Etter lanseringen av den russiske invasjonen av Ukraina, og etter måneder med vestlige regjeringers og selskapsmediers endeløse prokrig-propaganda, er det nå på gang en sjåvinistisk antiRussland-kampanje i USA og Vest-Europa. Kampanjens målskiver inkluderer russiske musikere, dirigenter og sangere.

Ledelsen for New York Citys konsertsal Carnegie Hall kunngjorde seint torsdag at den anerkjente russiske dirigenten Valery Gergiev ikke lenger skulle dirigere Wien Filharmonien i den berømte konsertsalen på fredag. Carnegie Hall-ledelsen kansellerte også en framføring av den respekterte pianisten Denis Matsuev, som etter planen skulle framføre Sergei Rachmaninoffs Piano Concerto No.2.

Gergiev, 68, er i dag blant de mest dyktige og respekterte størrelsene innen den klassiske musikkverdenen, et felt der russiske og tidligere sovjetiske utøvere har utmerket seg. Hans internasjonale karriere begynte under den kalde krigen med en opptreden i Storbritannia i 1985, på et tidspunkt da Reagan-administrasjonen hadde skrudd opp spenningene med Sovjetunionen til det ytterste. For et kvart århundre siden ble Gergiev utnevnt til hovedgjestedirigent for New Yorks Metropolitan Opera.

Det ble ikke gitt noen begrunnelse for fjerningen av Gergiev fra programmet, men det ble tydeligvis gjort som gjengjeldelse for hans støtte til Russlands president Vladimir Putin, som Gergiev møtte i St. Petersburg på 1990-tallet, kort tid etter oppløsingen av Sovjetunionen (USSR). Protester var planlagt å finne sted foran Carnegie Hall under forestillingen, hvilket tydeligvis fikk ledelsen til å bøye seg for presset. New York Times, en av de viktigste avklaringssentralene for CIA-propaganda, bemerket kanselleringen med kynisk tilfredshet, og kommenterte ikke Gergiev som en musiker, men som en agent for russisk mykmakt-politikk, en «kulturambassadør» som har «bygget seg en travel internasjonal karriere, og samtidig opprettholder dype bånd til den russiske staten».

Gergievs andre internasjonale engasjementer er også truet, og videreføringen av hans internasjonale karriere blir nå underlagt de moderne tiders lojalitetseder. Operahuset La Scala i Milano har truet med å droppe en 5. mars-opptreden om ikke Gergiev offentlig fordømmer Russlands invasjon av Ukraina. Münchens borgermester/byrådsleder har gitt ham tre dagers frist til å avgi en slik uttalelse, eller bli fjernet som styreleder for München Filharmonien. Rotterdam vurderer angivelig også å avlyse en Gergiev-festival som er planlagt for september.

Det er et svimlende hykleri bak denne kampanjen. Det sier seg selv at ikke en eneste figur i amerikansk musikkliv noen gang har møtt noen gjengjeldelse for å ha støttet krigene i Serbia, Afghanistan, Irak, Syria, Libya ... og lista fortsetter. Times og Det demokratiske partiet gjør heller ikke noe forsøk på å samordne deres støtte til bannlysingen av russiske musikere med deres motstand mot boikotter av israelske intellektuelle og akademikere for landets undertrykkelse av palestinerne og gjentatte massegrusomheter på den lille Gazastripa.

Påstanden blir framsatt at Gergiev ikke blir plukket ut fordi han er russer, men på grunn av hans støtte til Putin. Skulle enhver amerikansk musiker, artist eller vitenskapsrepresentant som noen gang har besøkt Det hvite hus, eller sittet i et rådgivende panel for kulturelle eller vitenskapelige anliggender få avsluttet deres karriere på grunn av den amerikanske regjeringens vidtrekkende forbrytelser? Er enhver Hollywood-kjendis som offentlig støttet Barack Obama ansvarlig for hans «Terror Tuesday»-møter, der presidenten og andre embetsfunksjonærer gjennomgikk «kill lists» [drapslister] over potensielle mål for droneangrep?

Mange andre russiske utøvere av klassisk musikk møter nå lignende trusler, og kampanjen har til-og-med strukket seg forbi enkeltpersoner med noen som helst tilknytning til Putin, og til russisk musikk og kultur generelt. Melodi Grand Prix – Eurovision Song Contest – har kunngjort at de i år ikke vil akseptere bidrag fra Russland, og hevder at tilstedeværelsen av musikere som tilfeldigvis er født i det landet «ville bringe konkurransen i vanry». Forskjellige orkestre har sågar begynt å fjerne fra programmet verk av Pjotr Tsjaikovskij og andre russiske komponister som døde et århundre eller mer før krigen i Ukraina begynte.

Dette motbydelige skuet er resultatet av en krigsfeber pisket opp av den amerikanske regjeringen med god hjelp av den lydhøre og ettergivende kapitalistpressen, deriblant Times, Washington Post og andre grunnpilarer i det som en gang gikk for å være amerikansk liberalisme.

Denne kampanjen for å promotere antiRussland-hat har liten folkelig støtte. Den er i vesentlig grad sentrert i deler av den privilegerte middelklassen. Meningsmålinger har konsekvent vist at det store flertallet av den amerikanske offentligheten motsetter seg krig med Russland, eller engang noen betydelig amerikansk involvering i Ukraina, men man ville ikke ha noen fornemmelse av det etter å ha lest gjennom Times’ kommentarseksjoner. De er dominert av rasende uttalelser som klandrer Putin for alle tenkelige samfunnsonder, både utenlands og innenlands. Skammelig nok finner man knapt en eneste vesentlig akademiker, forfatter eller intellektuell som opponerer mot alt dette.

Dette sosiale sjiktet har vist seg ekstremt sårbart for denne typen manipulasjon. I årevis har det velbeslåtte småborgerskapet vært i grepet av den ene heksejaktkampanjen etter den andre, som har lagt utallige karrierer i grus på grunnlag av påstander og insinuasjoner. Dette inkluderer #MeToo-angrepene på operasangeren Placido Domingo og Metropolitan Opera-direktøren James Levine [engelsk tekst].

Det som dominerer disse kampanjene er appeller til føleri, angrep på behørig rettsprosess, nedverdigelsen og forfalskingen av historie, og et verdensbilde dominert av hudfarge og etnisitet, som har ført til dette miljøets sjokkerende lammelse av demokratisk bevissthet. Men dette synet reflekterer også dette sosiale sjiktets klasseinteresser, da det forlengst har sluttet fred med verdensimperialismen.

Slike mennesker skriver og snakker som om de har levd de tre siste tiårene i et parallellunivers, der amerikansk imperialismes «globale krig mot terror» og de tallrike «valgte krigene», alle basert på en flom av løgner og desinformasjon, aldri fant sted.

Angrepet på Gergiev og andre kunstnere – og dette er bare innledningen – har foruroligende historiske paralleller. Forut for noen av de verste politiske forbrytelser i USAs 1900-tallshistorie var etableringen av denne typen vanvittig nasjonalistisk og sjåvinistisk atmosfære. Ondsinnede angrep på tyske immigranter fant sted under den første verdenskrig, deriblant drapet i april 1918 av den sosialistiske kullgruvearbeideren Robert Prager i Collinsville, Illinois. Den andre verdenskrigen så Roosevelt-administrasjonens beryktede masseinternering av japaner-amerikanere.

Disse sjåvinistiske kampanjene skapte også grobunn for et vidtrekkende angrep på sosialistiske motstandere av krig, blant annet med fengslingen av Eugene Debs i 1918, og av partiledelsen for Socialist Workers Party i 1941.

Det bor for tiden 2,4 millioner russer-amerikanere i USA, derav nesten 400 000 født i Russland eller den tidligere Sovjetunionen. Skal de nå også behandles som potensielle fiendtlige agenter, organisert og regissert av Putin gjennom RT og andre russiske medier? Skal de også bli tvunget til offentlig å fordømme den russiske regjeringen og dens handlinger, som en betingelse for å kunne beholde deres jobber? Demokrat-kongressmedlem Eric Swalwell luftet faktisk på torsdag muligheten for å utvise russiske internasjonale studenter fra USA, som en form for kollektiv straff for Kremls handlinger.

Det er en urovekkende likhet mellom kampanjen mot Gergiev og angrepet på Karl Muck under den første verdenskrig, den tyskfødte direktøren for Boston Symphony Orchestra. Muck ble tvunget ut av sin stilling, arrestert ei mørk natt og internert i 17 måneder som en «fremmed fiende», etter en pressekampanje om hans angivelige «nekting» av å framføre Star Spangled Banner før konserter.

Som respons pekte Muck på musikkens universalitet og avviste at den skulle underordnes noen nasjonalisme, der han erklærte: «Kunst er en ting i seg selv, og er ikke relatert til noen spesiell nasjon eller gruppe. Derfor ville det være en grov feiltakelse, et overtramp mot kunstnerisk smak og prinsipper, at en slik organisasjon som vår skulle spille patriotiske melodier. Tror offentligheten Symfoniorkesteret er et militærkorps eller et ballsalorkester?»

Kampanjen mot russiske musikere er innrettet på å forgifte den offentlig bevisstheten og frata folk den følsomheten og menneskelige solidariteten som god musikk alltid oppmuntrer.

Utvekslingen av musikere mellom USA og Sovjetunionen spilte en rolle i å få dempet spenninger og innprentet gjensidig respekt for begge lands kulturelle prestasjoner, og begrenset i vesentlig grad spredningen av den ekstreme høyresidens mest instinktive former for antiRussland-hat. Denne historien inkluderer turnéer av store sovjetiske musikere i USA, og berømte internasjonale turnéer av amerikanske jazzmusikere [engelsk tekst]. Texas-fødte Van Cliburn gjorde et enormt inntrykk på den sovjetiske offentligheten da han i 1958 vant den internasjonale Tsjaikovskij-konkurransen i Moskva.

Innen arbeiderklassen råder en ganske annen holdning. Tiår med amerikanske invasjoner og kriger, der ofrene inkluderer amerikansk arbeiderklasseungdom, har produsert en dypt inngrodd skepsis til Washingtons påstander om å slåss for «nasjonal suverenitet» og «menneskerettigheter». Arbeidere har gjennom bitre erfaringer lært at styringselitens interesser ligger bak en slik retorikk. Og de vet, som alltid, at det vil være verdens arbeidere som blir tvunget til å betale prisen.

Den største faren er imidlertid at denne latente opposisjonen forblir diffus, uorganisert og politisk uartikulert. Dersom pådrivet mot en tredje verdenskrig skal stoppes er det arbeiderklassen som må mobilisere for å få stoppet det, på et sosialistisk, internasjonalistisk grunnlag.