Kina har siden begynnelsen av mars konfrontert den svært smittsomme omikronvarianten av SARS-CoV-2-viruset, brakt inn i landet utenfra, med en høy grad av sosial mobilisering og betydelige vanskeligheter, men så langt med betydelig suksess. Dette har ikke stoppet den amerikanske selskapspressen fra gjentatte ganger og seriøst å fordømme Kinas Zero-Covid-politikk, med fordømmelser som i giftighet øker i takt med Kinas framgang med å slå infeksjonsbølga tilbake.

Den nylige New York Times-rapporten skrevet av avisas Shanghai-byråsjef, Alexandra Stevenson, som rapporterer om nyheter fra finansverdenen, er i denne forbindelse spesielt stygg. Med overskriften: «Verden prøvde å forflytte seg forbi Covid. Kina kan stå i veien», ivaretar den fordommene til et forvirret reaksjonært øvre middelklassesjikt, som har satset deres formuer og framtid på stadig stigende finansmarkeder.

Stevenson åpner med en provoserende uttalelse: «Samtidig som resten av verden lærer å leve med Covid-19, vil Kinas toppleder Xi Jinping at hans land skal fortsette å bestrebe seg på å leve uten det – uansett hva det måtte koste.»

Før man kommenterer de forskjellige påstandene Times-artikkelen kommer med er det verdt å kaste et blikk på pandemiens nåværende tilstand i Kina.

Den nåværende bølga av infeksjoner på tvers av fastlands-Kina begynte tidlig i mars. Siden da har Kina dokumentert nærmere tre kvart millioner infeksjonstilfeller, hvorav et betydelig flertall var asymptomatiske. På grunn av bredt anlagte folkehelsetiltak, som har inkludert nedstenginger og næringsvirksomheter som har måttet stanse, dynamisk massetesting av befolkningen og omdirigeringen av ressurser for raskt å bygge isolasjonssentre og styrke medisinske behandlingsfasiliteter, har antallet dødsfall blitt holdt til under 600, alle som i all hovedsak fant sted i Shanghai, bortsett fra to i den nordøstlige provinsen Jilin. Til sammenligning rapporterte USA i løpet av samme tidsperiode 90 000 dødsfall av Covid.

De kinesiske helsemyndighetene rapporterte søndag at det var 1 789 Covid-tilfeller, hvorav 71 var nylig importerte. Etter å ha nådd en bølgetopp på nesten 27 000 identifiserte tilfeller ved midten av april, har antallet i Shanghai, Kinas finansielle knutepunkt og episenteret for omikronbølga, sunket til 1 369, hvorav 166 var symptomatiske. Syv-dager-gjennomsnittet av daglige tilfeller har falt til under 3 000, ned mer enn 90 prosent fra toppen for fire uker siden. Utenfor Shanghai ble det på tvers av hele Kina bare registrert 349 nye tilfeller.

Mange Shanghai-baserte selskaper er allerede i ferd med å gjenoppta normale operasjoner. Byens offisielle embetsrepresentanter sikter mot midten av mai for en gjenåpning, etter å ha oppnådd zero-Covid-overføring i alle lokalsamfunn. Mer enn 99 prosent av alle nye registrerte tilfeller er for tiden blant personer som enten er under lockdown eller i karantene, som utgjør 2 millioner av byens 26 millioner innbyggere. Nesten 18 millioner innbyggere (70 prosent) er i utpekte føre-var-områder, som inkluderer lokalsamfunn, landsbyer, selskaper og andre lokaliseringer uten et avdekket positivt tilfelle på mer enn to uker.

Elimineringsstrategien synes lovende, til tross for gjentatte påstander i selskapsmedia om at omikron ikke kan elimineres. Antallet dødsfall har vært holdt på et lavest mulig nivå, liv er reddet, og landet går over til å gjenåpne sine produksjons- og distribusjonssentre. Gitt dette premisset burde Stevenson bli spurt hva hun mener med Kinas intensjon om å leve uten Covid «uansett hva det måtte koste?» Kostnader for hvem? Hun bryr seg åpenbart bare om de finansielle kostnadene for vestlige investorer, ikke kostnadene i menneskeliv for den kinesiske befolkningen.

Dagen før Stevensons rapport ble publisert i Times erkjente president Joe Biden i en overfladisk forhåndsinnspilt uttalelse, på bare 213 ord, at over 1 million amerikanere har dødd av Covid. Dette er den samme presidenten som sa, som kandidat i oktober 2020, at en president som Trump, som hadde tillatt mer enn 200 000 dødsfall som følge av Covid, måtte betraktes som diskvalifisert fra embetsvervet. Under Bidens periode i Det hvite hus har mer enn 600 000 mistet livet til pandemien.

Stevenson nevnte ikke dette som del av «kostnadene» ved å leve med Covid.

Hun erkjenner heller ikke at Times har spilt en sentral rolle i å promotere «flokkimmunitets»-politikken som i løpet av de siste to årene har blitt dreid over til å ble å «leve med viruset», ettersom styringsklassene i imperialistlandene gjentatte ganger har prioritert profitt framfor liv, og latt pandemien løpe løpsk, i stedet for å pålegge de midlertidige nedstengingene på forretningsoperasjoner som har vist seg å være effektive for å stoppe virusets spredning. Denne «la det rase»-politikken har ført til mer enn 20 millioner menneskers død globalt, skjøvet hundrevis av millioner ut i fattigdom og tvunget milliarder til å møte de mangfoldige helsekonsekvensene av kroniske infeksjoner av et virus som igjen og igjen vil reinfisere befolkninger.

Thomas Friedman var førstemann med uttrykket «kuren kan ikke bli verre enn sykdommen» i en Times-spalte publisert den 23. mars 2020, der han hevdet at tiltak som nedstenging og skolelukking for å blokkere for spredningen av SARS-CoV-2-viruset var off limits, fordi det ville ødelegge økonomien. Dette slagordet ble plukket opp av Trump-administrasjonen og media, fordi det tjente finanskapitalens interesser. Nå fungerer det som grunnlaget for Biden-administrasjonens politikk.

Stevenson er bedragersk der hun skriver: «I mer enn to år holdt Kina sine Covid-tall misunnelsesverdig lave ved å reagere iherdig på tegn til et utbrudd, med testing og umiddelbare nedstenginger. Suksessen tillot Kommunistpartiet å skryte av at de hadde prioritert liv framfor død under pandemien, i motsetning til de vestlige demokratiene der antall virusdødsofre bare økte.»

For det første, prioriteringsanliggendet for henne er åpenbart ikke liv vs. død. Stevenson skjuler det reelle anliggendet: Det er liv vs. profitt. Og om «vestlige demokratier» var misunnelige på Kinas lave Covid-tall, hvorfor etterlignet de ikke da lærdommene fra de kinesiske folkehelseerfaringene, og reddet deres egne befolkningers liv? Og til slutt, det er et grunnleggende prinsipp for veletablerte folkehelsetiltak, som går tilbake til 1800-tallet: Det å insistere på «hardnakket» jakt på hvert eneste infeksjonstilfelle, for å forhindre masseutbrudd. Dette er ikke en spesifikt kinesisk doktrine, og har ingenting å gjøre med Det kinesiske kommunistpartiets stalinistiske politikk.

I stedet for å forholde seg til disse fakta skildrer imidlertid Stevenson først nedstengingene som opprivende og antidemokratiske, og refererer deretter observasjonen fra en «ikke-navngitt økonom» om at den politiske retningslinja er «zero forflytning, zero BNP».

Realitetene er imidlertid ganske annerledes. Kinas økonomi forblir intakt. Dødsraten per innbygger fra Covid, som er fire per million mot USAs med 3 068 dødsofre per million, har vist Zero-Covid-strategiens overlegenhet. Stevensons «uansett hva det måtte koste» er bare en mer obskøn versjon av formelen foreslått av Friedman, der hun åpent erklærer at der menneskeliv støter sammen med selskapsprofitt, da må profitt ha forrang.

Det er talende at den ene prominente offisielle representanten for helsetjenester hun refererer som del av sin antiKina-hets mot Zero-Covid, er Verdens helseorganisasjons (WHO) generaldirektør Tedros Adhanom Ghebreyesus. Han uttalte sist tirsdag: «Vi har diskutert dette problemet med kinesiske eksperter, og vi indikerte at deres tilnærming ikke ville være bærekraftig. Og med tanke på virusets opptreden tror jeg et skifte ville være veldig viktig.»

WHO-direktørens kommentar er en reaksjonær uttalelse som motsier hans tidligere uttalelser at verden må slåss for å redde alle de liv som er mulig. Dette er den samme organisasjonen som i to år nektet å akseptere de vitenskapelige bevisene for at viruset er luftbårent, i stedet for at det overføres i form av litt større smådråper. Kommentaren avslører objektivt sett ikke bare at alle folkehelsetiltak er underordnet internasjonale storselskapers interesser. I likhet med [den føderale folkehelseetaten] US Centers for Disease Control and Prevention (CDC) har FNs helseagentur blitt forvandlet til den globale finanskapitalens vedheng.

Stevenson refererer faktisk en viktig studie fra Fudan Universitet i Shanghai, publisert i Nature, som fant at dersom omikron fikk fritt løp i Kina da kunne landet i løpet av seks måneder forvente 112 millioner symptomatiske tilfeller, 5,1 millioner sykehusinnleggelser, 2,7 millioner innleggelser for intensivbehandling og 1,6 millioner dødsfall, så vel som den katastrofale kollapsen av landets helsevesen.

Den klare betydningen av denne studien er at det å slippe Covid løs i Kina ville være en kolossal katastrofe, ikke bare for Kina, men for hele verden, da ytterligere 100 millioner infeksjonstilfeller ville bety 100 millioner flere anledninger for viruset til å mutere til enda dødeligere og mer smittsomme varianter.

Men dette ignorerer Stevenson til fordel for hennes besettelse av finansielle heller enn menneskelige kostnader. Hun går videre til å skrive: «Investorer og selskapsledere bekymrer seg for at Kinas stabeinte opprettholdelse av deres Zero-Covid-politikk kan sende økonomien ut i fritt fall. ‘Det er på høy tid at regjeringen endrer sin strategi,’ sa Fred Hu, en prominent kinesisk investor. Fordelene med Zero-Covid oppveier ikke lenger de økonomiske kostnadene, la han til. ‘Det å holde seg til Zero-Covid-strategien vil desimere økonomien, og undergrave den offentlige tilliten.’»

Som støtte for denne bekymringen skriver Stevenson: «Ett estimat viser at nesten 400 millioner personer i 45 byer har vært under en eller annen form for lockdown i Kina den siste måneden, hvilket utgjør $ 7,2 billioner i årlig bruttonasjonalprodukt.»

Dette er et tall skap i Mark Twains aforismes ånd, om «løgner, forbannede løgner, og statistikk». Kinas lockdown-prosedyrer er høyst segmenterte, med byer delt opp i smådistrikter, hver med regler håndhevet av lokale komitéer. Dersom ett distrikt i en by på 10 millioner er under lockdown, vanligvis på grunn av ett enkelttilfelle av en positiv test, da telles hele 10 millioner med i estimatet som er utarbeidet av Nomura Bank. Derav den såpeglatte frasen anvendt av Stevenson: «En eller annen form for lockdown.»

Times-skribenten ignorerer også et slående faktum som i sin helhet tilbakeviser hennes framstilling av Zero-Covid-politikken som undertrykkende og udemokratisk: Den er bredt populær blant det kinesiske folket, noe som generelt er erkjent selv i fiendtlige medieoppslag.

Amerikanere som bor og lever i Kina har berømmet denne politikken, deriblant én som kommenterte på Stevensons artikkel. Sean, som nå jobber hjemmefra i Shanghai, skriver:

Som en amerikaner som bor i Kina klikker jeg bestandig på alle artikler om Kina, og mange, mange er som følgende: De fryder seg perverst over at Kinas zero-Covid-politikk angivelig mislykkes. Dette er upassende, men også faktisk reine vrangforestillinger.

USA har nesten 3 000 dødsfall per million tilfeller av Covid.

Kina har 3...

Kinas økonomi har ikke gått inn i en resesjon:

Kinas bruttonasjonalprodukt (BNP) passerte 114 billioner yuan (rundt $ 18,1 billioner) i 2021, og registrerte en økning på 8,1 prosent fra året før, og en gjennomsnittlig vekst på 5,1 prosent i løpet av de to foregående årene.

Sean konkluderte: «Det er så mye ideologisk motivert desinformasjon i vestlige medier at det er irriterende å lese for en som bor her.»

Hans innlegg tiltrakk seg mer enn 100 positive svar i kommentarfeltet under Stevensons artikkel, og ble av lesere rangert nest høyest.

I stedet for å hanskes med denne dosen av realitet foretrekker Times åpenbart å undertrykke den, og engasjerte seg i deres egen form for politiske sensur, ikke mindre skadelig enn den stalinistiske varianten. Seans kommentar som berømmet Zero-Covid-strategien er nå slettet.