Mick Lynch, generalsekretær for transportarbeiderfagforbundet RMT, Jernbane-, sjøfarts- og transportarbeidernes fagforbund [Rail, Maritime and Transport union], appellerte 15. juni i et tiggerbrev til den britiske Conservative-regjeringens transportminister Grant Shapps om direkte samtaler. Hadde Shapps akseptert er det ingen tvil om at denne ukas planlagte streiker hadde blitt avblåst, og at RMT hadde forhandlet fram et råttent svik.

Brevet ble sendt og meldt til å sammenfalle med debatten i parlamentet seinere samme dag. Det oppfordret til et «hastemøte» med Shapps og finansminister Rishi Sunak, «uten forutgående betingelser», for å kunne avverge tre dager med streikeaksjoner denne uka, på tirsdag, torsdag og lørdag, av arbeidere ansatt av infrastrukturselskapet Network Rail og 13 togoperatørselskaper.

Lynch la til at RMT, gjennom sin deltakelse med arbeidsgiverne i Rail Industry Recovery Group (RIRG) [regjeringens samarbeidsorgan for nye jernbaneprivatiseringer], «de siste ukene har forhandlet med regjeringen, om enn regjeringen ikke har vært til stede i rommet».

RMTs anmodning om samtaler uten «forutgående betingelser» er ensbetydende med overgivelse. Fagforbundets målsetting er å tilby et maksimalt handlingsrom, slik at regjeringen kan tilby symbolske innrømmelser, eksempelvis en avtale om ingen obligatoriske oppsigelser og nye lønnsforhandlinger, som ville tillate fagforbundet å suspendere streikene.

Brevet følger opp Lynchs tidligere respons på Shapps’ trussel fra den 13. juni om å vedta lovverk som tillater arbeidere fra utleiebyråer å anvendes som en streikebrytende arbeidsstyrke. Lynch insisterte på at regjeringen måtte «løse togoperatørselskapene fra deres pålagte lenker, slik at de kan komme til et forhandlet oppgjør, som kan få en slutt på denne tvisten».

Det eneste som så langt har forhindret et knefall fra RMTs side er at Toryene har avvist fagforbundets bønnfallinger. RMT vil ikke slåss, mens Johnson-regjeringen derimot har fore å ta en frontal konfrontasjon med jernbanearbeiderne, akkurat som Thatcher tok på seg gruvearbeiderne, for så å bruke en regjeringsseier som en rambukk mot arbeiderklassen i sin helhet.

Gruvearbeidernes streik året 1984 til 1985 ble nedkjempet fordi deres kamp ble isolert, besørget av sentralorganisasjonen Trades Union Congress (TUC) og Labour Party. Johnson og Shapps vet i dag at Lynch & co. motsetter seg enhver full og hel mobilisering for å beseire regjeringens privatiseringsplan, Great British Railways, og ikke vil gjøre noe som kan true å felle regjeringen.

Det samme gjelder tidligere Labour-partileder Jeremy Corbyn og hans svinnende bande av Labour’s «venstre»-parlamentarikere, som RMT har promotert som jernbanearbeidernes allierte i deres kamp mot Toryene. Om noe, Corbyn og hans forhenværende skyggefinansminister John McDonnell bøyde seg begge enda lavere enn Lynch, i deres bestrebelser for en oppheving av denne ukas planlagte streiker. RMTs oppfordring til forhandlinger var ei livline til disse Labour-MP-ene, som tillot dem å påta seg deres sedvanlige rolle som fredsstiftere og motstandere av klassekampen.

Under parlamentetsdebatten var Labour’s benker stort sett øde og forlatt, da mange MP-er, deriblant Labour-partileder sir Keir Starmer var fraværende.

Gitt deres anledning til å representere opptrådte Corbynistene foraktelig. Corbyn selv nevnte ikke engang streiken, og snakket bare vagt om «sinnet som mange mennesker som arbeider i jernbanebransjen føler på ... over å bli bedt, ganske enkelt å gå ned i lønn og stå overfor obligatoriske oppsigelser, i en tid der milliarder har blitt pøst inn i togoperatørselskapene...»

McDonnells uttalelser var noe mer omfattende, og mer fordømmende. Der han bemerket Lynch’s oppfordring til et møte «uten noen forutsetninger», appellerte han til Shapps: «Vi forsøker å få løst denne saken. Vil han umiddelbart besvare Mick Lynch positivt, at han nå vil møte fagforeningen?»

Slike forhandlinger, hevdet han, er i regjeringens beste interesse, med henvisning til RMTs vilje til å gå med på innrømmelser. RMTs «første forlangende er ingen obligatoriske oppsigelser – obligatorisk er her nøkkelordet. Det har aldri vært en tid da RMT ikke har forhandlet om tap av arbeidsplasser, men det har alltid vært ett prinsipp, og det er at de ikke skal være obligatoriske. Jeg husker at Bob Crow aldri tapte en arbeidstvist, og det har heller ikke Mick Lynch, fordi de er fornuftige med hensyn til typen arbeidstvister de havner i.»

Tory-MP Huw Merriman avbrøt, for å si at han ble overbevist av McDonnell, «som kommer med et veldig godt poeng. Det kan godt være, til gjengjeld for å gi litt etter, at å si ‘Ok, vi setter oss ned med dere, og så streikes det ikke’, at dét er hva RMT trenger å høre, at det ikke vil være nødvendig med obligatoriske oppsigelser, fordi slik som arbeidsstyrken fungerer, frivillige oppsigelser burde sannsynligvis tas opp uansett, og da kan dét være den naturlige progresjonen.»

Det er nettopp denne funksjonen med frivillige oppsigelser Tory-avisa Daily Telegraph skrøyt av sist tirsdag. Via en FOI-forespørsel, Frihet til informasjon [ihht. offentlighetsloven], rapporterte avisa at det i fjor høst ble mottatt mer enn 2 949 søknader om frivillig permittering, fra kontoransatte i togoperatørselskapene, og fra ytterligere 2 159 Network Rail-ansatte. Andrew Haines, administrerende direktør for Network Rail, konkluderte: «Vi vet at det er en stor latent etterspørsel innen Network Rail fra folk som vil forlate, og gå videre ... og at det kunne låses opp av fagforeningene.»

McDonnell ble henrykt av Merrimans støtte, og ble helt lyrisk i tonen over sin egen og fagforeningenes rolle i å forråde arbeiderklassen. «The honorary Gentleman vet hvordan det er under disse forhandlingene,» betrodde McDonnell. «Min bakgrunn er fra Gruvearbeidernes nasjonale fagforbund (NUM) [National Union of Mineworkers], deretter TUC, og så videre – jeg har vært en fagforeningens mann de 50 siste årene – og i alle slags forhandlinger er nøkkelanliggendet det å komme gjennom den døra. Kommer vi først gjennom den døra, og starter forhandlingene ansikt-til-ansikt, da kan alt skje.»

Han advarte for at Toryene gjorde det umulig for fagforeningsbyråkratiet å kunne kontrollere deres medlemmer. «Jeg har talt på forskjellige fagforeningskonferanser – jeg var hos Unison i går, og alle de andre – og det er stor bekymring for at vi skal tilbake til 1980-tallet, og jeg så hva som skjedde på 1980-tallet. My honarable Friend representanten fra Wansbeck (Ian Lavery), tilstede her i dag, var den gang aktiv gruvearbeider, jeg var på hovedkontoret [til National Union of Mineworkers].»

«Det som skjedde den gang var at det var en regjeringsvilje til, på den ene eller andre måten, å utfordre fagforeningsbevegelsen, og vi ble beskrevet som ‘fienden innenfor’. Om noen tror det er til deres politiske fordel å ta på seg RMT som fienden innenfor, i denne situasjonen i dag, da tar de skammelig feil, for det dreier seg ikke bare om RMT.»

Tory-trusler på fagforeningskonferanser om «minimumsnivåer av operative tjenester, forbud mot overtid, og alt det andre» er «oppflammende når vi prøver å oppnå en forhandlet enighet».

Toryene kunne provosere fram noe ingen fagforeningsleder ønsket, et generelt oppsving av arbeiderklassen. «Unite har for øyeblikket 100 pågående arbeidstvister. Unison-generalsekretæren har for første gang – slikt har jeg har aldri hørt før – sagt til Unison-delegatene: «Gå tilbake til deres avdelinger og forbered dere for aksjoner.» PCS [fagforbundet for embetsverket] er også i en tvist … jeg er av den oppfatning at Conservative-MP-er bør vite, dette er ikke tiden for ulende, utfordrende taler; dette er en tid for omtanke, for at et element av ansvar blir introdusert i denne debatten.»

McDonnells melding til Toryene var: «Snakk med RMT. Unngå streik, ellers kan dere åpne flomportene!» Synd for ham, Toryene ville ikke høre snakk om det. Shapps holdt dagen etter en provoserende tale ved et jernbanedepot i Hornsey, nord i London, der han advarte for at jernbanearbeiderne kunne «streike seg ut av en jobb». Regjeringen vil allerede i sommer endre loven, for å tillate utleiebyråarbeidere å kunne bryte streiker og stenge ned 1 000 billettkontorer og gjøre søndagsarbeid obligatorisk. Han ville ikke forhandle med RMT, fordi «det ville undergrave arbeidsgivernes posisjon ...»

Arbeiderklassen er på kollisjonskurs med Conservative-regjeringen. For å vinne kampen må arbeiderne sørge for at deres kamp ikke blir sabotert av fagforeningsbyråkratene. Kraftfulle grunnplanorganisasjoner må bygges, kontrollert av arbeiderne selv, som kan forene de framvoksende streikene McDonnell & Co. frykter, og få ned den forhatte Johnson-regjeringen. Vi oppfordrer innstendig jernbanearbeidere til å lese Socialist Equality Party’s uttalelse fra onsdag, «Den britiske jernbanestreiken: Mobiliser hele arbeiderklassen mot Johnson-regjeringen!»