Storbritannias sentralbank, Bank of England (BoE), lanserte i en nødssituasjon en operasjon for å forhindre en kollaps i det britiske obligasjonsmarkedet. Denne nødssituasjon truet med å gjøre landets pensjonsfondene insolvente og utløse en nedsmelting av finanssystemet, i likhet med «Lehman-øyeblikket» som utløste den globale finanskrisen i 2008.
BoE-intervensjonen kom onsdag morgen da møtet i bankens pengepolitiske komité, Monetary Policy Committee (MPC), sa den umiddelbart reverserte den tidligere annonserte politikken med å selge seg ned på langsiktige britiske statsobligasjoner, såkalte gilts, planlagt å skulle begynne neste måned, og nå ville gjenoppta sine kjøp.
Nedsalget i obligasjonsmarkedet startet etter Tory-regjeringens smash and grab-minibudsjett framlagt fredag i uka som var, som delte ut skattekutt til en verdi av £ 45 milliarder til selskaper og de superrike, for å bli finansiert av en økning på £ 72 milliarder i statsgjeld.
BoE sa sentralbanken ville gjennomføre «midlertidige kjøp» av lang-daterte statsobligasjoner for å «gjenopprette ordnede markedsbetingelser,» av «det omfang som er nødvendig, uansett, for å oppnå dette resultatet,» og at operasjonen ville være «fullstendig støttet og kompensert» av finansdepartementet, His Majesty’s Treasury.
BoE bekreftet seinere at sentralbanken forventet at oppkjøpsprogrammet for obligasjoner ville utgjøre til sammen £ 65 milliarder, med en rate på £ 5 milliarder per dag de 13 neste dagene.
Trekket kom etter at det ble klart at pensjonsfond, som utgjør en base i det langsiktige obligasjonsmarkedet, sto overfor insolvens. Som del av deres finansoperasjoner bruker disse fondene derivater for å sikre deres finansielle posisjoner.
Med kursfallet på obligasjoner sto de overfor stigende marginkrav, margin calls, fra investeringsfond som finansierer de av deres operasjoner de ikke selv har likvide midler tilgjengelige for. De begynte å selge ut noe av deres obligasjonsbeholdninger for å kunne møte disse kravene, og truet med det å sette i gang en ond sirkel, der disse salgene drev obligasjonsprisene enda lavere og avkastningsrentene, yields, høyere.
Kommentarer fra ledende personer i bank- og finanssystemet indikerer omfanget av krisa. En ikke-navngitt høyt rangert London-basert bankmann sa til Financial Times (FT) at det på et visst tidspunkt onsdag morgen ikke var noen kjøpere for lang-daterte britiske statsobligasjoner, gilts.
«På ett tidspunkt i morges var jeg bekymret for at dette var begynnelsen på slutten. Det var ikke helt et Lehman-øyeblikk. Men det kom veldig nært det,» sa bankmannen.
Kevin Rosenberg, sjefdirektør for Cardano Investment, som forvalter strategier for rundt 30 britiske pensjonsprogrammer, med en total forvaltningskapital på rundt £ 50 milliarder, fortalte FT at organisasjonen hadde skrevet til BoE og advart for den utviklende krisa.
«Hadde det ikke kommet en intervensjon i dag, da kunne gilt yields ha gått opp mot 7 til 8 prosent, fra 4,5 prosent tidlig i morges, og i den situasjonen ville rundt 90 prosent av britiske pensjonsfond ha gått tomme for collateral [dvs. midler for ‘margin calls’]. De ville blitt utslettet,» sa han.
BoE synes å tro at den umiddelbare krisa kan løses gjennom sentralbankens intervensjon i obligasjonsmarkedet over de to neste ukene.
Men dét er det ingen garanti for. BoEs politikk er tvers igjennom full av motsetninger, og blir besluttet på sparket. Så seint som torsdag i forrige uke ble det bekreftet at salget av gilts ville starte den 3. oktober.
Nedsalget av lang-daterte statsobligasjoner, nå reversert, var del av BoEs pengepolitiske innstrammingsprogram som har ført til rentehevinger.
BoE sier at denne delen av agendaen skal opprettholdes. Sentalbanken hevdet i gårsdagens kunngjøring at «MPC ikke vil nøle med å endre styringsrentene med så mye som nødvendig, for å bringe inflasjonen bærekraftig tilbake til 2 prosent-målet, på mellomlang sikt.»
Men bankens intervensjon i obligasjonsmarkedet, som den effektivt sett finansierer Tory-regjeringens utdeling til de velstående og selskapene med, er i seg selv inflasjonsdrivende.
BoE og regjeringen har sagt de vil koordinere deres politiske retningslinjer. Men som PNB-økonomen Paul Hollingsworth sa: «Det er vanskelig å virke koordinert når finans- og budsjettpolitikken [‘fiscal policy’] har foten på gasspedalen, og pengepolitikken [‘monetary policy’] har den andre på bremsa.»
Allerede før krisa oppslukte pensjonsfondene var det bevis på tiltakende problemer i finanssystemet. Et betydelig antall banker, deriblant HSBC og Santander, suspenderte utstedelsen av nye boliglån, sammen med ei rekke andre långivere, inkludert Virgin Money og Halifax, fordi de ikke visste hva finansieringskostnadene ville bli.
Uansett det umiddelbare utfallet av den nåværende krisa er det klart at kostnadene for boliglån vil stige betydelig, med advarsler for et verste-tilfelle-scenario med et krasj i boligmarkedet som nå er i ferd med å bli «hovedantakelsen», ifølge en industrianalytiker referert i FT.
Etter BoE-intervensjonen begynte obligasjonsprisene å stige, og det var en marginal økning i verdien av det britiske pundet mot den amerikanske dollaren.
Den mest signifikante reaksjonen kom i USA, der Wall Street steg da markedet åpnet, etter et innledende fall i markedetet for futures. Børsindeksen Dow endte opp for dagen med 550 poeng, 1,9 prosent, indeksen S&P 500 var opp med 2 prosent, og tech-tunge NASDAQ steg med 2,1 prosent.
Markedsoppsvinget, som kom etter «nær-døden»-opplevelsen i det britiske finanssystemet, ser ut til å ha vært motivert av troen på at det ville legge press på Fed for å lempe på den amerikanske sentralbankens restriktive monetære tiltak. Men det er imidlertid voksende bekymringer for den amerikanske økonomiens tilstand, da sentimentet på Wall Street svinger vilt, mellom frykt og grådighet.
«Det er frykt for at hele systemet kollapser og at etterspørselen ikke er i stand til å møte denne mengden rentehevinger,» sa Agnes Belaisch, en strateg ved Barings Investment Institute, til Wall Street Journal, og bemerket at det var bevis på en resesjon.
Den umiddelbare opprinnelsen til krisa i Storbritannia ligger i finanselitenes tøylesløse grådighet, representert ved den groteske figuren statsminister Liz Truss og hennes finansminister Kwasi Kwarteng. Men de underliggende drivkreftene ligger i eksplosjonen av parasittisme i det globale finanssystemet over flere tiår, som har akselereret etter krisa i 2008.
Den veiledende filosofien for Fed-sjef Jerome Powell og andre sentralbankfolk er at inflasjonen kan bringes under kontroll på samme måte som det ble oppnådd under Fed-leder Paul Volcker på 1980-tallet.
De har som mål å drive opp rentenivåene og indusere en resesjon for å knuse lønnskravene fra arbeiderklassen, som er konfrontert med daglige nedskjæringer av dens levestandarder som følge av den høyeste inflasjonsraten på fire tiår.
Men mye har endret seg siden 1980-tallet, framfor alt i gjeldsnivået og mekanismene i det globale finanssystemet. Og sentralbanksjefene konfronterer en gjenoppvåknet arbeiderklasse.
I 1982, på høyden av Volckers klassekrig under Reagan-administrasjonen, var brutto offentlig gjeld på 34,3 prosent av bruttonasjonalproduktet. Innen 2021 hadde relasjonen steget til 127 prosent.
Globalt økte totalen av offentlig pluss ikke-finansiell gjeld i 2020 med 28 prosentpoeng, som et resultat av selskapsredningsaksjoner under pandemien, til 256 prosent av globalt BNP, ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF).
Markedet for statsgjeld har gjennomgått en enorm transformasjon. Ifølge Bank for International Settlements, «sentralbankenes sentralbank», holdes så mye som 30 til 50 prosent av omsettelig statsgjeld nå bare over natta. Dette betyr at obligasjonsmarkedet, der denne gjelden omsettes, er svært sårbart for endringer i finansielle betingelser som kan utløse ei vidtrekkende krise, som man nå ser det i Storbritannia.
Denne situasjonen har vidtrekkende implikasjoner for arbeiderklassen over hele verden.
Den lever under betingelser der et Damokles-sverd henger over dens hoder, mens finanselitens og deres politiske representanters umettelige trang til berikelse truer, praktisk talt over natta, å kunne skape massearbeidsledighet, utsletting av pensjonsmidler og ei krise for boligkjøpere, på toppen av slagene allerede påført av voldsom inflasjon og kutt i offentlige utgifter for sosiale tjenester.
Den eneste måten å få en slutt på denne galskapen er arbeiderklassens internasjonale kamp for sosialisme, for å ta økonomien og dens finanssystem ut av hendene på en rovgrisk styringsklasse og få etablert en økonomi basert på imøtekommelse av menneskelige behov, ikke den private profittens påbud.