Film- og fjernsynsarbeidere organisert i Writers Guild of America (WGA) går inn i deres andre måned i streik mot arbeidsgiverne i Alliance of Motion Picture and Television Producers (AMPTP), som representerer store film- og fjernsynsstudioer og nettverk.

Kontraktene til regissørene i Directors Guild of America (DGA) og til skuespillerne i Screen Actors Guild-American Federation of Television and Radio Artists (SAG-AFTRA) utløper den 30. juni, men ingen offisiell fagforeningsfunksjonærer vil reise muligheten for en samlet arbeidsnedleggelse, som ville stengt ned mye av bransjen.

De skremte fagforeningsfunksjonærenes eneste bekymring er derimot å sørge for at de forskjellige kontraktene så raskt som mulig blir undertegnet, slik at de streikende forfatterne forblir isolerte.

Under Hollywoods særegne system av arbeidsforhandlinger begynte DGA og AMPTP forhandlingene for tre uker siden, og fordi forhandlinger mellom SAG-AFTRA og den samme arbeidsgiverorganisasjonen er planlagt å begynne 7. juni, var dette den siste uka med samtaler mellom DGA og AMPTP.

Derfor inngikk fagforeningsorganisasjonene WGA, sammen med SAG-AFTRA, IATSE, Teamsters Local 399, Hollywood Basic Crafts og Department for Professional Employees (en AFL-CIO-koalisjon av 24 fagforeninger med et samlet medlemskap på 4 millioner fagprofesjonelle og teknikere) sist onsdag det de kalte en «felles solidaritetsuttalelse» med regissørenes DGA.

Det er imidlertid overhodet ikke noen solidaritetserklæring. Det er faktisk deres «felles stikk i ryggen», ikke bare på forfatterne, men på arbeidere alle deler av film- og fjernsynsbransjen.

Uttalelsen formaner arbeidsgivernes AMPTP om «umiddelbart å forhandle fram en rettferdig avtale som adresserer Directors Guild of America’s unike prioriteringer i god tro». Hva kan det i det hele tatt bety? I stedet for å legge planer for å mobilisere hele arbeidsstyrken mot disse rovdyraktige selskapene, appellerer fagforeningene til arbeidsgiverne om å hjelpe dem til å svekke, splitte og isolere deres egne medlemskap. Dette er et skandaløst tilfelle av sabotasje begått i all offentlighet.

Det er faktisk faren for en gjentakelse av WGA-streiken i 2007 og 2008, da DGA sluttet en avtale med AMPTP mens forfatterne var ute i en 100-dagers streik. Handlingen svekket den gangen forfatternes moment, isolerte dem og bidro til slutt til streikens nederlag. Mange av de utestående anliggendene i dag, spesielt rundt spørsmålet om residuals [dvs. økonomisk kompensasjon i tilfeller av repriser, syndikering, DVD-utgivelser eller online-strømming] stammer fra det tapet.

Det skulle godt gjøres å finne et sterkere argument for byggingen av grunnplankomitéer, i opposisjon til de høyt betalte byråkratene og deres apparater, i alle hjørner av film- og fjernsynsverdenen, enn det disse forskjellige funksjonærene nå har framsatt. Kampen til de titusenvis av arbeiderne, deriblant forfattere, må tas ut av disse sabotørenes hender.

Forfattere på de daglige streikevaktene gir uttrykk for forskjellige oppfatninger og holdninger. Det er, selvfølgelig, en viss politisk forvirring, men i det store og hele graviterer forfatterne instinktivt i retning oppfatningen av forent handling, og en besluttsom holdning mot hele det korporative oppsettet. Direktørenes enorme lønninger og selskapenes profitter (og noen fagforeningsfunksjonærers store lønninger) har ikke unnsluppet deres oppmerksomhet.

De streikende avslører en stadig mer politisert tone, et militant ønske om å utvide kampen internasjonalt, og ikke bare for umiddelbare økonomiske krav. Mange forfattere viser også en bekymring for framtiden for kunst, kultur og underholdning i en bransje i rask endring, der kunstig intelligens (KI) under kontroll av massive globale selskaper vil kunne erstatte forfattere, og ytterligere senke det kulturelle og sosiopolitiske nivået.

Marc, en sjangerforfatter, snakket med WSWS-reportere foran Warner Bros-studioene, og uttrykte stor bekymring over en framtid med KI: «KI ser nå ut til å bli en lynavleder, som får alle til å begynne å forstå hvordan det vil påvirke dem. Vi har alle sett filmer som forteller historier om teknologi som løper ut av kontroll. Nå er tiden inne for å sette hælene i bakken og si at vi må ha bedre kontroll over dette, vi må ha bedre standarder for det, vi må ha mer regulering av det.»

Han fortsatte: «Gitt de enorme profittmengdene disse selskapene henter inn på planene vi besørger, og uten dem kan de ikke gjøre noe, føler vi at tiden er inne for å sette seg ned og snakke om det.»

Marc reflekterte over både forfatterens sårbarhet og makt: «Jeg tror alle her som er en forfatter er brutt på en eller annen måte. I dét er han eller hun en perfekt funksjonelt kreativ person. Alle burde kunne finne måter å forvandle disse bruddene til skjønnhet.»

Han tilbød også ord om menneskelig solidaritet, den kunstneriske prosessen og dens motiveringer: «Vi har flere ting til felles enn vi har som skiller oss. Det som er annerledes er måten vi ser på og behandler de vanlige tingene i våre liv. Hva vi velger å holde hellig og bevare, det kan være forskjellig beroende på hva vi kommer fra. Men vi ønsker alle liv, frihet og forfølgelsen av lykke.»

«Vi vil alle ha husly og mat,» fortsatte Marc, «og å kunne ta vare på våre kjære. De tingene overskrider enhver forskjell mellom oss. For meg kan det å lage kunst enten hjelpe folk til å ha det bedre med dem selv, kan gi dem et øyeblikks pusterom fra verden de lever i, eller kan potensielt endre tanker og oppfatninger om hvordan vi kan oppnå de tingene vi alle ønsker oss.»

Stikk i strid med det glamorøse bildet av Hollywood-kjendiser som media formidler har forfatternes levestandarder gått ned, spesielt som en konsekvens av avtakende residuals fra strømmetjenester. En forfatter, som uttalte seg anonymt, delte følgende med WSWS: «Mange forfattere ser ingen residuals lenger, som har vært deres levebrød, det de jobbet så hardt for. Store, prisvinnende, «badass» forfattere, folk som virkelig har tenkt dypt, og jobbet hardt for disse tingene, som ikke får det de fortjener, det er bare helt grusomt. Nei! Vi vil ikke ... vi kan ikke akseptere det.»

Forfatteren reflekterte over kampens karakter: «Det som skjer, vi møter denne klassekampen, denne klassekrigen.»

«Vi kan ikke leve uten hverandre,» fortsatte han. «Hvem er jeg uten lærerne mine, hvem er jeg uten folk som besørger meg klær og mat? Og omvendt, når jeg lager kunst, hvem er da mitt publikum om ikke alle her i verden? Noen der ute, fra en annen bakgrunn, som jeg ikke forventer skal føle seg rørt, vil føle at noe i livet betyr noe, at de blir hørt, at de er representert.»

Han artikulerte hans forakt for styringsklassen: «Vi kvitter oss fortsatt ikke med dette overklasse-borgerskapsproblemet. Denne jævla parasitten som lever over oss, fortsetter å utvikle seg.» Han uttrykte et ønske om å «begynne å krysse nasjonale grenser og føre diskusjoner, ikke bare for å se hvor vi er nå med problemene i den amerikanske underholdningsbansjen, men for å komme igjennom til andre mennesker, andre medlemmer av dette større menneskelige fellesskapet, og finne måter, ideelt sett, å kunne ha større streiker, større bevegelser.»

Bekymringer om pådriveren til verdenskrig dukket opp i samtalen: «Det var alltid om en slags ressursgevinst for enkelte individer eller grupper. Det som gjør meg så forbanna angående Ukraina er at så mye som jeg vil bli fri fra imperialisme, blir de fortsatt pantsatt på deres helt egen måte. Vi må bryte gjennom disse nasjonale grensene med flagg og skillelinjer, og i stedet fortsette å fokusere på hvem vi er som mennesker. Styringsklassen vil jobbe sammen med andre som tradisjonelt anses som fiender, for å holde de lavere klassene nede.»

Og forøvrig: «Vår virkelige utfordring er å avlive myten spredt av styringsklassen om at det er forskjeller mellom oss, at noen mennesker fortjener mer enn andre. Vi hadde nylig den jævla britiske kroninga. Hele verden vendte blikket mot en som i utgangspunktet fra fødselen av bare ble besørget helt mye penger for å være en galionsfigur.»

Inntektene til WGA-toppsjiktet kom opp i diskusjonen. David Young, administrerende direktør for WGA West, nå i medisinsk permisjon, hentet i 2022 hjem $ 897 371. «Jeg mener så absolutt at de ikke burde tjene så mye, ærlig talt, når alle andre på grunnplanet fortsatt strever som de må gjøre.»

Thuan, en agent hos Agency for Performing Arts (APA), hadde tilsluttet seg streikevaktene ved Warner Bros., for å støtte forfatterne. «Jeg støtter mine klienter. Dette er en liv og død situasjon. Hvis vi ikke endrer ting nå, da vil i framtiden karrierer bli ødelagt. Forfattere har familier, de har boliglån, de har et liv å leve.»

Han sa det i sterke ordelag: «Jeg ville bare si det sånn: Er vi villige til å gå på akkord med det dere tror er framtiden for livene deres? Eller skal dere stå på åskammen og dø for det dere tror på? Og noen ganger det går utover ganske enkelt en lønnsutbetaling. Det handler om å sette opp framtiden på riktig måte.»

Som en som kjenner bransjen innenfra tilbød han et blikk inn i hvordan studioene fungerer: «Det er dette anliggende at konglomeratene ikke åpner deres regnskapsbøker, og ikke presenterer oss tallene. Så selv til oss, «innsidere» som ikke er fra studioene, kan de presentere hvilke data de måtte ønske. I siste instans spiller det ingen rolle, for vi kan ikke verifisere dem, det er ingen åpenhet.»

Thuan gjentok på nytt hans støtte til forfatterne, og konkluderte: «Agenter er ingenting uten deres klienter, og jeg er her for å slåss for klientene mine, for å skaffe dem jobber, for å selge showene deres, for å forhandle avtalene deres og skaffe dem den beste typen kompensasjon for deres arbeid. Så derfor også nå, der de slåss på et mer makronivå, med Guild opp mot studioene, er det samme sak, full støtte for forfatterne.»