Onsdag markerte den tredje dagen med Covid-19-nedstenginger i den østlige halvdelen av Shanghai, det mest folkerike storbyområdet i Kina, som er hjemsted for over 26 millioner mennesker. Fredag går alle innbyggere vest for Huangpu-elva, som deler Shanghai i to, inn i en fire-dagers nedstenging, mens dem bosatt øst for elva stort sett vil gjenoppta normale aktiviteter. Enkelte nabolag i begge deler av byen der infeksjonsnivåene fortsatt er høye, vil forbli under mer forlenget nedstenging.

I løpet av de fire-dager-lange nedstengningene for hver halvdel av Shanghai, blir hver innbygger besørget to nukleinsyretester, i tillegg til antigenhurtigtester som tas hjemme. Siden mandag har 9,1 millioner innbyggere i det østlige Shanghai blitt besørget nukleinsyretester, og den andre runden med massetesting begynte onsdag.

Totalt er det bygget et nettverk av omtrent 6 300 midlertidige Covid-19-teststeder i hele den enorme metropolen, bemannet av et medisinsk personell på rundt 17 000. Alle som tester positivt for viruset får medisinsk behandling og blir trygt isolert fra andre, for å forhindre videre virusoverføringer.

Offisielle embetsfunksjonærer for Shanghai kunngjorde onsdag resultatene fra den første runden med massetesting. Totalt 5 982 Covid-19-infeksjoner ble oppdaget, hvorav 5 656 var asymptomatiske, mens Kina totalt for onsdag rapporterte rekordnivået 8 655 nye tilfeller. Utenfor Shanghai har antallet tilfeller holdt seg relativt lavt og stabilt, selv om det geografiske omfanget av det pågående utbruddet fortsatt er utbredt, med over 30 byer som rapporterer infeksjoner.

Den svært smittsomme og immunresistente omikron-subvarianten BA.2 har vist seg å være den største utfordringen så langt for Kinas «dynamiske zero»-strategi, som gjentatte ganger har eliminert Covid-19 fra landet.

Det er voksende splittelser i den kinesiske styringsklassen om hvorvidt elimineringsstrategien skal opprettholdes eller ikke, med deler av borgerskapet og den velstående middelklassen som presser på Det kinesiske kommunistparti-regimet (KKP) til å vedta en «avbøtende» tilnærming som skal begrense bredbaserte nedstenginger. Shanghai og Shenzhen, to av verdenskapitalismens industri- og finanssentre, har nå begge eksperimentert med midlertidige og mer begrensede nedstenginger enn dem implementert i andre byer.

Etter mønster av Shenzhen, som kom ut av en ukelang bydekkende nedstengning den 21. mars, har Shanghais embetsrepresentanter nå tillatt visse fabrikker å forbli i drift under denne ukas nedstengninger, forutsatt at de holder deres arbeidere innkvartert på arbeidsstedet og opprettholder regelmessige Covid-19-tester.

Shanghai er hjemstavn for verdens største havneanlegg og har lenge vært Kinas finanssenter og et knutepunkt for den globale finanskapitalen. Til tross for nedstengningenes todelte og midlertidige karakter, og opprettholdelsen av produksjonen på sentrale arbeidsplasser, er det i vestlige medier og finanskretser en voksende opposisjon mot Kinas Zero-Covid-orientering.

Selskapsmediene viet gjennom hele mars all deres oppmerksomhet til krigen i Ukraina og var relativt tilbakeholdne i kritikken av Kinas politiske orientering relatert Covid-19. Nå er det imidlertid et skifte på gang, som med all sannsynlighet vil intensiveres de kommende dagene og ukene, ettersom de økonomiske konsekvensene av nedstenginger fortsetter å stige.

Den mest høyrøstede hittil er en redaksjonell uttalelse fra Financial Times (FT), den ledende internasjonale næringslivsavisa, med headingen «Kinas zero-Covid-målsetting er ikke lenger holdbar.»

Der avisa uttaler seg vegne av City of London, Wall Street og det globale finansoligarkiet som en gang kontrollerte Shanghai og har som mål å etablere nykolonidominans over hele Kina, fordømmer FT-uttalelsen nedstenginger og alle andre folkehelsetiltak som griper inn i produksjonen av profitter, men som har reddet millioner av liv i Kina.

Uttalelsen bemerker: «Shanghai er Kinas mest folkerike by og landets finanshovedstad. Kontorer og fabrikker flytter nå deres ansatte inn i «bobler» på arbeidsplassen, isolert fra omverdenen, slik at de kan fortsette å arbeide. Økonomien vil uansett lide. Om de lykkes eller mislykkes, Shanghai-nedstengingene viser derfor at nytteverdien av Kinas strategi for zero Covid nærmer seg slutten. Det er på tide å forberede for en exit.»

For å berettige denne politiske orienteringen kommer FT med ei rekke falske og uvitenskapelige påstander.

For det første hevder avisa at Covid-19 «nå er endemisk over det meste av verden». Faktisk refererer begrepet «endemisk» til en sykdom som sprer seg forutsigbart og stabilt, det stikk motsatte av hva tilfellet er med Covid-19. Mindre enn to måneder etter det ødeleggende globale oppsvinget av omikron-subvarianten BA.1, som det er estimert infiserte mer enn 2 milliarder mennesker over hele verden, har omikron-subvarianten BA.2 allerede forårsaket et nytt stort oppsving på tvers av Europa, i Australia og andre deler av verden.

For det andre, uten noe vitenskapelig grunnlag hevder FT at Zero-Covid-strategien fordrer vedvarende nedstengninger. De skriver: «Siden omikron-varianten er svært smittsom vil bare de strengeste nedstengningene tjene til å eliminere den når det oppstår infeksjonstilfeller, og med mindre slike kontroller opprettholdes for alltid forsinker de bare det øyeblikket når Covid vil spre seg gjennom befolkningen.»

Erfaringene fra Kina og andre Asia-Stillehavsland har gjentatte ganger bevist at kombinert bruk av nedstenginger og alle andre folkehelsetiltak raskt kan få redusert antallet infeksjonstilfeller ned til null, og da i løpet av uker. Myten om at nedstenginger må «opprettholdes for alltid» er desinformasjon ment å forhindre allmennheten fra å forstå at Covid-19 kan elimineres veldig raskt bare alle folkehelsetiltak settes inn samtidig.

Faktisk, i motsetning til USA og andre land som nektet å eliminere Covid-19 i 2020, vendte den kinesiske befolkningen stort sett tilbake til en tilstand av pre-pandemi-normalitet etter å ha eliminert viruset tidlig i mai 2020. Den eneste grunnen til at midlertidige nedstengninger av og til har vært anvendt siden den gang er fordi nye varianter har kommet inn i landet utenfra.

For det tredje, lederartikkelen konkluderer med å si: «Der verden langsomt går tilbake til business as usual, vil zero-Covid-politikken komme til en høyere og høyere pris for Kina. Utbruddene av omikron-varianten i Hong Kong og nå i Shanghai har forårsaket traumer og uro. Men om de viser en gang for alle at det eneste valget er å leve med viruset, da kan de også markere begynnelsen på slutten for den akutte fasen av pandemien.»

I virkeligheten, skulle Kina komme til å bestemme seg for å «leve med viruset», da ville det føre til ei uforlignelig bølge av infeksjoner og død i verdens største land, som er hjemsted for 1,4 milliarder mennesker. I stedet for å markere «begynnelsen på slutten for den akutte fasen av pandemien», ville det gi SARS-CoV-2 en ny giv, og hundrevis av millioner av vertsorganismer der viruset kan mutere og vil kunne utvikle seg til en enda mer farlig variant.

Påfallende fraværende fra FT-uttalelsen er ethvert estimat av folkehelsekonsekvensen som opphevingen av Zero-Covid ville ha for Kina. Det de glatt overser er det faktum at FT tar til orde for en politikk for å drepe hundretusener og muligens millioner av mennesker på tvers av Kina, samtidig som flere titalls, om ikke hundrevis av millioner flere påføres Long Covid.

Kina har 65 byer med en befolkning på over 1 million mennesker, hvorav de fleste er tett befolket. Gitt anledning til å spre seg fritt ville BA.2-subvarianten i løpet av noen uker rase fra hjørne til hjørne av det enorme landet, rasere lokalsamfunn og fylle sykehus til langt over deres kapasiteter.

En nylig studie fra Kinas CDC, Senteret for sykdomskontroll og forebygging, modellerte innvirkningen som forskjellige pandemiscenarioer ville ha i provinsen Guangdong. Det mest ekstreme «sameksistens»-scenarioet, det FT refererer til som «å leve med viruset», ville drepe anslagsvis 1,35 millioner mennesker i Kina bare i resten av 2022.

FT vet meget vel hvor katastrofal opphevingen av Zero-Covid ville være, og prøver likevel å presse KKP og den kinesiske styringsklassen til å følge denne katastrofale kursen. Som med opiumskrigene på 1800-tallet forlanger de at Kina for enhver pris gjenåpner for business.

Virusets kontinuerlige utvikling og gjenintroduseringen av nye og farligere varianter beviser at en nasjonal løsning på pandemien ikke er holdbar. «Kapitalisme med kinesiske kjennetegn» fungerer ikke.

Til tross for alle tiltakene som er iverksatt i Kina, problemet ligger i pandemiens globale karakter og nødvendigheten av en globalt koordinert respons. For å motstå presset fra utenlandsk kapital og deler av borgerskapet, må den kinesiske arbeiderklassen – som fortsatt i overveldende grad støtter strategien for Zero-Covid – organisere seg uavhengig av KKP og ta sikte på å forene seg med den internasjonale arbeiderklassen.

Framfor alt, arbeiderklassen i imperialistsentrene må utvide kampen for en zero-Covid-politikk på en verdensskala. Det er hver klassebevisste arbeiders plikt å studere erfaringen i Kina, og gjøre elimineringsstrategien som er nødvendig for å få slutt på pandemien forståelig og populær, gjennom å bygge uavhengige kamporganisasjoner på hver eneste arbeidsplass og i alle nabolag.

FTs likegyldighet til massedød i Kina er uttrykk for finansoligarkiet i imperialistlandenes reaksjonære og morderiske karakter. Etter å ha hatt tilsyn med anslagsvis 20 millioner menneskers død og svekkelser fra Long Covid, i massiv skala over hele verden, har de egget Russland inn i en krig i Ukraina som truer med å metastasere til en tredje verdenskrig som kan ødelegge all menneskelig sivilisasjon.

Kapitalistsystemet har kjørt seg fast i krise over hele verden, med en stadig dypere ulikhet, med inflasjon som skyter i været under den kombinerte tyngden av pandemien og krigsutbruddet. Bare den revolusjonære omveltingen av kapitalismen og at den erstattes av en planlagt sosialistisk økonomi kontrollert av den internasjonale arbeiderklassen kan få stoppet pådriveren til krig, få igangsatt en global kamp mot Covid-19 og få gjenoppbygget samfunnet på grunnlag av sosial likhet.