Under skalkeskjul av å rekalibrere Kinas dynamiske politikk for Zero-Covid forflytter Det kinesiske kommunistpartiet (KKP), ledet av Xi Jinping, seg raskt i retning av å vedta en politikk for «flokkimmunitet», en annen betegnelse for masseinfeksjon av befolkningen. Konfrontert med økonomisk krise innenriks og under det forente presset fra internasjonal finanskapital og amerikansk imperialismes militære provokasjoner, skroter Xi-regjeringen Kinas politikk for Zero-Covid, som har reddet millioner av liv.
Opphevingen av Zero-Covid-tiltak i Kina vil påføre landets befolkning død av en massiv skala. Det er ingen usikkerhet om resultatet av å «leve med viruset» i Kina. De tre siste årene har vist den enorme størrelsesorden av lidelse og død en slik politikk uunngåelig innebærer: Overfylte sykehus, frysevogner for oppbevaring av lik, massebegravelser og en overlevende befolkning plaget av sorg og Long Covid. Over 1,1 millioner døde amerikanere, mer enn 20 millioner overtallige dødsfall over hele verden – disse tallene avslører hva åpningen av en nasjon på 1,4 milliarder mennesker for pandemiens herjinger er forvarsel om.
En rapport fra Reuters i helgen, «Hvor mange mennesker kan dø dersom Kina lemper på Covid-restriksjonene,» tilbød tre vitenskapelige estimater som svar på spørsmålet som stilles av rapportens skremmende overskrift. Det estimerte dødstallet varierte fra 1,3 til 2,1 millioner mennesker.
Internasjonal finanskapital har i over to år forlangt at Kina hever Zero-Covid, i bestrebelser for å få gjenopptatt fullskala utbytting av den kinesiske arbeiderklassen og gjenopprette tilgangen til Kinas enorme forbrukermarkeder. Én dag etter rapporten som advarte om dødstall i millioner, publiserte Reuters en finansartikkel, «Investorer satser på at Kinas oppsving etter lemping av Covid-19-begrensninger vil bli heftig, men forbigåene.»
Enorme summer penger strømmer inn i spekulative investeringer i Kinas forbrukermarkeder, i forventninger om «heftig» vekst etter opphevingen av Zero-Covid. En slik vekst vil imidlertid ikke vedvare. Det medisinske kaoset og antallet dødstall som konsekvens av politikken for masseinfeksjon vil besørge en kraftig økonomisk sammentrekning. Reuters bemerket at investorer ville gjøre klokt i å flytte deres penger etter den første forbrukerbonanzaen, over til selskaper som produserer antigentester. Ingenting er så lukrativt for kapitalismen som menneskelig elendighet.
KKP følger i deres begrunnelse for å oppheve Zero-Covid vestmaktenes og spesielt USAs spilleplan. Den kinesiske regjeringen gjentar den løgnaktige påstanden, utbasunert i vestlige medier, om at omikron er en «mild» variant. Regjeringen presenterer pseudovitenskap som vitenskap, og promoterer tradisjonell kinesisk medisin som en kur, til erstatning for Ivermectin og blekemiddel. Drevet av økonomiske imperativer, uten noe som helst hensyn til folkehelsen, presser de på for en full gjenopptakelse av vanlig arbeid og handel.
KKP-byråkratiets trekk i retning av å heve Zero-Covid ble innledet før de nylige protestene, som har blitt universelt hyllet i vestlige medier. Protestene har vært små, med samlinger i hundretall, nesten utelukkende trukket fra studentsjikt fra den øvre middelklassen ved landets eliteuniversiteter. Deres blanke ark og slagord – som har forlangt en slutt på massetesting, og som presenterer folkehelsetiltak som antitetiske til «frihet» – gjenspeiler mer enn bare forvirring. De uttrykker interessene og frustrasjonene til privilegerte sosiale sjikt som finner seg ute av stand til å nyte deres velbeslåtte livsstiler.
Dette sosiale sjiktet er ei sentralt støttegruppe for KKP-byråkratiet. Mange er medlemmer av partiet, eller ønsker å bli det, som er en kritisk viktig vei for deres sosiale forfremmelser, men de anser tiltak for Zero-Covid som en utålelig inngripen i deres personlige karriereplaner.
Blanke ark-protestene i Kina tilsvarer, i deres sosiale innhold og så langt i deres utviklingsforløp, de høyreorienterte antimunnbind- og antivaksineprotestene som i 2020 og 2021 ble arrangert i USA, Europa og Canada. KKP responderer på en tilsvarende måte, og anvender dem som påskudd for ytterligere forflytning i retning av en politikk for masseinfeksjon.
Xi-regjeringen, som bestreber seg for å reintegrere Kina med den kapitalistiske verdensøkonomien, undergravde først den folkelige støtten for politikken for Zero-Covid, og vedtok deretter tiltak for å heve den. Regjeringen kuttet i mai 2022 den nasjonale forsikringsfinansieringen for massetesting for Covid-19, og forflyttet den økonomiske byrden, i en størrelsesorden av milliarder av dollar, over på sterkt rammede lokalmyndigheter i landets grenseregioner. Mange av disse byene og regionene overførte i sin tur ansvaret for kostnadene av testingen over på individene som ble testet.
Med den politiske makten fullstendig konsolidert i Xi Jinpings hender under Den 20. partikongressen i oktober, satte KKP i gang med å implementere et sett med tiltak for å fjerne Zero-Covid-restriksjoner for landets økonomiske liv.
Partiet lanserte 11. november sine «Tjue artikler,» som lempet på hver av komponentene av Zero-Covid og inkluderte oppbyggingen av medisinlagre for å ruste landet for den masseinfeksjonen som skulle følge. Disse trinnene ble tatt rett før G20-toppmøtet, der Xi deltok, og symbolsk opptrådte uten å anvende munnbind. KKP signaliserte til verdenskapitalismen at Kina var i ferd med å gjenåpne for business.
KKP skroter nå Zero-Covid med alarmerende hurtighet. Med få dagers mellomrom kommer en ny kunngjøring – reduserte karantener, slutt på massetesting, fraråding av at folket lar seg teste – som signaliserer at selv grunnleggende avbøtende tiltak blir forlatt.
Regelmessig massetesting er selve grunnfjellet for Zero-Covid. Uten en vitenskapelig vurdering av infeksjonsrater og overføringen i samfunnet, er det ikke lenger mulig å være trygg på tallene som kommer ut av Kina. Både antall infeksjoner og dødsfall er nå uten tvil betydelig underrapporterte.
Det pågående politiske skiftet i Beijing ble i over to år forlangt av imperialistmaktene og verdens finanssentre. Der de anvendte krigsspråk snakket de om Kinas folkehelsetiltak som massive grusomheter, brudd på menneskerettighetene og totalitarisme. New York Times publiserte i januar i år en artikkel som sammenlignet Kinas hvituniformerte helsetjenestearbeidere med Nazister. På en måte som har oppsiktsvekkende likhet med 1800-tallets Opiumskriger, da imperialistmaktene med våpenmakt åpnet Kina for salg av narkotika, har amerikansk imperialisme insistert på at Kina må åpne opp for dollar og sykdom.
Vestlige media har hengt seg på protestene mot Zero-Covid med frydefull beredskap, og har feiret dem som en berettigelse av «frihet». Times publiserte søndag en redaksjonell uttalelse som omhandlet deres «moralske forpliktelse» til å støtte protestene, samtidig som den ikke med ett ord nevnte de dødstall som uunngåelig vil følge, etter hvert som demonstrantenes krav blir oppfyllt. Kina er på randen av en katastrofe, og en festivalstemning fyller vestlige mediers sider. De er apokalypsens heiagjeng.
For kreftene i Pentagon og Det hvite hus betyr opphevingen av Zero-Covid mer enn bare en gjenoppretting av forsyningskjeder og en sårt etterlengtet kilde for profitt. I den hemningsløse spredningen av pandemien i Kina, og de millionene den vil drepe, ser de et virkemiddel til å oppildne ei intens sosial krise som kan destabilisere KKP-regimet. Washingtons insistering, forkledd i menneskerettighetens språkformuleringer, på at Covid ikke kan – ikke må – begrenses og kontrolleres, utgjør en form for biologisk krigføring, en forberedelse til åpen militærkonflikt som er vel så viktig som det nye B-21-bombeflyet.
Erfaringen fra Kinas politikk for Zero-Covid de tre siste årene er et ugjendrivelig bevis på to prinsipper. For det første, det er mulig, gjennom koordinert sosial planlegging, å eliminere koronaviruset og forhindre massedød. For det andre, det er umulig å gjennomføre en slik politikk på et nasjonalt grunnlag.
KKP-byråkratiet er nasjonalistisk, inn til sin kjerne. Det var stalinismens nasjonalisme som var pådriver for hvert eneste av KKPs svik mot arbeiderklassen på 1900-tallet. Det er umulig verken å bygge sosialisme eller avslutte en pandemi i ett enkelt land. KKP-apparatet har ingen vei framover, og det søker å få beskyttet sin makt og sine privilegier der det kapitulerer for verdenskapitalismen. Akkurat som KKP-apparatet åpnet landets økonomi for global kapitalistutbytting på 1980- og 1990-tallet, åpner det i dag Kina for sykdom og massedød.
Politikken for «flokkimmunitet» som nå vedtas av KKP vil resultere i millioner av menneskers død. Virusets spredning i Kina vil dessuten framskynde utviklingen av nye varianter, som i sin tur vil bli spredt over hele verden. Denne katastrofen er imidlertid ikke uunngåelig.
Det er voksende protester i den kinesiske arbeiderklassen, spesielt i de sørlige produksjonsbyene, som er av en helt annen karakter enn den øvre middelklassens protester med blanke ark. Titusenvis av arbeidere ved Foxconns iPhone-fabrikk og i klesindustrien i Guangzhou har kommet i åpen konflikt med staten. De slåss mot utbyttende arbeidsbetingelser, tilbakeholdte lønninger og det faktum at de ikke er tilstrekkelig beskyttet mot spredningen av Covid-19 i fabrikkene.
De protesterende kinesiske arbeiderne representerer en sosial kraft som er i stand til å stanse den forestående katastrofen. Den mest presserende oppgaven er å bygge en organisert opposisjon mot hevingen av Zero-Covid, med et internasjonalistisk og sosialistisk perspektiv. Kapitalismen ser profitt i pest, og vil ikke gjøre noe for å stanse millioner av arbeideres død, men arbeiderklassen over hele kloden har all interesse av å forhindre at pandemien får herje i Kina. De må besørge den kinesiske arbeiderklassen all den hjelp de kan i byggingen av en politisk bevegelse mot opphevingen av Zero-Covid.