Canadas visestatsminister Chrystia Freeland dukket opp på en demonstrasjon til støtte for Ukraina på Nathan Phillips Square i Toronto sist søndag, der hun stolt holdt et rødt og svart banner utsmykket med fascistslagordet «Slava Ukraini!» (Ære være Ukraina!). Toronto-ordfører John Tory (i en blå bandana) sto like bak Freeland, innhyllet i det blå og gule ukrainske flagget.
Bildet ble tatt av en medarbeider og promotert via Freelands offisielle Canada-regjerings Twitter-konto @cafreeland. Innen mandag morgen, i møte med økende offentlig kritikk, ble et annet bilde lagt ut uten det fascistiske banneret. Selv den nye versjonen av bildet viste imidlertid fortsatt flagget i bakgrunnen, og «Slava Ukraini!» slagordet var bibeholdt.
Episoden avslører mange sannheter som Freeland og den kanadiske styringsklassen foretrekker å holde skjult, både om USA-NATO-proxykrigen mot Russland i Ukraina, og den kanadiske styringsklassens historiske tilknytning til det ytre høyre og nazisme.
Det røde og svarte banneret og dets slagord er assosiert med Den ukrainske opprørshæren (UPA), den militære greina av OUN, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister. Pro-nazi-organisasjonen OUN er gjennomtrukket av tusenvis av uskyldige polakker og jøders blod, som ble massakrert av organisasjonens medlemmer under den tyske imperialismens utslettelseskrig mot Sovjetunionen.
OUN var en høyreorientert ukrainsk nasjonalist- og terroristorganisasjon, med to rivaliserende fraksjoner som begge kollaborerte med nazistene under den andre verdenskrigen. OUN ‘M’, under ledelse av Andrei Melnyk, foretrakk å kollaborere tett med nazistaten, mens ‘B’-fraksjonen under Stepan Banderas ledelse gikk for en militant og blodig krig for å skape et «uavhengig» fascist-Ukraina under Banderas og Yaroslav Stetskos diktatur. I realiteten var begge fraksjonene fullstendig avhengige av nazistenes tyske imperialisme, og etter krigen av amerikansk og britisk imperialisme. OUN-aktivister var blant CIAs første rekrutter.
Freelands paradering med OUNs fascistbanner har blitt møtt med taushet i selskapsmediene fordi det skjærer på tvers av det bedragerske narrativet at imperialistmaktene i Ukraina bevæpner «demokratiske» krefter. Men at de ignorerer denne avslørende episoden endrer ikke det faktum at Canada, sammen med landets amerikanske og tyske imperialistallierte, har jobbet tett med høyreekstreme og regelrette fascistkrefter i Ukraina siden Maidan-kuppet i 2014 som avsatte den Russland-orienterte presidenten Viktor Janukovitsj.
Mange mennesker som deltok på demonstrasjonen i Toronto gjorde det uten tvil fordi de med all rett ønsket å uttrykke deres motstand mot krig, drap og skader på uskyldige sivile og mot Putin-regimets reaksjonære russiske nasjonalisme. Men den kanadiske styringsklassen forsøker åpenbart å utnytte denne forargelsen, sammen med den utbredte politisk forvirringen om konfliktens bakgrunn, for å samle støtte for NATOs proxykrig mot Russland. Banneret som sees over Freeland på bildet, som viser slagordet #standwithukraine, tilhører organisasjonen Den ukrainske kanadiske kongressen, som førte kampanje for våpenleveranser til Ukraina lenge før utbruddet av fiendtlighetene.
Freeland fører kampanje for krig, og ikke mot den. Som visestatsminister har hun avduket mange av de brutale sanksjonene Ottawa vedtok mot Russland, som utgjør økonomisk krigføring og vil ha sin mest ødeleggende innvirkning på vanlige menneskers liv. Canadas utenriksminister Mélanie Joly oppmuntrer aktivt kanadiske frivillige til å reise til Ukraina for å slåss. Trudeau-regjeringen sender også store mengder våpen til Ukraina, deriblant antitankmissiler og snikskytterrifler.
Canada har dessuten fungert som en nøkkelspiller i NATOs stadige ekspansjon inn i Øst-Europa, i løpet av de tre siste tiårene, som har omfattet den systematiske omringingen av Russland med en uhemmet militæroppbygging på landets vestlige grense.
Freeland er på mer enn én måte kjent med OUNs forvorpne politiske historikk. Hennes bestefar, Michael Tsjomiak, var fra 1939 til 1945 administrerende redaktør for ei ukrainsk pro-nazi-avis, Krakivski Visti. Tsjomiak administrerte relasjonen mellom avisa og nazimyndighetene. Han bodde i to staslige leiligheter stjålet fra Krakows jøder, og publiserte en nesten konstant strøm av antisemittisk og antipolsk hets, der han brukte ei trykkeripresse stjålet fra den jødiske avis Nowiy Dzennik, med eiere som seinere ble myrdet i dødsleiren Belzec.
Volodymyr Kubijovyc, utgiveren av avisa Krakivski Visti, appellerte ofte til Adolph Hitler; for overføringen av stjålet jødisk og polsk eiendom til ukrainere, for en privilegert behandling av ukrainere, og for opprettelsen av en ukrainsk fasciststat etter modell av kosakk-hetmanatet fra 1600- og 1700-tallet, med seg selv som «provydnyk» (Führer). Kubijovyc førte kampanje for, og etablerte Den 14. Waffen SS-divisjonen, den såkalte Galicia-divisjonen, som begikk massedrap av partisanere, jøder og polakker, og deltok i undertrykkelsen av den slovakiske arbeiderklassens opprør våren 1945. Han var divisjonens første æresvervede, og sverget hans SS-ed til Hitler.
Freeland arbeidet som student i Edmonton, Alberta, for den gamle Kubijovyc, på slutten av 1980-tallet, med hans etterkrigstidsprosjekt «Ukrainas Encyklopedi». Encyklopedien er viet til hvitvaskingen av ukrainsk nasjonalismes historie, ved å fjerne det overveldende historiske bevismaterialet for at nasjonalistene i fortiden kollaborerte med fascister og nazister, og til omskrivingen av ukrainske nasjonalister til de evige ofre.
Freelands beslutning om å posere for et fotografi med OUN-banneret er ikke ganske enkelt, eller for den del hovedsaklig, et personlig anliggende. Det er i tråd med kanadisk imperialismes systematiske kultivering av og kollaborering med høyreekstreme ukrainske nasjonalister, som strekker seg helt tilbake til slutten av den andre verdenskrig.
Ukrainsk nasjonalisme fikk etablerte seg godt i Canada etter 1945, da Liberal-regjeringen til statsminister Louis St. Laurent forpliktet seg til å innvilge innreise til titusenvis av nazikollaboratører fra Ukraina og andre østeuropeiske land. De etablerte lokalsamfunnene av østeuropeiske immigranter i Canada fra før krigen var politisk dominert av sosialister og venstresiden. St. Laurent var fast bestemt på å gi dem et nytt lederskap.
Tusenvis av medlemmer av ukrainske, latviske og estiske Waffen SS-divisjoner ble sluppet inn i Canada, så vel som titusenvis av medlemmer av den fascistiske Ukrainske opprørshæren (UPA). Ledende medlemmer av forskjellige østeuropeiske fascistgrupper, inkludert den slovakiske Hlinka-garden, kroatiske Ustasja og Den rumenske jerngarden fant deres trygge nødhavn i Canada etter krigen. Disse krigsforbryterne nøt støtte fra de høyeste nivåene av den kanadiske staten, som bare ønsket brennende «antikommunistiske» immigranter. En SS-tatovering under armhulen var på den tiden en billett til et kanadisk statsborgerskap.
Disse kollaboratørene ble umiddelbart innflytelsesrike på 1950-tallet, gjennom CIA-frontgruppa ABN (Anti-Bolshevik Bloc of Nations), som ble grunnlagt av ukrainske nazikollaboratører som Mykola Lebed, en erfaren morder og sadist.
Prosjektet for å hvitvaske denne historien har blitt utført med nitidig flittighet av de ukrainske nasjonalistene. Det kanadiske instituttet for ukrainske studier (CIUS) ved University of Edmonton ble med-grunnlagt av det tidligere Waffen SS-medlemmet Peter Savyryn, og opprettholder sitt vertskap for og promoting av Kubijovyc’ «Internet Encyclopedia of Ukraine».
CIUS produserer en strøm av pro-nasjonalistiske «stipend», som både hvitvasker ukrainsk nasjonalismes fascistfortid og støtter den kanadiske statens imperialistiske politiske orienteringer. CIUS’ uttalelse om den nåværende situasjonen i Ukraina forklarer krigen som Vladimir Putins personlige ambisjoner. Den nevner ikke fascistgruppenes rolle som spydspiss for Maidan-kuppet i 2014, eller utvidelsen av NATO opp til Russlands dørterskel.
Der kanadisk imperialisme nå innleder en uforlignelig kampanje av økonomisk krigføring mot Russland og leverer våpen til ukrainske nasjonalistiske proxystyrker som utkjemper NATOs krig, vil dens behov for å lyve, ikke bare om nåtiden, men om fortiden, bli stadig mer presserende viktig. Høyreekstreme ukrainske nasjonalister er nå helt i sentrum av Canadas utenrikspolitikk. Det vil ikke spares noen bestrebelse for å dekke over fascistkarakteren til paramilitære grupper i Ukraina, slike som Centuria og Azov-bataljonen, som i årevis har vært mottakere av kanadisk militærtrening, og som den kanadiske regjeringen nå så godt som organiserer verving for.