Tusenvis av streikende skuespillere og manusforfattere samlet seg tirsdag til stevner over hele USA, under en såkalt «Nasjonal solidaritetsdag». Manusforfattere har nå vært i streik i nesten fire måneder og skuespillerne i nesten to, i en historisk «dobbelstreik» ikke sett siden 1960.

Day of Solidarity-stevnene, som ble kalt av [fagforeningene] Screen Actors Guild-American Federation of Television and Radio Artists (SAG-AFTRA) og Writers Guild of America (WGA), i samarbeid med sentralorganisasjonen AFL-CIO, gjenspeilte to motstridende krefter eller sosiale tendenser.

På den ene siden stilte et stort antall skuespillere og manusforfattere på store samlingsstevner i Los Angeles, New York og Chicago, i en demonstrasjon av film- og fjernsynsarbeidstyrkens enorme makt. Opprørte og i harnisk over underholdningindustriens direktørers hemningsløse grådighet og følelsesløshet, og den pågående ødeleggelsen av deres yrkesprofesjonalitet, er manusforfattere og skuespillere fast bestemt på å slåss for deres jobber og arbeidsvilkår.

På den andre siden var hva som var å høre (eller ikke høre) på disse stevnenes scener, fra de diverse funksjonærene fagforeningene hentet ut for å tale, som alt peker i retning av betydelige innrømmelser og «kompromisser» som i all hemmelighet blir utarbeidet ved forhandlingsbordet.

Manusforfattere og skuespillere vet at selve framtiden for deres yrker står på spill. For å sitere det åpne brevet publisert av skuespillere på grunnplanet, sammen med noen prominente fra A-lista, som i utgangspunktet bidro til å muliggjøre deres streik: «Det som kunne anses som en god avtale i et hvilket som helst annet år er ganske enkelt ikke nok ... med inflasjon og fortsatt streaming-vekst trenger vi en seismisk nytilpassing,» intet mindre enn en «transformativ avtale».

Tirsdagens stevner antyder imidlertid at ingenting i nærheten av denne «seismisk nytilpassingen» og «transformative avtalen» blir planlagt. Verken lederskapet i SAG-AFTRA eller WGA har noen strategi som vil fremme deres medlemmers interesser.

Ikke på noen av alle stevnene ble noen detaljer om kontraktsforhandlingene diskutert, bare de mest vage og hermetiserte fagforeningsfrasene om «solidaritet», «fagforeninger», «fagforeningsmakt», «når vi slåss imot...» Disse tåpelige heiagjeng-parolene, blottet for ethvert innhold eller enhver rapport om hva som faktisk finner sted, er utformet for å utnytte arbeidernes drivkraft og besluttsomhet. Fagforeningsfunksjonærene påtar seg en billig «radikalisme» samtidig som de sliter ut arbeiderne og forbereder for et utsalg.

I den grad det ble sagt noe som helst vesentlig kom det fra noen av skuespillerne selv, som ga velmenende uttrykk for deres medarbeideres bekymringer. Ron Perlman, som talte på stevnet utenfor Disney Studios i Los Angeles, fikk for eksempel stor applaus da han sa: «Vi lever i ei tid med fullstendig gaslighting, og det aksepterer vi ikke mer.» [O. anm.: begrepet gaslighting stammer fra 1944-filmen Gaslight og har blitt del av hverdagsspråket som den psykologiske opplevelsen av å få ens virkelighetsoppfatning systematisk undergravd.]

Om WGA skulle være i stand til å slåss for en avtale som ville være til fordel for medlemmene, ville ikke fagforeningen ha noe å skjule, og ville la manusforfatterne få vite hva som finner sted. Nå er i stedet det mest sannsynlige scenarioet at når en avtale er oppnådd, vil lauget så raskt som mulig kalle en avstemming, vel vitende at manusforfatternes krav ikke har blitt oppfylt. WGA kan bare håpe at manusforfatterne, utslitte og økonomisk sårbare vil akseptere påstandene at avtalen er «historisk», den samme påstanden som ble framsatt i 2008, og satte scenen for den nåværende situasjonen manusforfatterne konfronterer.

Fraværet av enhver diskusjon om de konkrete detaljene i forhandlingene så langt tyder på at WGA-lederskapet, og kort deretter SAG-AFTRAs, er beredt til å oppnå et «kompromiss» med motparten Association of Motion Picture and Television Producers (AMPTP), som ikke vil gjøre noen ting som fundamentalt adresserer problemene skuespillere og manusforfattere står overfor og, i sin tur, bare befester ødeleggelsen av deres profesjon.

Truslene for streiken gjenspeiles også av hvem SAG-AFTRA og WGA inviterte til å tale:

Mike Miller (Los Angeles), visepresident for teaterarbeidernes fagforening, International Alliance of Theatrical Stage Employees (IATSE): ansvarlig for 2021-utsalget av IATSE-arbeiderne [engelsk tekst]. Avtalen, justert for inflasjon, var et lønnskutt. Den ble nedstemt av mer enn 50 prosent av medlemskapet, men vedtatt på grunn av IATSEs udemokratiske «valgsystem». Miller selv tjente året etter $ 343 000, langt mer enn så godt som noe IATSE-medlem kan drømme om å oppnå.

Randi Weingarten (New York), president for [USAs føderale lærerfagforbund] American Federation of Teachers (AFT): hun orkestrerte den utrygge gjenåpningen av skolene under pandemien, over og mot millioner av læreres vilje, og tok åpent side med forfektere av «flokkimmunitet». Weingarten tjente i 2022 $ 543 562.

Lindsay Dougherty (Los Angeles), sekretær-kasserer for Teamsters Hollywood Local 399 og direktør for Teamsters’ Motion Picture and Theatrical Trade Division: Dougherty blir promotert [engelsk tekst] som en kommende «reform»-arbeiderleder i Teamsters-byråkratiet. Teamsters’ lederskap har de siste ukene og månedene først og fremst vært opptatt av å forråde UPS-arbeiderne, der de nok en gang selger en utsalgsavtale som «historisk».

Ethvert IATSE-medlem som hører Miller forkynne «solidaritet» fra scenen ville vite at noe råttent er på gang. Den nylige skjebnen til hele landets lærere, UPS-arbeiderne og tidligere IATSE-arbeidere, alt sier sitt om sabotasjen og svikene arbeiderne har blitt utsatt for, og ikke deres seire.

Duncan Crabtree-Ireland, administrerende direktør for SAG-AFTRA, den øverste funksjonæren i SAG-AFTRA-byråkratiet, talte også. Han fortsatte å rose andre fagforeninger for å «nekte å streikebryte», mens SAG-AFTRA gjorde nettopp det, ved å inngå ei rekke «interimsavtaler», blant andre med Apple, det rikeste amerikanske selskapet. Medlemskapet fikk ikke si sitt i den saken.

Forøvrig, under Crabtree-Irelands ledelse, gjorde SAG-AFTRA alt hva de kunne for å unngå å gå til streik, inntil de ble presset til det av medlemskapet. Han tjente $ 989.700 det siste regnskapsåret (mer enn $ 1 000 000 i total kompensasjon), et svimlende beløp som plasserer ham en verden vekk fra massen av slitende SAG-AFTRA-medlemmer.

Skuespillere og manusforfattere må advares: Det er et svik på gang.

Det viktigste film- og fjernsynsarbeidere har å gjøre er å finne sympatiserende arbeiderkolleger og begynne å danne grunnplankomitéer for å ta den demokratiske kontrollen over kampen vekk fra fagforeningsfunksjonærene. Sammen med alt annet trenger arbeiderne deres egne virkemidler for å kommunisere informasjon, og kunne seriøst diskutere hva som skjer og hva som må skje.

I New York snakket WSWS med flere arbeidende SAG-AFTRA-skuespillere på stevnet ved Hudson Yards.

Alphonso Walker Jr. begynte i teater, men har nå i 10 år vært i fjernsyn og film.

Han sa til vår reporter: «Jeg jobber fulltid, men etter skatt, og med alt det andre de tar ut, klarer jeg ikke å leve av det jeg får. Jeg fikk én residuals-utbetaling som var på $ 1,61 og en annen på $ 0,33 fra et show på et større nettverk. De fleste SAG-AFTRA-medlemmene tjener ikke de $ 30 000 som trengs for å komme til nivået for å oppnå helseforsikringsplanen. Innen jeg avslutter et fjernsynsshow er det ting jeg ikke har råd til lenger. Halve lønnssjekken går til skatter, en manager.»

Chris Tames, en teater- og fjernsynsskuespiller, forklarte til WSWS at «bestefaren min fortalte meg at pengene styrer verden. Det er hva som skjer i dette landet. Du burde kunne betale husleia og handle varer og ta vare på deg selv. Jeg mener balanse i livet er et viktig anliggende. Folk er overarbeidet. Vi trenger beskyttelse for vår frihet, så dette handler ikke bare om lønninger.»

I Los Angeles snakket WSWS med manusforfattere, redigerere og skuespillere på stevnet utenfor Disney Studios.

Matt, en manusforfatter, viste fram en residual-sjekk han mottok for å ha skrevet en episode av et stort timelangt Netflix-show. Sjekken var på $ 0,68. Matt kommenterte at «situasjonen i dagens streik er veldig forskjellig fra den [forrige WGA-streiken] i 2007. Da var streaming fortsatt en liten sak, og lønningene våre var fortsatt sterke.» Matt beskrev derimot arbeiderne i dag som mer sårbare, men også mer besluttsomt bestemte for å slåss.

Anna, en WGA-aspirant, sa: «Jeg har mange venner som prøver å få det til innen filmindustrien, men det er veldig vanskelig å komme til, og kunne tjene nok lønn til å ha råd til en leilighet og skape seg et liv.» For hver manusforfatter i WGA er det flere aspiranter, som Anna, som jobber sammen med manusforfattere som produksjonsassistenter i «skriverommet», i håp om en dag å bli en av staben av manusforfattere.

«De kutter ned manusforfatterjobber og jobbene i skriverommet, og jeg synes det er forferdelig at de kutter dem, for det er sånne ting vi lever av. Vi trenger disse jobbene gjennom hele produksjonsprosessen, og de må bringe dem tilbake og slutte å kutte dem.»

Et IATSE-medlem, som jobber som redigerer, kom også til stevnet i Los Angeles for å støtte streiken. George, som fikk navnet endret for anonymiseringsformål, sa: «Dette er en bevegelse som går langt utover én eller to fagforeninger, den angår hele vårt yrkes framtid.» George forklarte at han hadde stemt «nei» på IATSE-kontrakten i 2021.

«Manusforfattere som jobber i fjernsyn er ikke bare manusforfattere, men er showets produsenter,» fortsatte han. «Som prosessen tradisjonelt har fungert, har man hatt manusforfattere som jobber sammen med produsentene, i hvert et trinn av showet. Nå er ikke dét lenger tilfelle.» George forklarte at manusforfattere blir mer og mer hyret inn stykkevis og delt, og de er ikke lenger til stede under selve innspillingen av produksjonene.

«Det er så mye mer enn bare å skrive ut et manus og så har du gjort deg ferdig. De vil ha justeringer, de vil ha tilpassinger, de kommer til redigererne, de skriver nye episoder. Så denne tanken at man skal redusere antallet manusforfattere, og skrelle dem ned og få bare én eller to personer til å rulle ut manuser, det er galskap for meg.»