Fornektelse, tilsløring og karakterdrap – det er reaksjonene fra tyske medier, politikere og rettsvesenet på avsløringene fra den prisbelønte gravejournalisten Seymour Hersh for at den amerikanske regjeringen er ansvarlig for ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene. Hersh publiserte 8. februar i år etterforskning som beskriver hvordan angrepet på gassrørledningene ble omhyggelig planlagt, forberedt og utført.
Ifølge hans rapport hadde Jack Sullivan, USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver, to måneder før krigen i Ukraina begynte, dannet ei spesialgruppe bestående av representanter fra militæret, CIA og regjeringen som møttes i en kontorbygning nær Det hvite hus hvor de utarbeidet planer for å ødelegge rørledningen.
Deretter, i juni 2022, festet spesialiserte dykkere fra den amerikanske marinen to sprengladninger på hver av de fire rørledningen. Operasjonen fant sted som del av NATOs årlige BALTOPS-manøvrer, for at dykkernes utplassering ikke skulle vekke oppmerksomhet. Logistikkmessig ble de amerikanske dykkerne støttet av Norge. Etter litt innledende nøling ble bombene deretter den 26. september eksternt detonerte, ved hjelp av sonarsignaler, etter ordre fra Det hvite hus. To mislyktes, så ett av de fire rørene forble intakt.
Man kunne ha forventet at Hershs avsløringer skulle dominere overskriftene og bli fulgt opp av andre tyske medier som er bemidlet til det, som Der Spiegel eller Süddeutsche Zeitung. Dette var tross alt den største terrorhandlingen på flere tiår mot et objekt av europeisk infrastruktur, og – om Hershs etterforskning er korrekt – en krigshandling utført av Washington mot deres NATO-partnere.
Nord Stream forbinder Russland direkte til Tyskland, og – selv om rørledningen på grunn av Ukraina-krigen på tidspunktet for eksplosjonen ikke var idriftsatt – kunne den ha forsynt Vest-Europa med billig gass fra Russland i mange tiår framover. Halvparten av Nord Stream 1 og 2s byggekostnader, anslagsvis € 20 milliarder, påfalt vesteuropeiske energiselskaper, som også eide halvparten av Nord Stream 1.
Men ingenting av det slag fant sted. De fleste tyske medier viet bare korte notater til Hershs etterforskning. De gjentok ukritisk amerikanske myndigheters benektelser og fokuserte på å ødelegge Hershs renomé og profesjonelle rykte. «Pulitzerprisvinner på feil spor» (taz), «Den mørke siden av en stjernereporter» (Süddeutsche) og «Stjernereporter med tvilsomt rykte» (t-online) var gjengse overskrifter. Det eneste unntaket var Berliner Zeitung, som 14. februar publiserte et omfattende intervju med Hersh, der han diskuterte ytterligere detaljer og svarte på innvendinger.
Rettsvesenet og regjeringene i Tyskland, Danmark og Sverige, i hvis territorialfarvann angrepet fant sted, ruller også ned jernteppet. Selv om det nå har gått fem måneder siden angrepet og åstedet er grundig undersøkt, har de forholdt seg tause. Sverige og Danmark har av hensyn til konfidensialitet trukket seg fra det felles etterforskningsteamet med Tyskland, som opprinnelig sammen skulle gjennomføre etterforskningen. Siden har hvert land etterforsket – og tildekket – på egen hånd.
Journalistiske og parlamentariske henvendelser er skutt ned. Eksempelvis svarte det tyske økonomidepartementet, bare tre uker etter angrepet på et skriftlig spørsmål fra Sahra Wagenknecht, Bundestagsrepresentant for Die Linke (Venstrepartiet), med å si de «etter nøye overveielse hadde kommet til den konklusjon at ytterligere informasjon ikke kunne gis – ikke engang i gradert form – av hensyn til statens velferd.»
Departementet, frontet av Die Grünens minister Robert Habeck, refererte i begrunnelsen «tredjepartsregelen» for internasjonalt samarbeid mellom etterretningstjenester, med deres strenge hemmeligholdskrav: «Den forespurte informasjonen berører således taushetsinteresser som krever beskyttelse på en slik måte at statens velferd veier tyngre enn den parlamentariske retten til informasjon, og parlamentsmedlemmers rett til å stille spørsmål må unntaksvis settes i baksetet for den føderale regjeringens hemmelighetsinteresser.»
Regjeringen nektet også å besvare spørsmålet om «hvilke NATO-skip og troppeenheter» som befant seg i regionen. Et svar «ville innebære utlevering av informasjon som særlig påvirker statens velferd», skrev utenriksdepartementet. «Selv den miste risiko for at det blir kjent» kunne ikke tolereres.
Den tyske regjeringen visste med andre ord at USA hadde utført angrepet, men benektet det av politiske grunner.
President Joe Biden hadde til og med offentlig kunngjort korresponderende planer to uker før Russlands invasjon av Ukraina. «Dersom Russland invaderer, da vil det ikke være noen Nord Stream 2 mer, vi vil sette en stopper for prosjektet», truet han på en felles pressekonferanse med Tysklands kansler Olaf Scholz. Og på spørsmål om hvordan det ville være mulig siden Tyskland kontrollerte rørledningen, svarte han: «Jeg lover, vi vil være i stand til å gjøre det.» På det tidspunktet var de nidtige planene om å sprenge rørledningen allerede på plass.
En av hovedbeskydningene mot Hersh var at han stolte bare på én enkelt kilde i det amerikanske sikkerhetsapparatet, med en identitet han av sikkerhetsgrunner holder hemmelig, mens journalistisk due diligence fordrer minst to kilder. Én av Hershs primære kilder er faktisk presidentens trussel, og forøvrig viseutenriksminister Victoria Nuland, som kom med lignende kommentarer. Etter angrepet jublet hun under en kongresshøring over at hun var tilfreds med at «Nord Stream 2 nå er, som du sier, er en skrothaug på havets bunn».
Hersh sa til Berliner Zeitung at kunnskapen om USAs ansvar for angrepet var utbredt. «Folkene i Amerika og Europa som bygger rørledninger, de vet hva som skjedde ... De som eier selskaper som legger rørledninger, de kjenner historien.» Han sa han «ikke hørte det fra dem», men han «forsto raskt nok at de visste det.»
Statsadvokat Peter Frank etterforsker i Tyskland «ukjente personer» for angrepet. Men også han påberoper seg taushetsplikt, og utviser – mildt sagt – ingen særlig etterforskningsiver.
Som respons på et parlamentarisk spørsmål fra Wagenknecht om hvorvidt regjeringen ville gjennomgå den detaljerte informasjonen besørget av Hersh, svarte justisdepartementet at riksadvokaten hadde «ingen funn av betydningen relatert den nylige publiseringen». Departementet nektet å besørge informasjon om funn fra den foreløpige etterforskningen, og uttalte at det ville «komplisere, eller til og med behindre ytterligere etterforskningstiltak».
At Washington planla og utførte angrepet er den eneste plausible forklaringen på ødeleggelsen av Nord Stream. Hersh har besørget rikelige omstendigheter og fakta for å støtte det. Påstanden som ble spredt etter angrepet om at Russland selv hadde ødelagt rørledningen er så absurd at den raskt ble henlagt. Sågar statsadvokat Frank har offentlig bekreftet det ikke foreligger bevis for det.
USA har, på den annen side, ikke bare de nødvendige virkemidlene for en slik nidtidig planlagt operasjon, men også motivet. Spurt om det av Berliner Zeitung, viste Hersh til en pressekonferanse Antony Blinken holdt kort tid etter at rørledningene ble sprengt. Der kalte USAs utenriksminister ødeleggelsen av rørledningene en «enorm mulighet», en «anledning til å ta fra Russlands evnen til å bruke rørledningene som et våpen». Han sa Russland nå ikke lenger kunne presse Vest-Europa til å avslutte sin støtte til USA i Ukraina-krigen.
Hersh sa: «Frykten var at Vest-Europa ikke lenger ville delta. ... Jeg tror grunnen til denne avgjørelsen var at krigen ikke gikk så bra for Vesten, at de var redde for vinteren som kom. … USA var redd for at Tyskland ville oppheve sanksjonene på grunn av en kald vinter.» I tillegg, sa han, tjente USA mye penger på flytende naturgass (LNG), som de nå solgte til Europa.
Om tyske media og politikere likevel benekter USAs ansvar, og i stedet fordømmer Hersh, da er det utelukkende av politiske årsaker. USAs sprenging av rørledningene blåser i lufta den offisielle myten at NATO er en allianse av demokratiske stater som slåss for frihet i Ukraina. Det viser NATO for hva det faktisk er – en allianse av imperialistbanditter som har alliert seg mot en felles fiende, mens de bak ryggen for lengst har trukket knivene for å rive hverandre i filler.
USA har i tretti år ført den ene brutale krigen etter den andre for å sikre sin posisjon som den dominerende verdensmakten. På den eurasiske landmassen forfølger Washington målet formulert i 1997 av geostrategen Zbigniew Brzezinski om å «forhindre framveksten av en dominerende, motstridende makt». Det er først og framst rettet mot Kina og Russland, men også mot Tyskland, som ikke må framstå for å bli den dominerende makten i Europa.
Tysklands styringskretser anser derimot den nåværende krigen som en anledning til å oppnå nettopp dét, til endelig massivt å oppruste, og – som de åpent forkynner – å bli «Europas ledende militærmakt». I det lange løp anser de en åpen konflikt med USA som uunngåelig, som den utenrikspolitiske eksperten Josef Braml har påpekt i hans bok «Die transatlantische Illusion» [‘Den transatlantiske illusjon’ Lenke til tysk omtale]. Men de ønsker å utsette dette tidsintervallet til de føler seg sterke nok til å kunne motstå amerikansk press.
Det er taktiske forskjeller om dette. I alle Tysklands politiske partier og i næringslivet er det representanter som tar til orde for et øyeblikkelig brudd med USA, og som mener den nåværende krigen mot Russland er et feiltak. De er spesielt sterkt representert i det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) og i Die Linke-fløyen ledet av Sarah Wagenknecht, som forsøker å presenteret forfekting av en uavhengig tysk-europeisk stormaktspolitikk som en «fredspolitikk».
Sprengingen av Nord Stream-rørledningene bekrefter at USA ikke vil stoppe for noe som helst i forsølgelsen av deres imperialistmål. Men i dét er deres partnere og rivaler i Tyskland på ingen måte dårligere. Med deres gjenoppliving av tysk militarisme følger de mer og mer åpenlyst i fotsporene til Hitlers Wehrmacht (de væpnede styrker) og nazistene, som begikk de verste forbrytelsene i menneskehetens historie.
Kampen mot imperialisme og krig krever byggingen av en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen som tar til orde for å styrte kapitalismen og promoterer et sosialistisk program. Det er hva Sozialistische Gleichheitspartei (Tysklands Socialist Equality Party) og partiets søsterpartier i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) slåss for.