Diskusjonen om det amerikanske gjeldstaket som denne uka startet i Washington, med utgivelsen av det første formelle forslaget fra det republikanske flertallet i Representantenes hus og med Biden-administrasjonens respons, representerer et nytt stadium i styringsklassens angrep på arbeiderklassens sosiale rettigheter.
Dette er ikke bare nok et kapittel i den uendelige krangelen mellom de to kapitalistpartiene som kontrollerer Kongressen og Det hvite hus, som de to siste tiårene har produsert ei rekke kunstige tidsfrister og kriser, og med flere delvise nedstenginger av den føderale regjeringen.
Dette kan utledes, ikke bare fra omfanget av de reaksjonære tiltakene foreslått av det republikanske flertallet i Representantenes hus, som utgjør termineringen av de fleste føderale sosiale utlegg bortsett fra Social Security, Medicare og andre universelle sosiale rettigheterer, men fra de enstemmige erklæringene fra både Republikanere og Demokrater, at disse «rettighets»-programmene er «av bordet».
Dette er en bevisst bestrebelse for å føre det amerikanske folk bak lyset. «Vi har ingen intensjon om å røre ved deres rettigheter», står kapitalistpolitikerne sammen om å erklære, mens de forbereder seg på å gjøre akkurat det. «Av bordet» betyr ganske enkelt at den politiske retningen blir bestemt bak lukkede dører, uten engang påskuddet om konsultasjoner med det amerikanske folk.
Washingtons tankesmier, finansiert av finansaristokratiet, publiserer rapport etter rapport som dokumenterer at trustfondene for opprettholdelsen av Medicare og Social Security ikke er bærekraftige, og uunngåeligheten av konkurs og vesentlige nedskjæringer. De store avisenes redaksjonelle sider syter over demografiens uforanderlige lover, som betyr at en aldrende befolkning, som ikke dør raskt nok til at det passer styringsklassen, krever for mye for deres magre pensjons- og helserettigheter.
Washington Post skriver: «For virkelig å ta tak i nasjonens budsjettpolitiske problemer må Kongressen og Det hvite hus også ta reformer av Social Security og Medicare, basert på sunn fornuft, med i bildet. Både Mr. Biden og Mr. McCarthy er enige om å holde dem utenfor, og det undergraver alvoret i ethvert tiltak for å få orden på nasjonens budsjettproblemer.»
Det som gjør denne budsjettkrisa forskjellig fra tidligere episoder er dens globale kontekst, framfor alt krigsutbruddet i Ukraina, en USA-initiert stedfortrederkrig med Russland, den første militærkonflikten mellom stormakter siden den andre verdenskrig. For å gjøre Ukraina til et drapsfelt av industriell skala kreves det av alle nasjonene som er involvert i denne krigen avleding av massive ressurser fra offentlige sosiale utlegg over til militæret.
I Frankrike rrefererte president Emmanuel Macron til «slutten på fredsutbyttet» som grunnlaget for hans forlangende om store kutt i pensjonsytelsene og en heving av pensjonsalderen med to år. Han tråkker på demokratiet, presser gjennom endringene uten en gang en avstemming i parlamentet og mot 80 prosent av befolkningens opposisjon. Dette har allerede provosert fram den franske arbeiderklassens største massebevegelse siden generalstreiken og fabrikkokkupasjonene i mai-juni 1968.
Tilsvarende kamper bryter ut over hele Europa, fra generalstreikebevegelsen i Hellas til de offentlige ansattes arbeidsnedleggelser i Tyskland, og streikene til lærere, jernbanearbeidere og arbeidere i det britiske helsevesenet, National Health Service. Denne bevegelsen krysset denne uka Atlanterhavet, der føderalt offentlig ansatte i Canada onsdag startet en landsdekkende streik.
USA trer inn på det samme slagfeltet – ikke isolerte seksjonskamper begrenset til én arbeidsplass, bedrift eller industri, men arbeiderklassens landsdekkende politiske kamper mot kapitaliststaten. Den første kampen av en slik karakter ble bare så vidt avverget da fagforeningene i godsjernbanene i desember i fjor kapitulerte for streikeforbudet som ble vedtatt av Kongressen og signert til lov av president Biden, og med det påla arbeiderne en kontrakt mange allerede hadde stemt for å avvise.
Startskuddet for krisa med budsjett-taket var finansminister Janet Yellens kunngjøring tidlig i år at finansdepartementet hadde nådd den lovpålagte gjeldsgrensa på $ 31,4 milliarder og ikke lenger lovlig kunne låne penger. Den føderale regjeringen sto i fare for å misligholde sine gjeldsbetalinger, for første gang i amerikansk historie, hvilket truet verdensøkonomien, da markedet for US Treasury bills, amerikanske statsobligasjoner, er fundamentet for globale finansmarkeder og for at den amerikanske dollaren spiller den overordnede rollen i verdenshandelen.
Finansmanøvrer som involverte å flytte penger mellom kontoer, så vel som tilstrømmingen av betalinger fra inntektsbeskatningen, med betalingsfrist den 15. april, gjorde det mulig for finansdepartementet, the Treasury, å skyve ut fristen for noen faktisk stopp i utbetalingene fram til sommeren. Men en gang fra begynnelsen av juni og til slutten av august må gjeldstaket heves for å unngå et faktisk mislighold.
Det republikanske partiet, som siden nylig har kontroll over Representantenes hus, har grepet til denne fristen for å besørge seg tyngde i budsjettsamtaler med Biden-administrasjonen. Forslaget framlagt av House Speaker Kevin McCarthy i Representantenes hus på onsdag, og som er forventet å komme opp til avstemming neste uke, ville besørge en begrenset heving av gjeldstaket, inntil ytterligere $ 1,5 billioner er lånt, eller en forskyvning av mislighold fram til mars 2024, avhengig av hva som kommer først. Det ville betinge uforlignelige kutt i sosiale utlegg, drakoniske arbeidskrav for de fattige, avviklingen av til og med bare symbolske reguleringer av næringsvirksomheter relatert sikkerhet og forurensning, og et effektivt amnesti for rike skattesvindlere. Republikanerne forlanger også en stans i Bidens patetisk utilstrekkelige bestrebelser for å lette byrdene relatert til studiegjeld, og et juridisk forbud mot enhver framtidig gjeldssletting.
Som alltid i slike samtaler er det Det republikanske partiet som angir den mest høyreorienterte posisjonen, understreket i år av McCarthys besøk til Wall Street på mandag, for å gi børsen en første titt på Republikanernes krav, som ble offentliggjort først to dager seinere. Demokratene svarer med populistiske svulstigheter der de beskylder (nøyaktig nok) Republikanernes forslag for å ha ødeleggende konsekvenser for den arbeidende befolkningen og enorme fordeler for de superrike. President Biden talte på denne måten onsdag kveld, da han fordømte den republikanske planen for å heve gjeldstaket som et forslag for «store kutt i viktige programmer som millioner av amerikanere i arbeider- og middelklassen baserer seg på».
Så responderer Demokratene med et motforslag, presentert som et «kompromiss», som er litt mindre forferdelig for den arbeidende befolkningen og litt mindre lastet med godbiter for milliardærene og Wall Street. De to sidene bestreber seg deretter for å møtes «midtveis». Hele denne orkestrerte «debatten» føres på det reaksjonære premiss at krisa skal betales av arbeiderklassen og ikke finansaristokratiet. Tvistens kjerne er omfanget av de sosiale ødeleggelsene.
Biden har allerede foretatt flere nedbetalinger i retning av en eventuell overenskomst. Han har stoppet alle bøtemidler for Covid-pandemien, som tillater delstater å kutte ytelser relatert Medicaid og matbonger, og den 11. mai avsluttes den nasjonale helserelaterte nødssituasjonen. Han har videreført det meste av Trumps barbariske immigrasjonspolitikk. Og han har lovet å diskutere budsjettkutt og andre reaksjonære politiske forslag med McCarthy og Republikanerne, så lenge de ikke er bundet til gjeldstaket.
Dette var visepresident Bidens måte som Barack Obamas sjefsforhandler på budsjettkrangler med den republikanske Kongressen i 2011, en rolle presidenten Biden åpenbart har som mål å gjenta i 2023. Det er imidlertid vesentlige forskjeller i forutsetningene.
De enorme militærutgiftene, både for krigen mot Russland i Ukraina og til forberedelsene for krig med Kina, er én faktor. Begge partier er enige om å fortsette å øke militærutleggene, og eskaleringen av krigen har ubønnhørlige konsekvenser for budsjettet i landet som er dens fremste finansmann og våpenleverandør – for ikke å si noe om USAs skjulte rolle i faktisk å lede krigen.
Det er også innvirkningen av koronaviruspandemien, som i USA har drept 1,1 millioner. Covid-19- pandemien destabiliserer hele samfunnet dypt, til tross for påstander fra Biden og etablissementet i det politiske liv og medieverden om at den er over, og den utløser kriser i forsyningskjedene, inflasjon og en generell forverring av de sosiale relasjonene, med antallet daglige dødsfall i hundretall, og til og med tusener, som påfører befolkningen stadig større besvær og lidelse.
Verdensøkonomien er i en langt verre tilstand enn i 2011, da den massive redningsaksjonen etter Wall Street-krakket i 2008 fortsatt hadde sin effekt. I den redningspakka og den enda større i mars 2020 – da finansmarkedene begynte å fryse til under den første innvirkningen av Covid-19-pandemien – har den amerikanske sentralbanken, US Federal Reserve, sløst vekk billioner. Den understøtter praktisk talt alle former for finansiell sikkerhet, fra Treasury bonds til obligasjoner utskrevet av de fleste fly-by-night-selskaper, og stadig mer mystiske instrumenter for finansiell spekulasjon. Sågar bare antydningen om mislighold har begynt å forurolige markedene og påvirke dollarens verdi. Et faktisk mislighold, eller bare en nestenhendelse, kan i disse omgivelsene godt bli utløseren for ei verdenskrise av uante dimensjoner.
Den viktigste forskjellen mellom 2011 og 2023 er framveksten av den internasjonale arbeiderklassen, i massekamper på alle kontinenter, og i det minste i en embryonal form, som en uavhengig politisk faktor. Dette ble vist på Sri Lanka, der en generalstreikebevegelse tvang ut president Rajapakse, og i dag i Frankrike.
Det avgjørende anliggendet i USA, som i alle land, er arbeiderklassens uavhengige intervensjon. Den amerikanske styringseliten vil, om den blir overlatt til seg selv, bare besørge krisas mest reaksjonære «løsning», om verdenskrig og global depresjon skulle kunne anses som en løsning.
Sentralaksen for arbeiderklassens uavhengige intervensjon er å hevde sin enhet som en internasjonal klasse, som avviser alle former for nasjonalisme og underordning til den nasjonale kapitalistklassen og dens stat. Dette er perspektivet som det kjempes for i dag av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens nasjonale seksjoner, Socialist Equality Parties.
Maidagen ble etablert i 1889 for å markere arbeiderklassens internasjonale enhet, erklært av den europeiske sosialistbevegelsen i solidaritet med amerikanske arbeideres kamp for åttetimersdagen. Den retten, som endelig ble vunnet etter tiår med bitre klassekamper, er bare én av arbeiderklassens mange vinninger som fagforeninger av i dag har forrådt og overgitt.
Den internasjonale arbeiderklassens fridag skal i år feires på det globale online-stevnet som avholdes søndag 30. april, kl. 21:00 norsk tid, arrangert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitèer (IWA-RFC), ICFIs ungdomsbevegelse Internasjonal ungdom og studenter for sosial likhet (IYSSE) i fellesskap med World Socialist Web Site. Alle arbeidere og ungdommer som vil støtte deres klassebrødre og -søstres kamper over hele verden, oppfordres til å registrere seg for å delta nå.