Det kinesiske kommunistpartiets (KKP) lederskap har bevisst sluppet en katastrofe av ukalkulerbare dimensjoner løs over Kinas befolkning, med den fullstendige avviklingen av Zero-Covid-politikken.
Nyhetsrapporter fra Kina avslører hver dag hvor langt regjeringens politiske endringer har gått, og hvor dyp den resulterende krisa har blitt. Massetestingen har i løpet av de to siste ukene stoppet og mobilappen for sporing av kontakter og eksponering for Covid-19 har blitt stengt ned. Kina sluttet onsdag å telle asymptomatiske Covid-tilfeller. Etter mer enn to år der Kina hadde de mest presise dataene om Covid-19, gjenspeiler ikke lenger de offisielle tallene virkeligheten. Protokoller for karanter blir også opphevet, og arbeidere infisert med Covid-19 blir nå tvunget tilbake til arbeid.
KKPs offisielle retorikk setter virkeligheten på hodet, der alle av USAs og andre vestlige makters løgner adopteres. Partiet presenterer ikke lenger en Zero-Covid-polikk som løsningen for å få slutt på pandemien, men hevder snarere at pandemien er løsningen for å få slutt på Zero-Covid-polikken. Masseinfeksjon av det «milde» omikron vil føre til ei bølge av infeksjoner, av offisielle statsmedia kalt «Covid exit-bølga». Ifølge Zhong Nanshan, en ekspert på lungesykdom og en ledende offisiell stemme for KKPs Covid-politikk, skal bølga angivelig avta ved midten av 2023, og Kina vil være tilbake til «før-epidemibetingelser».
Kina gjenintegrerer seg faktisk inn i den dystopiske verden med «Covid for alltid,» der den globale befolkningens masseinfeksjon har tillatt SARS-CoV-2 å mutere og utvikle seg til stadig mer smittsomme og immunresistente varianter. Med hver ny globale bølge blir flere millioner mennesker på nytt infisert med viruset [engelsk tekst] og opplever kumulative skader på deres kropper, med voksende deler av befolkningen som enten dør eller blir hemmet av Long Covid.
Spredningen av Covid gjennom Kinas befolkning besørger viruset et enormt nytt basseng for overføringer der det kan mutere til nye, muligens mer virulente former. Opphevingen av Zero-Covid kan slå katastrofalt tibake på verden, i form av fornyede og forverrede bølger av global infeksjon.
Samtidig som de offisielle data ikke lenger er nøyaktige er det sterke bevis for at Kinas folkehelseinfrastruktur allerede blir overveldet av alvorlige sykdomstilfeller. Enhver med en angivelig «mild» infeksjon har fått beskjed om å forbli hjemme, men sykehus og medisinske sentre er ute av stand til å ta seg av den massive tilstrømmingen av pasienter. Situasjonen er alvorlig nok til at leger med påvist Covid-19 men som bare viser «milde symptomer» rådes å forbli i arbeid, men samtidig unngå kontakt med eldre pasienter. Slike politisk retningslinjer vil omgjøre medisinsk behandling til den primære vektoren for viral overføring.
Berettigelsen for denne nye politiske orienteringen ble presentert i en lederartikkel i Global Times. «Det er konsensus om at viruset er for smittsomt til at infeksjon kan unngås. Selv om deres symptomer kan bero på flaks, kan nesten alle overleve viruset, og risikoen for død er ubetydelig.»
Zhong kvantifiserte fredag denne «ubetydelige» risikoen for pressen, og uttalte at «bare» 0,1 prosent av de smittede ville dø. Fatalitetsraten 0,1 prosent for et virus «for smittsomt til å kunne unngås» vil i en nasjon med 1,4 milliarder mennesker kunne bety én million eller flere dødsofre.
Estimatet på 0,1 prosent er imidlertid lavt. Singapore, med den høyeste vaksinasjonsraten i verden, led i 2022 en fatalitetsrate fra omikron på 0,45 prosent. I USA døde en kvart million mennesker av Covid-19 det siste året. Hvor mange flere vil kunne dø når en nasjon med 1,4 milliarder relativt immunologisk naive mennesker er åpnet for virusets herjinger? Tallrike vitenskapelige studier har blitt publisert de siste månedene, deriblant en på torsdag av Hong Kong University. Det er ingen usikkerhet i deres prognoser: Hundretusenvis, muligens så mange som to millioner, kan se døden i vente som følge av opphevingen av Zero-Covid-politikken.
Fabrikker og næringsvirksomheter i Beijing og andre større byer er øde og forlatte, både som følge av masseinfeksjon og frykt. Nyhetsrapporter er fulle av beretninger om arbeidsplasser der 90 prosent av arbeiderne holder seg hjemme med febersymptomer, og økende antall rapporter om næringsvirksomheter som tvinger syke arbeidere til å komme tilbake i arbeid, og regjeringen som forbereder for å følge opp i samme sporet.
Men, der KKP nå gjentar USAs og imperialistmaktenes kriminelle «flokkimmunitets»-politikk er det en vesentlig forskjell: For å gjennomføre sin politikk for masseinfeksjon er den kinesiske regjeringen tvunget til å rulle tilbake en vellykket og populær strategi for eliminering, som ikke var påtvunget befolkningen av KKP-byråkratiet, men på mange måter var det omvendte.
Zero-Covid var det planlagte og koordinerte uttrykket for folkelig besluttsomhet om å treffe de nødvendige tiltakene for å forhindre masseinfeksjon og død. Politikkens suksess var basert på det kollektive valget i arbeiderklassens lokalsamfunn om å akseptere oppofrelser – deriblant å gjennomgå regelmessige massetester, og utholde sporadiske nedstenginger – for å forhindre spredningen av sykdom.
Det er ikke den kinesiske befolkningen som har forlangt oppheving av Zero-Covid, men internasjonal finanskapital og dens talerør i vestlige media; de har skrytt som esler for dette og gjort alt for å forgifte den internasjonale opinionen mot Kinas folkehelsetiltak.
New York Times publiserte lederartikler, ytringskronikker og reportasjer som fordømte Kinas «totalitære» helsetiltak, presenterte karantenefasiliteter som konsentrasjonsleirer, sammenlignet folkehelsearbeidere med nazister, og forlangte masseinfeksjon i «frihetens», «menneskerettighetenes» og «demokratiets» navn. Samtidig som Kina bestrebet seg for å holde seg fri fra den globale pandemien, destabiliserte Washington verden, provoserte fram krig i Ukraina, truet med krig over Taiwan, og påla Kina handelskrigstiltak.
De vestlige mediene greip ved slutten av november til de små øvre-middelklasse-protestene i Kina for nok en gang å forlange opphevingen av Zero-Covid. Demonstrasjonene med blanke papirark på campusene til Kinas eliteuniversiteter var ikke et oppsving av trossende opposisjon fra det kinesiske folket, men fungerte snarere som grensesnittet mellom KKPs strategi og vestlig propagandas forlangender. Protestene ble iscenesatt for verdenspressens kameraer for å dramatisere «allmennhetens krav» om å oppheve Zero-Covid, en politisk orientering KKP allerede hadde vedtatt på internasjonal finanskapitals insistering.
KKP hadde forlengst lagt detaljerte planer og hadde lenge før protestene til og med lansert opphevingen av Zero-Covid. Allerede innen begynnelsen av november hadde partiet hentet inn konsulenter for prosessen fra Hong Kong, endret budsjettprioriteringer, og kunngjorde den 11. november de 20 tiltakene som utgjorde den første fasen i tilbakerulling av Zero-Covid. Bare én måned seinere ligger nå den enorme beskyttende infrastrukturen i ruiner, som var nitidig skapt av det kinesiske folk.
Zero-Covid organiserte, planla og formulerte som politisk retningslinje tiltakene som vokste fram fra grasrotbestrebelsene i Wuhan og nærliggende byer for å forhindre spredningen av pandemien tidlig i 2020. En tilnærming for eliminering var allerede på plass i Kina før kapitalistmaktene i resten av verden hadde vedtatt en strategi for pandemien.
Amerikansk imperialisme satte deretter agendaen for den globale kapitalismen, og banet vei for teknikkene og løgnene for masseinfeksjon og død, i tjeneste for profittenes opprettholdelse. Land etter land fulgte Washingtons førende anvisninger, og skrotet først eliminering og deretter avbøtende tiltak, i en politikk for «flokkimmunitet» og for «å leve med viruset». Det var dette omringende sykdomsregimet, denne politiske orienteringen med «Covid for alltid,» og ikke Zero-Covid, som isolerte Kina.
KKP-lederskapets makt og privilegier hviler på dets evne til å overvåke og formidle den enorme kinesiske arbeiderklassens arbeidskraft for den globale kapitalismens utbytting. De øvre sjiktene av partiet utøver statsmakten for å sikre et vellykket grensesnitt mellom imperialistisk finanskapital og den kinesiske arbeidsstyrken, samtidig som de opprettholder nasjonal suverenitet som det politiske grunnlaget for deres autoritet. Deres politiske utsyn er et uttrykk for denne funksjonen, og er fullstendig nasjonalistisk.
Det er ingen mulig nasjonal løsning på en global pandemi. Enten vil Zero-Covid lykkes som en global strategi på grunnlag av en sosialistisk politikk, ellers vil Covid-19 fortsette å spre seg globalt i overskuelig framtid. KKP har ingen vei ut av Kinas isolasjon og kapitulerer nå for verdensimperialismen.
I visshet om at opphevingen av Zero-Covid ville være upopulær og kunne bli kilde til eksplosiv klassekonflikt, bestemte KKP-lederskapet seg bevisst for å gi avkall på halvhjertede tiltak. Med usedvanlig hurtighet, og før det kunne organiseres noen opposisjon, reiv de ned alt som sto i veien for gjenåpningen for internasjonal finanskapital. I en bestrebelse for å atomisere den kinesiske arbeiderklassen, og bryte opp dens sosiale solidaritet, har regjeringen vedtatt et nytt slagord: «Vær den første personen ansvarlig for din egen helse.»
Det er avgjørende viktig at den kinesiske og internasjonale arbeiderklassen motsetter seg opphevingen av Zero-Covid, og ikke bare slåss for dens re-implementering i Kina, men over hele verden. Planlagt og koordinert folkehelse som et felles mål og en kollektiv rettighet må bli de ledende prinsipper for en global bevegelse av arbeiderklassen, for å redde millioner flere mennesker fra død og svekkelse.