkupasjon av Frankrike hadde han organisert fransk politis deltakelse i nazistenes opprunding i Bordeaux av tusenvis av jøder for deportering til de tyske dødsleirene, før han ved krigsslutt besørget gaullistene etterretning, og erklærte seg selv som «motstandsmann». Da Mollet kom til makten ble Papon utnevnt til politiprefekt i Konstantin i Algerie, hvor han tok til orde for anvendelse av tortur. I en rapport fra september 1957 rapporterte Papon at han hadde fått 10 284 mennesker drept, og 117 000 «omgruppert».
Etter av et militærkupp veltet Mollet-regjering i 1958, som installerte de Gaulle tilbake ved makten og innviet Frankrikes Femte republikk, ble Papon utnevnt til politiprefekt i Paris.
I 1961, etter at fransk-algeriske fredsforhandlinger brøyt sammen, tok voldsanvendelsen og blodsutgytelsen i Frankrike relatert krigen en ny form. Først var det de blodige interne konfliktene mellom algeriske borgerlige nasjonalister, som Krim Belkacem’s Front de libération nationale (FNL) [Nasjonale Frigjøringsfront] blodige kamp mot Messali Hadj’s Mouvement national algérien (MNA) [Algeries Nasjonalbevegelse], og kostet hundrevis av algeriske liv. I august 1961 begynte imidlertid FLNs franske føderasjon, der den ignorerte opposisjonen fra FLN-lederskapet i Algerie, å utøve attentater mot franske politimenn.
Fra 29. august til begynnelsen av oktober 1961 hadde 11 politibetjenter blitt drept og 17 såret, og det oppstod etterhvert en voksende panikk blant sikkerhetsstyrkene. På samme tid ble dusinvis av algeriere funnet døde på gatene, skutt, banket, eller druknet i Seinen.
Den 2. oktober møtte Papon politiet i Paris, etter forlangender fra politifagforeningene. Han ga grønt lys for å drepe algeriere, så lenge disse dødsfallene kunne kles ut som selvforsvar: «Dere vil bli dekket, dere har mitt ord. Forøvrig, når dere forteller hovedkvarteret at en nordafrikaner har blitt skutt, da har politimesteren som drar dit alt han trenger for at nordafrikaneren vil ha en pistol på seg, for i vår tid vil alle vite hva det betyr.» Den 5. oktober innførte Papon et portforbud i Paris fra kl. 20:30 til kl. 05:30, kun for algeriere, som politiet anvedte på rasistisk grunnlag mot enhver de tok for å være araber.
FLN responderte på Papons portforbud ved å spre en oppfordring på arabisk for en fredelig, ubevæpnet protest av alle algeriere i Paris-området, kvelden 17. oktober 1961. Familier ble bedt om å gå ut med kvinner og barn, for å gjøre det klart og tydelig at protesten var av en fredelig karakter.
Papon og Frankrikes statsminister Michel Debré’s kontor, som først ble varslet om protesten på morgenen den 17. oktober, forberedte en utplassering av 8 400 mann. Mange algeriere som hadde jobbet morgenskift ble arresterte ved fabrikkportene da de forlot deres arbeidsplasser, og ble banket og fengslet før marsjen begynte. I ett tilfelle, dokumentert av Einaudi, ble Oudina Moussa og to andre arrestert med rettede våpen, banket med riflekolber på politistasjonen og tvunget til å drikke vann tilsatt blekemiddel inntil de kastet opp. I et annet tilfelle gikk en politibetjent opp til en mann, spurte ham om han var algerier, og skjøt ham deretter i magen.
** image 2; caption: 17. oktober 1961. Metrostasjonen Concorde i Paris. Ei gruppe algeriske menn blir av politiet tvunget opp mot veggen, med hendene på hodet. [Fotokreditt: Elie Kagan/ Bibliothèque de documentation internationale contemporaine]
Den kvelden marsjerte likevel minst 40 000 menn, kvinner og barn på FLNs oppfordring, deriblant ei gruppe Renault-bilarbeidere, ved Saint-Michel-brua, Neuilly-brua, på Concord-plassen, ved Triumfbuen, ved Garnier-operahuset, og andre steder. De marsjerte inn i den blodigste massakren i Paris siden Den tredje republikkens knusing av Paris-kommunen i 1871, og arbeiderklassens oppstand i 1944 mot nazimyndighetene.
Først ble algeriere som ankom til Operaen og Triumfbuen gjetet inn på busser og ført til politistasjoner rundt om i Paris, hvor de ble slått og banket. Mens bussene ble fylt ble kvinner og barn holdt der i gatene, under våpen, inntil bussene returnerte. Deretter ble de stuet sammen inn i bussene og kjørt av gårde, sammen med den håndfull tilskuere som protesterte mot politiets handlinger. Seinere, ved Triumfbuen og avenyen Champs-Elysées, skjøt politiet demonstranter, og anvedte geværkolbene til å banke fangene, også en lege som prøvde å behandle dem.
For å piske politiet opp til vanvidd under undertrykkingen tillot Papon og politimyndighetene bevisst falske rapporter å sirkulere på politiradioen, om at algeriere skjøt politimenn i Paris.
Politienheter herjet på tvers av Paris. T-banestasjonen på Concord-torget ble rød av blod, der politiet med rettede pistoler tvang algeriere opp mot veggene på stasjonen, og slo dem over hodet med jernstenger og politibatonger. På Saint Michel-brua stormet politiet med batonger en fredelig ansamling algeriere, som de sperret av på Saint Michel-torget og nådeløst banket løs på, der de etterlot torget med ødelagte kafeer overstrødd av kropper og store blodpøler.
På Neuilly-brua skjøt politiet på kort hold rett inn i en ansamling av demonstranter og angrep dem brutalt med politikøller. Et antall algeriere fanget inn av politiet på Neuilly-brua og i områdene rundt ble slått bevisstløse og kastet ut i Seinen for å drukne, der de siden ble skylt opp i arbeiderklasseområder som Gennevilliers og Asnières lengre nedover. Samtidig rundet politiet opp innbyggerne i den algeriske slummen i Nanterre, og brakte dem med til politistasjoner i nærheten, der de ble brutale banket og slått.
Tusenvis av algeriere arresterte på tvers av byen ble kjørt bort i Paris-bybusser. Dette provoserte senere en streik av vedlikeholdsarbeidere i Paris, som nektet å rengjøre busser som var neddynket av blod av hardt sårede algeriske demonstranter. Sammen med et interneringssenter for immigranter i Vincennes ble Paris’ Sportspalass omgjort til en massekonsentrasjonsleir for de tusenvis av algerierne.
Da en buss ankom et interneringssenter ble arrestanter tvunget til å gå inn i bygningen mellom to rader med politifolk som regnet slag med tunge køller ned over dem. Fangene fikk enten ødelagte fingre og armer da de prøvde å skjerme hodet mot slagene, eller de fikk tragisk hodeskallen knust av de hysteriske politibetjentene. Politiet beholdt sadistisk algererne i interneringssentre uten toalettfasiliteter eller noen skikkelig medisinsk behandling, og ventet dager før de besørget noe mat. Hundrevis skulle bli deportert til fangeleirer i Algerie.
** image 3; caption: 20. oktober 1961. Algeriske kvinner utenfor et fengsel i Paris blir tvunget vekk av politiet, etter å ha kommet for å få nyheter om deres kjære som ble arrestert 17. oktober. [Foto: Elie Kagan, Bibliothèque de documentation internationale contemporaine]
Tildekkingen av massakren og den franske venstresiden
En slik brutal massakre, begått i full offentlighet i Paris, kunne ikke tildekkes, til tross for politiets forsøk på å konfiskere film og opptak, og få blokkert rapportering om grusomhetene. Den ble faktisk bredt fordømt i de påfølgende dagene.
Det viste seg imidlertid umulig for datidens dominerende organisasjoner i fransk politikks venstreside, de stalinistiske og sosialdemokratiske massepartiene, å organisere noen effektiv handling. Etter andre verdenskrig hadde de kanalisert en revolusjonær bevegelse i arbeiderklassen mot Vichy-regimet inn bak kapitalistregimet ledet av de Gaulle, der de insisterte på at det ville være demokratisk og for alltid forhindre at fascisme kunne gjenoppstå. Uansett hvilken grusomhet politiet begikk, hadde disse partiene ikke til hensikt å lede arbeiderklassen i en kamp mot et regime de støttet og hadde bidratt til å skape.
Mindre enn 20 år etter slutten på den naziokkupasjonen og Vichy-regimets fall var det imidlertid umulig for brede masser av mennesker å ikke sammenligne grusomheten i 1961 med begynnelsen av fascistenes Holocaust mot jødene. Daniel Mayer, sosialdemokraten og lederen for Human Rights League, sammenlignet den med «Kristallnacht in Berlin», Nazi-Tysklands jødepogrom i 1938.
Forbundet av jødiske samfunn i Frankrike fordømte «tiltak av rasistisk karakter» som ble anvendt i undertrykkingen, og la til: «Vi kan ikke forholde oss tause under slik forfølgelse, som mange gjorde på den tiden da vi ble tvunget til å bære ei gul stjerne. … Vi, rasismens klassiske ofre, uttrykker vår solidaritet med de forfulgte og krever at det ikke pålegges noen tiltak for kollektiv undertrykking av den nordafrikanske befolkningen.»
Sosialdemokratene, og spesielt det stalinistiske PCF, blokkerte imidlertid en mobilisering av arbeiderklassen, som den dominerende kraften i den franske arbeiderbevegelsen de var på den tiden. Den sosialdemokratiske dagsavisa Le Populaire, som dreide stadig mer til høyre etter at Mollet ledet krigen i Algerie, hyllet skamløst «Monsieur Papon… en likendes og modig mann. En hengiven og ofte menneskelig offentlig embetsmann. Vi skriver dette uten ironi, fordi det er sant. Ingen kan holde noe imot ham.»
Den stalinistiske avisa L’Humanité følte seg forpliktet til å fordømme massakren. Den krevde «umiddelbar løslatelse av alle de fengslede eller internerte fra den 17. oktober ... Hver arbeider eller demokrat i Frankrike må føle seg personlig truet av disse fascistiske tiltakene mot algeriske arbeidere, ettersom disse tiltakene i morgen kan utvides til å omfatte dem.»
PCF-uttalelsen ble gjentatt på et møte med studenter, professorer og offentlige personer på den åpne plassen ved Sorbonne. Ei gruppe bredt kjente franske intellektuelle, deriblant Jean-Paul Sartre, Simone de Beauvoir, den tidligere trotskisten Laurent Schwartz, Louis Aragon, André Breton, Aimé Césaire og Pierre Vidal-Naquet lanserte på møtet en appell. Den lød:
«Ved å forbli passivt ville det franske folket være medskyldig i det rasistiske vanviddet som nå overtar Paris, og det bringer oss tilbake til de mørkeste dagene av naziokkupasjonen. Vi nekter å gjøre en forskjell mellom algeriere som er samlet i det overfylt Sportspalasset i påvente av å bli «sendt tilbake» og jøder fengslet ved Drancy i påvente av deportering. For å få slutt på denne skandalen er det ikke nok med moralske protester. Vi undertegnede oppfordrer alle demokratiske partier, fagforeninger og organisasjoner til ikke bare å kreve øyeblikkelig oppheving av de beryktede tiltakene, men til å demonstrere sin solidaritet med algeriske arbeidere ved å invitere deres medlemmer til direkte å motsette seg at slike voldsoppblomstringer gjenoppstår.»
Uansett og til tross for at stalinistene høylytte appeller om å motsette seg en gjenoppstående fascisttrussel, gjorde ikke Frankrikes enorme stalinistiske fagforeningsapparat noenting. Den isolerte en protest av hundrevis av bilarbeidere ved Chausson et Chenard den 20. januar, som politiet angrep med batonger. Arbeiderklassen ble nektet anledningen til å mobilisere sin kollektive industrielle styrke for å få satt en stopper for den franske imperialismens fascistiske brutalisering av det algeriske folket.
Stalinistiske organisasjoner tilpasset seg snart massefengsling av protesterende demonstranter etter den 17. oktober. Veldedighetsoranisasjonen Folkelig Bistand samlet inn melk til de som ble arrestert i fangeleirer. Avisa Vie ouvrière [‘Arbeideres Liv’], utgitt av fagforbundet Confédération générale du travail (CGT) begravet rapporten om massakren på side 8, og skrev kynisk om myrdede algeriske arbeidere: «Våre kamerater marsjerte ikke bare fordi de var algeriere, men fordi de var arbeidere. Arbeideres Liv uttrykker sin broderlige solidaritet med dem. Avisa bøyer seg for deres død.» På den måten toet den effektivt sine hender for massakren.
Trotskistiskbevegelsen motsatte seg den stalinistiske kvelningen av arbeideroppstander mot fascismen i Europa etter den andre verdenskrig, og av arbeiderklassens motstand mot Algerie-krigen. I årene etter massakren i Paris møtte den imidlertid alvorlige problemer knyttet til krisen innen egne rekker, og da spesielt i Frankrike.
Åtte år tidligere, i 1953, hadde Den fjerde internasjonale blitt splittet, da en middelklassetendens ledet av Michel Pablo og Ernest Mandel brøyt med trotskismen og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Mens ICFI forsvarte trotskismen, hevdet pabloisttendensen at stalinistiske og borgerlige nasjonalistiske partier kunne tilby arbeiderklassen revolusjonært lederskap.
Pabloistperspektivet var falskt og tilpasset de stalinistiske byråkratiene som ikke var revolusjonære opponenter, men kontrarevolusjonære supportere av etterkrigstidens kapitalistregime. Algerie-krigen avslørte igjen pabloistenes falske, antitrotskistiske perspektiv. Mens de algeriske borgerlige nasjonalistene utkjempet en brodermordskonflikt, som pabloistene støttet ved å bakke FLN, så stemte PCF i Nasjonalforsamlingen for å finansiere krigen.
Pierre Lamberts Organisation communiste internationaliste (OCI), som den gangen var ICFIs franske seksjon, oppfordret til løslatelse av algeriske fanger og sloss for å forene franske og algeriske arbeidere mot krigen. I avisa La Vérité des Travailleurs [‘Arbeideres Sannhet’] angrep organisasjonen hykleriet i stalinistenes proforma-kritikk av massakren:
«Disse fordømmelsene av undertrykking er som årstidene; de kommer og de går. Men vi kan ikke glemme at titusenvis av menn lider i fengsel, at hver dag blir flere arrestert og deportert til Algerie, ikke til deres hjembyer, men til fangeleirer. Forskjellige brev mottatt av algeriere som tidligere var innesperret i Frankrike, rapporterer at de har ankommet i leirer i Algerie der barn på åtte eller ni år er sperret inne, sammen med kvinner og de eldre.»
Avisa oppfordret til en bredere politisk mobilisering av arbeiderklassen til støtte for det algeriske folket, og kritiserte «den lunkenheten som er funnet i Folkelig Bistands appeller. Denne bevegelsens seksjon i Renault appellerte til arbeiderne om «julegaver», der den diskret skjulte at disse hovedsakelig er bestemt for algeriske fanger. Det er dette som er kjent som å kapitulere for rasistisk press, som blir desto sterkere når politiske ledere eller militante mangler ei fast linje.»
Ikke desto mindre kapitulerte OCI selv til slutt for økt pabloistisk, småborgerlige press for å tilpasse seg sosialdemokratiske og stalinistiske organisasjoner.
I 1968, syv år etter politiets morderiske voldsomheter i Paris og Nanterre, utløste politiets undertrykking av studentprotester i disse byene generalstreiken i mai 1968. Røde flagg fløy over fabrikker på tvers av hele Frankrike, og de Gaulle-regjeringen kollapset da over 10 millioner arbeidere streiket og brakte økonomien til stillstans. Bare PCF og CGT, som framforhandlet Grenelle-avtalene med regimet og forhindret arbeiderklassens kamp om makten, reddet de Gaulle og avverget revolusjon. Dog, i den radikaliserte atmosfæren strømmet ungdommen i tusentall inn i OCI.
Beklageligvis reagerte OCI ved å tilpasse seg rådende illusjoner om stalinismen og sosialdemokratiet, brøyt i 1971 med trotskismen og ICFI, og støtte Unionen av Venstresiden mellom PCF og François Mitterrands nystiftede sosialdemokratiske Sosialistparti (PS). Som del av OCIs pakt med Mitterrand – selv en tidligere nazikollaboratør, og fra 1956 til 1958 medlem av Mollet-regjeringen, som førte krigen i Algerie – innordnet OCI seg med den rådende tausheten om massakren den 17. oktober 1961. Denne pakten viste seg å være ei politisk felle for arbeiderne.
Einaudi’s bok La bataille de Paris [Paris-slaget] og rettssaken mot Papon
Midt i Mitterrand-regjeringens krise, som med PCF-støtte i 1981 kom til makten, begynte arbeidet som skulle bringe massakren den 17. oktober 1961 fram offentlighetens lys. I 1986, etter ei bølge av streiker stål- og bilindustriene, mot Mitterrands innstrammingspolitikk mot arbeiderne, overrakte tidligere FLN-tjenestemenn og sympatisører deres arkiver om massakren til Jean-Luc Einaudi.
Einaudi, en maoistisk journalist, utførte uttømmende forskning for å rekonstruere det som kunne settes sammen om massakren. Basert på granskning av interne FLN-rapporter, konsultering av opptegnelser fra franske kirkegårder, og intervjuer med algeriske overlevende fra massakren, så vel som med franske embetsfunksjonærer og FLN-representanter, publiserte han til slutt i 1991 sitt mesterlige verk Paris-slaget. Noen få måneder etter at boka kom ut oppløste imidlertid det stalinistiske byråkratiet Sovjetunionen og fullførte restaureringen av kapitaliststyret på tvers av hele Øst-Europa.
Einaudis bok gjenspeiler den utbredte identifiseringen av venstreorientert politikk med arbeiderklassen og motstand mot fascisme og kolonialisme, som fortsatt eksisterte i Frankrike på den tiden. Han dedikerte boka til to jenter som ble myrdet i politioperasjoner under oppsyn av Papon – Jeannette Griff, ei 9-år-gammel jødisk jente som ble deportert fra Bordeaux til Auschwitz i 1942, og Fatima Bédar, ei 15-år-gammel algerisk jente som ble funnet druknet i kanalen Saint-Denis etter å ha deltatt i protestene den 17. oktober 1961.
Einaudis bok skal ha æren for å ha spilt en ledende rolle i å gjøre massakren offentlig kjent og en vesentlig rolle i domfellingen av Papon. Da Papon til slutt ble stilt for retten i 1997 for hans rolle i deporteringen av jøder fra Bordeaux, vitnet Einaudi mot ham i 1998, og vitnet om innholdet i Paris-slaget fra vitnebenken. Da Papon saksøkte ham for ærekrenkelse forsvarte Einaudi seg og ble fullstendig klarert. Papon ble på sin side i 1998 dømt for forbrytelser mot menneskeheten. (Se: «Maurice Papon og massakren i Paris i oktober 1961») [engelsk tekst]
Det er imidlertid ett poeng som må trekkes fram angående boka, ettersom den befatter seg med spørsmålet om hvordan en slik fascistisk massakre kunne ha blitt tillatt å finne sted mindre enn 20 år etter Holocaust. Einaudi refererer godkjenende en ung FLN-supporters synspunkter om at «likegyldighet og passivitet er skyldige». Einaudi angir mangelen på offentlig respons på massakren, og skriver følgende om interneringen av tusenvis av algeriere i Paris Sportspalass:
«Samtidig fortsatte busser å passere forbi. Folk gikk av, gikk forbi inngangen til Sportspalasset. Ingen reagerte, ingen grupper ble dannet. … Det var menn innhyllet i blod, deres hoder i hendene, tvunget til å stå i timevis i en interneringsleir, og likevel fortsatte livet rundt, som om ingenting hadde funnet sted.»
Likegyldighet til fascistisk vold er så visst ekstremt farlig, og århundrer med kolonivold og politiske appeller til antisemittisme og antimuslimsk følelse, kombinert med stalinismens oppmuntring til nasjonalisme, har satt et dypt og stygt preg på fransk kultur. Likevel kan dette spørsmålet om hvordan denne massakren fant sted ikke besvares utenfor kampen for å bygge et revolusjonært lederskap i den internasjonale arbeiderklassen.
Det var dyp motstand blant arbeidere i Algerie, Frankrike og internasjonalt mot volden utøvd av den franske politi-stat-maskina under Algerie-krigen. Denne opposisjonen kunne imidlertid ikke mobiliseres da stalinistiske masseorganisasjoner eksisterte i arbeiderklassen, dedikerte til å blokkere en kamp mot gaullistregimet. Det viste seg umulig for individuelle arbeidere i sentrum av Paris i oktober 1961 å improvisere en kontraoffensiv mot det blodige politiangrepet, og få overvunnet den kontrarevolusjonære treigheten til PCF-CGT-maskina.
Under disse betingelsene, uten noen åpenbar mulighet for kamp, kunne likegyldighet, pessimisme og andre tilbakestående følelser faktisk komme i forgrunnen, også blant sjikt av arbeidere. Og alikevel, i den endelige analysen ligger ikke ansvaret for dette hos arbeiderklassen, men hos de stalinistiske partiene og byråkratiene som bidro til å finansiere Algerie-krigen og som blokkerte en mobilisering av arbeiderklassen mot slik fascistisk vold.
Politiske lærdommer fra Algerie-krigen i kampen mot fascistisk styre
Mens Papon i 1998 ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten, nyter det ytre høyre i dag et nivå av åpen offentlig støtte i fransk og europeisk borgerlig politikk som var uhørt for 23 år siden. PCF og L’Humanité, diskreditert av den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen, fratatt enhver arbeiderklassebase, finansieres av selskapstildelinger og statlige subsidier. Ytrehøyrejournalisten Eric Zemmour, en supporter av Vichy-regimet som har truet med å deportere muslimer fra Frankrike, er satt til å bli en stor utfordrerkandidat i 2022-presidentvalget.
Disse tingenes tilstand er framfor alt det politiske ansvaret til etterkommerne av småborgerlige renegader fra trotskismen, som pabloistene og OCI.
Faktisk, i 2002, året de internasjonale protestene begynte mot den forestående amerikanske invasjonen av Irak, brøyt det ut masseprotester i Frankrike da den nyfascistiske kandidaten Jean-Marie Le Pen kom til andre runde i presidentvalget, og møtte sittende president Jacques Chirac. Millioner av arbeidere og ungdom strømmet ut på gatene for å motsette seg Le Pens tilstedeværelse i andre runde og fordømme det råtne valget mellom Chirac og Le Pen.
ICFI sendte et åpent brev til pabloistiske Ligue communiste révolutionnaire (LCR), Parti des travailleurs (parti avledet fra OCI) og Lutte ouvrière [Arbeideres kamper], som samlet hadde fått 10 prosent av stemmene, eller over 3 millioner stemmer. Det tok til orde for en aktiv boikott av andre valgrunde – det vil si å bygge en bevegelse i arbeiderklassen for å boikotte valget og motsette seg den neste presidentens politikk. Det forklarte at dette var den eneste måten å få mobilisert arbeiderklassen uavhengig av de regjerende partiene mot ytrehøyrefaren.
LCR avviste ICFIs strategi og støttet åpent Chirac mot Le Pen, en posisjon som partiets allierte tilpasset seg, og jobbet for å knytte arbeiderklassen til Chirac som Frankrikes angivelige frelser fra faren for fascisme.
Denne posisjonen var knyttet til en omfattende avvisning av de politiske lærdommene fra det 20. århundre. Algerie-krigen og massakren den 17. oktober 1961 viste uforglemmelig at fascistisk vold ikke er unikt for fascistiske eller pro-fascistiske partier, men forankret i selve kapitalismens klassedynamikk. For å forsvare uholdbare nivåer av ulikhet produsert av styringsklassens berikelse, upopulære kriger og diskrediterte politiske systemer, vender styringseliten alltid i epoker av dødelig krise til blodig voldsutøvelse av statsmaskina og dens høyreekstreme nasjonalistiske støttespillere.
LCRs posisjon i 2002 var et signal om tilpasning til statsmaskina som gjennomførte massakren den 17. oktober 1961. Denne implisitte erkjennelsen av imperialistkrig og politi-stat-vold dukket opp etter at LCR oppløste seg og i 2009 grunnla Nouveau parti anticapitaliste partiet (NPA) [Nytt Antikapitalistisk Parti], og i 2011 støttet NATO-krigen i Libya og NATOs intervensjon for å støtte et ytrehøyrekupp i Ukraina i 2014. Det tillot de franske nyfascistene å stå som den eneste motstanden mot innstrammingspolitikken som ble pålagt av Chirac og påfølgende presidenter.
Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av ICFI som ble grunnlagt i 2016, intervenerte i 2017-presidentvalgkampen og oppfordret igjen til en aktiv boikott av andre valgrunde mellom Macron og nyfascistkandidaten Marine Le Pen. PES grep inn i protester og holdt offentlige møter for å advare om at Macron ikke var noe alternativ til en fascistisk kandidat, og for å forklare arbeidere og ungdom nødvendigheten av den uavhengige revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen.
Perspektivet forfektet av PES har blitt fullstendig bekreftet. Etter de brutale politiangrepene mot streiker og «gule vest»-protester, og Macrons politikk om å «leve med viruset» under Covid-19-pandemien, er det klart at mektige krefter innen statsmaskina, under Macrons myndighet, forbereder et ytrehøyreregime.
General Pierre de Villiers meldte i fjor en knapt tilslørt oppfordring om å forberede et diktatur mot faren for revolusjon. «I dag, utover sikkerhetskrisen, er det pandemien, alt dette på bakgrunn av økonomisk, sosial og politisk krise med mangel på tillit til ledere,» sa han. «Jeg frykter at disse oppdemmede raseriene vil eksplodere på én gang,» advarte han, for å tilføye: «Vi må tenke det utenkelige. … Rettsstaten er åpenbart en respektabel ting, men på et bestemt tidspunkt må vi også utvikle en strategisk plan.»
Den «strategiske planen» som dukket opp på sidene i ytrehøyremagasinet Valeur Actuelles i april, er et ytrehøyrestatskupp i Frankrike, og drap på tusenvis under militær undertrykking. Macron har på sin side opprettholdt en øredøvende taushet om kupptruslene fra de Villiers-brødrene, allierte militæroffiserer og andre politiske etterkommere av kuppmakerne fra Alger i 1961.
PES vender seg imidlertid til klassekampen og den raskt voksende internasjonale bevegelsen i arbeiderklassen. Partiet minnes massakren den 17. oktober 1961 ved å bekrefte kampen for å mobilisere arbeiderklassen mot nykoloniale kriger og fascistiske kupptrusler i Frankrike og internasjonalt. Det kjemper for å bevæpne arbeiderklassen med et trotskistisk perspektiv mot de politiske etterkommerne til både de høyreorienterte styrkene som utførte massakren den 17. oktober 1961, og mot de antitrotskistiske partiene og byråkratiene som blokkerte en motoffensiv fra arbeiderklassen.