Et arrangement med tittelen «Ei øy i sentrum av verdenshistorien: Leo Trotskij på Prinkipo» ble holdt søndag 20. august på Prinkipo, ei tyrkisk øy i Marmarahavet.
Begivenheten, arrangert på 90-årsdagen for Trotskij avreise fra Prinkipo (i Tyrkia kjent som Büyükada), til minne om de fire årene han tilbrakte der, fra 1929 til 1933, etter at det stalinistiske regimet tvangssendte ham i eksil fra Sovjetunionen. Arrangementet sammenfalt også med 83-årsdagen for attentatet på Trotskij i 1940, utført av en agent for Sovjetunionens hemmelige politi.
Ordfører Erdem Gül i kommunen Adalar åpnet arrangementet med en velkomsttale. Mehmet Ö. Alkan, professor i historie, fungerte som moderator og holdt et kort innledningsforedrag.
Hovedtalerne på møtet var David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd; Eric London, medlem av WSWS-redaksjonen; og Ulaş Ateşçi, redaktør for forlaget Mehring Publishing i Tyrkia, og ledende medlem av Tyrkias Socialist Equality Group.
Mer enn 160 personer møtte for personlige deltakelse, og live-streamen har blitt sett av rundt 2 000 seere fra hele verden.
Det var en påtakelig fornemmelse blant alle frammøtte at dette var en begivenhet av både historisk og samtidspolitisk betydning. Den fornyede bevisstheten at Prinkipo hadde besørget tilflukt for en gigantisk figur i det 20. århundres historie, interagerte med erkjennelsen at markeringen av Trotskijs eksil er akutt relatert til verdens nåværende tilstand.
Det mest slående kjennetegn ved Trotskijs liv var den ekstraordinære graden hans personlige skjebne var sammenvevd med klassekampens omskiftelser av en global skala.
I hans selvbiografi, skrevet under det første året av hans eksil på Prinkipo, bemerker Trotskij: «Jeg kjenner ingen personlig tragedie. Jeg kjenner endringen i revolusjonens to kapitler.»
I det første av kapitlene Trotskij refererer til – det vil si, kapittelet om det revolusjonære oppsvinget – hadde massenes bevegelse, innen forløpet av et år, hevet Trotskij til maktens tinder, fra en leilighet i Bronx til Kreml i Moskva.
Det andre kapittelet, preget av en nedgang i revolusjonen, reverserte utviklingsbanen for Trotskijs liv som revolusjonær leder, fra makten til eksil.
Hva er innholdet i det nåværende kapittelet av sosialistbevegelsens historie, som inngir øya Prinkipo en fornyet revolusjonær betydning?
Begivenheten både reflekterte og besørget et høyst bevisst politisk uttrykk for den objektive endringen i relasjonen mellom trotskismen og den internasjonale arbeiderklassen. Dette bygger på den trotskistiske verdensbevegelsens flere tiår lange politiske kamp, ledet av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), mot stalinisme, sosialdemokrati, borgerlig nasjonalisme og pabloistisk revisjonisme.
Da Trotskij ankom Tyrkia i februar 1929 var den sovjetiske og internasjonale arbeiderklassen i politisk retrett, som Trotskijs eksil var det mest akutte uttrykket for. Det stalinistiske byråkratiet, som basert seg på og oppildnet en nasjonalistisk reaksjon mot 1917-Oktoberrevolusjonens sosialistiske internasjonalisme, hadde i Sovjetunionen tilranet seg makten fra arbeiderklassen.
Strategien for sosialistisk verdensrevolusjon, som hadde ledet Oktober-revolusjonen under lederskap av Lenin og Trotskij, ble erstattet av programmet «sosialisme i ett land», som representerte det stalinistiske byråkratiets interesser.
Nederlaget for Trotskij og Venstreopposisjonen, som ble dannet i 1923, var i hovedsak et politisk uttrykk for den midlertidige tilbaketrekningen av arbeiderklassens internasjonale revolusjonære oppsving, som begynte med Oktoberrevolusjonen i 1917. Stalinismens framvekst og sosialdemokratiets fortsatte innflytelse, som utøvde imperialismens press på Sovjetunionen og den internasjonale arbeiderbevegelsen, hadde samme objektive grunnlag.
Den tyske revolusjonen i 1923 ble beseiret, mens den britiske Generalstreiken i 1926 og Den kinesiske revolusjonen i årene 1925 til 1927 endte i katastrofe, alt av det som resultat av de destruktive politiske orienteringene fulgt av Komintern under Stalin.
Verdens økonomiske depresjon, som begynte med Wall Street-krasjet i 1929, førte til radikaliseringen av arbeiderklassen av en internasjonal skala. Men svikene begått av de dominerende stalinistiske og sosialdemokratiske arbeider-lederskapene førte til ei rekke ytterligere vesentlige nederlag og katastrofer.
Som David North forklarte i hans tale i Prinkipo, var nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933, muliggjort av den katastrofale politikken ført av Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) og Det tyske kommunistpartiet (KPD), det aller største nederlaget lidd av den tyske og internasjonale arbeiderklassen. Dette ble fulgt opp av svik og nederlag i Frankrike og Spania, og utbruddet av den andre verdenskrigen i 1939.
Det historiske sviket i Tyskland, begått av den stalinistiske Komintern, førte til at Trotskij, mens han var i Prinkipo, i 1933 oppfordret til å bygge Den fjerde internasjonale. Til tross for den internasjonale arbeiderklassens katastrofale nederlag på 1920- og 1930-tallet bevarte grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale i 1938, under Trotskijs ledelse, marxistbevegelsens politiske kontinuitet.
Den andre halvdelen av 1930-tallet var også vitne til Den store terroren i Sovjetunionen, som Eric London oppsummerte i hans presentasjon. En betydelig del av sosialistenes politiske, intellektuelle og kulturelle fortropp, som var dypt forankret i arbeiderklassen, ble utslettet av det stalinistiske byråkratiet. Dette politiske genocidet kulminerte med attentatet på Trotskij begått av Stalins agent den 20. august 1940, og hans død dagen etter.
Arbeiderklassens revolusjonære bevegelse, som igjen brøyt ut i Europa i de siste årene av den andre verdenskrigen, ble knust av det stalinistiske byråkratiet. Under betingelser av re-stabiliseringen av kapitalismen ved hjelp av Moskva og etableringen av nye stalinistregimer i Øst-Europa og Kina, syntes stalinismens makt urokkelig.
En tendens innen Den fjerde internasjonale, ledet av Michel Pablo og Ernest Mandel, tilpasset seg disse betingelsene ved å tillegge stalinismen en revolusjonær rolle, og de argumenterte for at trotskister burde likvidere seg, ved å tilslutte seg stalinistiske, sosialdemokratiske eller borgerlige nasjonalistpartier. Det var James P. Cannon, partileder for Socialist Workers Party (SWP) i USA, som i 1953 motarbeidet den pabloistiske revisjonismen og oppfordret til opprettelsen av Den internasjonale komitéen, som reddet Den fjerde internasjonale fra likvidering.
I tiårene som fulgte ble angrepene på trotskismen fra de stalinistiske og sosialdemokratiske partiene og fra forskjellige småborgerlige radikale bevegelser hjulpet og støttet av pabloistisk revisjonisme. Mens alle disse kreftene jobbet hånd i hånd for å isolere og ødelegge trotskistbevegelsen, forsvarte Den internasjonale komitéen utrettelig i flere tiår Den fjerde internasjonales historiske fundamenter.
Den internasjonale komitéens etterforskning i 1975 av omstendighetene rundt attentatet på Trotskij, «Sikkerhet og Den fjerde internasjonale», var en milepæl i den historiske kampen for å forsvare Trotskij og trotskismen.
Denne etterforskningen, kort og konsist presentert av Eric London, var essensielt sett en motoffensiv fra trotskistbevegelsen mot de borgerlige statene og det stalinistiske byråkratiets agenter, som fikk slutt på den tiår lange taushetskonspirasjonen rundt attentatet på Trotskij. Som London bemerket:
For første gang ble det utført en systematisk undersøkelse av penetreringen av trotskistbevegelsen av agenter for både GPU og den amerikanske imperialismens regjering. Spørsmål ble stilt som, om de hadde blitt reist og ettergått flere tiår tidligere, kunne ha forhindret betydelig skade på bevegelsen og dens medlemmer, og kanskje reddet eller forlenget livene til lederskapet, inkludert Trotskijs.
Avsløringene av den pågående Sikkerhetsetterforskingen og deres presentasjon på forrige søndagens historiske begivenhet på Prinkipo viser hvor langt denne motoffensiven, som startet i 1975, har kommet.
I årene 1985 og 1986 ble pabloist-tendensen i Den internasjonale komitéen endelig beseiret, som resultat av bruddet med det britiske partiet Workers Revolutionary Party (WRP). Dette innledet en renessanse av trotskismen innen ICFI, og la grunnlaget for etableringen av Socialist Equality Parties og for World Socialist Web Site.
Den internasjonale komitéen opprettholdt Trotskijs analyse av stalinismens kontrarevolusjonære karakter, og understreket at Sovjetunionens skjebne var betinget av at den sovjetiske arbeiderklassen grep makten i en politisk revolusjon og vendte tilbake til 1917-programmet for den sosialistiske verdensrevolusjonen. Ellers ville byråkratiet likvidere USSR og kapitalismen ville bli restaurert. Det som fant sted i Øst-Europa, Sovjetunionen og Kina i årene 1989 til 1991 beviste den marxistiske analysens riktighet, og berettiget Trotskijs og Den internasjonale komitéens perspektiv.
De 35 siste årene har ikke bare bekreftet det trotskistiske perspektivet, de har også ført til en enorm endring i de objektive betingelsene rundt om i verden. Trotskismen har representert marxismens og Oktoberrevolusjonens internasjonalistiske grunnlag og perspektiv, mens stalinismen, sosialdemokratiet og pabloismen delte et historisk foreldet og politisk reaksjonært nasjonalistisk perspektiv.
Globaliseringen av kapitalistproduksjonen og framveksten av en gigantisk, sammenflettet arbeiderklasse rundt om i verden tillot Den internasjonale komitéens politiske kamp å utvikle seg på et langt gunstigere objektivt grunnlag.
Den tyrkiske arbeiderklassen var i løpet av Trotskijs eksilår i barneklær. I dag er den ei massiv sosial kraft konsentrert i industribyer som spiller en sentral rolle i verdensøkonomien, sammen med et stigende antall megabyer, fra Afrika til Asia til Latin-Amerika.
Kapitalismens dype krise i imperialismens historiske sentra knuser samtidig både det økonomiske og politiske grunnlaget for det borgerlige demokratiet, og til og med de minimale restene av sosialreformismens oppnåelser. Arbeiderklassen blir drevet inn i kamp på en titanisk skala.
Stalinisme og sosialdemokrati, så vel som pabloistisk revisjonisme og småborgerlig nasjonalisme, som fram til de siste tiårene av det tjuende århundre dominerte arbeiderbevegelsen, er i dag, om de i det hele tatt eksisterer, åpne forsvarere av kapitalisme.
Mens stalinistene likviderte Sovjetunionen og Kommunistpartiene, er de sosialdemokratiske partiene i dag ikke til å skilles fra borgerskapets høyrepartier. Maoistene gjenopprettet kapitalismen i Kina og skapte ei massiv kilde til billig arbeidskraft for transnasjonale selskaper og det kinesiske borgerskapet. Uansett hvor de er til stede prøver pabloistene å legge ei «venstre»-maske på de høyreorienterte borgerlige partiene og spille en skitten pro-imperialistisk og pro-NATO-rolle, som man tydelig har sett det i krigen i Ukraina.
Alle disse organisasjonene er, for å parafrasere Trotskij, «pillråtne, tvers igjennom». Den internasjonale komitéen, som de har bestrebet seg for å isolere og ødelegge, vinner styrke internasjonalt blant arbeidere, ungdom og intellektuelle, som den eneste politiske representanten for trotskisme, det vil si, klassisk marxisme.
Trotskistbevegelsen har gått inn i en ny fase av sin historie, karakterisert av et kryssingspunkt mellom den objektive krisa og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales program og praksis.
Trotskij-minnemarkeringen i Prinkipo fant sted mot bakteppet av den eskalerende kapitalistkrisa, uttrykt i det fornyede oppsvinget av imperialistvold som truer en tredje verdenskrig, en pågående pandemi som har drept mer enn 24 millioner mennesker, et sammenbrudd av demokratiske styreformer over hele verden, en eskalerende økologisk katastrofe, og framfor alt, klassekampens vekst. De korrupte, nasjonalistiske fagforeningsbyråkratienes evne til å demme opp for og legge lokk på klassekampen bryter sammen under innvirkningen av voksende harme og sosial opposisjon.
North uttrykte i konkluderingen av hans innledende tale hans håp om at «villaen der Trotskij bodde vil bli fullstendig restaurert, og bli et internasjonalt senter for studiet av Trotskijs enorme politiske og intellektuelle arv». Han la til at ved å gjennomføre et slikt prosjekt, «med den nødvendige internasjonale støtten, vil Prinkipo ikke bare bekrefte sin plass i verdenshistorien, men også besørge et betydelig bidrag til menneskehetens framtid.»
Minnemarkeringen 20. august ga uttrykk for gjenkomsten og samspillet mellom den globale klassekampen og trotskismens verdensrevolusjonære perspektiv, det 21. århundres marxisme.