I den siste uka av Brasils valgkamp har landets fascistiske president Jair Bolsonaro fortsatt å advare for at han ikke vil anerkjenne noe som helst resultat annet enn hans direkte valgseier i første runde.
Bolsonaro har, der han følger manuset til USAs tidligere president Donald Trump i forberedelsene for hans kuppforsøk på Capitol den 6. januar 2021, i fire år uopphørlig erklært at det brasilianske elektroniske valgsystemet aktivt blir rigget for å favorisere favoritten i meningsmålingene, tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva, fra Arbeiderpartiet (PT) [Partido dos Trabalhadores]. Som del av denne angivelige konspirasjonen har han har de siste ukene angrepet meningsmålingsinstituttene som enstemmig viser ham etter Lula, med over 10 prosentpoeng.
Langt mer alvorlig er at han har lyktes med å integrere Brasils væpnede styrker, som fra 1964 til 1985 innførte et brutalt diktatur støttet av amerikansk imperialisme, i hans operasjon for å diskreditere Brasils valgmaskiner. Militæret mønstrer nå en operasjon for å «revidere» stemmeresultatene separat fra landets øverste valgdomstol (TSE) [Tribunal Superior Eleitoral]. Denne operasjonen, som til slutt fikk en feig tilslutning fra valgdomstolens president, høyesterettsdommer Alexandre de Moraes, har effektivt sett installert militæret som valgets endelige voldgiftdommer.
Under disse betingelse har PT iverksatt en skarp høyredreining, med mål å vinne støtte fra selv de mest reaksjonære av Bolsonaro-tilhengerne, bak en tredje embetsperiode for Lula. Partiet lover big business at det vil bringe den typen sosial «fred» og stabilitet for profittskaping som Bolsonaro forpurrer med hans høyreorienterte demagogi. PTs hovedbekymring er at den brasilianske arbeiderklassens generelle elendighet, som eksploderte under Bolsonaro, medregnet den massedød og lidelsen forårsaket av hans «flokkimmunitet»-politikk overfor Covid-19-pandemien, skal reise spørsmål ved hele den brasilianske kapitalismens struktur.
Partiet bekrefter dag og natt, der det først og fremst er bekymret med kloroformingen av opinionen med hensyn til dybden av den brasilianske kapitalismens krise, at «institusjonene fungerer» og at Bolsonaro er isolert i hans kuppforberedelser. De to siste ukenes bakromsmanøvrer avslører imidlertid nettopp det stikk motsatte.
Som det ble bredt publisert av både korporative media og PT-talerør som Revista Fórum, holdt Lula 21. september et møte med Douglas Koneff, USAs høyest rangerte embetsrepresentant i Brasil, som fortsatt avventer Senatets bekreftelse for nominasjon som ambassadør til Brasil. Det sentrale anliggendet i møtet var Washingtons forsikring om at USA umiddelbart og offentlig ville anerkjenne valgresultatene som proklamert av TSE, som med stor sannsynlighet på valgdagskvelden vil bekrefte Lulas brede ledelse. Seniorrådgivere fra PT har angivelig forespurt om samme holdning fra mange latinamerikanske og europeiske ambassadører, i en bestrebelse for å fraråde militæret, som historisk sett er pro-imperialistisk, fra å stille seg på Bolsonaros side, og dermed forhindre at hans forventede kuppforsøk skal lykkes.
Helheten av denne operasjonen er ikke mer enn et kriminelt veddemål. US Southern Command hadde ingen forbehold med å delta i Bolsonaros fascistmarsjer på Uavhengighetsdagen 7. september. De sendte ut en marineskvadron for å delta i feiringen, som paraderte utenfor kysten av Rio de Janeiro, angivelig for å ikke forstyrre det brasilianske militæret, som Pentagon har samarbeidet tett med i over et århundre. PT kalkulerer nesten utelukkende på det faktum at Bolsonaro, en tett alliert av Trump, mer enn én gang har irritert amerikanske embetsrepresentanter med kritikk av både Bidens og USAs proxy-krig mot Russland – deriblant hans skarpe irettesettelse av amerikanske sanksjoner under FNs 77. generalforsamling i forrige uke.
Følgelig styrket Lula nylig hans politiske vending i retning imperialismen, med et stort sett skriptet intervju med Canal Rural, talerør for Brasils landbruksmagnater, også den 21. september, der han kom med en uforlignelig fordømmelse av Venezuelas avdøde president Hugo Chavez, et historisk mål for amerikansk imperialisme, som i 2022 forgjeves forsøkte å kidnappe og myrde ham i et kupp.
Lula tok sufli fra et spørsmål om rettigheter til våpeneierskap, som i vesentlig grad ble utvidet av Bolsonaro, og som førte til en kraftig økning av vold forøvet av bøller i tjeneste for store grunneiere og gruvevirksomheter, mot både småbønder og urbefolkningssamfunn. Presset for om han ville reversere Bolsonaros tiltak, bekreftet Lula at han aldri hadde motsatt seg våpenbesittelse på landsbygda og forsikret at det verdensberømte Landless Workers Movement (MST), et nøkkelelement i PTs venstreorienterte holdning, ikke lenger hadde noen interesse av å okkupere private landområder, og nå hadde blitt forvandlet til en vellykket administrator av økologisk produksjon av ris og andre grunn-næringsmidler. Denne bevegelsen, som én gang internasjonalt ble framstilt som en radikal motstander av konsentrasjonen av landeierskap og sågar som «sosialistisk», sa Lula hadde «modnet». I en fullstendig uprovosert handling av rød-lokking [‘red-baiting’], erklærte Lula deretter at han var motstander av utvidet våpeneierskap, fordi det var «det Hugo Chavez hadde gjort i Venezuela».
PTs nylige bestrebelser har også inkludert gjenopprettingen av allianser med Marina Silva, Lulas tidligere miljøminister, som forlot hans regjering for å bli en forkjemper for kapitalist-grønnvasking og nyliberale reformer, så vel som med med Lulas tidligere sentralbankmann Henrique Meirelles, som ledet økonomidepartementet under Bolsonaros forgjenger Michel Temer. Både Silva og Meirelles deltok i nidtidig iscenesatte seremonier for å kunngjøre deres støtte til Lula, etter år med offentlig motstand mot PT.
Silva ble, etter å ha forlatt PT og Lulas regjering i 2008, en av de største mottakerne av selskapdonasjoner i hennes tre forsøk på å bli president, i 2010, 2014 og 2018. Hun ledet i 2014 kort meningsmålingene mot PTs sittende president, Dilma Rousseff, og hun ble bittert fordømt av PT for å gå inn for den brasilianske sentralbankens formelle uavhengighet. Tiltaket ble endelig godkjent under Michel Temer, som etterfulgte Rousseff etter hennes riksrettstiltale i 2016, på oppdiktede anklager. Meirelles var den gangen økonomiminister.
Finansavisene var enstemmige i deres vurdering av at den svake stigning av den brasilianske valutaen, realens verdi relatert den amerikanske dollar den 20. september, dagen etter Lula-Meirelles-møtet, skyldtes tilliten til at Lula verken ville utfordre det drakoniske utgiftstaket pålagt av Meirelles i 2017 eller sentralbankens uavhengighet, til tross for hans tidligere og nåværende offentlige løfter.
Hva angår støtten til Silva så inkluderte det kompromisser om regulering av karbonkredittmarkedet i Brasil, og en demping av avskogingen, som på den måten bidro til å låse opp en frihandelsavtale mellom Mercosur og EU. Avtalen har vært under utarbeidelse i flere tiår, og er annonsert som den største kommersielle avtalen noen gang signert, men den har blitt blokkert av ei rekke europeiske nasjonale myndigheter, med den begrunnelse at Brasils intense og destruktive landbruksmetoder ville by urettferdig konkurranse for europeisk landbruk basert på småbruk. Lula har historisk sett motsatt seg avtalen, og hevdet at den ville ødelegge Brasils nasjonale industri. Nå, med Silva ved hans side, har han lovet å avslutte avtalen i løpet av hans første seks måneder i embetet, og med det lovet nok en velsignelse til big business, mens de bedragerske «karbonkredittordningene» ikke gjør noe for å stoppe den globale oppvarmingen.
Det er en dyp fornemmelse av historisk ironi i det faktum at den mye annonserte garantien mot et Bolsonaro-diktatur, amerikansk imperialisme mulig omfavnelse av en tredje Lula-periode, kommer der Bolsonaro selv anslår en trassig tone mot den amerikanske regjeringen, og avslører den stadige forverringen av USAs verdensposisjon, og den internasjonale nedstigningen til nasjonal rivalisering og krig. Én av hovedkildene til opposisjon mot Bolsonaro innen styringsklassen, og den PT mest høylytt har gitt uttrykk for, har vært at hans ensidige tilpasning til USAs utenrikspolitikk var i strid med Brasils business-interesser, og helt spesielt ettersom landet inneværende år ble den største mottakeren av kinesiske utenlandske investeringer.
Pedro Parente, en annen stor forretningsfigur tidligere utskjelt av PT, som ble utnevnt av president Temer til å lede den statsdrevne oljegiganten Petrobras etter Rousseffs avsetting, erklærte i et arrangement på São Paulo-børsen den 20. september: «Dersom den kommende regjeringen har en viss kompetanse, og spesielt med den forventede forbedringen i relasjonen til Kina dersom Lula vinner, er det en mulighet for å gjenvinne attraktivitet» for utenlandske investeringer.
Transformasjonen av Latin-Amerika til en kamparena for de stadig mer krighissende amerikanske konfrontasjonene med Russland og Kina, gjør bare PTs egne bakromsavtaler med Washington desto mer hensynsløse og kriminelle. Den samme grunnen til PTs berømmelser av utvidelsen av økonomiske tilknytninger til Kina og andre land – svekkelsen av USAs posisjon, spesielt i Latin-Amerika – underbygger også Washingtons behov for å bevare båndene til det brasilianske militæret, uansett dets kortsiktige bekymringer om Bolsonaros hensynsløshet, som det ble demonstrerte 7. september. Samtidig gjør PTs underordning av partiets populistiske appeller til dets søken etter støtte fra imperialistmaktene det klart at uansett resultatet av avstemningene den 2. oktober, de brasilianske arbeiderne vil møte en regjering av uforlignelige innstramminger og angrep på levestandarder, alt under påskudd av «konkurranseevne» og «stormaktspolitikk».
Organiseringen av en motoffensiv mot klassekrigen annonsert av både Bolsonaro og PT fordrer en sosialistisk og internasjonalistisk strategi. Dét perspektivet er bare fremmet av Den internasjonale komitén av Den fjerde internasjonale (ICFI).