I dag, tirsdag 6. april, der millioner av arbeidere og ungdommer igjen marsjerer i gatene for å opponere mot den franske presidenten Emmanuel Macron og hans pensjonskutt, er det tydeligere enn noen gang at arbeiderklassen er i en kamp mot kapitaliststaten.

Det har nå vært mer enn ett dusin nasjonale streik- og aksjonsdager, i nesten tre måneder. Arbeidere har imidlertid igjen og igjen kommet fram til det faktum at de er i en kamp mot Macron-regjeringen, og at det som må gjøres er å felle Macron.

Bitter erfaring har vist at enhver demonstrasjon kalt for på grunnlag av et perspektiv om å presse eller få overbevist Macron om å droppe hans nedskjæringer, er dømt til å mislykkes. Der millioner marsjerte i gatene og meningsmålingene viste at tre fjerdedeler av franskmennene er imot nedskjæringene, anvendte Macron hans presidentprivilegier til å presse kuttene gjennom i Nasjonalforsamlingen uten en parlamentarisk avstemming, der han påsto han måtte opprettholde Frankrikes troverdig overfor bankene. Da det brøyt ut masseprotester mot dette over hele Frankrike, og meningsmålingene viste at to tredjedeler av franskmenn støtter en generalstreik, intensiverte Macron ganske enkelt politirepresjonen.

Arbeiderklassen har makten til å få ned Macron gjennom en generalstreik. Den største hindringen har imidlertid vist seg å være fagforeningsbyråkratiet og dets politiske apologeter, som har arbeidet systematisk for å utmatte og villede protestene. Deres kalkyle er at jo lenger protestene vedvarer uten et klart mål og perspektiv, dess flere arbeidere vil måtte konkludere at det er nytteløst å motsette seg Macron, og til slutt gi opp kampen.

Etter at spontane masseprotester og opptøyer mot innføringen av Macrons kutt uten en avstemming i parlamentet brøyt ut over hele Frankrike, insisterte faktisk Laurent Berger, lederen av det sosialdemokratiske fagforbundet La Confédération française démocratique du travail (CFDT), at arbeiderne måtte underkaste seg «mekling» med Macron. Berger sa målsettingen var å unngå vold. Arbeidere og ungdommen avviste enstemmig hans argumenter, vel vitende at Macron ikke hadde til hensikt å gi en eneste tomme etter på hans nedskjæringer.

I går, onsdag, kollapset denne «meklingen» umiddelbart den første dagen, da Macrons ministre erklærte at de ikke ville endre på noe som helst. Berger uttalte høflig at Frankrike står overfor «ei sosial krise som nå er i ferd med å bli ei demokratikrise», og foreslo at arbeiderne skulle delta i nok en protestmarsj. Det kan trygt forutses at millioner i dag vil ta til gatene i protestmarsjer, mange vil bli arrestert eller lemlestet av Macrons brutale opprørspoliti, og Macron vil fortsatt nekte å komme med noen innrømmelser.

Macron selv er helt klart inneforstått med at fagforeningslederne støtter hans regjering og statsmaskina mot bevegelsen i arbeiderklassen. Ellers ville han ikke ha forlatt landet for et diplomatisk besøk til Kina. I ett av de mange møtene og telefonsamtalene mellom regjeringen og fagforeningslederskapene, var det utvilsomt en eller annen fagforeningsfunksjonær som sa til en av Macrons ministre noe sånt som: «Fortell Manu at han trygt kan dra. Ta det med ro, streiken er i trygge hender.»

Arbeidere i Frankrike står overfor en utfordring som i tiltakende grad konfronterer arbeidere i alle land der de trer inn i kamp: Hvordan få ned fiendtlig innstilte kapitalistregjeringer som er fast bestemte på å knuse dem.

Parti de l’égalité socialiste (PES), Frankrikes Socialist Equality Party, og den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), tar til orde for byggingen av grunnplankomitéer, uavhengig av fagforeningsbyråkratiene, for å føre kampen for å få ned Macron. Vi skrev den 27. mars (publisert på norsk 29. mars):

Macron-presidentskapet, finans- og politi-stat-konspirasjonenes nervesenter mot folket, må bli brakt ned. Dette kan imidlertid bare gjøres ved å mobilisere massene av grunnplanets arbeidere og ungdommer i en kampanje for å fjerne Macron, for å avskaffelse det franske presidentskapets drakoniske fullmakter, og forberedelsen av en generalstreik mot Macron. …

Det må vedtas resolusjoner på alle arbeidsplasser og skoler i Frankrike, som forlanger at Macron fjernes. Dette fordrer innkallingen til generalforsamlinger av arbeidere og ungdommer på deres arbeidsplasser og skoler, for å debattere og vedta disse resolusjonene, så vel som dannelsen av arbeidsplasskomitéer for å dele og offentliggjøre disse resolusjonene, og på denne måten forene arbeiderklassen mot Macron. Denne uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen, som gjør arbeidere oppmerksomme på deres militante og kollektive styrke, ville skape betingelser for en generalstreik for å få ned Macron.

Denne krisa avkler alle politiske tendenser og stiller deres klasserolle klart til skue, og avslører ganske spesielt fagforeningsbyråkratienes politiske apologeter blant den velstående middelklassens pseudo-venstre-partier. Alle disse partiene argumenterer for at situasjonen ikke er revolusjonær, og at ingenting kan eller bør gjøres for å bryte fagforeningsbyråkratienes diktat over klassekampen.

Mens det pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti, le Nouveau Parti anticapitaliste (NPA), fordømmer «venstreorientert» motstand mot disse byråkratiene som «sekterisk», holder det lambertistiske Uavhengige arbeideres parti, le Parti ouvrier indépendant (POI) fram ønskedrømmen at fagforeningsbyråkratiene skal mønstre en «revolusjonær» politisk orientering. Arbeiderkamp, Lutte ouvrière (LO), krever «enkelt og greit» at Macrons nedskjæringer trekkes tilbake, som om dét kan oppnås uten å felle Macron. Morenoist-gruppa Permanent revolusjon, Révolution permanente (RP), sier det ikke vil bli noen revolusjon, og at arbeiderne først må ha mer erfaring med «borgerlig representativt demokrati».

Den forskrekkelsen dette sjiktet føler mot oppfordringer til en uavhengig mobilisering av arbeiderklassen i grunnplankomitéer, har ført Jorge Altamira, lederen for pseudo-venstre-gruppa Arbeideres politikk, Política Obrera (PO) i Argentina, til å fordømme PES. Altamira hevder at PES «saboterer enhver handling innad i fagforeningene, som de anser for å være ‘borgerlige’», og at PES oppfordrer til «å ‘generalisere’ streiken».

Dette er ganske enkelt en samling bakvaskelser. PES intervenerer i arbeidernes fagforeningskamper for å slåss for å frigjøre grunnplanets arbeidere fra den politiske kontrollen som småborgerlige fagforeningsbyråkratier tilknyttet den kapitalistiske statsmaskina utøver over dem. PES «saboterer» ikke arbeiderkampene, men avslører derimot småborgerlige partier og grupper som PO, som intervenerer i byråkratiet i deres bestrebelser for å styrke apparatets lammende grep over klassekampen.

PES utsteder forøvrig ikke vage oppfordringer om å «generalisere» streikeaksjoner, men derimot en oppfordring til den uavhengige organiseringen av arbeiderklassen, for å forberede en generalstreik for å tvinge ut Macron, få ned hans regjering og avskaffe det fransk presidentskapet ublu fullmakter.

Utviklingen av en slik bevegelse vil være et enormt skritt framover.

Dét er den essensielle forutsetningen for å vinne det mest umiddelbare forlangendet som trekker masser av arbeidere inn i kamp: Tilbaketrekkingen av Macrons foraktede pensjonsnedskjæringer. Dét vil tjene som et enormt insentiv for utviklingen av klassekampen over hele verden. Og det vil legge grunnlaget for en kamp for å overføre makt til arbeiderklassens uavhengige organer, som fundamentene for en arbeidernes stat og den sosialistiske omorganiseringen av samfunnet.