Følgende er talen holdt av Eric London på minnemarkeringen «Ei øy i sentrum av verdenshistorien: Trotskij på Prinkipo». Begivenheten ble arrangert på Prinkipo, ei øy i Marmarahavet utenfor kysten av Istanbul, Tyrkia, søndag 20. august. Det var en markering og hedring av Trotskijs fire-år-lange eksilopphold på øya, fra 1929 til 1933.
London er medlem av World Socialist Web Site’s redaksjon, og har skrevet utstrakt om attentatet på Leo Trotskij, blant annet boka Agents: The FBI and GPU Infiltration of the Trotskyist Movement.
Bemerkningene til minnemarkeringen fra David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd er publisert her. Hele opptaket av arrangementet er tilgjengelig på Trotsky.com.
Åttitre-år-siden i dag ble Leo Trotskij, medleder av Den russiske revolusjonen, angrepet av en agent fra Stalins hemmelige politi som hadde blitt tillatt tilgang til hans hjem-i-eksil i Coyoacan, en forstad til Mexico by. Attentatsmannen, hans virkelige navn Ramón Mercader skulle ikke bli kjent på enda et tiår, ble pågrepet av vakter og arrestert. Ei amerikansk kvinne ved navn Sylvia Ageloff, som hadde introdusert attentatsmannen inn i Trotskij-husholdningen ved falskt å hevde han var hennes ektemann, og som samme kvelden hadde lokket med seg en av Trotskijs vakter ut av huset, ble også arrestert. Trotskij ble brakt til et sykehus og erklært død kl. 19:30 kvelden 21. august 1940.
Mordet av Trotskij var 1900-tallets politiske attentatet med de aller største konsekvenser. Det var kulmineringen av den stalinistiske Store terroren og produktet av en av verdenshistoriens mest dystre og blodige konspirasjoner. Selv om Trotskij ikke kommanderte noen hær, ikke okkuperte noen offisiell statsstilling og hadde blitt fratatt sitt statsborgerskap, utnyttet det stalinistiske byråkratiet Sovjetunionens statsapparats fulle makt og brakte den ned over Trotskij i en hensynsløs og desperat bestrebelse for å få brakt ham til taushet for alltid.
Det politiske grunnlaget for attentatkonspirasjonen ble forberedt av en internasjonal kampanje av løgner og forfalskninger kokt sammen av det stalinistiske byråkratiet. Gjennom de monstrøse Moskva-prosessene i 1936, 1937 og 1938 eliminerte Stalin Bolsjevik-partiets lederskap under Oktoberrevolusjonen, og Trotskij ble dømt til døden in absentia. Skuerettssakene ble brukt til å berettige og utføre Den store terroren i årene 1936 til 1939, der Stalin og GPU myrdet hundretusenvis av De gamle bolsjevikene, trotskister, vitenskapsrepresentanter, kunstnere, forfattere og militære ledere.
Høytstående GPU-representanter i arbeid på Stalins ordre under Pavel Sudoplatov, ledet fra direktørkontorene i Moskva-fengselet Lubyanka operasjonen for å drepe Trotskij. Den store terrorens tentakler rakk langt forbi Sovjetunionens grenser. GPU kidnappet og myrdet i juli 1937 Erwin Wolf, Trotskijs viktige politisk sekretær. GPU myrdet i september 1937 Ignatz Reiss, en GPU-avhopper som hadde erklært hans støtte for Den fjerde internasjonale. GPU drepte i februar 1938 i Paris Trotskijs sønn Leo Sedov. Seinere samme år, i juli 1938, kidnappet Stalins agenter Rudolf Klement, Den fjerde internasjonales sekretær, og hans hode- og lemløse torso ble funnet i Seinen.
Trotskij var vel inneforstått med at han levde «på denne jord, ikke i samsvar med regelen, men som et unntak fra den», som han skrev. Uansett presset på ham, hans familie og nærmeste supportere, analyserte han komplottet mot seg fra standpunktet å avdekke og avsløre det stalinistiske byråkratiets sanne rolle. I en artikkel sluttført bare dager før hans død, forklarte han klart og tydelig at kilden til den stalinistiske konspirasjonen mot ham lå i byråkratiets kontrarevolusjonære karakter, som hadde tilranet seg makten i Russland. Han skrev:
Moskva-oligarkiets hat mot meg er skapt av dets dypt forankrede overbevisning om at jeg «forrådte» det. Denne beskyldningen har sin helt egen historiske betydning. … Først etter at byråkratiet ble overbevist om at jeg ikke hadde til hensikt å forsvare dets interesser mot sliterne, men tvert imot sliternes interesser mot det nye aristokratiet, ble den fullstendige vendingen over til Stalin foretatt, og jeg ble utropt til «forræder». Dette tilnavnet på den privilegerte kastens lepper utgjør beviset for min lojalitet til arbeiderklassens sak.
Stalin var i siste instans i stand til å myrde Trotskij, med assistansen fra verdens mektigste imperialistregjeringer, som stengte deres dører for Trotskij i det øyeblikket han ble deportert fra Sovjetunionen til Tyrkia i januar 1929. Én etter én slengte regjeringene i det «demokratiske» Europa igjen deres dører i Trotskijs ansikt, selv om protestene vokste og forlangte at han måtte få den demokratiske retten til asyl. Én slik protest ble forfattet av Albert Einstein, som skrev til den tyske sosialdemokratiske finansministeren Rudolph Hilferding, 14. mars 1929: «Om ikke … herr ministeren tillater den sårede løva Trotzki å komme inn, og gir ham asyl, så ... om han ikke var minister, ville jeg tatt tak i ham ved hans øre...»
De store «demokratiske» regjeringene i Tyskland, Storbritannia, Luxembourg, Frankrike, Norge og Belgia nektet Trotskij den demokratiske retten til å slippe inn. Han gadd ikke engang å søke om asyl i USA, vel vitende at den reaksjonære regjeringen der ville avvise ham. Den tyske avisa Deutsche Allgemeine Zeitung opponerte mot å innvilge ham asyl fordi det «ville gjøre et svært ugunstig inntrykk i noen kretser i utlandet, som er bekymret for stabiliteten til Tysklands finanskreditt».
Imperialistregjeringene fryktet kraften i de revolusjonære ideene gjennomsyret av Trotskijs livslange kamp for sosialisme. Det britiske Labour-parlamentsmedlemmet George Lansbury skulle minnes at da spørsmålet om Trotskijs asyl ble diskutert på et kabinettmøte med Labour-statsminister Ramsay MacDonald, svarte «statsministeren, utenriksministeren [J.R. Clynes] og innenriksministeren [Arthur Henderson] samstemt: ‹Der er han i Konstantinopel, ute av veien – det er ikke i noens interesse at han skulle være noe annet sted. Vi er alle redde ham.»
Den britiske avisa Guardian avdekket i 2000 et dokument fra 24. juni 1929 som avslørte at innenriksminister Clynes motsatte seg å innvilge Trotskij innreise fordi «Trotskijs supportere i andre land, Frankrike og Tyskland, ville bli oppmuntret og det ville ha sin effekt på deres kommunistpartier». Med andre ord, selve Trotskijs eksistens truet kapitalismen.
Perioden med Trotskijs tyrkiske eksil markerte en intens eskalering av GPU-operasjonen mot Trotskij og Venstreopposisjonen både i Sovjetunionen og i utlandet. GPU-agenter arbeidet seg inn i prominente posisjoner i trotskistbevegelsen, deriblant Soblevicius-brødrene, kjent under deres partinavn Senin og Well, som spilte ledende roller i den tyske Venstreopposisjonen. Abraham Soblevicius, seinere kjent som Jack Soble, besøkte Trotskij i Prinkipo og skulle seinere innrømme i en amerikansk føderal domstol å ha vært en mangeårig GPU-agent.
En kritisk viktig hendelse fra Trotskijs tid i Prinkipo er verdt å nevne, som en milepæl i GPU-konspirasjonen mot Trotskij. En tidligere sekretær for Trotskij ved navn Jacob Blumkin kom sommeren 1929 til Prinkipo hvor han møtte Trotskij, og gikk med på å bringe med seg tilbake til Sovjetunionen et budskap om politisk støtte til den russiske Opposisjonen. Blumkin ble oppdaget og overlevert til GPU, som skøyt ham den 3. november 1929. Historikeren Vadim Rogovin skrev at Blumkin-attentatet var «den første blodige represalien mot en opposisjonell». Presedensen var satt.
GPU-omringingen av Trotskij er, selvfølgelig, bare én side av historien om hans tid i Tyrkia. Som David North har forklart, Trotskij produserte kanskje hans mest ekstraordinære politiske verk mens han oppholdt seg her på øya. Det var her han skrev Mitt liv og Den russiske revolusjons historie og kjempet systematisk for å mobilisere den tyske og internasjonale arbeiderklassen mot Hitlers katastrofale maktovertakelse. Han fikk i 1933 komme inn i Frankrike, deretter fikk han i 1935 innreise til Norge, som i desember 1936 deporterte ham til Mexico. Mexico og Tyrkia var de to eneste landene som tok imot Trotskij, og aldri ga etter for presset for å deportere ham.
I flere tiår etter attentatet på Trotskij var nesten ingenting kjent om hvordan GPU utførte hans mord. Det var ikke før Den internasjonale komitéen 35-år-seinere startet en etterforsking av attentatet, i mai 1975, at de sanne detaljene om attentatet ble offentlig kjent.
I denne 35-årsperioden, fra 1940 til 1975, var ingen av de ansvarlige for attentatet på Trotskij, hans familie eller lederne og medlemmene av Den fjerde internasjonale, blitt stilt til ansvar for deres forbrytelser. Ramón Mercader, attentatsmannen, hadde blitt løslatt fra fengsel i Mexico og ble av Che Guevara ønsket velkommen til Cuba, før han reiste videre til Sovjetunionen, hvor drapsmannen ble feiret av byråkratiet.
Men Sikkerhet og den fjerde internasjonale begynte å avdekke sannheten.
Denne etterforskingen innebar en enorm mengde arbeid, som strakk seg over flere kontinenter, og involverte hundrevis av timer med intervjuer og tusenvis av sider med historisk dokumentasjon. For første gang ble det utført en systematisk undersøkelse av penetreringen av trotskistbevegelsen av agenter for både GPU og den amerikanske imperialismens regjering. Spørsmål ble stilt som, om de hadde blitt reist og ettergått flere tiår tidligere, kunne ha forhindret betydelig skade på bevegelsen og dens medlemmer, og kanskje reddet eller forlenget livene til lederskapet, inkludert Trotskijs. David North spilte den sentrale rollen i denne etterforskingen fra den ble initert.
Arbeidet gjennomført av Sikkerhet og Den fjerde internasjonale har nå strukket seg over et halvt århundre. Og som et resultat av denne etterforskingen vet vi nå langt mer om dybden av GPU-nettverket inn i trotskistbevegelsen. Vi vet at Sylvia Callen, den personlige sekretæren til James P. Cannon, partileder for den amerikanske seksjonen av trotskistbevegelsen, partiet som var ansvarlig for Trotskijs sikkerhet i Mexico, hadde vært en agent. Sikkerhet og Den fjerde internasjonale avslørte at Callen for en amerikansk føderal domstol hadde innrømmet å være en GPU-agent, og at hun fra 1939 til 1947, som var kritisk viktige år, hadde videreformidlet alle viktige dokumenter tilknyttet Den fjerde internasjonales medlemskapet fra James Cannons skrivebord, over til hennes GPU-førere noen kvartaler unna, i sentrum av New York City.
Vi vet nå også at Trotskijs sekretær i Mexico by, Joseph Hansen, hadde vært en GPU-agent. Dokumenter frigitt fra USAs nasjonalarkiv viste at Hansen umiddelbart etter Trotskijs attentat holdt møter med den amerikanske ambassaden der han informerte personalet at han i 1938, bare to-år-tidligere, hadde møter med dr. Gregory Rabinowitz, lederen av GPU-spionringen i USA. Hansen ble deretter en agent for den amerikanske regjeringen, samtidig som han steg til lederposisjon i den amerikanske seksjonen fram til hans død i 1979. Sikkerhet og Den fjerde internasjonale avdekket dokumenter som viste ham villig til å besørge FBI «informasjon» i bytte mot «straffrihet». Disse møtene holdt han bak ryggen til den amerikanske trotskistbevegelsens lederskap.
Sylvia Ageloff er en annen GPU-agent som ble avdekket gjennom Sikkerhet og Den fjerde internasjonale. GPU, Ramón Mercader og Joseph Hansen jobbet kort etter attentatet i fellesskap for å presentere henne som Mercaders uskyldige narr, ei naiv ung kvinne som visstnok ble kurtisert og anvendt for å få tilgang til Trotskijs eiendom i Coyoacan. Denne falske myten har dessverre blitt ukritisk tatt i bruk i filmer og dokumentarer om attentatet. Men vi vet nå at hele stukturen denne myten ble bygget på, er falsk. Ageloffs søstre hadde i 1931 besøkt Sovjetunionen og møtte der Lenins kone, Krupskaya, på et tidspunkt da et slikt møte måtte ha krevd forbindelser på høyt nivå i det stalinistiske byråkratiet. Ageloff var ikke ei naiv jente som var lett å lure. Hun hadde oppnådd en avansert grad i psykologi fra Columbia University og skrev hennes hovedoppgave om emnet menneskers mottakelighet for å la seg lure av dem de stoler på.
Basert på bevismaterialet som nå er tilgjengelig er det klart at Ageloff ikke bare var en GPU-agent, men også at hun ble sendt av GPU til Mexico by sommeren 1940, da Mercader nølte med å avlevere det endelige slaget og selv utføre attentatet. Etter attentatet ble hun arrestert av mexicansk politi, som tiltalte henne for medvirkning til drap, og nektet å tro hun kunne ha unnlatt å gjenkjenne hvem Mercader egentlig var, etter de mer enn to årene de angivelig tilbrakte sammen i et forhold.
Det mexicanske politiets konklusjon ble delt av FBI, som refererte til henne, i rapporter avdekket gjennom etterforskingen utført av Sikkerhet og Den fjerde internasjonale, som ei «hard nøtt» som «kanskje aldri vil fortelle alt hun vet som kan være nyttig, for å kunne avgjøre akkurat hva som lå bak drapet av Trotskij.» Francisco Cabeza de Vaca, den mexicanske aktoren som hevdet Ageloff var medskyldig, mottok drapstrusler fra GPU, som spesifikt nevnte hennes rolle, og han ble siden myrdet av GPU på gata, etter domfellingen av Mercader. Kritisk viktig historisk arbeid ble nylig utført i denne forbindelse av den mexicanske rettsetaten Instituto Nacional de Ciencias Penales, og av arbeidet til den avdøde kriminologen Martín Gabriel Barron Cruz.
Det er ikke mulig her å gjengi alle de fakta som viser Ageloffs medskyldighet, men i løpet av de siste to-og-et-halvt-årene siden World Socialist Web Site publiserte en artikkelserie i fire deler, som beskriver disse faktaene, har ingen stått fram med motstridende bevismateriale.
Trotskij var alt annet enn fatalistisk når det gjaldt hans egen fysiske sikkerhet. Stalinistenes krefter var enorme, men det var ingenting uunngåelig ved attentatet som fant sted for 83-år-siden. Under betingelser av ekstraordinær isolering, der GPU enten hadde myrdet eller drevet nesten hele hans familie til døde, opprettholdt Trotskij en absolutt objektiv og revolusjonær holdning til hans eget liv og hans rolle i historien. Han skrev i de siste avsnittene av selvbiografien Mitt liv:
Siden mitt eksil har jeg mer enn én gang lest grublerier i avisene om temaet «tragedien» som har rammet meg. Jeg kjenner ingen personlig tragedie. Jeg kjenner endringen av revolusjonens to kapitler. Ei amerikansk avis som publiserte en av mine artikler ledsaget den med et dyptgående notat om at forfatteren, til tross for slagene hadde måttet lide hadde, som det framgår av hans artikkel, bevart hans resonnements klarhet. Jeg kan for min del bare uttrykke min forbauselse over det filistinske forsøket på å etablere en sammenheng mellom resonnementets makt og en regjeringspost, mellom mental balanse og den nåværende situasjonen. Jeg kjenner ikke, og har aldri kjent, noen slik sammenheng. I fengsel, med ei bok eller ei penn i hånden, opplevde jeg den samme følelsen av dyp tilfredsstillelse som jeg gjorde på revolusjonens massemøter.
Disse bevegende ordene, skrevet her på øya, personifiserer et liv dedikert til revolusjonær kamp og menneskehetens frigjøring fra kapitalismen. Trotskijs overbevisning, vår overbevisning, forblir ikke bare uhyre relevant i dag, men er nødvendig for å forstå og respondere på den nåværende krisa i en verden som står overfor imperialistkrig, klimakatastrofe, en rasende pandemi og rekordnivåer av sosial ulikhet. Trotskij forblir, som David skrev i introduksjonen av boka In Defense of Leon Trotsky, et individ som var helt unikt, i og med hans historiske rolle. David skrev:
Trotskij var både lederen av den første sosialistiske revolusjonen og også den uforsonlige motstanderen av det stalinistiske regimet som seinere forrådte denne revolusjonen. Sovjetunionen eksisterer ikke lenger, og det stalinistiske regimet har forsvunnet ned i «historiens søppelkasse». Men Trotskij forblir en uopphørlig dagsaktuell politisk figur. Betydningen av hans liv i verdenshistorien overgår hans rolle i Den russiske revolusjonen. Leo Trotskij var, framfor alt, den store tribunen og teoretikeren for verdens sosialistiske revolusjon. Lidenskapene framkalt av hans navn bevitner den vedvarende betydningen av Trotskijs ideer. Argumenter om Trotskij handler aldri bare om det som skjedde i fortiden. De handler like mye om hva som finner sted i verden av i dag, og hva som sannsynligvis vil skje i framtiden.
Trotskistbevegelsen i dag – Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – er beæret over å være her i Prinkipo, ikke bare for å minnes Leo Trotskijs liv, men for å videreføre saken han ga det siste fulle mål av hans hengivenhet. Og vi er takknemlige for at interessen for Trotskijs liv og hans politikk vinner et breiere publikum blant arbeidere og unge mennesker i dag i kamp over hele verden, som bevist av dagens historiske begivenhet.