Storbritannia og Polen kunngjorde i forrige uke at de har til hensikt å sende hovedstridsvogner til krigen mot Russland i Ukraina, som åpner for at Tyskland og USA vil komme med lignende kunngjøringer.

For første gang siden Operasjon Barbarossa for 80 år siden skal tyskproduserte stridsvogner krysse den polske grensa for å delta i en skytende krig mot Russland. Dette er, uten tvil, det mest hensynsløse og eskalerende tiltaket USA og NATO har foretatt til dags dato.

Tanks er offensive våpen, ikke defensive. De brukes til å bryte gjennom fiendtlige forskansninger, med sikte på å erobre territorium. Ukrainske embetsfunksjonærer har gjort det klart at vestlige stridsvogner er nøkkelen til å nå deres mål i krigen, inkludert gjenerobringen av Krim-halvøya som er holdt av Russland siden 2014.

USA trener hundrevis av ukrainske styrker i pansret krigføring ved deres base i Bayern, Tyskland, der de gjennomfører øvelser med pansrede NATO-kjøretøy. Stridsvognene og deres mannskaper vil forlate Tyskland og dra inn i Ukraina gjennom Polen, for å kastes mot den russiske fronten.

Moderne stridsvogner trenger enorme logistikknettverk for bevæpning og støtte. Én enkelt M1 Abrams-tanks forbruker 273 liter drivstoff i timen når den er i operasjon. Disse stridsvognene vil kreve et massivt tog av logistikkpersonell, mange av dem vil sannsynligvis komme fra NATO-landenes væpnede styrker.

Ikke bare stridsvognene, men også deres enorme logistikk- og forsyningstog vil bli krigmål. Hver Leopard 2-tanks koster rundt $ 15 millioner. Beskyttelsen av disse våpensystemene, for ikke å nevne troppene som skal betjene og forsyne dem, vil bli en sentral militær nødvendighet for NATO.

USA og NATO har satset deres troverdighet på utfallet av krigen, som stadig mer eksplisitt blir definert som Russlands militære nederlag og oppstykkingen av landet. Konfliktens logikk krever derfor en stadig større eskalering.

Med deres kolonner av pansrede kjøretøy og forsyningslinjer truet av russiske våpen og luftangrep, enten innen Ukraina eller over den polske grensa, vil igjen opprettelsen av en «flyforbudssone» bli luftet i amerikansk presse som en livsviktig nødvendighet for å beskytte forpliktelsene allerede nedlagt.

Det ville bety at USAs og NATOs piloter og SAM-operatører, under påskudd av å forsvare deres militære eiendeler, vil bli engasjert i å skyte ned russiske krigsfly, og sparke igang en direkte skytende krig mellom USA/NATO og Russland.

Dette er utsiktene befolkningene i USA og Europa blir meldt med på, uten deres viten, av regjeringer som lovet å unngå «en tredje verdenskrig» og nukleært «Armageddon».

Som et uttrykk for NATOs handlingers hensynsløse og provoserende karakter, skrev New York Times: «I løpet av de siste ukene har den ene barrieren etter den andre falt,» der «USA og landets allierte tar på seg mer risiko for å forsvare Ukraina».

The Economist skrev, i en førende redaksjonell lederartikkel som tar til orde for å sende hovedstridsvogner til Ukraina: «En annen bekymring er at dersom Russland presses for langt eller for raskt, da vil landets president, Vladimir Putin, kunne eskalere og i verste fall utløse en atomkrig. Dette er ikke grunnløs frykt.»

The Economist argumenterer, til tross for den erkjente faren, for å sende stridsvogner. «Dersom Mr. Putin konkluderer med at hans nukleære trusler vant ham denne seieren, da vil det danne en forferdelig presedens.» De legger til: «Å gi etter for Putins nukleære trusler i dag setter opp mer farefulle dueller for i morgen.»

De imperialistiske krigsplanleggerne antar at de kan intensivere deres engasjement i krigen uten en russisk respons. Men om ikke Washington er redd for konsekvensene av atomkrig, hvorfor synes deres krigsplanleggere å tro at Kreml vil være det?

The Economist’s argument gjelder faktisk med større kraft for den russiske siden enn det gjør for NATO, da det er Kreml, ikke Washington eller Berlin, som konfronterer utsikter for regimeskifte.

Dersom redaksjonsrådet i The Economist var på den russisk siden, hva ville de da ha sagt? «Dersom NATO konkluderer med at militær eskalering vant dem denne seieren, da ville det danne en forferdelig presedens.» Tross alt, «å gi etter for NATOs militære eskalering i dag setter opp mer farefulle dueller for i morgen.»

Dette er, med andre ord, et argument for at Russland skal respondere på NATOs eskalering ved å lansere et angrep på NATO, eller et nukleært angrep på ukrainske styrker. Jo mer USA og NATO eskalerer, jo mindre grunn for Russland til å unngå eskalering.

Under den kalde krigen aksepterte praktisk talt hele det amerikanske politiske etablissement, med unntak av Det republikanske partiets «gærninger i utkanten,» doktrinen om «gjensidig sikker ødeleggelse». Denne doktrinen slo fast at visse handlinger var utillatelige for USA, fordi risikoen for å provosere fram en nukleær respons fra Sovjetunionen var en uakseptabel fare.

Nå er mantraet i alle større aviser at NATO og USA ikke kan la seg «avskrekke» fra å gjennomføre politiske disposisjoner som kan føre til atomkrig. Det er som å si man ikke skal la seg «avskrekke» fra å hoppe ut fra en høy bygning av tanken på å treffe bakken.

Washingtons strategi er i sin helhet irrasjonell, som også alle fortidens planer for verdenserobring. Men denne irrasjonelle politikken er drevet fram av sosiale og økonomiske interesser.

Jo mer den nåværende globale konflikten utvikler seg, jo klarere blir det faktum at denne krigen, som 1900-tallets to første verdenskriger, ikke kan tolkes og forstås ut fra hvem som avfyrte det første skuddet, men av langt dypere sosiale årsakssammenhenger.

Den reaksjonære russiske invasjonen av Ukraina ble provosert fram med det mål for øyet å få satt i gang en konflikt som ville føre til oppstykkingen av Russland. Utover de nakne geopolitiske interessene står den amerikanske styringsklassen overfor ei rekke økonomiske, sosiale og politiske kriser som den ikke har noen løsning for. Den lever i troen at den gjennom en desperat bestrebelse for å erobre Russland, på en eller annen måte kan avverge krisa som griper det amerikansk sosiale og politiske liv.

Og samtidig som USA eskalerer krigen i Europa omdanner de Stillehavet til en tennsats, og støtter opprustingen av Japan og bevæpningen av Taiwan som forberedelse til en konflikt med Kina.

Planene for denne globale brannstormen klekkes ut bak arbeiderklassens rygg i USA og hele verden. USA og NATO-maktene lyver om deres intensjoner og skjuler konsekvensene av deres handlinger. Denne konspirasjonen strekker seg til alle de vesentlige politiske partiene i USA og Europa, som alle har stilt opp bak krigsinnsatsen. Ingen av dem sier klart hva konsekvensene vil bli og hvor mange millioner liv de er villige til å ofre.

Den raske eskaleringen av krigen i løpet av de to første ukene av det nye året bekrefter advarslene levert av International Youth and Students for Social Equality i deres 10. desember-online-stevne, «For en massebevegelse av ungdom og studenter for å stoppe krigen i Ukraina!»

David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, forklarte i hans konkluderende bemerkninger til online-stevnet: «Denne prosessens resultat vil, med mindre arbeiderklassen stopper det, bli en global katastrofe av en målestokk som setter fortidens vold i skyggen. Den potensielle bruken av atomvåpen har siden krigens utbrudd blitt normalisert i den politiske diskursen.»

Situasjonen kan ikke overlates til de regjerende kapitalistelitene og deres politiske partier. Dersom katastrofen skal avverges må arbeiderklassen gripe inn, og koble kampen mot krig med kampen mot ulikhet, utbytting og kapitalistsystemet.