Kampanjegruppa Enough is Enough [‘Nok er Nok’] holdt deres lanseringsstevne den 17. august, anført av Mick Lynch, generalsekretær for transportarbeiderfagforbundet RMT, Rail, Maritime and Transport Union. Andre talere inkluderte Dave Ward, leder for fagforeningen Communication Workers Union (CWU), og Labour Party-MP Zara Sultana.

Kampanjens fem krav, «En reell lønnsøkning», «Kutt ned energiregningene», «Slutt på matfattigdom», «Anstendige boliger til alle» og «Beskatt de rike», har vunnet bred støtte midt under den største kollapsen av levestandarder siden Den store depresjonen.

Lynch, som fronter kampanjen, er populært assosiert med ei bølge av nasjonale jernbanestreiker som av mange arbeidere blir ansett som startskuddet for en massemobilisering mot Tory-regjeringen. Siden disse streikene startet har Royal Mail, BT, havnearbeidere i Felixstowe, oljeraffineriarbeidere, renovasjonsarbeidere og lagerarbeidere fra Amazon igangsatt streikeaksjoner.

1 500 personer fylte åpningsstevnet i London, med lokale samlingsstevner holdt over hele landet, og en nasjonal samling mot energipriser annonsert for den 1. oktober. En halv million mennesker har allerede tegnet seg for kampanjeorganisasjonen Enough is Enough.

Arbeidere i Storbritannia, i likhet med deres kolleger internasjonalt, står overfor en sosial katastrofe. Inflasjonen er på 12,3 prosent (RPI; Retail Price Index) og er forutsett å nå 17,7 prosent innen utgangen av året. Husstandenes energiregninger økes med ytterligere 80 prosent i oktober, og med en advarsel fra det offentlige helsevesenet (NHS) om en «humanitær katastrofe» med tusenvis av dødsfall forårsaket av energifattigdom kommende vinter.

Det bygger seg opp et enormt sosialt raseri mot Tory-regjeringen og mot en Labour Party-opposisjon som er åpent imot ethvert tilbakeslag fra arbeidere. Kampanjen Enough is Enough har blitt lansert for å utøve politifunksjonen og få undertrykt dette sosiale raseriet, for å skjerme Labour Party og fagforeningene fra politiske utfordringer, og forhindre et ukontrollert utbrudd av klassekamp som vil true britisk imperialismes overlevelse.

Guardian’s skribent Owen Jones bemerket i en spalte 23. august: «Når millioner av briter mener opprør er berettiget mot de høye levekostnadene, da er det ikke overdrevt å beskrive nasjonen som ei kruttønne. Ifølge en ComRes-rundspørring bestilt av Independent mener 29 % av velgerne at voldelig forstyrrelse er relevant gitt omstendighetene. Blant 18 til 24-åringer mener nesten halvparten at opptøyer er berettiget; og selv blant 35 til 44-åringer er tallet over 40 %. Når en så stor del av velgerne mener det er forsvarlig å knuse ting i protest, selv før den anslåtte økningen av energiprisene kaster millioner av husholdninger under vann, hvilket raseri er å forvente i vinter?»

Jones skriver at massemotstanden mot «den forestående humanitære katastrofen vi står overfor ... må kanaliseres på måter som faktisk kan tvinge regjeringen til å tilfredsstille folkelige krav, uten at britiske storbyer skal ødelegges.» Han promoterer Enough is Enough som grunnlag for å kunne forebygge sosial uorden.

Hva skal til for å kunne realisere noen av kravene som stilles av kampanjen Enough is Enough?

For det første, det ville kreve mobilisering av hele arbeiderklassen mot kapitalistklassen, dens statsapparat og til en politisk kamp mot Conservative-regjeringen.

Millioner av arbeidere vet dette, med et forlangende om en generalstreik som blir uttalt på streikevkter over hele landet. Likevel, ved lanseringsstevnet for organisasjonen var det ikke én taler som oppfordret til å få ned Toryene – heller ikke Lynch, som bare dager tidligere snakket om nødvendigheten for en generalstreik.

Det å assosiere kampanjen med en generalstreik vil imidlertid true med å antenne arbeiderklassens massekamper, som ville sette Lynch & co. i direkte politisk konflikt med [sentralorganisasjonen] Trades Union Congress (TUC) og med Labour Party – som de for enhver pris vil unngå.

Da Lynch tok opp nødvendigheten for en generalstreik, insisterte han på at bare TUC kunne kalle for en. Likevel anvendte han ikke engang lanseringsstevnet for Enough is Enough (eller en hvilken som helst annen offentlig plattform) for å kreve at det må gjøres – enn si komme med den nødvendige oppfordringen til arbeidere om å bryte seg løs fra TUCs tvangstrøye, og forene deres kamper mot den felles fienden. I stedet lar han sine fagforeningskolleger stå fritt til systematisk å splitte arbeidere, samtidig som han utsetter streiker gjennom langvarige konsultasjoner og avstemminger.

Bak kulissene jobber Lynch med sentrale fagforeningsfunksjonærer for å begrense arbeidere til den resultatløse oppgaven å bedrive lobbyvirksomhet overfor TUC for «koordinert handling». Observer rapporterte 27. august om en «serie forslag fremmet av landets største fagforeninger i forkant av TUC-kongressen neste måned», deriblant fra de to største fagforeningene, Unison og Unite, så vel som RMT, som oppfordrer TUC til å «tilrettelegge og oppmuntre bransjekoordinering mellom fagforeninger, slik at arbeidere i arbeidskonflikt mest effektivt kan utnytte deres fagforeningsmakt for å vinne fram».

Sharon Graham, generalsekretær for Unite, «gjorde det klart at hun ikke snakket om illegal sekundær aksjon – der en fagforening som ikke er i arbeidstvis støtter en annen som er», og hun forsikret hennes byråkratkolleger at ingenting var forventet av dem, annet enn å ta fram deres skrivebordsdagbøker.

Av tilsvarende bekymring for lederskapet for Enough is Enough er at de unngår enhver direkte konflikt med sir Keir Starmers Labour Party, som fungerer som Toryenes de facto koalisjonspartner. Starmer har gjort seg fortjent til de brede arbeidermassenes hat for hans hensynsløse forfølgelse av en pro-business, pro-krig agenda som har sett ham true hans egne MP-er med suspensjon dersom de skulle kritisere NATO eller engang oppsøke ei streikevakt. Dette tvang åpningsstevnets talere til verbale krumspring, der de tilbød høflig kritikk av Starmer samtidig som de fortsatte å formane om støtte til Labour.

Lynch presterte den ekstraordinære dobbelmeldingen: «Jeg bryr meg ikke om Labour vinner valget. Jeg håper de vinner valget,» før han insisterte på at «det er i vår interesse» at Labour «kommer inn».

Wards forlangende av hans publikum var: «Glem aldri at det er noen gode Labour-politikere. De fortjener vår støtte, fordi de er med oss. Og den støtten vil vokse.»

Dette er forsøk på å fremme den stadig spinklere og mer marginaliserte tilstedeværelsen av en håndfull «venstre» Labour-MP-er i Corbynist-sammenslutningen «Socialist Campaign Group» som bevis for at Labour fortsatt kan bli presset til å handle på vegne av arbeiderklassen. Socialist Workers Party (SWP) sluttet seg til underbyggingen av slike illusjoner, og skrev følgende om demonstrasjonen: «Atmosfæren var et ekko fra Jeremy Corbyns demonstrasjoner i 2015 og 2017.»

Men enhver tilknytning til Corbyn er nødvendigvis skamfull, fordi helt siden han i 2015 ble valgt til partileder, har Labours «venstre» bevist deres absolutte fiendtlighet mot enhver kamp mot partiets høyreside. Det er takket være Corbyns nekting av å motsette seg Blairistene, til tross for det massive mandatet han fikk i to påfølgende lederskapsvalg, at de følte frie nok til å føre krig mot Labours egne medlemmer ved å bruke oppdiktede beskyldninger om «antisemittisme» og ta tilbake den direkte kontrollen over partiet etter Corbyns feige tilbaketrekninger hadde fremmedgjort millioner av arbeiderklassevelgere, og som førte til tap i generalvalget i 2019. Hans politiske arv var valget av Boris Johnson som statsminister, og Starmer som leder av Labour Party.

Corbynistene er lojale representanter for Labour og fagforeningsbyråkratiet og kapitaliststaten. De er fast bestemt på ikke å bli assosiert med noen som helst politisk utfordring av Starmer, eller med oppfordringer om å få ned Toryene. Bare to relativt ukjente fra Labour-MP-enes Socialist Campaign Group er offisielt involvert i kampanjen – Zara Sultana og Ian Byrne – som begge ble valgt inn i parlamentet først i 2019. Corbyn og andre har begrenset seg til tweets om støtte til et prosjekt de må har vært med siden ideen ble unnfanget. Dagen etter lanseringsstevnet tvitret Corbyn et bilde av seg selv sammen med Sultana og Lynch på ei av jernbanearbeidernes streikevakter.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

En vesentlig betraktning for Corbyn er å unngå å bli plassert i en situasjon der hans opposisjonelle politiske legitimering kan utfordres. Gruppa Weekly Worker skrev for eksempel: «Vi blir ikke fortalt, men mange mistenker (ikke minst innen Labour-byråkratiet) at denne kampanjen kan være tørrtrening for et nytt parti, som kan involvere fagforeninger som RMT, pluss noen utrenskede Labour-MP-er, og trekk så inn de forskjellige fragmentene av post-Corbyn Labour-venstre.»

Slike spekulasjoner er dypt problematiske for Corbyn, som har avvist alle appeller fra hans støttespillere om å bryte med Labour og danne et nytt parti til fordel for trygliger om at de Starmer har utvist skal tas inn igjen – slik at han bedre kan bidra til å opprettholde Labours kontroll over arbeiderklassen. Tilknytninger til Labour-MP-gruppa Socialist Campaign Group har derfor blitt bevisst nedtonet, selv om deres involvering i Enough is Enough åpenbart er sentralt.

Dette bekreftes av oppføringen av magasinet Tribune som kampanjens eneste offisielle mediestøttespiller. Tribune ble i 2018 kjøpt av Jacobin, den semi-offisielle publikasjonen til Democratic Socialists of America (DSA), som nå utgir fire utgaver i året og understøtter venstrekredibiliteten til Corbyn & co., akkurat som Jacobin også gjør med Bernie Sanders og andre i Det demokratiske partiet. Tribune sikret til og med Sanders’ støtte for Enough is Enough.

Zara Sultana har blitt overlatt til å vifte det offentlige flagget for Corbynistene, etter allerede å ha demonstrert hennes politiske ryggradsløshet ved å trekke sitt navn fra et Stop the War Coalition-brev som kritiserte NATO for å helle «bensin på bålet» i Ukraina, mindre enn en time etter at Starmer truet med å fjerne Labour-pisken. På Enough is Enough’s samlingsstevne kunne hun ikke engang få seg selv til å nevne Starmer ved navn da hun uttalte at hun hadde til hensikt fortsatt å oppsøke streikevakter.

Det å besørge et politisk amnesti for Labour og TUC og motsette seg en bevegelse for å felle regjeringen betyr å fokusere oppmerksomheten på det Sultana beskriver som «å bygge bru mellom sosiale bevegelser, parlamentarisk politikk og arbeiderbevegelsen, som alle jobber sammen for å vinne for arbeidende mennesker». I mellomtiden promoterer Lynch og Ward kampanjen Enough is Enough som ikke-partipolitisk, begrenset til å presse andre til å handle. «Jeg bryr meg ikke om det er Det skotske nasjonalpartiet ved makten, jeg bryr meg ikke om det er Plaid Cymru,» understreket Lynch. «Vi vil sparke Labour Party inn i en posisjon der de må følge Enough is Enough. Vi vil ha TUC til å gå dit, vi vil at fagforeningene går dit, vi vil ha Green Party til å gå dit, vi vil at de liberale går dit.»

Arbeiderklassen kan både protestere og syte, men de må bare ikke ta opp en politisk kamp mot borgerskapet og dets partier. Det må for enhver pris forhindres, som med det frigjør styringsklassen til å føre en stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina, håndheve masseinnstramminger, la Covid kreve tusenvis flere liv, og forberede et statstilslag mot arbeiderklassen, inkludert det å forby streikeretten.

Enough is Enough vil ikke «sparke» noen av disse partiene, eller TUC inn på linje. Kampanjen vil avvæpne arbeidere i deres kamp mot dem som påtvinger de store selskapenes og bankenes diktater.

Gjennomføringen av en slik politisk agenda er betinget av arbeideres illusjoner om en håndfull militantpratende fagforeningsledere, medreget Lynch. Men det er også betinget av en vedvarende tro på at fagforeningene kan anvendes som instrumenter for klassekamp under betingelser der Labour Party’s prokapitalistiske og antiarbeiderklassekarakter er åpenbar for millioner.

Men det å sette fagforeningene opp mot Labour Party begrenser arbeiderklassen til streiker og protester, og skjuler den nødvendige politiske kampen mot de politiske organisasjonene som er den essensielle støtten for kapitaliststyret i Storbritannia. Der han i 1929 skrev skrev om «Syndikalismens feiltakelser» og henvendte seg til medlemmene av Storbritannias Kommunistparti, forklarte Leo Trotskij:

«Fra eksemplet Storbritannia ser man veldig tydelig hvor absurd det er i prinsippet å sette fagforeningsorganisering opp mot statsorganisering. I Storbritannia, mer enn noe annet sted, hviler staten på arbeiderklassens rygg, den som utgjør det overveldende flertallet av landets befolkning. Mekanismen er slik at byråkratiet er basert direkte på arbeiderne, og staten indirekte, gjennom fagforeningsbyråkratiet som mellomledd...»

«Dette Labour Party, som i Storbritannia, fagforeningenes klassiske land, bare er en politisk transponering av det samme fagforeningsbyråkratiet. De samme partilederne veileder fagforeningene, forråder generalstreiken, leder valgkampen og sitter seinere i departementene. Labour Party og fagforeningene – dette er ikke to prinsipper, det er kun en teknisk arbeidsdeling. Sammen er de den grunnleggende støtten for det britiske borgerskapets dominans. Sistnevnte kan ikke styrtes uten å styrte det Labouristiske byråkratiet. Og dét kan ikke oppnås ved å sette fagforeningen som sådan opp mot staten som sådan, men ved Kommunistpartiets aktive motstand mot det Labouristiske byråkratiet på alle områder av det sosiale liv. I fagforeningene, i streiker, i valgkampen, i parlamentet og ved makten.» (Trotsky’s Writings on Britain, bind 2, New Park, 1974, side 248)

Arbeiderklassen trer inn i en avgjørende kamp mot det britiske borgerskapet. Dette fordrer utviklingen av en industriell og politisk offensiv, ikke bare mot Toryene, men også mot Labour Party og fagforeningsbyråkratiet, som sammen utøver politifunksjonen mot arbeiderklassen på vegne av big business, finansoligarkiet og staten.

Socialist Equality Party (SEP) oppfordrer arbeidere til å iverksette streiker og masseprotester og til å påta seg oppgaven med å forberede og organisere en generalstreik, gjennom byggingen av grunnplankomitéer på arbeidsplasser og i arbeiderklassens lokalsamfunn. Kampen for en generalstreik må kombineres med kravet om et umiddelbart generalvalg, for å beseire Toryenes og Labours politiske konspirasjon og fremme en sosialistisk respons på levekostnadskrisa og britisk imperialismes hensynsløse pådriver til en tredje verdenskrig mot Russland og Kina.

Det kritiske viktige anliggendet arbeiderklassen står overfor er løsningen av krisa om revolusjonært lederskap. Denne løsning fordrer byggingen av Socialist Equality Party og partiets søsterpartier over hele verden.