Det er mange faktadetaljer om det voldelige angrepet på Paul Pelosi, ektemannen til House Speaker Nancy Pelosi, tidlig fredag morgen i deres hjem i San Francisco, som gjenstår å bli fastslått: Hvilket sikkerhetssystem var i kraft, og hvordan var angriperen i stand til å komme seg inn; om mannen arrestert for overfallet, David DePape, hadde noen medskyldige eller noen assistanse; om det var en tredje person i hjemmet på det aktuelle tidspunktet, som rapportert av NBC News søndag morgen, uten å bekjentgjøre noen detaljer.
Men det kan det ikke være noen tvil om den politiske betydningen av dette drapsforsøket: Den tiltakende trusselen om fascistvold i Amerika, oppildnet av Donald Trump og Det republikanske partiet, har nådd det punkt at ektemannen til Demokratene topprepresentant i Kongressen, den andre i rekkefølga til presidentskapet, ble slått innen en tomme av hans liv.
Trump & Co. er de moralske opphavsmenn for dette angrepet, uansett om DePape ble assistert,
dirigert eller manipulert i hans handlinger. En endeløs syndflod av voldelig propaganda rettet mot Pelosi har vært en hovedbestanddel av Det republikanske partiets valgappeller i mer enn et tiår, og dette har eskalert siden Trumps framvekst til posisjonen som det høyreorienterte partiets i all vesentlig grad uimotsagte leder.
DePape anvendte både språket og taktikken til dem som stormet Capitol den 6. januar 2021. Etter å ha møtt Paul Pelosi, begynte han angivelig å rope: «Hvor er Nancy?,» det samme spørsmålet var talekoret til fascistmobben da de ransaket Speaker-kontorene i Capitol-bygningen, mens de truet henne på livet. DePape kom utstyrt med plaststrips, lik dem medbrakt av mange fascister da de tok seg inn i Capitol, i håp om å ta fanger. Han planla tydeligvis å bruke dem på Pelosi, om han fant henne.
De første gjennomgangene av hans innlegg på sosiale medier tyder på at DePape, tidligere en forfekter for miljøpartiet Green Party og nudisme, hadde forflyttet seg drastisk til høyre, og blitt en tilhenger av fascistiske konspirasjonsteorier som QAnon. Han har vært en ivrig tilhenger av Trumps «stop the steal»-kampanje og valgfornektelse, som har støtte fra mer enn halvparten av alle Republikanere som kandiderer for føderale og vesentlige delstatsembeter i midtperiodevalgene.
Det er all grunn til å tro at, akkurat som kidnapping-drap-komplottet i 2020 mot Michigan-guvernør Gretchen Whitmer var et forvarsel om 6. januar-angrepet på Capitol, er det potensielt dødelige angrepet på Pelosi-bopelen et vardøger om mer vold i vente, under og etter valgdagen i 2022.
Om Det republikanske partiet lader våpnene og besørger målskivene for slike angrep er det imidlertid Det demokratiske partiet som gjør det mulig at de går fram. Dét er betydningen av en 2022-valgkamp der Biden, Pelosi, Chuck Schumer og andre ledende Demokrater har forsøkt å bagatellisere trusselen om fascistvold, og har beskrevet deres Republikaner-opponenter som deres «venner» og «kolleger» og til og med har erklært, som Biden gjorde etter 6. januar-angrepet, at han ønsket et «sterkt Republikansk parti».
Om åtte dager kan Biden godt få hans ønske oppfylt, da Det republikanske partiet, dominert av kandidater som benekter selve legitimiteten av hans presidentskap, kan ta kontroll over Representantenes hus, og også kan få flertall i Senatet. Republikanerne truer med å velte Demokrat-kontrollerte delstatsregjeringer, ikke bare i slagmarksdelstater som Pennsylvania, Michigan og Wisconsin, men også i tradisjonelle høyborger for Demokratene som New York og Oregon.
Hvordan er det mulig at et parti ugjendrivelig assosiert med det første forsøket noensinne på å omvelte et presidentvalg og oppheve amerikanske velgeres beslutning, er i en posisjon til å komme tilbake til makten? Hvordan er det mulig at Det republikanske partiet bare kan komme med den mest overfladiske responsen på forsøket på å drepe den øverste Demokraten i Kongressen, inkludert total taushet fra Trump selv, uten frykt for konsekvensene?
Ansvaret må legges på dørstokken til Det demokratiske partiet og Biden-administrasjonen, som bevisst har avvæpnet det amerikanske folket, i møte med den voksende trusselen mot det lille som gjenstår av demokrati.
Selv ved de sjeldne anledninger der Biden og Demokratene har tatt opp den eskalerende trusselen mot demokratiske rettigheter, som i Bidens eneste tale under 2022-valgkampen, blir spørsmålet raskt droppet. I løpet av de to månedene siden Biden erklærte at «en ekstremisme ... truer selve grunnlaget for vår republikk,» har han knapt ytret et ord om emnet.
Og hva angår 6. januar-angrepene, mens hundrevis av voldelige fotsoldater har blitt tiltalt, har topporganisererne gått skuddfri, og mange operatører på mellomnivå, som hjalp til med å finansiere og gjennomføre angrepet, stiller som Republikanernes kandidater i 2022, i delstater som strekker seg fra Pennsylvania til California.
Det er allerede registrert tusenvis av drapstrusler mot kandidater, embetsfunksjonærer og valgarbeidere, de aller fleste med opphav fra fascisthøyre. Siden Trumps valg i 2016 har antallet drapstrusler mot medlemmer av Kongressen alene økt med 967 prosent.
Biden-administrasjonens respons er å spre selvtilfredshet, eller å skylde trusselen om vold på «russisk desinformasjon,» og på den måten forsøke å sløve den folkelige bekymringen over fascistfaren, og for å utnytte den til å styrke sin krigspolitikk i Ukraina.
Selv da angrepet på Paul Pelosi tvang ham til å ta opp temaet kunne ikke president Biden få seg til å erklære at Trump og hans våpendragere ønsker vold, og aktivt bestreber seg for å oppildne den. «Hva får oss til å tro at ett parti kan snakke om stjålne valg, at Covid er en bløff, at det hele er en haug med løgner, og at det ikke påvirker folk som kanskje ikke er så godt balansert?» sa han på et valgkampmøte i Pennsylvania.
DePape er så absolutt et ubalansert, og kanskje også sinnsykt individ. Men han gjenspeiler den sosiale virkeligheten i et land som virker mer og mer ubalansert og sinnssykt, i en fundamental historisk og klassemessig forstand: En liten håndfull av de superrike monopoliserer rikdommen produsert av hundrevis av millioner av arbeidende mennesker, samtidig som de anvender deres politiske monopol, gjennom to-parti-systemet, for å blokkere enhver utfordring nedenfra.
Det demokratiske partiet er imot enhver bevegelse nedenfra mot den pågående trusselen om fascistvold og diktatur i USA. Partiets sentrale bekymring over muligheten for at Republikanerne tar kontroll over Kongressen, er at det ikke må påvirke USA-NATO-krigen mot Russland. Ingenting vil avlede Biden fra denne konflikten, kritisk viktig for interessene til Wall Street og amerikansk imperialisme, men som vekker null entusiasme blant arbeidende mennesker.
Den sentrale oppgaven amerikanske arbeidere står overfor, og den eneste måten å beseire den økende trusselen om diktatur, fascistvold og imperialistkrig, er å bryte ut av den politiske tvangstrøya av det selskapskontrollerte to-parti-systemet, og ta veien for uavhengig politisk kamp for et sosialistisk og internasjonalistisk program.