USAs handelsdepartement rapporterte torsdag at den amerikanske økonomien trakk seg sammen for andre kvartal på rad, som førte den inn i en «teknisk resesjon».
Den økonomiske sammentrekningen blir ledsaget av ei rekke permitteringer, som truer med å bli en stri strøm etter hvert som økonomien bremser opp enda mer. Denne måneden fant det sted mer enn 30 000 permitteringer bare i teknologisektoren. Forrige uke kunngjorde Ford 8 000 permitteringer, et forvarsel om et ytterligere blodbad i bilindustrien.
Midt i virvelen av økonomiske data er det alltid nødvendig å forstå at disse tallene er det abstrakte uttrykket for underliggende krefter, som er sosiale og klassebetingede, og at «økonomien» ikke er ei slags maskin, men er basert på bestemte sosiale relasjoner og opererer gjennom dem. Dette er spesielt nødvendig å ha med når man vurderer disse siste økonomiske dataene.
Det har nå brutt ut en debatt i media og finanskommentatorenes kretser om hvorvidt denne «tekniske resesjonen» – definert som to kvartaler på rad med økonomisk sammentrekning – er en reell resesjon eller ikke.
Nøkkelanliggendet her er ikke et spørsmål om definisjoner, men om hvilke essensielle klasseinteresser som utspiller seg, spesielt relatert politikken ført av U.S. Federal Reserve, kapitaliststatens viktigste finansinstitusjon.
Feds politiske retningslinjer er alltid omsvøpt av ulike former for sjargong som tildekker dens faktiske agenda gjennom ei rekke mystifiseringer, som tar sikte på å få det til å se ut som sentralbanken på en eller annen måte står over klasseinteresser, og regulerer det økonomisk liv i befolkningens interesse.
Den nåværende situasjonens essens, midt i mylderet av ord, er denne: Sentralbanken, vokteren av selskapenes og finanskapitalens interesser, har satt seg fore å konstruere en markant oppbremsing og, om nødvendig, en vesentlig økonomisk sammentrekning. Målet er å undertrykke lønnskravene fra arbeiderklassen under betingelser der inflasjonen har steget til det høyeste nivå på fire tiår.
Dette angrepet blir ført gjennom mekanismen med høyere styringsrenter, som nå heves med den raskeste takten på flere tiår, under banneret av kampen mot inflasjon. Men rentehevinger vil ikke senke bensinprisene eller løse opp i forsyningskjedenes problemer. Målsettingen er å få til en økonomisk sammentrekning, for at lønnskravene kan undertrykkes.
Den nåværende politiske agendaen er en gjentakelse av den Fed-styreleder Paul Volcker fulgte på 1980-tallet da rentenivåene ble hevet til rekordhøyder, som førte til den dypeste resesjonen inntil det tidspunkt siden Den store depresjonen. Dagens sentralbanksjef Jerome Powell har ved flere anledninger uttrykt sin beundring for Volcker, og gjort det klart at han er mer enn beredt til å følge samme kurs.
Lawrence Summers, tidligere amerikansk finansminister, har insistert på at det å få begrenset inflasjonen betyr å indusere høyere nivåer av arbeidsledighet i fem år, eller en arbeidsledighet på 10 prosent i minst ett år.
Som for ethvert annet økonomisk anliggende og enhver statistikk, er inflasjon innebygd i samfunnets klassestruktur, der en historisk undersøkelse av den avslører den nåværende amerikanske og globale spiralens opprinnelse.
Den globale finanskrisa i 2008, igangsatt av de mer enn to tiårene av tiltakende finansspekulasjon før den, førte til historiens største redningsaksjon for selskaper og finansmarkeder. Regjeringen delte ut redningspakker for hundrevis av milliarder dollar, og Fed startet den politiske retningslinja med «kvantitative lettelser» [‘quantative easing’] – der sentralbanken sprøytet penger inn i finanssystemet for at spekulasjonene på Wall Street, som hadde utløst krisa, kunne fortsette.
Og fortsette gjorde de. Etter å ha nådd et nadir i mars 2009, gikk aksjemarkedet en spektakulær opptur i møte, et såkalt bull run. Men den var basert på Feds kontinuerlig tilførsel av billige penger.
Da Covid-19-pandemien rammet, i mars 2020, gikk Wall Street og finansmarkedene inn i en nedsmelting, i frykt for at påleggingen av de nødvendige folkehelsesikkerhetstiltakene ville gripe inn i strømmen av profitter hentet ut av arbeiderklassen, og at aksjemarkedsbobla ville kollapse.
To viktige politiske retningslinjer ble resultatet. Under banneret «kuren kan ikke bli verre enn sykdommen», ble de nødvendige politiske tiltakene for eliminering av Covid-19 avvist i USA, og av regjeringer i hele verden. Samtidig ble flere billioner dollar pumpet inn i finanssystemet. I USA doblet Fed praktisk talt over natta sin beholdning av finansielle eiendeler [‘assets’] fra $ 4 billioner til $ 8 billioner, og anvendte på et tidspunkt én million dollar i sekundet.
Heri ligger den globale inflasjonsspiralens opprinnelse. Nektingen av å gjennomføre globale politiske tiltak for elimineringen av Covid-19, på grunn av en slik politikks potensielle innvirkning på aksjemarkedene fikk betydelige konsekvenser for realøkonomien, da spredningen av Covid-19 førte til ei krise i forsyningskjedene.
Sentralbankene utvidet det monetære systemet, som førte til ytterligere asset-spekulasjoner i 2020 og 2021. En annen faktor er de endeløse økningene av militærutgifter, der milliarder blir kanalisert inn i stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina.
I deres pådriver for å heve styringsrentene refererer sentralbanksjef Jerome Powell, sammen med andre sentralbankfolk, kontinuerlig til det de kaller det «stramme arbeidsmarkedet», der etterspørselen må bringes i balanse med tilbudet.
Under betingelser der dødsfallene forårsaket av Covid-19, de pågående infeksjonene og den økende innvirkningen av Long Covid har ført til millioners tilbaketrekking fra arbeidsstyrken, er den eneste måten å få løftet tilbudet av arbeidskraft over etterspørselen, gjennom pålegging av arbeidsledighet.
Og den prosessen er allerede på gang, som resultat av rentehevingene Fed så langt har iverksatt. Bilindustrien har indikert at nyansettelser nå er i stillstans, og at permitteringer er satt til å følge. De rentefølsomme sektorene innen høyteknologi har allerede begynt permitteringer, med flere på vei.
I møte med de daglige nedskjæringene av deres levestandarder, som følge av den høyeste inflasjonen på mer enn fire tiår, er arbeidere tvunget til å slåss for nødvendige lønnsøkninger. Men der de nå blir drevet inn i denne kampen er det nødvendig å forstå hva som står på spill, for bedre å kunne føre den kampen som nå utspiller seg.
Arbeidere er ikke bare i en konflikt med individuelle arbeidsgivere, men er engasjert i en politisk kamp der fagforeningsbyråkratiet fungerer som den viktigste håndhever av kapitaliststatens og dens agenturers forlangender.
Dessuten er kampen for lønnsøkninger, så nødvendig som den enn er, en kamp mot konsekvensene
av langt mer dyptgående problemer. En gjennomgang av den den siste periodens økonomiske historie viser at alle tiltak truffet av styringsklassen for å håndtere ei økonomisk krise uunngåelig har ført til at krisa bryter ut på nytt, i en ny og mer ondartet form.
Følgelig satte «løsningen» på finanskrisa i 2008 opp betingelsene hvori rasjonelle vitenskapelige tiltak i 2020 for å håndtere Covid-19 ble avvist, for at ikke implementeringen av dem skulle føre til finansmarkedets kollaps. Men «la det rase-politikken» som fulgte har nå ført til en inflasjonsspiral som finanskapitalens ledende agenturer er fast bestemt på å «løse» ved å få arbeiderklassen til å betale, om nødvendig gjennom massearbeidsledighet.
Betydningen av dette er at arbeiderklassen må, med utganspunkt i kampen mot konsekvensene av det pågående økonomiske sammenbruddet, utvikle en strategi som tar tak i krisas underliggende årsak, og det betyr kampen for et uavhengig sosialistisk perspektiv rettet mot å få slutt på profittsystemet, og erstatte det med sosialisme, en høyere form for sosial og økonomisk organisering.