En lang lederartikkel publisert onsdag av New York Times under tittelen «Amerila lever på lånte penger» gir signalet fra det ledende korporative medieorganet innordnet med Det demokratiske partiet for et fullskala angrep på den arbeidende befolkningens sosiale rettigheter, og spesielt Social Security og Medicare, de to største sosialprogrammene.

Lederartikkelen er tvers igjennom uærlig, der den utgir seg for å være bekymret for økningen i rentebetalinger til investorer, og erklærer: «I stedet for å kreve inn skatter fra de velstående, betaler regjeringen de velstående for å låne deres penger.» Den syter deretter over Republikanernes nekting av å heve skattene for de velstående.

Men etter de populistiske påskuddene, smettes det egentlige poenget inn på slutten:

Demokratene må erkjenne at endringer i Social Security og Medicare, de viktigste driverne for den føderale utgiftsveksten framover, burde være på bordet. Alt annet vil vise seg å være budsjettmessig uholdbart. Dette vil kreve smertelige valg.

Det er ingen tvil om at det eneste formålet med lederartikkelen er å reise nødvendigheten av det som eufemistisk kalles «rettighetsreform» i tankesmiene som studerer den amerikanske styringselitens politiske alternativer. I klartekst betyr dette å sløye de to hovedprogrammene som titalls millioner eldre og pensjonister er avhengige av for deres inntektsstøtte og helseforsikringer.

Referansen til Social Security og Medicare som «de viktigste driverne for føderal utgiftsvekst framover» er spesielt kynisk. Det tilsvarer en underhånden innrømmelse av at disse programmene ikke er årsaken til den massive oppblåsingen av den føderale gjelda de 25 siste årene, mens det hevdes at de vil spille den rollen i framtiden. Lederartikkelen nevner ikke med ett ord de mange redningsaksjonene for Wall Street og banksystemet, eller de enorme utgiftene til de tre siste tiårenes kriger. Den refererer ikke, i sin advarsel om framtidig vekst av budsjettunderskuddene, til president Bidens løfte om å finansiere USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina «så lenge det måtte ta».

Lederartikkelen motsier dermed en instruktiv analyse publisert på Times’ egne sider for bare seks måneder siden, da den føderale regjeringen først tømte sin låneautorisering, som i sin tur førte til den fabrikkerte krisa over gjeldstaket. Denne studien, publisert 22. januar under tittelen «Hvordan den amerikanske regjeringen ansamlet ei gjeld på $ 31 billioner», ga en faktisk beretning om de reelle kildene til de akkumulerte underskuddene.

USAs føderale gjeld steg fra rundt $ 5 billioner da George W. Bush tiltrådte i januar 2001, til $ 31,4 billioner i januar 2023, 22 år seinere, en gjennomsnittlig økning på $ 1,2 billioner i året. Bidragsyterne til den stigende gjelda kan kort oppsummeres:

Kriger i Irak, Syria og Afghanistan og andre operasjoner tilknyttet «krigen mot terror» har kostet $ 6 billioner. Dette inkluderer ikke kostnadene for krigen mot Russland i Ukraina, militæroppbyggingen mot Kina i Asia-Stillehavet, eller de løpende utgiftene for å opprettholde den enorme amerikanske militærmaskina over hele verden, som nå utgjør $ 1 billion i året.

Skattekutt, først og fremst til de velstående, har kostet godt over $ 7 billioner. Én studie fant at Bushs skattekutt, som ble vedtatt i 2001 og 2003, kuttet $ 5,6 billioner i skatteinntekter i årene fra 2001 til 2018. De fortsetter for full kraft under en tverrpartiavtale mellom Obama-administrasjonen og Husets Republikanere i 2012, som bevarte det meste av den opprinnelige pakka, så det har vært ytterligere inntektstap. Trumps skattekutt, vedtatt på slutten av 2017, har lagt til ytterligere $ 1,2 billioner, og fortsetter å gjelde under Biden-administrasjonen.

Redninger av Wall Street og finanssystemet som helhet har kostet $ 5,7 billioner: $ 800 milliarder i 2008-krasjet, vedtatt av en Kongress kontrollert av Demokratene under Obama-administrasjonen; $ 3 billioner i 2020 i CARES-loven vedtatt av to samstemte partier og signert til lov av Trump; og $ 1,9 billioner i Bidens American Recovery Act, den andre runden med redningsaksjoner tilknyttet Covid-19-pandemien.

Times-analysen fra januar konkluderte: «De største driverne for gjeld – og ofte med to samstemte partier – har vært de føderale responsene på to kraftige økonomiske bråstopper: Finanskrisa i 2008 og pandemiresesjonen i 2020.»

Men det var ingen henvisning fra løgnhalsene i Times’ redaksjonsråd til redningsaksjonene for finansaristokratiet på onsdag. På toppen av dette kommer minst $ 5 billioner i rentekostnader i løpet av denne perioden, det Times-lederen refererer til som «å betale de velstående for å låne pengene deres».

Sosiale utgifter var derimot bare en marginal bidragsyter til økningen. Times-analysen i januar bemerket at Medicare-utgiftene økte med opptil $ 100 milliarder i året på grunn av Bushs tillegg av reseptbelagte legemidler, samtidig som den antydet at Obamas helseforsikringsprogram Affordable Care Act faktisk reduserte Medicare-utgiftene sammenlignet med tidligere projeksjoner.

Når det gjelder skjønnsmessige sosiale utgifter (for utdanning, transport, boliger, miljø og lignende programmer), er dette en så liten del av det totale budsjettet at Times-analysen ikke engang nevnte det. Denne utgiftskategorien har gått betydelig ned i henhold til vilkårene i 2012-avtalen mellom Obama og Republikanerne.

** image 5; caption: Provenyen fra amerikanske selskapers beskatning er lavere enn nesten alle andre land som er medlemmer av OECD. [Foto: Center for American Progress]

De fire hoveddriverne for budsjettunderskudd – kriger, skattekutt, redningsaksjoner og rentebetalinger – står for nesten $ 24 billioner av økningen på $ 26 billioner i den totale føderale gjelda siden 2000. Styringsklassen har operert det føderale budsjettet for to formål: For å finansiere imperialistaggresjon og for å fylle deres egne lommer med ufattelig rikdom.

Likevel anser styringsklassen pensjonisters og funksjonshemmedes beskjedne inntekter som ekstravagante og uholdbare, et sentiment som uten tvil forverres av det betydelige hoppet i Social Security-utbetalingene i år, på grunn av den akselererende inflasjonen. Selskaps-Amerika, med fagforeningenes samspill, har eliminert levekostnadsjusteringene for de fleste arbeidere, mens pensjonister på Social Security fortsatt får et årlig løft som delvis oppveier de stigende prisene.

Times-analysen publisert for seks måneder siden antyder en plan for arbeiderklassens respons på all stønning og bæring om den føderale regjeringens konkurs. Arbeidere burde replisere på forlangender om oppofrelser ved å erklære at de som økonomisk sett har kjørt USA i grøfta også skal betale konsekvensene, ikke den arbeidende befolkningen.

Styringsklasseparasittene burde eksproprieres, gjennom nasjonaliseringen av bankene, hedgefondene og finanssystemet som helhet, så vel som at milliardærenes og multimillionærenes personlige formuer burde beslaglegges. Finanssystemet burde reorganiseres under arbeiderklassens demokratiske kontroll, med åpne bøker for å gjøre alle systemets operasjoner transparente og forståelige, og endelig få slutt på de superrikes endemiske korrupsjon og kriminelle manipulasjoner.

Pentagon-krigsmaskina burde demonteres, sammen med en slutt på alle amerikanske militæroperasjoner i utlandet, og en stans i amerikansk militærbistand og økonomisk støtte til diktaturer og høyreorienterte regimer: Ukraina, Israel, Egypt, Gulf-monarkiene og deres like.

Det er en bemerkelsesverdig likhet mellom den amerikanske regjeringens nåværende bankerott og monarkiets krise i Frankrike kort før den store Revolusjonen i 1789. Kong Ludvig XVI ble tvunget til å innkalle Estates-General for å framskaffe ekstra inntekter, fordi hans regime hadde blitt drevet til fallitt av endeløse kriger og den styrende adelens løssluppenhet og dårlige forvaltning. Han mistet snart hans hode, og aristokratene mistet deres eiendommer.

Det er også et mer dagsaktuelt referansepunkt. Under storhetstiden for den liberale sosialreformismen på midten av 1960-tallet var det en voldsom debatt om det føderale budsjettet innen det amerikanske politiske etablissementet. Utgiftene til Vietnamkrigen la begrensninger på Lyndon Johnson-administrasjonens evne til å finansiere «Great Society»-programmer som de nylig introduserte programmene Medicare og Medicaid, sammen med hele strukturen av Johnsons angivelige «War on Poverty».

Debatten ble innrammet som «kanoner vs. smør», og Johnson forsøkte i utgangspunktet å få det begge veier, og la ut stadig stigende summer på folkemordskrigen mot den vietnamesiske revolusjonen, mens han samtidig utvidet velferdsstaten hjemme. Men motsetningen avsporet hans reformistiske løfter, og til slutt hans administrasjon som helhet.

I dag er det ikke lenger noen debatt innen styringseliten. Den har besluttsomt bestemt seg for militarisme og krig, mot Russland i Ukraina, og mot Kina i den enorme regionen Det indiske hav-Stillehavet, hjemstavn for mer enn halvparten av menneskeheten. Times-lederen viser at ingen seksjon av styringsklassen kan tilby en progressiv løsning på denne krisa.

Det er en oppgave som tilfaller arbeiderklassen, gjennom byggingen av en revolusjonær massebevegelse basert på et sosialistisk program.