Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – oppfordrer til koordinert handling fra alle bilarbeidere organisert i fagforeningen United Auto Workers (UAW), og til byggingen av grunnplankomitéer på hvert eneste fabrikkanlegg, for å stoppe nedleggelser og masseoppsigelser

Tusenvis av arbeidere på Stellantis-fabrikkene i USA har de siste ukene blitt rammet av nedskjæringer, deriblant 1 350 arbeidere ved sammenstillingsanlegget i Belvidere, Illinois, som ble nedlagt i slutten av februar. Hundrevis av arbeidere på sammenstillingsanleggene Sterling Heights Assembly Plant (SHAP) og Warren Truck Assembly Plant i forsteder til Detroit, i tillegg til Jeep-arbeidere på Toledo Assembly Complex i Nord-Ohio, blir også sagt opp de kommende ukene.

På UAWs årssamling for forhandlingsfunksjonærer, Special Bargaining Convention, i forrige måned innrømmet fagforeningens nyvalgte visepresident Rich Boyer, som skal lede sommerens samtaler med Stellantis, at selskapet planlegger langt flere nedskjæringer. Ytterligere oppsigelser truer, sa han, på Toledo-komplekset og de nærliggende fabrikkene Toledo Machining Plant og fabrikkanleggene for motorer og girkasser i Dundee og Trenton, Michigan, og i Kokomo, Indiana. Boyer avslørte ikke hvor mange arbeidsplasser som er på huggstabben, men så mange som 4 200 arbeidere kan bli skjøvet ut i løpet av de kommende månedene, gjennom tilbud om førtidspensjonering og «frivillige oppsigelser», ifølge noen lokale fagforeningsfunksjonærer.

UAW-byråkratiet under president Shawn Fain har ikke foreslått en eneste konkret handling for å motsette seg disse angrepene. Tvert imot, en melding sendt ut av fagforeningens lokale funksjonærer i UAW Local 140 til arbeidere fra Warren Truck sa at Stellantis-direktører forespurte om «fagforeningens innspill til en plan for kostnadsbesparelser».

Slettingen av arbeidsplasser er ikke begrenset til Stellantis. Ford stengte ved slutten av 2022 ned motorfabrikken i Romeo, Michigan, som en gang sysselsatte 1 300 arbeidere. Selskapet har også nektet å utpeke et nytt produkt for sammenstillingsanlegget Chicago Assembly Plant, og truer nå jobbene til over 4 000 arbeidere der, og tusenvis flere på de tilstøtende fabrikkanleggene for karosseriforming og produksjon av bildeler. Utenfor USA kutter Ford, Stellantis og andre bilprodusenter ned arbeidsplasser samtidig de setter arbeidere opp mot hverandre i en brodermord- konkurranse for å få dem til å akseptere kostnadsnedskjæringer som motytelse for illusoriske løfter om nye investeringer i elektrodrevne produkter, electric vehicles (EV).

Men disse jobbslettingene er bare åpningssalva. De globale bilprodusentene akselererer deres planer for en massiv nedbemanning internasjonalt, der hele industrien går over til produksjon av EV-kjøretøy. Selskapene har til hensikt å utnytte den enklere utformingen av elbiler – som krever færre deler og mindre enn halvparten av arbeidstimene å produsere enn kjøretøy med forbrenningsmotorer, internal combustion engine (ICE) – for å slette hundretusenvis av arbeidsplasser i deres jakt på større profitter. Jim Farley, adm. dir. for Ford, sa seint i fjor at å lage elbiler ville kreve 40 prosent færre arbeidere, og at «stormskyer» samler seg.

For å profittere i det brutalt konkurranseutsatte elbilmarkedet mot dagens dominerende aktører, deriblant Tesla og Kinas voksende innenlandske produsenter, må de tradisjonelle nordamerikanske og europeiske bilprodusentene skjære ned lønnskostnadene til et minimum. «Dersom vi ikke optimaliserer vår kostnadsstruktur, kan vi ikke absorbere tilleggskostnadene av elektrifisering,» sa Carlos Tavares, adm. dir. for Stellantis, til journalister ved begynnelsen av året. Han la til at flere «upopulære beslutninger vil måtte treffes».

Om det ikke stoppes vil ødeleggelsen av nesten halvparten av jobbene i bilindustrien bli en sosial katastrofe for byer som Detroit, Toledo, Flint, Cleveland og andre, som allerede har lidd under flere tiår med selskapers deindustrialisering. Det ville resultere i mer fattigdom, skolenedstenginger, forlatte hjem, narkotikaavhengighet, selvmord og andre tragedier.

Men bilarbeidere er ikke i humør til å akseptere ytterligere angrep på deres jobber og levestandarder. Etter å ha sett deres medarbeidere og familiemedlemmer dø gjennom hele pandemien og har lidd ødeleggende tap av realinntekter på grunn av de høyeste inflasjonsratene på flere tiår, er 140 000 GM, Ford og Stellantis-arbeidere i USA og ytterligere 20 000 i Canada nå fast bestemt på å vinne betydelige gevinster når deres kontrakter utløper i midten av september. Arbeiderne vil se inflasjonsdekkende lønnsøkninger, gjenopprettingen av beskyttelse mot stigende levekostnader [COLA; Cost of Living Adjustment], avskaffelse av det todelte lønnssystemet, fullt dekkede pensjoner og helsetjenesterettigheter for alle arbeidere og pensjonister, og en slutt på industrislaveriet med overutbytting av midlertidig ansatte arbeidere. Hundretusenvis flere arbeidere deler det samme sentimentet, som jobber med produksjon av bildeler og lastebiler, romfartsutstyr, og landbruks- og anleggsutstyr.

UAW-byråkratiet er fullt klar over det truede blodbadet for arbeidsplasser, og skjuler det bevisst for arbeidere på grunnplanet. UAW-president Fain fortalte i forrige uke journalister, i kommentarer til Automotive Press Association, at han har vært i kontakt med bilindustriens direktører, og han erklærte: «Jeg vil jobbe med selskapene. Jeg vil ha en god relasjon.» Han sa: «Men hvis de ikke kommer til å behandle våre medlemmer med respekt og gir dem det de fortjener, da vil vi ha anliggender.»

Hovedbekymringen til Fain og resten av UAW-apparatet er å få begrenset og lagt lokk på den eksplosive motstanden fra grunnplanets arbeidere. Det eneste «kravet» UAW-byråkratiet vil stille ved forhandlingsbordet er at det må bli tillatt å hjelpe bilindustriens bosser i håndteringen av denne overgangen, deriblant ved å «omskolere» titusenvis av oppsagte arbeidere for EV-produksjon og deretter overlevere dem til bilprodusentene for halv pris. Som en belønning skal UAW fortsette å samle inn medlemskontingenter fra brutalt utbyttede arbeidere på produksjonslokaliseringer som joint venture-selskapet GM-LG Chem i Ohio, der UAW-medlemmer har ei timelønn på $ 16,50 og maksimalt oppnår $ 20. Fain erklærte: «Det er ingen grunn til at de ikke kan danne et joint venture med oss.»

Det hvite hus og UAW-byråkratiet

Biden-administrasjonen har vedtatt og iverksatt nye skattesubsidier, hovedsakelig til fordel for GM og Ford, for å øke produksjonen av elbiler såframt materialer er «sourced» fra USA og noen av landets «allierte». Dette er ikke fordi Det hvite hus plutselig har omfavnet miljøvern. Det er i stedet del av den bredere kampen amerikansk big business fører for å hegne om sitt eget elbilmarked mot deres asiatiske og europeiske rivaler.

Biden-administrasjonen vil samtidig at USA skal ha kontroll over de sjeldne jordmetallene og mineralene, og andre råvarer, som nå stort sett er lokalisert eller bearbeidet i Kina og Russland. Dette er et sentralt tema for USA-NATO-krigen mot Russland og planene for krig mot Kina. Hundretusener er allerede drept i krigen over Ukraina, og USA og NATO-maktene planlegger en ytterligere eskalering, som kan føre til anvedelsen av atomvåpen.

Det hvite hus har gjort det klart for arbeidsgiverne at de bør bringe inn UAW for å utøve rollefunksjonen som en politistyrke overfor arbeiderne i de nye elbilfabrikkene, og til å promotere «kjøp amerikansk»-sjåvinisme mot arbeidere i andre land.

Fain og hans valgfraksjon Foren alle arbeidere for demokrati – Unite All Workers for Democracy (UAWD) – ble hentet inn av Biden-administrasjonen for å besørge en facelift, dvs. en sminke-operasjon, for det korrupte og forhatte UAW-byråkratiet. Hans UAW-administrasjon ble installert gjennom et rigget valg som effektivt sett fratok 90 prosent av medlemmene deres medbestemmelse. Fain & Co. har så langt ifra til hensikt å motsette seg angrepet på arbeidsplasser, men ønsker det derimot velkomment som et virkemiddel til å undertrykke det hans overgangsteam kaller «de urimelige forventningene» fra bilarbeidere, for deretter å pålegge en ny utsalgskontrakt under påskudd om å «redde arbeidsplasser».

Men de nesten 5 000 stemmene Mack Trucks-arbeideren Will Lehman fikk som kandidat til UAW-president, i første runde av fagforeningens nasjonale valg, viser den kraftige støtten til kampen for å overføre makten fra UAW-apparatet over til arbeiderne på fabrikkgulvet, gjennom utvidelsen av nettverket av grunnplankomitéer.

Dann grunnplankomitéer og bli med i IWA-RFC!

Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – slåss for å sikre at enhver overgang i industrien blir utført i henhold til grunnplanets arbeideres interesser.

Dersom elbiler krever 40 prosent færre arbeidstimer å bygge, da må arbeidsuka reduseres fra de utmattende 40, 50 og til og med 60 timene arbeidere rutinemessig utfører, ned til 30 timer i uka, uten lønnstap. Akkurat som lønningene må stige automatisk med prisstigningen på forbruksvarer må antallet arbeidstimer justeres sånn at tilgjengelig arbeid fordeles på alle arbeidere uten inntektstap.

I stedet for massearbeidsledighet må arbeidernes jobber sikres. Fabrikkanlegget Belvidere må gjenåpnes, og tusenvis av oppsagte arbeidere må gjeninnsettes på full lønn.

Bossene og UAW-byråkratene vil hyle av et slikt forslag. Men det er basert på det elementære prinsippet at arbeiderne – som med deres kollektive arbeidskraft produserte de $ 50 milliarder i profitter som bilprodusentene i fjor hentet inn – har en sosial rett til sikre og godt betalte jobber.

Samme uke som det ble sendt ut meldinger om arbeidsplassnedskjæringer til arbeidere i Detroit og Toledo, stemte et aksjonærmøte i Stellantis for å øke lønna til adm. dir. Tavares med 20 prosent, opp til $ 25 millioner, og den første transjen av et program for tilbakekjøp av egne aksjer for $ 1,6 milliarder ble betalt. Saken er ikke om det er nok ressurser til å imøtekomme arbeidernes behov, men heller om hvem som kontrollerer den rikdommen arbeiderne produserer, og for hvem sine interesser den anvendes.

Den kommende kampen er ikke ganske enkelt en kontraktskamp, men en anledning til å etablere arbeiderklassekontroll over arbeidsplasser, ansettelse og avskjed, og over produksjonen som helhet.

Mange arbeidere vil gjerne vite: «Hva er grunnplankomitéer?» Svaret er: De er demokratiske organisasjoner operert av arbeidere på fabrikkgulvet, og de er nødvendige for å føre kampen videre. De deler informasjon, planlegger felles handlinger og kobler sammen arbeidere på tvers av hvert skift og hver produksjonslinje, slik at alle er på det samme arket. Deres mål er å forene arbeidere på tvers av alle fabrikker og selskaper, knytte dem sammen i et nettverk som bryter ned isolasjonen som er pålagt dem av UAW-apparatet, og med det frigjøre hele arbeiderklassens fulle kraftstyrke. Disse komitéene ved hvert lokale fabrikkanlegg er del av vårt kollektive organ, Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – en verdensomspennende organisasjon for å forene arbeidere på tvers av landegrensene, for å forsvare alle arbeideres jobber og levebrød.

Selskapene og deres UAW-«partnere» har deres strategi for å utarme arbeiderklassen og berike seg på dens bekostning. Men grunnplanets arbeidere utvikler deres egen strategi og bygger nye maktsentre i fabrikkene for å slåss for den. Arbeidere i Flint, Lansing, Detroit og ved Dana parts-fabrikken i Toledo, Ohio, har i løpet av de siste ukene tilsluttet seg det voksende nettverket av komitéer, som ledes av IWA-RFC.

Det er ingen tid å tape. Dersom du er enig i dette, da oppretter du en grunnplankomité på din egen arbeidsplass. For mer informasjon og hjelp, fyll ut skjemaet nedenfor.