Tysklands kansler Olaf Scholz fløy fredag til Washington for et hemmelig, én-time-langt krigstoppmøte i Det hvite hus. Scholz fløy aleine, uten journalister, og han møtte USAs president Joe Biden helt privat, uten noen medlemmer av hans stab til stede.
Verken Biden-administrasjonen eller den tyske regjeringen har forklart årsaken til dette ekstraordinære besøket. Hvilken agenda var det som krevde kanslerens fysiske tilstedeværelse, i den sikreste bygningen i verden, og uten noen av hans medhjelpere til stede? Det er åpenbart at den amerikanske regjeringen ville utelukke muligheten for at noen som helst informasjon om møtets innhold skulle lekkes.
Ingen tysk kansler har deltatt i et møte av denne karakter siden Hitler i 1944 reiste til Øst-Preussen for å møte hans generaler. Man kan faktisk tillegge at møtenes hemmelighold hadde mer til felles med krigstidsmøter mellom fascistlederne Hitler og Mussolini enn mellom ledere av angivelig demokratiske stater.
Det er ingen måte å unngå konklusjonen at toppmøtets formål var å gjennomgå med og oppnå fra Scholz hans eksplisitt signerte godkjenning for en massiv eskalering av USA-NATO-krigen mot Russland.
Under betingelser der ukrainske styrker konfronterer en vesentlig fiasko i den strategiske byen Bakhmut møttes Biden og Scholz for å diskutere militærhandlinger fra NATO-maktene, i en nødssituasjon, opp til og medregnet utplasseringen av NATO-tropper.
Krigsdekningen av New York Times og andre vesentlige media har utelukkende bestått av propaganda, sentrert om opprettholdelsen av narrativet om stor ukrainsk motstand. Men tapstallene har vært uhyrlige, og ukrainerne står nå foran et vesentlig nederlag i Bakhmut, en sentralt strategisk by som Ukraina har pumpet forsterkninger inn i, bare for å bli omringet og ødelagt av framrykkende russiske styrker.
Det er en generell regel at jo mer betydningsfull utviklingen er, desto mindre blir det sagt om den i de amerikanske media. Hva angår Scholz’ besøk med Biden stilles det ingen seriøse spørsmål, enn si at noen blir besvart.
Ble dette møtet holdt for å koordinere felles militær beslutningstaking og handling mellom de to landene for å unngå forvirringen og de offentlige splittelsene som oppsto over utplasseringen av Abrams- og Leopard-stridsvogner til Ukraina?
Sa Scholz seg enig i utplassering av NATO-tropper til Ukraina eller til Hviterussland? Besørget han Biden med en garanti for at tyske styrker ville bli sendt inn i kamp? Ingenting kan utelukkes. Oppnådde Scholz en forsikring fra Biden om at USA ville støtte et nytt forlangende om at Russland må evakuere Kaliningrad, som var den tyske byen Königsberg inntil den ble avsagt til Sovjetunionen ved slutten av den andre verdenskrigen?
Tre ting er åpenbare. For det første, NATO som helhet, og amerikansk imperialisme, har forpliktet hele deres troverdighet til krigen i Ukraina. Hundrevis av milliarder dollar har blitt kastet inn i konflikten. Gitt dette nivået av engasjement vil et nederlag i Ukraina bli ansett som intet mindre enn en politisk og strategisk katastrofe for USA og NATO.
USA lovet i januar å «frigjøre» alt av ukrainsk territorium, og i forrige måned lovet Victoria Nuland, USAs viseutenriksminister for politiske affærer, å «demilitarisere» Krim-halvøya.
Krigen har oppnådd en eksistensiell karakter for USA og NATO, som er pådriveren for eskaleringslogikken. Det har begynt å framkomme artikler i media som lufter nødvendigheten av utplassering av bakketropper, i det som nå åpenbart er en NATO-krig med Russland.
En slik handling ville følge den lange amerikanske tradisjonen, er man stilt overfor ei militær ulykke gjøre man den til en katastrofe, gjennom hensynsløs eskalering.
For det andre, beslutningen om å fly Scholz til Washington for krigstoppmøtet var ment som en advarsel til Putin om at NATO ikke ville bli holdt tilbake fra å eskalere konflikten. Den russiske presidenten vil så visst tolke møtet på denne måten. Møtet tjener også til å sende en melding til Kinas president Xi Jinping, og til alle andre av Russlands potensielle allierte i konflikten.
For det tredje, den amerikanske og europeiske arbeiderklassen blir løyet til og holdt i mørket om hva som planlegges, der det er overlatt til de korrupte, statskontrollerte media å rettferdiggjøre enhver handling som besluttes. Den utbredte motstanden mot krigen blir ganske enkelt ignorert av den amerikanske og de europeiske regjeringene.
Møtet vekker foruroligende og dystre historiske erindringer. Det var elementer i det amerikanske militæret som favoriserte en amerikansk-tysk allianse i siste øyeblikk, mot Sovjetunionen. Churchill, vet vi nå, tok til orde for å bevæpne 50 000 tyske soldater for å sende dem sammen med allierte styrker inn i kamp mot russerne.
Krigstoppmøtet i Washington påminner også det hemmelige diplomatiet fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. På den tiden inngikk imperialistmaktene ei rekke hemmelige traktater som i 1914 bidro betydelig til opptrappingen av den første verdenskrig. Allmennheten fikk først vite om dette da Lenin og Trotskij etter Oktoberrevolusjonen i 1917 publiserte de hemmelige traktatene.
Krigstoppmøtet til Biden og Scholz, og hemmeligholdet det er innhyllet i, understreker at NATO-krigen i Ukraina og faren for en nukleær katastrofe ikke kan stoppes av pasifistiske appeller til de krigførende regjeringene.
De er drevet av kapitalismens uløselige motsetninger – intensiveringen av klasseantagonismene og kampen om råvarer, markeder og verdensmakt – og de stavrer, som de gjorde for et århundre siden, i retning verdenskrig og diktatur.
Med intensiveringen av klassekampen utvikler de objektive betingelsene seg raskt over hele verden for en bevegelse mot krig i den internasjonale arbeiderklassen. Men subjektivt sett har kapitalistene fortsatt fordelen: De er seg bevisste deres interesser, har statsmaktens spaker i deres hender og har et stort antall hjelpekrefter – fra de høyre- og angivelig venstreorienterte partiene, til fagforeningene og deres krigshissende media.
Forpurringen av planene for eskalering kan bare oppnås gjennom å bygge en massiv internasjonal antikrigbevegelse av arbeiderklassen og ungdommen.