Japan var i fjor bare på plass nummer 18 i lista av Tysklands handelspartnere, med et handelsvolum på € 45,7 milliarder. Av land utenfor Europa var landet på listeplass nummer fire. Tysklands handelsvolum med Kina var mer enn seks ganger høyere, og med USA mer enn fem ganger høyere, mens volumet med Russland var litt høyere.
Tysklands forbundskansler Olaf Scholz reiste til tross for dette sist helg til Tokyo ledsaget av seks ministre og en høytstående næringslivsdelegasjon for de første tysk-japanske konsultasjonene på regjeringsnivå. Ifølge regjeringskretser er slike konsultasjoner forbeholdt «nære og strategisk viktige partnere», som så langt har inkludert Kina. Kansleren hadde allerede i april i fjor besøkt Japan og skal fly dit igjen i mai for G7-toppmøtet. «Japansk-tyske relasjoner er sterkere og tettere enn noen gang», understreket Japans statsminister Fumio Kishida.
Tilnærmingen mellom de to landene påkaller historiske minner. Sist gang Tyskland og Japan var så nært allierte var under den andre verdenskrigen. AntiKomintern-pakten av 1936 og TreMaktsPakten fra 1940 gjorde Japan, sammen med Italia, til Nazi-Tysklands viktigste internasjonale allierte. Samtidig som nazistene utførte sin morderiske utryddingskrig mot Sovjetunionen, erobret Japan store deler av Kina og Øst-Asia, og begikk bestiale krigsforbrytelser.
Begge landene måtte etter deres nederlag i krigen akseptere avvæpning. Japan ga i landets etterkrigskonstitusjon – som formelt fortsatt er gyldig i dag – «for all tid, avkall på krig som en suveren rettighet for nasjonen, og på trusselen eller bruken av makt som et middel til å løse internasjonale disputter», så vel som avkall på opprettholdelsen av «land, marine- og luftstyrker eller andre krigsvirkemidler». Etterkrigstidens Vest-Tysklands væpnede styrker ble begrenset, i det minste offisielt, til defensive oppgaver.
Japan og Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) gjenopptok diplomatiske forbindelser i 1955, og handel og kulturutveksling utviklet seg fra 1970-tallet og framover. Politisk var relasjonene stort sett frie for spenninger, men ikke spesielt nære. Med slutten av den kalde krigen begynte begge land å legge av seg deres militære tilbakeholdenhet. Den fornyede tilnærmingen kommer nå på et tidspunkt der de begge dropper alle hemninger og massivt gjenoppruster.
De tysk-japanske regjeringskonsultasjonene var dominert av eskaleringen av Ukraina-krigen mot Russland og forberedelsene til krig mot Kina. Mens Tyskland tidligere har latt sin utenrikspolitikk i Asia først og fremst styres av økonomiske interesser, og har opprettholdt nære relasjoner med Kina, står militære og politiske hensyn og konfrontasjonen med Kina nå i sentrum.
Selv de økonomiske prosjektene som ble diskutert og avtalt i Tokyo var preget av krigspolitiske orienteringer – eller «sikkerhet», som det offisielt kalles. Temaene varierte fra tilgangen til sjeldne mineraler og råvarer til sikringen av forsyningskjeder og forsvar mot cyberangrep. «Vi ønsker å redusere avhengigheter og øke våre økonomiers motstandskraft», sa kansler Scholz.
Det ble oppnådd enighet om å styrke forsyningskjedene for mineraler, halvledere, batterier og andre strategiske områder for å «motvirke økonomisk tvang», la premier Kishida til, og antydet til Kina, som er ledende innen utvinningen av sjeldne jordmetaller for batterier og produksjonen av solcellepaneler.
Kishida hadde allerede opprettet verdens første departement for økonomisk sikkerhet, etter at han tiltrådte høsten 2021. I fjor vedtok Japan så en lov om økonomisk sikkerhet som åpner for vidtrekkende intervensjon i handel og næringsliv: Sikring av forsyningskjeder for «strategiske varer» som eksempelvis halvledere og medisinske produkter; for å holde patenter hemmelige for teknologier som også kan brukes til militære formål; for å etablere et nært samarbeid mellom staten, universiteter og selskaper for utviklingen av kritisk viktige teknologier; og for å sette opp statlig regulering av programvare i infrastruktursektoren, rettet mot kinesiske selskaper som Huawei.
Men tysk-japansk samarbeid er ikke begrenset til disse saksanliggendene. Regjeringene ble også enige om å samarbeide tett om militære spørsmål og forsvarsproduksjon.
Begge landene har siden starten av Ukraina-krigen for ett år siden mer enn doblet deres våpenbudsjetter. Tyskland entes om et spesielt gjenopprustingfond [engelsk tekst] på € 100 milliarder og en umiddelbar økning av det årlige våpenbudsjettet fra 1,5 til 2 prosent av BNP. Den tyske regjeringens uttalte mål er å bli «Europas ledende militærmakt».
Japan planlegger å øke militærutleggene med ¥ 43 billioner (€ 300 milliarder) innen 2027 og å doble militærbudsjettet fra 1 til 2 prosent av BNP. Tokyo kunngjorde i desember 2022 en ny nasjonal sikkerhetsstrategi som stripper den siste finéren av en «pasifistisk» konstitusjon og forbereder landet på krig mot Kina, som beskrives som den «uforlignelige og største strategiske utfordringen».
Sikkerhetsstrategien tar sikte på raskt å oppnå «motangrepsevner». Nye jagerfly, mellomdistansemissiler og andre våpensystemer forventes å gjøre den japanske hæren i stand til å angripe mål dypt inne i Kina.
Dette ville åpne for nye muligheter for tettere samarbeid, blant annet i våpenanliggender, sa Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius i en presseorientering. Han nevnte ubåtframdriftssystemer som et eksempel. Selvfølgelig er «Japan som en sterk marinenasjon også en interessant partner for oss».
Hva angår militær- og våpenteknologi har både Japan og Tyskland så langt jobbet tett med USA, som har militære evner som overgår deres egne flere ganger. Men begge prøver de å bryte fri fra avhengigheten av seiersmakten fra den andre verdenskrig.
Mens Tyskland forsøker å styrke Europas våpenproduksjon og militære innflytelse, ønsker Japan å gjenopplive landets egen forsvarsindustri etter tiår med tilbakeholdenhet. Japan ble i desember enig med Italia og Storbritannia om i fellesskap å utvikle et nytt jagerfly – det første vesentlige forsvarssamarbeidet uten USAs involvering.
Felles militærmanøvrer skal også hyppigere finne sted i framtiden. For to år siden var det tyske krigsskipet Bayern innom Japan på sitt flere-måneder-langt tokt gjennom Det indiske hav-Stillehavet, inkludert Sør-Kinahavet. Seks av Tysklands luftvåpens Eurofighters deltok i fjor sommer i manøvrer [engelsk tekst] i Australia og besøkte da Japan. Nå skal det etableres et juridisk rammeverk for gjensidig logistisk assistanse og støtte, og nok en gang vil en tysk marinefregatt legge til kai i Japan som en «forpliktelse til havenes frihet», som kansler Scholz sa. Han refererte til de delene av Sør-Kinahavet som Kina gjør krav på.
I hvilken grad et «nytt tidsskifte» også finner sted i Tysklands Asia-politikk ble tirsdag bekreftet av det første besøket til Taiwan av et medlem av den tyske regjeringen på 26 år.
Forskningsminister Bettina Stark-Watzinger (Liberal-demokrat, FDP) besøkte øya for å diskutere samarbeid om halvledere, elbilbatterier, hydrogen og kunstig intelligens. Besøket, som Stark-Watzinger sa var tett koordinert med kanslerens kontor og utenriksdepartementet, ble av Beijing ansett som en bevisst provokasjon. Det kinesiske utenriksdepartementet protesterte skarpt mot dette bruddet på Ett Kina-politikken, som Tyskland fortsatt er forpliktet til, i det minste i ord.
Gjenopplivingen av militæraksen Berlin-Tokyo bekrefter at NATOs krig i Ukraina er opptakten til en voldelig omfordeling av verden blant imperialistmaktene, som vil føre til en nukleær katastrofe om den ikke stoppes i tide av en massebevegelse av arbeiderklassen.
Krigen i Ukraina begynte ikke med Russlands angrep, men med oppløsingen av Sovjetunionen og NATOs systematiske ekspansjon østover. Nå bruker NATO Putin-regimets reaksjonære angrep for å eskalere krigen. Alliansens mål er ikke fred for Ukraina, men underkastelsen av Russland, med landets enorme reserver av råvarer, og omringingen av Kina.
Japans statsminister Kishida reiste «spontant» til Kiev umiddelbart etter møtet med den tyske regjeringen for å vise respekt til president Zelenskyj og demonstrere hans fulle støtte til NATOs krigspolitikk. Han foretok et mellomlanding i New Delhi for der å øke presset på en motvillig indisk regjering til fullt ut å tilslutte seg krigsfronten mot Russland og Kina.
«Klør du meg på ryggen, så klør jeg deg,» som munnhellet sier. Tyskland støtter Japan, som ikke er villig til å akseptere Kinas framvekst som Asias dominerende økonomiske makt; og Japan støtter Tyskland, som anser Ukraina-krigen som en anledning til å framstå som Europas «ledende makt».
Det kan virke som en tilfeldighet at Tyskland og Japan nok en gang allierer seg. Men geopolitikk følger visse geografiske mønstre. Tyskland, som Europas dominerende økonomiske makt, forsøkte å underlegge seg kontinentet under den første og den andre verdenskrigen; Japan la store deler av Øst-Asia under seg med maktanvendelse, av samme grunn. Begge kom de til slutt i konflikt med USA, som ikke ville tillate konkurrerende verdensmakter å oppstå i Europa og Øst-Asia.
Pådriveren bak den vanvittige pro-krig-politikken er kapitalismens dype globale krise, som ble synlig igjen i den nylige bankkrisa, og eskaleringen av klassekampen over hele verden. Som i forrige århundre responderer styringsklassen med krig og diktatur.