Paul Nowak, den nyutnevnte generalsekretæren for [Storbritannias sentrale fagforbund] Trades Union Congress (TUC), har fulgt opp hans appeller i media om å samarbeide med Conservative-regjeringen for å få slutt på den eskalerende streikebølga, med et brev til statsminister Rishi Sunak.

Det foraktelige brevet som bønnfalte om samtaler, datert 3. januar, ble sendt rett før Sunak-regjeringen torsdag kunngjorde dens intensjon om innen uker å legge fram den lenge planlagte antistreikelovgivningen, som er basert på opprettholdelsen av minimumsnivåer for tjenestetilbud. Lovgivning som opprinnelig ble foreslått mot jernbanestreikene for å «opprettholde en grunnleggende funksjon, og levere minimumstjenestenivåer [MSL; Minimal Service levels]» vil utvides til hele den offentlige sektor.

I tillegg til jernbanetjenester, vil MSL-nivåer bli håndhevet for brannbekjemper og ambulansearbeidere, og deretter på tvers av ytterligere fem av arbeidslivets sektorer. Arbeidere i det offentlig helsevesenet, så vel som innen utdanning, atomkraftanlegg, andre transporttjenester og grensesikkerheten, vil også bli tatt inn under lovverket. I disse sektorene har over en million arbeidere allerede stemt for streiker, deltatt i streiker eller stemmer for tiden over arbeidskamp. En talsperson for næringslivsdepartementet sa regjeringen «forventer å fortsette å oppnå frivillige avtaler» med fagforeninger i disse sektorene, og advarte for at de ville «se etter å konsultere om minimumsnivåer for sikkerhet, dersom disse frivillige posisjonene ikke blir imøtekommet».

I tillegg til å ilegge fagforeningene bøter på £1 million dersom de trosser minimumsnivået for operative tjenester, vil arbeidere konfrontere oppsigelse for å nekte å utføre forpliktet arbeid mot deres egen streikeaksjon.

Som WSWS forklarte da Nowak tiltrådte gjorde han det klart i en serie medieintervjuer at den voksende streikebevegelsen ikke var resultat av fagforeningslederes intensjoner, men arbeidernes nekting av å akseptere enda et år med reallønnskutt. Nivået av streikeaksjoner i desember nådde 1,4 millioner tapte arbeidsdager, det høyeste tallet siden juli 1989 under Thatcher-regjeringen.

Et slikt oppsving i arbeiderklassens motstand vil bli sett som en kilde til styrke av hundretusenvis av arbeidere i postvesenet, jernbanene, busstransporten og ambulansetjenesten, og av sykepleierne. Men av TUC-lederen blir det sett på med stor foruroligelse, han som offisielt representerer 5,5 millioner arbeidere gjennom fagforbundets tilknyttede fagforeninger. Nowaks respons er å tilby TUCs enorme apparats tjenester for å slå ned det bryggende opprøret.

Nowak avviser det folkelige sentimentet som animerer arbeiderne som er fast bestemte på å beseire Tory-regjeringen ledet av en ikke-valgt statsminister, og avfeide spekulasjoner om en kommende generalstreik som en «bjørnetjeneste for våre fagforeninger og medlemmer».

Nowak snakker kun for byråkratiet, ikke for arbeiderklassen. Han ble TUC-leder uten motkandidat etter å ha fungert som visegeneralsekretær siden 2016, og er like mye resultatet av en udemokratisk prosess som Sunak er. Hans forgjenger Frances O’Grady trakk seg fra stillingen etter ni år, for å ta opp hennes sete i det ikke-valgte House of Lords som baronesse O’Grady of Upper Holloway. Lønnspakka for fagforeningsapparatets høyeste stilling var £ 167 229 – som plasserer Nowak i det minste blant de øverste 10 prosentene av inntektsskalaen – i stedet for blant de millioner av arbeidere som har hatt en nedgang i gjennomsnittsinntekt siden 2008 på £ 20 000.

Fredstilbudet til Sunak-regjeringen er en appell til en allianse for å forsvare big business sine interesser mot den utviklende klassekampen, med sukkersøte referanser til arbeidende menneskers nød kynisk anvendt som vinduspryd.

I hans brev som ber om et hastemøte appellerer Nowak til Sunak om å «komme på banen,» der han beskriver ei krise i landets offentlige tjenester etter år med «underfinansiering og underbemanning». Men hans vage kravs svindel om en «rettferdig avtale» for «folk i frontlinja» har allerede blitt avslørt av at Nowak avfeide sykepleiernes krav om en lønnsøkning 5 prosent over inflasjonen (19 prosent) som «ikke realistisk».

Hans appell er til Toryene for at de skal gjeninnføre fagforeningsbyråkratiets rolle for å undertrykke arbeiderklassen, gjennom en trepartsordning med arbeidsgiverne og regjeringen. I hans brev til Sunak skriver og syter han over at «så langt har dine ministre nektet å forhandle direkte med fagforeningene om lønninger.»

Nowak uttrykker bekymring for at Sunak-regjeringens handlinger risikerer å «diskreditere» lønnsvurderingsorganene som har anbefalt hevinger på fra 4 til 5 prosent for sykepleierne, andre NHS-ansatte og lærerne. Disse angivelige «uavhengige» organene har blitt anvendt i mer enn et tiår til å pålegge innstramminger, og pålagt den ene elendige lønnstilbudet etter det andre på millioner av offentlig ansatte, og har bidratt til historiens største skvis på lønningene.

Dette maskineriet er så diskreditert at Nowak ble tvunget til å advare om at noen fagforeninger vurderte å boikotte årets lønnsprosess for 5,8 millioner ansatte i offentlig sektor. Over 20 000 brannbekjempere og kontrollrompersonell over hele Storbritannia stemmer for tiden for autorisasjon for streikehandling, som avsluttes den 30. januar, og i tilfelle vil bli den første nasjonale streiken siden 2003. Fagforeningen Fire Brigades Union har forsøkt å forhindre streikehandling siden det ynkelige lønnstilbudet på 2 prosent som ble tilbudt sist mai, og har siden organisert en konsultasjonsavstemming om det latterlige reviderte tilbudet på 5 prosent, som i midten av november ble avvist med et flertall på 79 prosent.

Det nedverdigende skuet av en Nowak som går til Sunak-regjeringen med lua i hånda er hele fagforeningsbyråkratiets vanlige respons, inkludert de som feilaktig framstilles som å ha en «venstre»-ledelse. Arbeidernes voksende motstand avslører i løpet av kort tid de som siden i sommer har blitt hyllet for å lede en gjenkomst til kjempende fagforeninger – ingen mer enn Mick Lynch, generalsekretæren i transportarbeidernes fagforbund Rail, Maritime and Transport (RMT).

Rundt 40 000 jernbanearbeidere i RMT har denne uka gått til 48-timers arbeidsnedleggelser i deres langtrukne kamp mot regjeringens agenda for kostnadsbesparelser på £ 2 milliarder, inkludert lønnsbegrensninger og en massiv restrukturering av arbeidsvilkår og betingelser, på bekostning av arbeidsplasser og sikkerheten. Lokførernes fagforening ASLEF kunngjorde en én-dagsstopp innimellom RMT-aksjonene. Selv i tilfellet med de mest omfattende stansene siden streikene startet i juni, på fem dager på ei uka på tvers av nettverket, opprettholder byråkratiet arbeidernes splittelse.

Mot dette bakteppet engasjerte Lynch seg i en ordkrig med regjeringen, og klaget over at den blokkerte et framforhandlet oppgjør mellom RMT og jernbanebossene. Han skrev hans eget «Kjære Rishi»-brev den 9. desember i en bønn om å gjenåpne samtalene etter at tidligere forhandlinger brøyt sammen. Dette var etter at regjeringsministrene insisterte på at orienteringen med énmannsbetjente tog, Driver Only Operated, innrettet for å fjerne ombordvakter fra togene, ble akseptert på tvers av den gjenværende halvdelen av passasjerjernbanenettet.

Arbeidsgiverne Network Rail og Rail Delivery Group forlangte masseoppsigelser og andre tiltak for kostnadskutt som gjenytelser for en ynkelig toårig lønnsavtale på henholdsvis 9 og 8 prosent. Oppfølgingsmøtet i midten av desember med jernbanebossene og Conservative-regjeringens jernbaneminister Huw Merriman viste at Lynch var beredt til å akseptere deres rammeverk for ethvert marginalt forbedret tilbud. Som Lynch uttalte til BBC var det ikke snakk om å stille krav, men at en avtale var avhengig av «hva som kan genereres gjennom besparelsene og effektiviteten de forlanger». Lynch uttalte i RMT-pressemeldingen én dag før denne ukas streikeaksjoner at fagforeningen hadde forhandlet fram «vellykkede forhandlede oppgjør helt siden privatiseringen i 1993,» dette er nivået på underkastelse som tilbys.

De essensielle lærdommene av Storbritannias streikebølge er at den eneste måten en genuin og vellykket kamp kan føres mot regjeringen og arbeidsgiverne på, er ved at arbeiderklassen får brutt kontrollen over deres kamper ut av fagforeningsbyråkratiets dødelige grep. Verken den verste levekostnadskrisa på fire generasjoner, eller engang det fullstendige forbudet mot streikeaksjoner, vil få denne forsteinede kasten til å endre kurs.

Som tilfellet er over hele verden, framveksten av klassekampen etter fire tiår med de korporatistiske fagforeningsbyråkratiene undertrykking av den, bringer arbeidernes elementære streben inn i konflikt med arbeidsgivere, regjeringer og staten som opprettholder den kapitalistiske ordens interesser. Nøkkelen til å få låst opp arbeiderklassens sosiale makt er kampen for å bygge Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).