Jo lenger en krig varer, dess mer blekner den initielle propagandaen, og de reelle årsakene og målene står tydeligere fram i dagen. Dette gjelder for enhver krig som trekker i langdrag, så også den nåværende Ukraina-krigen. Joschka Fischer, tidligere tysk utenriksminister, publiserte mandag en artikkel i nettavisa The Pioneer, som i så henseende er ganske talende.
Fischer gjentar innledningsvis standardpropagandaen at Russland er den ene aggressoren og at krigen kom 24. februar 2022 som en fullstendig overraskelse på Europa, der «alle europeeres høyt elskede illusjoner om fred ... ble knust i brølet av eksploderende russiske bomber og granater over Ukrainas byer og landsbyer.» Men så bøyer han seg over sakens anliggender, gets down to business for å si det sånn, og forklarer i klare ordelag hva denne krigen egentlig handler om: USAs og de europeiske stormaktenes imperialistherredømme over Russland, Kina og det «globale Sør».
Krigen i Ukraina handler også «om den framtidige verdensordenen, om vår verdensordens store revisjon i det 21. århundre», skriver Fischer. Han beskylder Kina og Russland for å ha «inngått en ikke-formalisert allianse for å bryte USAs og Vestens dominans – de to eurasiske stormaktene mot Vestens transatlantiske allianse, og også Stillehavsallianse, anført av USA». Dette er en «global maktkamp basert på gjenkomsten av rivaliserende globale stormakter etter den kalde krigens slutt», skriver han.
Det såkalte «globale Sør» vil også «spille en vesentlig rolle i den framvoksende globale konflikten om dominans i det 21. århundre», legger Fischer til, og bemerker sytende at «mange, spesielt av de store nasjonene i Sør, som Brasil, India og Sør-Afrika, men også Persiagulf-statene, har nektet å innta et klart partisk standpunkt, og opptrer strikt i henhold til deres nasjonale interesser. ... Vestens posisjon og dens ledende makt Amerika ... vis-à-vis disse framvoksende statene og regionene» er «på ingen måte forhåpningsfull».
Fischers konklusjon er: «Vesten» – og helt spesielt Tyskland – må gjenoppruste og eskalere krigen for å forsvare sitt «overherredømme». «Tiden for kontinentets elskverdige illusjoner om fred opphørte definitivt med den 24. februar», skriver han. «Europa vil så snart som mulig måtte overvinne sine interne splittelser og sin forsvarsløshet, og bli en geopolitisk makt i stand til forsvar og avskrekking, medregnet en svært vanskelig oppnåelig europeisk kjernefysisk avskrekkingsevne.»
Den europeiske union (EU) må endre sin karakter: «Krigens gjenkomst til Europa tvinger fram transformasjonen av det økonomiske fellesskapet til en geopolitisk makt. Kontinentets sikkerhet vil stå i sentrum i lang tid framover – EU som et forsvarsfellesskap nært tilknyttet NATO og en geopolitisk makt, heller enn hovedsakelig som et økonomisk fellesskap, et felles marked og en tollunion.» Han sier også at «forpliktelsene for kandidatstatus til EU-medlemskap» som er tilbudt Ukraina, Tyrkia og statene på det vestlige Balkan, som var basert på europeiske sikkerhetsinteresser, «er primært geopolitisk motiverte».
Samtidig gjør Fischer det klart at Tyskland ikke kan stole verken på USA eller Frankrike: «For hva vil Europa gjøre [han skriver alltid ‘Europa’ når han mener Tyskland] i et verste-fall-scenario og en isolasjonist igjen om to år blir valgt inn i Det hvite hus, og deretter Marie Le Pen valgt inn i Élysée-plasset i Paris? Det ville så absolutt vært et mareritt, men det er en ganske realistisk mulighet.»
Den tidligere utenriksministeren for Die Grünen vet hva han snakker om når han tar til orde for å bygge Tyskland opp til en geopolitisk militærmakt. Han tvang i 1999 fram Tysklands deltakelse i NATO-krigen mot Jugoslavia – den første stridsutplasseringen av (Tysklands væpnede styrker) Bundeswehr siden Hitlers nederlag i den andre verdenskrigen – mot hardnakket motstand fra rekkene i hans eget miljøparti Die Grünen. Deretter besørget han Bundeswehrs utplassering til Afghanistan og i andre kriger.
Det kan være en tilfeldighet, men det er signifikant at samme dag som Fischers artikkel ble publisert i The Pioneer, begynte rettssaken i Haag mot Hashim Thaçi for en spesialdomstol for krigsforbrytelser. Thaçi, som den gang var talsmann for Kosovos frigjøringshær, Kosovo Liberation Army (UÇK), ble i 1999 brakt til Rambouillet-konferansen av Fischer og USAs utenriksminister Madeleine Albright, for å konstruere et påskudd for krigen mot Jugoslavia. Seinere var han NATOs målretter [‘point man’] i Kosovo, og etter Kosovos ensidig løsrivelse og uavhengighet fra Serbia ble han det nyerklærte landets statsminister og president.
Nå er Thaçi anklaget for kidnappinger, tortur og nesten hundre drap begått av UÇK på tidspunktet for krigen. Andre UÇK-ledere er allerede dømt til lange fengselsstraffer for disse og andre forbrytelser.
At UÇK var involvert i politiske attentater, etnisk rensking og mafiaforbrytelser var velkjent allerede den gangen. UÇK var opprinnelig av det amerikanske utenriksdepartementet klassifisert som en terroristorganisasjon, men akkurat det endret seg da den amerikanske regjeringen trengte organisasjonen for sine egne interesser.
Nå har fortiden innhentet Thaçi, og hans tidligere «høye beskyttere» går til store bestrebelser for faktisk å ville beskytte ham. Han blir forsvart av et høyt rangert team av amerikanske advokater, deriblant Pierre-Richard Prosper, som under president George W. Bush var spesialutsending for krigsforbrytelser. General Wesley Clark, NATOs øverstkommanderende under Jugoslavia-krigen, skal vitne på vegne av forsvaret.
NATO frykter at en domfelling av Thaçi skal kaste nytt lys over Jugoslavia-krigens kriminelle karakter. Thaçis advokat Prosper har bemerket: «Siden NATO i 1999 samarbeidet med UÇK, oppstår spørsmålet: Hevder påtalemyndighetene at NATO bevisst samarbeidet med et kriminelt forehavende?»
Det er nå åpenbart at Jugoslavia-krigen bare var første skrittet på veien til en tysk stormaktspolitikk, og som ikke stopper for risikoen for atomkrig. Krigen i Ukraina begynte ikke den 24. februar 2022, men lenge før det, med Jugoslavia-krigen, krigene i Irak, Libya og Syria, den systematiske utvidelsen av NATO mot den russiske grensa, og det USA- og Tyskland-støttede Maidan-kuppet i 2014, som installerte et vestlig marionettregime i Kiev.
Så visst er det russiske angrepet på Ukraina reaksjonært i alle ordets betydninger. Det er den bankerotte responsen fra Russlands nasjonalistiske oligarkregime på å bli omringet av NATO. Men hovedansvaret for krigen ligger hos NATO selv, som gjør alt hva de kan for å eskalere krigen ytterligere – selv om den koster hundretusenvis av ukrainske og russiske soldaters liv og risikerer en atomkrig. Målet er Russlands militære nederlag, det enorme landets underkastelse, og omringingen av Kina.
Koalisjonsregjeringen i Berlin bruker krigen til den mest massive gjenopprustingsoffensiven siden Hitler. Tyskland har steget opp til å bli Ukrainas største våpenleverandør, bare etter USA; bare inneværende år skal tyske våpen og ammunisjon for én milliard euro [NOK 11,25 milliarder] hver måned strømme inn i krigen. Bundeswehr bygges opp til de mektigste væpnede styrker i Europa, slik at de igjen kan stå på toppen i «den globale maktkampen for framtidens verdensorden», som Joschka Fischer så åpent og frimodig uttaler.
Samtidig blir det stadig vanskeligere å skjule det faktum at denne pro-krig-politikken truer nok en gang med å kaste Europa ut i et inferno, hvilket en appell signert av tallrike ledende Sosialdemokrater og fagforeningsfunksjonærer nå åpent fastslår. «Atomkrigens skygg ligger over Europa», heter det i deres appell, der de advarer for at verden er på vei «inn i en ny stor krig».
Appellen ble initiert av historikeren Peter Brandt, sønn av den avdøde tyske forbundskansleren Willy Brandt (Det sosialdemokratiske partiet, SPD), og Reiner Hoffmann, tidligere leder for det sentrale tyske fagforbundet Der Deutsche Gewerkschaftsbund (DGB). Appellen har blant mange andre blitt signert av de tidligere forbundsministrene Hans Eichel og Herta Däubler-Gmelin, tidligere SPD-styreleder Norbert-Walter Borjans, eks-EU-kommissær Günter Verheugen, Wolfgang Thierse, tidligere Bundestag-president (det føderale parlamentet, Forbundsdagen), og de tidligere fagforeningslederne Detlef Hensche (IG Druck) og Franz Steinkühler (IG Metall).
Det faktum at disse utrangerte politikerne og fagforeningsfunksjonærene, som i årevis støttet en pro-krig-politikk og fortsatt nyter godt av de beste forbindelser til regjeringskretsene, nå åpent advarer for en atomkrig kan bare forstås som et alarmsignal. Det er en presserende nødvendighet å få bygget en internasjonal antikrigbevegelse av arbeiderklassen og ungdommen, som kombinerer avvisingen av krig med kampen mot dens årsak, kapitalismen. Det er hva Sozialistische Gleichheitspartei (SEP), Tysklands Socialist Equality Party, og dets internasjonale ungdomsorganisasjon, International Youth and Students for Social Equality (IYSSE), slåss for.